Stikkordarkiv: Wimbledon

Wimbledon, Italia

Tennis på tv:
Wimbledon 2019

Da jeg gikk i dusjen søndag kveld tillot jeg meg for første gang siden Wimbledon-turneringen starta, å ha et bittelite, fyrstikk i brisen-aktig håp om at det utenkelige skulle skje – Roger Federer skulle vinne turneringen. Tynt, tvilende, men et håp som var på sin plass.

Åsmund drømmer, tennisgudene ler.

Lenge gikk jeg rundt i Noli, Liguria, og lot som det ikke ble spilt Wimbledon i år. Og lot som om jeg ikke brydde meg. Forsøkene mine på å finne barer som viste turneringen, var i beste fall halvhjertede. Nabobaren til hotellet vårt har en hangup på motorsport. Strandbaren der vi bader viser av og til Tour de France. På hotellet hadde vi kanalen SuperTennis, som levde opp til navnet med å vise kamper fra double- og juniorklassene i Wimbledon, når de da ikke viste gamle kamper. Herre- og dameturneringen fra 2019 viste de aldri så lenge jeg skrudde på kanalen.

Her er greia: Jeg holder med Roger Federer, og har gjort det siden 1999. Jeg håper, sterkere enn jeg liker å innrømme, at han skal vinne Grand Slam-turneringene han spiller. Han gjør ikke det så ofte lenger. Grunnene til det heter Rafael Nadal og Novak Djokovic. Mest Djokovic i det siste.

Mye av tiden som fan går med til å dempe håpet. Det er vanskelig til tider, som når Federer kom til Wimbledon etter å ha vunnet grasturneringen i Halle. Da våkner optimismen jeg prøver å kneble. Jeg vil egentlig bare se Federers kamper når jeg vet han har vunnet.

Trekningen for Wimbledon satte Federer mot Nadal i den ene semifinalen. Da den kampen skulle spilles, hadde svigerinne Cathrine, svoger Fredrik, niese Ella og nevø Petter ankommet. Det snudde litt på tingene:

  1. Fredrik og Petter fant en bar som viste tennis. Bar Splendor, hvis du lurer. En kul, kontinental småbybar slik de ser ut på film.
  2. Fredrik og Petter satte penger på kampene, og delte derfor ikke min hvitknoklede besettelse for Federer. De fulgte pengene sine i stedet.

Vi ble sittende og se på Federer mot Nadal, jeg kom inn i slutten av første sett. Federer vant det i et tie-break. Han logga ut av det neste, før han vant det tredje. Når jeg ser mine favorittspillere (okei, bare når jeg ser Federer, min begeistring for andre spillere kommer ikke i nærheten), tenker jeg som John McEnroe gjorde (og som var grunnen til at det klikka for ham noen ganger): Dette kommer til å gå i dass, det er bare et tidsspørsmål.

Så da vi brøt opp og gikk ut for å spise middag med Federer-ledelse 2-1, var jeg ikke spesielt optimistisk. Petters telefon ble liggende med statusoppdateringer utover kvelden. Da Federer fikk matchballer som han ikke tok vare på, var jeg godt nedi bitterheten allerede – tenk å ha Nadal i kne, og likevel tape. Da Federer likevel vant, glemte jeg i et halvsekund at Djokovic allerede var klar for finalen, og at Federer ikke har slått Djokovic på fire år. Det er lenge.

Neste dag gikk jeg rundt og prøvde å innbille meg at jeg ikke hadde det minste interesse for finalen som Djokovic kom til å vinne uansett. Men det var praktisk å oppdage at strandkafeen også skulle vise tennis, nærmere bestemt damefinalen. Simona Halep mot Serena Williams varte mindre enn en time, og det rare var hvor lite Serenas erfaring både i karrieren og mot Halep betydde. Serena hadde vunnet 9 av 10 kamper mellom dem, men da det fort begynte å gå skeis, hadde hun ingenting å by på mot Haleps enorme stabilitet.

Søndag, herrefinalen. Da den begynte, fant jeg ut at det var et passelig tidspunkt å ta en lang svømmetur. Jeg må jo trene meg opp etter den idiotiske korsbåndskaden jeg pådro meg for fire uker siden. Da jeg kom på land igjen, hadde Djokovic tatt første sett.

Ok, jeg gidder ikke skrive hvordan jeg nerva meg gjennom de neste settene, dere har sikkert sett kampen. Jeg kom bare til å tenke på noe som ble sagt da The Tennis Podcast oppsummerte finalen: Federer skulle vunnet de fire første settene. Han var klart best i sett to og fire, men spilte to dritdårlige tie-breaks i første og tredje. I kampen totalt vant Federer flere poeng enn Djokovic, men sånn er sporten.

Da kampen var langt uti femte sett, gikk min rullegardin ned da Djokovic brøt, men utrolig nok brøt Federer tilbake. Jeg tenkte ikke på det som mer enn utsettelse av det uunngåelige tapet da jeg forlot strandkafeen på 6-6 eller hva det var, for å spise middag. På hotellet venta jeg på at dusjen skulle bli ledig, da jeg så at Federer hadde brutt Djokovic til 8-7 (?) og skulle serve for kampen.

Jeg tillot meg å drømme om at det faktisk skulle skje. Etter de bortkasta tie-breakene, var det mulig å be om at sin tids beste server skulle holde serve en aller siste gang? Litt karma-rettferdighet, om jeg kunne be: Kan jeg få pittelitt glede i bytte mot all bekymring jeg hadde lagt i hvelvet de siste 14 dagene? Jeg gikk i dusjen og kom til å huske at Federer, Åsmund, Wimbledon og Italia er en god kombinasjon: I 2017 vant han turneringen mens jeg ferierte i Terracina.

Ut av dusjen hadde Djokovic selvsagt brutt. Senere fikk jeg vite at Federer hadde blåst to matchballer – I EGEN SERVE, FOR HELVETE. Både Federer og Djokovic vet selvsagt at det har skjedd før, nærmere bestemt i US Open. To ganger har Federer i den turneringen tapt mot Djokovic etter å ha hatt matchballer. Og nå skjedde det i Wimbledon.

Djokovic er stor, 16 Grand Slam-titler nå. Og så videre. Jeg kommer til å oppdatere statistikk-sidene mine etter hvert, men orker ikke helt ennå.

Hør The Tennis Podcast dissekere finalen.

Hei, jeg er tilbake, har vært lenge vekk fra byen

Angelique Kerber (Wikimedia Commons).

Angelique Kerber (Wikimedia Commons).

Ikke så lenge. 14 dager i Italia. Men ganske lenge vekke fra denne virtuelle tennislandsbyen.

Tennishendelser siden sist oppdatering:

  • Spilte grustennis sju dager på rad i slutten av juni. 1 – 1,5 timer hver dag. Det er en rytme jeg kunne blitt vant til. Det beste med dette var at kroppen tålte det helt fint. Det var selvsagt ikke Nadal-intensitet eller -spinn over tennisen vi presterte, men når man nærmer seg 42, tas alle fysiske positive overraskelser imot med åpne armer og overdrevent stor glede.
  • Jeg har bestilt meg Pressureball. Det er en plastpose hvor man kan putte inn åtte tennisballer, og blåse posen opp til et bestemt trykk, slik at ballene får tilbake gammel sprett. En venn har kjøpt det allerede og er storfornøyd. Poenget med Pressureball er å holde liv i tennisballene lenger. De blir ofte kastet fordi spretten forsvinner, ikke fordi de er utslitt på utsiden. Kommer tilbake med test og omtale i løpet av høsten, når jeg har prøvd det litt.
  • Det har vært Wimbledon. Tennisåret 2018 på herresiden brygger opp til sesongfinale i US Open. Federer, Nadal og nå ganske overraskende Djokovic har vunnet hver sin Grand Slam-turnering. Alle har noe å bevise i New York i august/september. Jeg hadde avskrevet Djokovic som en kraft å regne med, for etter sine fantastiske år som sluttet med French Open-triumfen i 2016, har har virket kaputt både fysisk og psykisk. At han slo Nadal i Wimbledon-semien, var mer enn jeg hadde trodd. Bra kamp, hørte jeg. Selv var jeg på stranda i Italia da den ble spilt.
  • Angelique Kerber! At hun vant Wimbledon, var enda mer gledelig enn Djokovic, men litt mindre overraskende. Dametennisen trenger stabile toppspillere med andre etternavn enn Williams.
  • Frankrike vant fotball-VM. Jeg holdt egentlig med dem, men måte de vant mot Belgia og Kroatia gjorde meg bare sur. Snakk om gledesløs fotball.
Roger Federer (Wikimedia Commons)

Hva skal vi nå drømme om?

Sankthansaften 1998 hadde jeg vakt på Stavanger Aftenblads nettdesk. Jeg kan med den sikkerhet som er mulig å etablere på 19 års avstand slå fast at det ikke kom noen telefoner den kvelden. Det var da Norge spilte mot Brasil i fotball-VM.

Da Norge hadde vunnet 2-1, skrev Aftenbladet på lederplass neste dag: «Hva skal vi nå drømme om?». For øvrig et nydelig, euforisk lesestykke også i dag. (Kjøp abonnement på Aftenbladet, så finner du hele teksten i arkivet.)

Norge - Brasil 1998 Stavanger Aftenblad

Jeg kom til å tenke på lederartikkelen da Roger Federer vant Wimbledon 2017. For hva skal vi nå drømme om, alle vi som har fulgt, heiet på og ukritisk dyrket den store sveitseren? Vi som hadde godtatt at sporten hadde gått videre uten ham, godtatt at andrefiolinistene Djokovic og Murray skulle grunnlinjeduellere om de store titlene herfra til evigheten? Les videre

Federer tapte finalen, og tennisbloggeren er derfor litt sur og skuffet i sin oppsummering av Wimbledon 2015

Novak Djokovic i Wimbledon 2011. (Wikimedia)

Tid. Alltid for lite av den. Når ulike interesser kjemper om min, vinner ofte aktiviteten som gir penger i kassen. I år betød det at Wimbledon-turneringen i sin helhet ble spilt uten at det kom så mye som et komma på denne bloggen.

Når jeg tenker tilbake på det, har jeg sett få av Roger Federers triumfer på tv.  Jeg husker nederlagene bedre. Australian Open 2009. Wimbledon 2008. US Open 2011 og så videre. Sist gang han vant Wimbledon, i 2012, så jeg første sett (som Federer tapte), gikk syk til sengs og så etterpå at han vant kampen i mitt fravær.

I år har Wimbledon gått på C More, og finalen var den eneste kampen jeg så, sendt på NRK (hurra!). Det vil si; jeg så de to siste settene av tapet mot Djokovic. Det var en nedtur. Federer virket hemmet, stiv, passiv og slått lenge før Djokovic hadde vunnet.

Federer kom fra en semifinale mot Andy Murray som fikk det sosiale nettet til å gå bananas over Federers magi. Likevel hadde jeg Djokovic som klar favoritt i finalen. Djokovic, som Nadal, spiller alltid gode finaler. Det måtte en utenomjordisk Stan Wawrinka til for å slå ham i French Open i forrige måned.

Mot Federer holdt Djokovic presset oppe gjennom hele kampen. Det bidro utvilsomt til at Federer ikke klarte å få noen ro over spillet sitt. Skulle han vunnet denne kampen, måtte han servet som mot Murray og håpet på et heldig break her og der (Pete Sampras-metoden). Fra grunnlinjen vil han ikke kunne slå Djokovic over fem sett i 2015. Og Djokovic ble ikke offer for Federers serving slik Murray ble det i semifinalen.

Flere kommentatorer har nevnt det samme om Novak Djokovic: Han er en spiller uten svakheter, mer enn en spiller med styrker som skiller seg ut. Alt er solid ved Djokovic i 2015, han er en fabelaktig slagmaskin som klarer å komme raskt tilbake fra mentale nedturer. Det stresser motstanderne, selv Roger Federer.

Et irritasjonsmoment med begge Wimbledon-finalene var kommentatorenes sterke trang til å kaste ut spådommer om hva de trodde kom til å skje. Det kan alle gjøre som ser på tv, og eksperter blir sjelden konfrontert med sine spådommer når de slår feil. (Dagens Næringsliv er herlig onde når de tar seg bryet med å se hvor presist ekspertene spår.)

Rett etter kampslutt i herrefinalen spådde Jan Frode Andersen at Djokovic kom til å vinne mange flere Grand Slam-turneringer, og at han kom til å vinne US Open også (jeg klarer ikke å finne klippet, og siterer fra hukommelsen).Alle verdensenere ser uslåelige ut mens de er på topp, også Djokovic. Det betyr selvsagt ikke at de kommer til å dominere i all framtid, og det er lett å glemme når vi ser dem på høyden av makten.

Begge Djokovic-spådommene kan utmerket godt slå til, men det er selvfølgelige utsagn som de fleste kan stille seg bak. Ingen ser for seg det motsatte, at dette er begynnelsen på slutten for Djokovic – heller ikke jeg. Men hvem trodde at Boris Beckers tredje Wimbledon-triumf i 1989 – han var 21 år gammel – skulle bli hans siste der? Eller at John McEnroes seier i US Open 1984, hans utrolige sesong, ble hans siste av noen Grand Slam-sort? Eller at Mats Wilander, som vant US Open og to andre Grand Slam-turneringer i 1988, aldri ville komme i nærheten igjen?

I en forutsigbar verden kommer Djokovic til å dominere i lang tid framover. Det fine og frustrerende med sport er at virkeligheten ofte avviker fra manus. Det mest interessant med de beste idrettsfolkene er å se hvordan de takler siste halvdel av karrieren. Noen blir utbrent (Sampras, Borg, Graf), noen faller raskt og brutalt (Wilander), noen finner ny inspirasjon (Agassi) og andre nekter å bli gamle (Serena Williams). Hvor kommer Novak Djokovic til å være når han er 31?

Dette ble litt i sureste laget. Jeg hadde sikkert også spådd det ene og det andre hvis jeg hadde kommentert en Wimbledon-finale på NRK. Likevel; hvorfor har kommentatorer sterkt behov for å si at «denne kampen er ferdig» og «dette kan gå fort» så snart en spiller får en stor ledelse? Det skjedde da Serena Williams kjørte over Muguruza i begynnelsen av andre sett av damefinalen. Kampen var ikke ferdig, Muguruza hevet seg og Serena fikk nerver. Muguruza servet på 4-5 i andre sett, og kunne presset kampen til et tie-break. Etter det første settet regnet jeg med at Serena kom til å vinne, men selv en finale med henne på ene siden av nettet skal spilles til siste poeng. Den er ikke ferdig før den er ferdig. Kjedelig, men sånn er det.

Serena WilliamsSerena Williams vant sin Grand Slam-tittel nummer 21 i Wimbledon, Novak Djokovic vant sin niende. Kommer Serena til å vinne US Open også, og dermed alle fire i år? Kommer Djokovic til å vinne i New York?

Det kjedelige svaret er at det er umulig å spå om ting så langt fram i tid. Langsiktige spådommer med mange usikre faktorer har liten verdi.

Hvis historien er en pekepinn, vil jeg tippe at en av dem kan vinne, neppe begge. Til det har sporten for mange tilfeldigheter og gode spillere. En av dem kan bli skadet, syk eller møte en motstander som ikke klapper sammen i tredje sett (slik alle gjør mot Serena). Djokovic har, alle sine hardcourtmeritter til tross, bare vunnet US Open én gang, i 2011. Da klarte han seg i semifinalen mot Federer med et nødskrik. Statistisk sett skal både Djokovic og Serena vinne i New York. At begge gjør det? Jeg vil heller sette en hundrings på at det IKKE kommer til å skje.

Kortsiktige spådommer liker jeg bedre. Denne uka spilles kvartfinalene i Davis Cup, og alle er i mitt hode relativt åpne. Serbia stiller uten Djokovic mot Argentina, men har et brukbart lag likevel. Jeg håper å komme tilbake til Davis Cup når jeg har unnagjort enda litt mer jobbing.

Hvor er det lettest å vinne sin første Grand Slam-tittel?

Høsten er over oss, og herre- og dametourene har spredt seg over hele kloden. Jeg kommer tilbake til høstens turneringer i senere bloggposter, ikke minst Davis Cup-finalen mellom Frankrike og Sveits. ATP- og WTA-sluttspillene er også på radaren min.

Stanislas Wawrinka (Wikimedia).

Først skal det handle litt mer om Grand Slam-turneringene. Noen vil kanskje beskylde denne bloggen for å være i overkant opp­tatt av de fire største turner­ingene. Det er nok riktig, akkurat som fotballskribenter bryr seg mer om Champions League og VM enn resten.

I år fikk vi to nye Grand Slam-vinnere på herresiden; Stanislas Wawrinka i Australian Open og Marin Cilic i US Open. Dette fikk meg til å tenke. I hvilken Grand Slam-turnering er det lettest å slå gjennom?

Noen mener Australia på grunn av varmen og årstiden, andre French Open på grunn av grusen og franskmennene, andre Wim­bledon på grunn av prestisjen og det uberegnelige graset. Noen mener det er US Open, fordi den kommer til slutt og spilles på et underlag som alle kan mestre.

For å finne ut av saken, har jeg sett på statistikken over spillere som har vunnet en eller flere Grand Slam-turneringer. Hvilken var den første de vant? Finnes det en tydelig tendens som tilsier at det er lettere å slå gjennom i en eller flere av dem?

Her er oversikten (alle spillerne vant GS-turneringer etter 1968, da delingen mellom proffer og amatører ble opphevet. Noen av dem vant sin første tittel før 1968, da er det årstallet oppgitt):

Australian OpenFrench OpenWimbledonUS Open
K. Rosewall (1953)
R. Laver (1960)
A. Ashe (1970)
J. Connors (1974)
M. Edmondson (1976)
V. Gerulaitis (1977)
R. Tanner (1977)
B. Teacher (1978)
J. Kriek (1981)
S. Edberg (1985)
P. Korda (1998)
T. Johansson (2002)
N. Djokovic (2008)
S.Wawrinka (2014)
A. Gimeno (1972)
B. Borg (1974)
A. Panatta (1976)
G. Vilas (1977)
M. Wilander (1982)
Y. Noah (1983)
I. Lendl (1984)
M. Chang (1989)
A. Gomez (1990)
J. Courier (1991)
S. Bruguera (1993)
T. Muster (1995)
Y.Kafelnikov (1996)
G. Kuerten (1997)
C. Moya (1998)
A. Costa (2002)
JC. Ferrero (2003)
G. Gaudio (2004)
R. Nadal (2005)
John Newcombe (1967)
Boris Becker (1985)
Pat Cash (1987)
Michael Stich (1991)
Andre Agassi (1992)
Richard Krajicek (1996)
Goran Ivanisevic (2001)
Roger Federer (2003)
Stan Smith (1971)
Ilie Nastase (1972)
Manuel Orantes (1975)
John McEnroe (1979)
Pete Sampras (1990)
Patrick Rafter (1997)
Marat Safin (2000)
Lleyton Hewitt (2001)
Andy Roddick (2003)
J.M.Del Potro (2009)
Andy Murray (2012)
Marin Cilic (2014)

Svart på hvitt: Det er vanskeligst å vinne sin første Grand Slam-tittel i Wimbledon. At Australian Open og French Open skiller seg ut, er ikke så overraskende. Jeg hadde likevel trodd at flere ville slått gjennom i Australia, særlig i årene hvor turneringen ikke hadde så høy status.

Hvordan klarer spillerne å følge opp sine første GS-triumfer? Hvilken turnering har flest engangsvinnere i sin oversikt? Her er den samme tabellen som over, med en liten forskjell: Spillere som bare vant én Grand Slam-turnering er markert i rødt.

Australian OpenFrench OpenWimbledonUS Open
Ken Rosewall (1953)
Rod Laver (1960)
Arthur Ashe (1970)
Jimmy Connors (1974)
M. Edmondson (1976)
Vitas Gerulaitis (1977)
Roscoe Tanner (1977)
Brian Teacher (1978)
Johan Kriek (1981)
Stefan Edberg (1985)
Petr Korda (1998)
T. Johansson (2002)
N. Djokovic (2008)
S.Wawrinka (2014)
A. Gimeno (1972)
Björn Borg (1974)
A. Panatta (1976)
G. Vilas (1977)
Mats Wilander (1982)
Yannick Noah (1983)
Ivan Lendl (1984)
Michael Chang (1989)
Andres Gomez (1990)
Jim Courier (1991)
Sergi Bruguera (1993)
Y.Kafelnikov (1996)
G. Kuerten (1997)
Carlos Moya (1998)
T. Muster (1995)
Albert Costa (2002)
JC. Ferrero (2003)
G. Gaudio (2004)
Rafael Nadal (2005)
John Newcombe (1967)
Boris Becker (1985)
Pat Cash (1987)
Michael Stich (1991)
Andre Agassi (1992)
Richard Krajicek (1996)
Goran Ivanisevic (2001)
Roger Federer (2003)
Stan Smith (1971)
Ilie Nastase (1972)
Manuel Orantes (1975)
John McEnroe (1979)
Patrick Rafter (1997)
Pete Sampras (2000)
Marat Safin (2000)
Lleyton Hewitt (2001)
Andy Roddick (2003)
J.M.Del Potro (2009)
Andy Murray (2012)
Marin Cilic (2014)

Strømmen av engangsvinnere i French Open var enorm helt til Rafael Nadal dukket opp. US Open har også en sterk rekke vinnere. Andy Roddick var en topp 10-spiller i årevis, i motsetning til Albert Costa og Gaston Gaudio, som også vant GS-turneringer for drøyt ti år siden.

Hvis statistikk betyr noe, kommer Marin Cilic og Juan Martin Del Potro til å vinne flere Grand Slam-turneringer. Selv om jeg tviler på det  – Del Potro har for manger skader og Cilic spilte langt over sitt vanlige nivå i årets US Open.

Rettelse 12/10-2014: Årstallet for Pete Sampras´ seier i US Open ble rettet til 1990, ikke 2000 som det opprinnelig sto.

Sporveksleren Bouchard kunne ikke stanse løpsk Kvitova

Tennis på tv:
Petra Kvitova – Eugenie Bouchard 6-3, 6-0
Finale, Wimbledon 2014

Denne saken handler om WimbledonTenk fort: Hvor mange av dagens kvinnespillere har vunnet Wimbledon mer enn én gang? Det er tre av dem; Serena og Venus Williams. Og Petra Kvitova.

Damefinalen i årets Wimbledon ble et antiklimaks, hvis man mener at en kamp skal ha to rivaler som spiller opp mot sitt beste for at en kamp skal være severdig. Hvis man er fornøyd med å se én spiller pulverisere den andre med sin aller ypperste tennis, var damefinalen en strålende kamp.

Petra Kvitova har hatt oppturer og mange flere nedturer etter at hun vant Wimbledon i 2011. I Wimbledon-finalen møtte hun Eugenie Bouchard, som nådde finalen uten å tape noen sett. Bouchard er WTA-tourens flavour of the year, og det er fullt forståelig. I finalen mot Kvitova hadde hun ingen sjanse. Det var tennisens enkel logikk som slo inn: Bouchard er en jevnt bedre spiller, men Kvitovas toppnivå er mye høyere. Kvitovas spill var i Himalaya-høyde i hele finalen.

Petra Kvitova i Wimbledon 2011 (Wikimedia).

Petra Kvitova minner meg om Goran Ivanisevic, for dere som husker ham – minus temperamentet. Ivanisevic på sitt beste kunne få matche, men han klarte sjelden å holde det nivået i hele kamper, for ikke å snakke om turneringer. Unntaket var Wimbledon, hvor Ivanisevics serve kom til sin fulle rett. Han vant turneringen i 2001, ranket som nummer 125 i verden.

Bouchard bygger sitt spill på å ta ballen tidlig (gjerne med sin irriterende knebøy-forehand), men fikk aldri sjansen mot Kvitova, som traff med alt. Bouchard fikk bare én sjanse til å bryte (som hun tok), Kvitova hadde 13. Jeg ble overrasket over at Kvitova bare slo 4 serveess, men til gjengjeld vant hun 82 prosent av poengene etter førsteserven sin.

Eugenie Bouchard (CAN)Petra Kvitova (CZE)
1  Aces4
2  Double faults3
35 of 57 = 61 %  1st serves in28 of 41 = 68 %
16 of 35 = 46 %  1st serve points won23 of 28 = 82 %
8 of 22 = 36 %  2nd serve points won5 of 13 = 38 %
107 MPH  Fastest serve113 MPH
99 MPH  Average 1st serve speed106 MPH
85 MPH  Average 2nd serve speed92 MPH
2 of 4 = 50 %  Net points won11 of 14 = 79 %
1 of 1 = 100 %  Break points won6 of 13 = 46 %
13 of 41 = 32 %  Receiving points won33 of 57 = 58 %
8  Winners28
4  Unforced errors12
37  Total points won61

Det er vanskelig å si hvor Kvitova går etter dette. I 2011 klarte hun ikke å leve opp til forventningene. Hun er tre år eldre nå, uten at jeg tror hun kommer til å bli en konstant trussel året rundt. Til det sitter den risikable spillestilen hennes for dypt i henne til at hun kommer til å forandre seg. Til gjengjeld får vi (og hun) kamper som Wimbledon-finalen, hvor alt sitter.

Wimbledon 2014: Var dette Roger Federers siste sjanse?

Tennis på tv:
Novak Djokovic – Roger Federer 6-7, 6-4, 7-6, 5-7, 6-4
Finale, Wimbledon 2014

Denne saken handler om WimbledonUngene mine elsker å høre historien om min traumatiske kortspill-opplevelse fra barndommen. Som 11-åring (eller deromkring) var jeg på hyttetur, og som eldste barn fikk jeg være oppe med de voksne et stykke etter leggetid. Jeg hadde lært å spille Spar dame, og kortene ble delt ut. Ved spillets slutt satt jeg gråtende i sofaen, nedbrutt av å komme på soleklar sisteplass.

En helt hverdagslig historie, med et ordinært tap i kortspill som kjerne. Hvorfor liker de å høre denne anekdoten gjenfortalt? Det å bli voksen handler mye om å holde ens egne følelsesutbrudd i sjakk, og det er en naturlig prosess: Vi lever i mindre grad i øyeblikket enn barn gjør. Taper jeg i kortspill i 2014, stikker det ikke så dypt. Og motsatt: Jeg blir ikke overlykkelig om jeg vinnet i kortspill (eller tennis). For barn er det eksotisk at ens foreldre en gang i tiden satt som en oppvridd vaskeklut bare på grunn av et kortspill.

Voksenlivet tar vekk toppene og bunnene i følelsesregisteret, fordi vi ser ting mer i sammenheng. Da jeg så Wimbledon-finalen mellom Federer og Djokovic forrige helg, satt jeg hele tiden med en følelse av at Djokovic skulle vinne.

Bare på ett tidspunkt så det lovende ut: Da Federer tok hjem det fjerde settet, etter en opphenting fra 2-5 som kom helt ut av det blå. Jeg satt ytterst på stolen og begynte å tenke store ting. I begynnelsen av femte sett skar Djokovic grimaser og ristet på høyrefoten. Den gamle Djokovic, han som pleide å trekke seg fra kamper, ville kanskje kastet inn håndkleet her. Den nye Djokovic, som vi har kjent siden 2011, gjør ikke det. Spillerne fulgte hverandre på serve gjennom det femte settet, før Djokovic brøt Federer i det siste gamet. Det var ukarakteristisk spilt av Federer, han rushet gjennom gamet og tapte enkelt. Federer var den piggeste av de to, og servet stødig helt fram til dette siste gamet. Jo lenger kampen hadde vart, desto større sjanser for Federer. Dette visste han selvsagt, og kanskje tenkte han allerede i de baner?

Selv for så rutinerte spillere som Federer og Djokovic tror jeg det mentale spilte inn. Før finalen snakket mange om Federers overbevisende spill mot Raonic og Wawrinka, men disse er helt andre typer enn Djokovic. Ingen av dem gir Federer en så konstant strøm av harde, godt plasserte grunnslag, ei heller beveger de seg så godt som Djokovic gjør.

Djokovic på sin side hadde ikke spilt opp mot sitt beste før finalen. Han kom dit med et visst press (lenge siden han vant en Grand Slam utenfor Australia), men i motsetning til Federer har han framtiden foran seg. Djokovic sitt spill i finalen var på høyde med det han presterte i 2011, og jeg ser ikke hvem som skulle slått ham. Djokovic hadde stort sett overtaket i ballvekslingene, og Federers grunnslaga klarte ikke å gjør livet vanskelig for serberen. Det hjalp ikke at han fortsatte å serve fantastisk, som han gjorde i hele turneringen.

Under kampen og rett etterpå satt skuffelsen over Federers tap hardt i. I stedet for å gråte, tok jeg den voksne varianten. Jeg måtte sjekke statistikken for å se hvordan dette kunne skje. Det ble Federers fall var andreserven, hvor han vant mindre enn halvparten av poengene. NRKs kommentatorer roste Federers backhand, og jeg har sett den dårligere. Men en virkelig trussel mot Djokovic var den ikke. Likevel, Federers tall skulle på papiret slått hvem som helst:

Novak Djokovic (SRB)Roger Federer (SUI)
13  Aces29
3  Double faults5
108 of 174 = 62 %  1st serves in133 of 192 = 69 %
79 of 108 = 73 %  1st serve points won102 of 133 = 77 %
43 of 66 = 65 %  2nd serve points won26 of 59 = 44 %
124 MPH  Fastest serve127 MPH
116 MPH  Average 1st serve speed115 MPH
92 MPH  Average 2nd serve speed100 MPH
26 of 35 = 74 %  Net points won44 of 67 = 66 %
4 of 15 = 27 %  Break points won3 of 7 = 43 %
64 of 192 = 33 %  Receiving points won52 of 174 = 30 %
68  Winners75
27  Unforced errors29
186  Total points won180

Så hvor går vi herfra? Det er fristende å kalle dette Federers siste (tapte) sjanse til å vinne en Grand Slam-tittel til. Fysisk sett virker Federer sprek fortsatt, selv om det var merkbart at han er tregere ut til sidene enn for sju-åtte år siden. Federer er i dag en spiller som lever mye på serven sin. Jeg kan vanskelig tro at han vil overleve en kanonade av harde grunnslag fra Murray/Djokovic/Nadal i US Open.

I motsetning til fotball-VM, kommer det nye sjanser hvert år. Neste år er Federer 33, en alder hvor John McEnroe nådde semifinalen i Wimbledon. Hvis McEnroe klarte det, hvorfor skal ikke Federer? Jeg sitter ikke tårevåt i sofaen av Federers tap i Wimbledon, men vet at det kommer nye sjanser. Og at Grigor Dimitrov fort kan slå seg inn i den absolutte verdenstoppen med en tennis som ligner mye på den Federer har gitt oss. All things must pass.

Ju-djeni-bo-shaar

Denne saken handler om WimbledonEller Eugenie Bouchard som hun heter, det er bare å lære seg navnet enten du skal si det eller skrive det. Hun spilte i dag sin tredje Grand Slam-semifinale av tre mulige i 2014, og det bare 20 år gammel. Hun ser bra ut (alltid en fordel), hun snakker engelsk (det betyr fortsatt mye i en så globalisert verden) og hun vinner kamper. What´s not to like? (Okei, jeg var ikke helt solgt da jeg så Bouchard i French Open, men man diskuterer ikke med suksess. Bouchard har mye av den nå.)

Eugeinie Bouchard (Wikimedia) i kjent posisjon: Nær grunnlinjen, i ferd med å kaste seg over en backhand.

Bouchard slo det andre 2014-fenomenet, Simona Halep, i strake sett i semifinalen. I finalen møter hun en av de halvnye, Petra Kvitova. Store ting ble spådd for Kvitova etter at hun vant Wimbledon i 2011. Det har blitt med glimtene. Kvitova slo landskvinne Lucie Safarova i sin semifinale.

Bouchard og Kvitova har bare møttes én gang før, i fjor. Da vant Kvitova. Spiller hun på sitt beste, er det godt nok til å slå Bouchard. Kvitova minner meg litt om Goran Ivanisevic; høye topper og dype daler, med serven som fremste våpen. Kvitova har flest serveess i turneringen (38), men er ikke blant de 20 beste når det gjelder poeng vunnet etter førsteserven. Hun har også slått en del dobbeltfeil (16).

[polldaddy poll=8164363]

Og har du sett: Canada har enda en spiller i turneringen i det den nærmer seg klimaks. Milos Raonic skal prøve å gjøre det få har gjort før, nemlig å slå Roger Federer i Wimbledon. Jeg leste et sted at Federer bare har tapt turneringen én gang etter å ha nådd semifinale. Det var i (den noe oppskrytte) finalen mot Rafael Nadal i 2008. Jeg kan ikke helt se for meg at Raonic skal blåse Federer av banen i selveste Wimbledons semifinale, men samtidig: Federer spiller sjelden 6-7 gode kamper på rad, og han kan bli sur hvis han blir herset med. Milos Raonics serve har potensiale til å gjøre det, og da kan det bli en kort kamp.

Den andre semifinalen er også åpen, Grigor Dimitrov mot Novak Djokovic. Dimitrov er god og skapt for gress, men kan han motstå Djokovics konstante press i fem sett? Det gjelder i denne kampen som den forrige: Historien tilsier Djokovic-Federer i finalen, men heller ikke de legendene kan vinne til evig tid. Spådom: En av de unge kommer til å vinne sin semifinale, men jeg vet ikke hvem av dem.

Nadal tapte mot Nick Kyrgios, og denne eksperten ser ekstra dum ut

Denne saken handler om WimbledonFor noen dager siden slo jeg fast med en vismanns klarsyn at Rafael Nadal må slås tidlig i Wimbledon. Hvis ikke, kommer han til finalen. Sånn er det med den saken, ferdig snakka.

Dette var bakgrunnen for min bastante spådom:

ÅrNadals Wimbledon-prestasjonTapte mot (ranking)
20033. rundeParadorn Srichaphan (11)
2004Spilte ikke
20052. rundeGilles Muller (69)
2006FinaleRoger Federer (1)
2007FinaleRoger Federer (1)
2008Vant turneringen
2009Spilte ikke
2010Vant turneringen
 2011FinaleNovak Djokovic (2)
20122. rundeLukas Rosol (100)
20131. rundeSteve Darcis (135)

Etter dagens kamp mot Nick Kyrgios tar jeg gjerne fram klovnenesen og den spisse hatten, hvis det gjør leserne glade. Nadal hadde startet Wimbledon slik han gjerne gjør; i seiersform, men ikke helt overbevisende. Da jeg vasket badet i ettermiddag og samtidig hørte på tennis-podkast, snakket kasterne seg varme om Nadals sjanser. Nadal blir farlig i uke to, var omkvedet. Uke to, det er nå, det.

Wimbledon går ikke på mine kanaler i år (bortsett fra finalene på NRK), så jeg har ikke sett noe av Nadals tap. Jeg ser i referatet på tennis.com at Kyrgios (ranket 144!!!) slo 37 ess mot Nadal. Det er mye på fire sett mot en så god returspiller. Noen rynker på nesa over servingens dominante plass i Wimbledon, men jeg er ikke blant dem. Det er bra at det fortsatt er mulig å serve folk av banen i Wimbledon, for det er praktisk talt umulig andre steder. Skal ikke tennisens viktigste slag – serven – få lov til å dominere én Grand Slam-turnering? Så kan vi ha de uendelige ballvekslingene resten av året? Jeg liker nervekampen som Wimbledon er.

Vi som liker en god servekonkurranse får turneringens godbit i neste runde: Milos Raonic mot Nick Kyrgios. Alle som lengter tilbake til Ivanisevic-Sampras-finalene på 90-tallet vil sitte med tårer i øynene.

Trekningen for herrene ser slik ut fra kvartfinalene og inn:

wimbledon

Vi mangler Nadal, men kunne trekningen ellers vært mer spennende? Vi har de vante fjesene (Djokovic, Murray, Federer, Wawrinka), han som aldri fikk det helt til (Cilic) og de nye fjesene (Dimitrov, Kyrgios, Raonic). Det er mye god psykologi i luften. Hvordan kommer Federer til å takle det at Nadal er borte fra Federers side av trekningen? Hvor god er egentlig Grigor Dimitrov på britisk gress mot Murray i storform?

Det er nye unger på blokka i dameklassen også. Hvor mange tidlige tap kan Serena Williams ta før vi må begynne å snakke om henne som bare en av mange tittelkandidater i turneringene hun spiller? Mer om dameklassen en annen dag.