Stikkordarkiv: Woody Allen

De ti viktigste racketene

Tennis.com har kåret ti racketer som forandret tennisen. Jeg har de to øverste på lista, Dunlop Maxply Fort og Wilson Pro Staff 85 6.0 (klikk på navnene for å lese mine omtaler). Kjøp en eller begge hvis du får sjansen. Det må sies at det å spille med treracket virkelig er noe annet enn å spille med kunstmaterialer. Mye tyngre, mindre treffpunkt, mye mer bøyelig ramme. Men følelsen når du virkelig treffer, slår alt.

For noen uker siden ble jeg sittende og se på Woody Allens Oscar-vinnende film Annie Hall. Ganske tidlig i filmen drar Woody og tre andre i tennishallen. Woody er overraskende lite klønete (okei, han slår ett slag). Hva spiller han med? Jo, nettopp en Maxply Fort, som f.eks McEnroe brukte på den tida. Produktplasseringen er tydelig, for de tre andre i scenen bruker også Dunlop-racketer.

Woody Allen og Tony Roberts i Annie Hall

Match point: Skuffende av Woody Allen

Film:
Match point
Regi: Woody Allen

★★☆☆☆

Jeg hadde gledet meg til Woody Allens nyeste film Match point i lang tid. Skuffelsen var derfor stor da det viste seg at filmen er en treningkast to-film.

Det er ikke nødvendig å like hovedpersonen i en film. Men det er en fordel om man forstår personenes motiver for å reagere som de gjør i en film – det skaper gjenkjennelse og ekthet. I Match point spiller Jonathan Rhys-Meyers (bildet under) en fyr som kommer seg opp og fram i verden, selv om han ikke har gode forutsetninger. Absolutt alle som kommer i kontakt med ham, synes at han er en strålende kar.

Woody Allens film Matchpoint

Match point (2005).

Og det er jo greit nok, hadde det ikke vært for at han ikke har et sympatisk gen i kroppen. Hvordan hele London faller for den sure, aldeles sjarmløse, ikke særlig pene og totalt umorsomme psykopaten, er mer enn jeg forstår. Allens eget manus gir ingen forklaringer, og Rhys-Meyers i hovedrollen er feilplassert og feilregissert.

Persontegningene av resten er også tynne. Den rike britiske familien ses på med kikkert, ikke med lupe, og spesielt kvinnerollene er noe av det veikeste Allen har skrevet på lenge. Og så han som er så god med kvinneroller til vanlig. Resten av tiden snakker folk uinteressert med hverandre i fancy boliger.

Det varer og rekker, i over to timer, som kunne vært kuttet med en halvtime. Scarlett Johansson er nok bedt om å spille mystisk og sexy (ikke særlig vanskelig), men også hennes figur (ikke bokstavelig ment!) er totalt uengasjerende. Når det går henne ille til slutt, var jeg mest interessert i å bli ferdig med filmen, som likevel hakket seg framover ennå en stund.

Konklusjon: Sterkt oppskrytt, uengasjerende og langt under vanlig Allen-standard. Ingen vits i å skille lag med dine hardt tjente kroner for denne filmen.

Men hvorfor skriver jeg om film på tennisweben min? Jo, fordi den tar utgangspunkt i et tennismiljø.

Det spilles litt tennis. Den ene scenen er fornøyelig. «Jeg skjønte raskt at jeg aldri kom til å bli en Rusedski eller Agassi», sier tennistreneren. Her er det tydeligvis lagt til rette for et britisk publikum. Det er som en fotballtrener skulle si: «Jeg skjønte tidlig at jeg aldri kom til å bli en Zinedine Zidane eller en Tore Krogstad».

Mer britisk tennisonani: En av tenniselevene spør treneren: «Hvem var vanskeligst å spille mot, Henman eller Agassi?». Søtt. Det er som om en fotballspiller hadde blitt spurt: «Du, hvem var vanskeligst å spille mot, Real Madrid eller Nest/Sotra?».

Alle ønskene oppfylt

Jeg elsker film. Jeg elsker tennis. Jeg digger Woody Allen og ser alt som Scarlett Johansson spiller i.

Som ved et Guds mirakel har alt dette blitt forent i Woody Allens nyeste film, Match Point. Den handler om strebere i Londons finere sirkler (jeg tipper det er her tennisen kommer inn), og ble nylig vist på festivalen i Cannes. De som så den, mener den ville vært en klar Gullpalme-kandidat hvis den hadde vært i konkurranseprogrammet.

Jeg aner ikke når den kommer på kino. Jeg kommer sterkt tilbake til den når den kommer til Norge.

Den er ganske sikkert bedre enn Wimbledon. Det skal ikke så mye til, selv om Wimbledon var grei tidtrøyte.