Folk jeg gjerne skulle sett i trenerboksen, og tips om en god podcast

ATP - herretennisÅ vaske badet står langt nede på listen over foretrukne aktiviteter. Plagen blir mindre med noe fornuftig å høre på. Mine badeskrubbinger blir vanligvis utført med The Tennis Podcast strømmende ut av en liten høyttaler.

The Tennis Podcast ledes av den britiske kommentatoren David Law. De publiseres ikke så ofte, men er vel verdt å vente på. Podcasten har et visst britisk preg. Det betyr i klartekst at de er himla opptatt av Andy Murray, siden landets tenniselite består av bare denne ene mannen.

I vinter ble det kjent at Ivan Lendl slutter som Murrays trener. Det åpner for en ny runde av den velkjente gjette-/synseleken «Hvem blir spiller X sin neste trener?». I podcasten slenges det fram flere (kjedelige) navn, mange av dem etablerte trenere, for eksempel Darren Cahill og Larry Stefanki.

Marat Safin i French Open 2001. Mats Wilander var trener hans da, og sto noen meter unna.
Marat Safin i French Open 2001. Mats Wilander var treneren hans da, og sto noen meter unna.

Med Lendl som Murrays forrige trener blir det fristende å peke på andre kjente navn:

Stefan Edberg er del av Roger Federers trenerteam nå, og jeg kan ikke se hva som skal friste ham bort derfra.

Mats Wilander er en skarp fyr med et spilletalent som minner om Murrays: Hold ballen i spill og hiv inn noen overraskelser her og der. Wilander har dessuten trent toppspillere før (Marat Safin).

John McEnroe dukker selvsagt opp i podcastens spekulasjoner. McEnroe har en tendens til  dukke opp i de fleste tennisdiskusjoner, 30 år etter sin siste Grand Slam-tittel. Jeg kan ikke tenke meg hvorfor Murray skulle ønske seg McEnroe som trener. Personlighetene (i den grad man kan uttale seg om slikt etter bare å ha sett folk på tv og lest om dem) er motpoler. Grubleren Murray sammen med oppmerksomhetskåte McEnroe? Murrays metodiske spill under veiledning fra den improviserende nettspesialisten McEnroe? Njet.

Lleyton Hewitt i French Open 2001.
Lleyton Hewitt i French Open 2001.

Når vi snakker om eks-spillere, faller ikke Lleyton Hewitt i den kategorien helt ennå. Australieren synger på siste verset (spiller på siste settet?), og har allerede prøvd seg som tv-kommentator i Australia. Der er han visstnok fabelaktig. Hewitt har skapt en karriere av å lese andre spillere, og ved hjelp av en enkel og effektiv spillestil og fire gigatonn vilje. Tenk deg Hewitts analystiske evner overført til en elev med større naturlig talent. Kombinasjonen måtte blitt knall. Hewitts vinnerinstinkt er så ekstremt at det ville smittet lett over på eleven. Jeg tipper Hewitt gir seg om noen få år, tar litt pause og vender tilbake til ATP-touren i stråleglans som trener. (Mer om den unge Hewitt her.)

Når vi snakker om eks-spillere som hadde blitt kanontrenere, er det umulig å komme utenom Andre Agassi. Han var det råe talentet som med Brad Gilberts hjelp ble tennisens fremste prosentspiller, altså at han tok de smarte valgene i hver situasjon. Agassi har også hatt gjesteopptredener som kommentator, og er ifølge rapportene helt sjef der. Familie og skoleprosjekter tar det meste av Agassis tid nå. Når barna er større og duften av sagmugg blir et savn, håper jeg Agassi prøver seg som trener.

DET hadde blitt greier.

Søkeordet: har mats wilander vunnet french open i tennis

French OpenJeg kan som sagt se hvilke søk som sender folk fra Google, Kvasir eller tennisgudene vet hvor til denne bloggen. Og for at folk skal få svar på akkurat det de lurer på, svarer jeg på søkefrasene av og til. I dag: har mats wilander vunnet french open i tennis.

Svaret er JA. Vi kan ta det skjematisk:

År Finalist Settsifre Fun facts
1982 G.Vilas 1-6, 7-6, 6-0, 6-4 Wilander var 17 år og 9 måneder, og på dette tidspunktet den yngste vinner av en Grand Slam-turnering i historien. Slo i sine fire siste kamper i turneringen spillere ranket nummer 3, 9, 6 og 4 i verden.
1985 I.Lendl 3-6, 6-4, 6-2, 6-2 Wilander første turneringsseier dette året. Slo McEnroe i semifinalen. Tapte finalen mot Lendl i samme turnering i 1987.
1988 H.Leconte 7-5, 6-2, 6-1 Leconte servet for det første settet, men ble brutt. Wilander slo 97 prosent førsteserver (!) i kampen. Wilander vant tre av fire GS-turneringer i 1988, noe bare Federer har klart siden.

Sommerknask: McEnroe-Wilander, 1982

ATPDa Mats Wilander vant French Open i 1982, var det en av tidenes sensasjoner. Han var 17 år, og slo en rekke toppspillere før han slo rutinerte Vilas i finalen. Senere den sommeren spilte Sverige mot USA på bortebane i Davis Cup. Wilander møtte John McEnroe, en av tidenes beste DC-spillere.

Jeg leste første gang om dette oppgjøret for noen år siden, i Steve Flinks bok The greatest tennis matches of the 20th century. I forrige uke kom jeg over et klipp på YouTube.

Det er lett å se at mye har skjedd med sporten på de 27 årene som er gått. Det mest åpenbare er at verken McEnroe eller Wilander går for vinnerslag med samme dødsforakt som spillerne i dag. Det har nok en sammenheng med at racketene var mindre kraftfulle enn i dag. Jeg synes Wilander slipper unna med mange korte grunnslag – de lander som regel rundt servelinjen til McEnroe, som likevel ikke prøver å hamre dem inn. I dag hadde så korte slag blitt straffet mye hardere.

Wilander var som sagt fersk Franch Open-vinner sommeren 1982, og spiller mye på samme måten her. Mye overskru og god margin til sidelinjene, og litt for mye luft i passeringsslagene mot McEnroe. De gangene Wilander prøver på noe spesielt, er når McEnroe tvinger ham til det. Likevel er det lett å se hvorfor Wilander var en vanskelig motstander, for svensken gir ikke bort noe gratis i form av upressede feil.

Kampen varte 6 timer og 22 minutter, og er den lengste i DC-sammenheng. McEnroe vant til slutt: 9–7, 6–2, 15-17, 3–6, 8–6. Legg merke til at McEnroe spiller med treracket. Jeg tror han droppet den i 1983 eller deromkring.

En pyses bekjennelser

French OpenNoen ting får kroppen til å riste ukontrollert av skrekk. Sykehus. Grand Slam-finaler med Roger Federer.

Jeg er stor fan av Federer, og er alltid nervøs før kampene hans. I dag kjørte vi hjem fra Kristiansand. Med jevne mellomrom ble jeg grepet av skrekk mens vi passerte Mandal, Lyngdal, Moi, Vikeså, Gjesdal og Sandnes: Hva om Federer ikke klarte det? Han hadde spilt middelmådig i perioder i turneringen, mens Söderling hadde imponert. Federer knakk sammen da han skulle nå nummer 14 i Australia. Skulle det skje igjen?

Vel hjemme ville husets fireåring se Tingeling, og det gikk jeg med på. Kroppen føltes som den hadde inntatt ti kopper espresso, temmelig urolig. Kona mi skrudde på tv-en, som viste en gråtende Federer. Gledestårer. Selv ble jeg mest lettet. Skal se finalen når den går i opptak i kveld. Federer holder ved like en spesiell statistikk: Han taper aldri en Grand Slam-finale, så sant andre enn Nadal er motstander. Det forteller mye om Federer. Og Nadal.

Jeg fikk imidlertid sett Mats Wilanders oppsummering etterpå. Han sier ofte rare ting, synes jeg. Ok, det går til en viss grad an å diskutere om Federers triumf i Paris gjør ham til tidenes beste spiller. Til en viss grad, selv om jeg mener denne seieren avgjør det spørsmålet. Enda merkeligere var Wilanders ord om Nadal. Han mente at grustennisen i denne turneringen viste at Nadal har noe å strekke seg etter, og viste til blant annet Del Potro og Söderlings spill. At de har tatt tennisen til et nytt nivå, og at de kommer til å bli farlige framover.

Nadal har tapt én gang i Paris på fem turneringer. Ett tap mot Söderling, i en kamp hvor Nadal ikke var 100 prosent fysisk, er ingen katastrofe. Både Söderling, Del Potro og andre hardtslående høye menn skal spille veldig nøyaktig tennis for å slå Nadal jevnlig.

Ting snur seg fort. Hvis noen før denne sesongen hadde sagt at Nadal og Federer ville ta de to første Grand Slam-titlene, ville ingen reagert på det. Hvis noen hadde sagt at Nadal ville ta Australia og Federer Frankrike, ville det gitt atskillig høyere odds. Etter hardcourtsesongen i USA sluttet i vår, så Federer ut til å være ute av det. Så tapte han mot Wawrinka på grus og virket som en enda mer usannsynlig vinnerkandidat i Paris. Så vant han Madrid, og satte en stopper for Nadals seiersrekke på grus, samtidig som Nadal virket en smule sliten, og på toppen av dette tapte mot Söderling i Paris, etter å ha slått han 6-1, 6-0 noen uker tidligere.

Ting snur seg fort. Murray og Djokovic viste lovende takter i grusturneringene før French Open, men var aldri i nærheten av å ta tittelen. Og nå: Nadal har trukket seg fra Queens. Dersom han ikke klarer å spille Wimbledon, mister han mange rankingpoeng. Men er det begynnelsen på slutten for Nadal? Selvsagt ikke.

Federer har nå vunnet to av de tre siste Grand Slam-turneringene, og dersom det er dette som kalles nedtur i karrieren, tror jeg det er mange som misunner ham den. Nå har han vunnet i Paris, og alt som kommer etter dette er rein bonus. Federer kommer til å spille med atskillig lavere skuldre enn de siste 2-3 årene, tipper jeg. I så fall er det bare å glede seg.

Lenker:
Sports Illustrated – Jon Wertheim
BBC, kamprapport
Rolandgarros.com
About.com – kampanalyse

French Open, dag 7

Mats Wilander
Mats Wilander i French Open 2001, da han var trener for Marat Safin.

French OpenNå er det fanden tute meg nok! Jeg liker Mats Wilander, men nå har flørtinga i Game, set & Mats blitt plagsom. Wilander og Annabel Croft sender hverandre blikk som to forelskede 11-åringer, og jeg har følelsen av å se på noe privat. Jeg vet ikke hva som skjer mellom dem når studiolampene skrus av, og jeg vet ikke om jeg vil vite det heller.

Dagens tåpeligste Wilander-utsagn: «Women´s tennis is in a very healthy state right now». Nei, den er ikke det. Den er full av nervesvake østeuropeere og to aldrende Williams-søstre som bare bryr seg om de store turneringene. Dagens beste Wilander-utsagn: Federers vakre spillestil er trolig over, nå handler det om å vinne kamper, samme hvordan det skjer.

Til tennisen: Jeg så andre sett av Djokovics tap mot Kohlschreiber i dag. Tyskeren har en herlig enhåndsbackhand som han hiver seg inn i. Djokovic så ut til å vente på et sammenbrudd fra Kohlschreiber, men det kom aldri. Djokovic klarte ikke å kontrollere slagene sine i vinden, men det ble mange tøffe grunnlinjedueller. Kanskje sender dette Djokovic inn i en av de små nedturene han pleier å ha hver sesong?

Wozniacki så jeg litt av, og ble skuffet over at hun ikke var tøffere mentalt i andre sett. Hun kunne servet det hjem, men klarte ikke det. Cirstea fra Romania trengte ikke gjøre så mye for å få Wozniacki ut av stilen; halvgode stoppballer var nok til å få Woz fram til nettet, hvor hun er temmelig svak. Vanskelig å vite hvor mye Wozniackis skade spilte inn.

Djokovics nederlag betyr at Federer slipper å møte ham på vei til finalen. Federer møter Haas i neste runde, og bør vinne der også. Haas er den eneste useedede spilleren igjen på herresiden. Kampen Roddick-Monfils høres fantastisk ut, og helt åpen i mine øyne. I samme kategori finner vi Del Potro-Tsonga (tungvektsklassen) og Robredo-Kohlschreiber (lett mellomvekt).

Oppdatert søndag kl 11:
Apropos Wilander, jeg glemte å nevne begynnelsen av sendingen. Der kom han inn på Gasquet, som jo har testet positivt for kokain. Så fulgte noen tåkete formuleringer om at dette ikke var et middel for å øke prestasjonene, at det var en trist sak og så videre.

Verken Wilander eller Croft nevnte at den godeste Mats selv testet positivt for stoffet i 1995 – i French Open! – selv om begge selvsagt er utmerket klar over det. En smule feigt, synes jeg. Wilander kunne jo sagt litt om hvordan han opplevde den situasjonen, men saken ble aldri nevnt.

Stakkars Robin Söderling

French OpenSvensken er klar for tredje runde, og møter sin gamle erkefiende Rafael Nadal der. De spilte i Roma nylig, og da fikk Söderling ett game til sammen.

Etter den kampen blir det litt mer interessant. Davydenko eller Verdasco møter Nadal i fjerde runde. En annen spennende kamp på den siden av trekningen er Cilic-Murray. John McEnroe holdt fram Cilic som en kommende storspiller da han var gjest i Game, sete & Mats i dag.

Morsomt øyeblikk der: McEnroe avsluttet omtalen av Cilic med å si at han likte det når de snille fyrene gjorde det bra, et utsagn som fikk Wilander til å fnise, før McEnroe i godt humør lurte på hvorfor det utsagnet var merkelig. Så ut som de likte hverandre godt. Wilander og McEnroe har begge 7 Grand Slam-titler.

Påvirker spillestilen en spillers karriereforløp?

ATPJeg hadde et par ledige timer midt på dagen i dag, og svingte innom Stavangers eminente bibliotek. Tennis-seksjonen der er ganske utdatert, og de gamle bøkene som faktisk finnes der, er ikke så interessante. Likevel ble jeg sittende å ble i en dansk instruksjonsbok. Jeg husker ikke tittelen.

Jeg bladde fram til kaptittlet om taktikk. Der var det mange gode, og velkjente råd: Prøv å utnytte motstanderens svakhet, vær tålmodig, spill som regel diagonalt pga lavere nett og bedre sikkerhetsmarginer osv.

I et avsnitt kom jeg over en interessant teori: Boken trekker fram Björn Borg og Mats Wilander som to spillere som baserte seg på sikkerhet, slå mange baller over nettet og basere seg på motstanderens feil. Det er for så vidt en observasjon jeg er enig i. Videre hevdet boken at nettopp denne spillestilen var en grunn til at Wilander og Borg ga seg med topptennis tidlig – de var mentalt utslitt av å spille kamp etter kamp med denne krevende taktikken. (Borg ha seg i 1982 som 26-åring, mens Wilander logget ut mentalt etter 1988, da han vant tre av fire Grand Slam-turneringer som 24-åring).

Boken peker på McEnroe som et eksempel i motsatt retning: Han spilte lenge fordi han hadde en spillestil som var mer basert på kreativitet og mindre på metodisk prosenttennis. Spillestilen kjedet ham ikke over tid, slik boken mener var tilfellet med Borg og Wilander.

Hvor riktig er denne teorien? Jeg tror nok det kan være noe i den. Samtidig var jo Wilander og Borg spillere som slo gjenom veldig tidlig, og ble tidligere mentalt utbrent av den grunn. Jeg tror begge var 18 da de vant sine første Grand Slam-titler.

En ny start

Vår andre datter ble født samme dag som US Open begynte, og jeg satt oppe noen timer med henne på armen den første natten vi var hjemme. Fikk sett Ivanovic og Gasquet sine kamper i halvveis søvne. Gasquet tapte i fem sett mot Haas. Tyskeren er god i kamper hvor han er en liten underdog, som da han slo Roddick på hardcourt tidligere i år.

Ivanovic ser ustabil ut. Hun gjorde mange enkle feil, og virker forknytt i spillet. Kan vanskelig se for meg at hun vinner US Open i år.

Federer er videre, det samme er Nadal. Mats Wilander om hvorfor Federer har problemer med kampene mot Nadal:

First of all, Federer’s backhand is not that bad – it’s just that Nadal has a cross-court forehand that duels with Federer’s backhand. There’s not many guys who can handle Nadal’s topspin, which gets really high. Roger, as everybody else, has a problem with it. People forget, Roger plays one guy in the whole year who plays like Rafael. That’s the worst case scenario, because he doesn’t play anybody like him at all, not even close, for six matches. It’s a nightmare scenario for Roger. All he can do is cut down the length of the rallies, and not get involved in long rallies. Once Nadal hits his ball to his backhand, that means that Federer has played one shot too many in the rally. He should rather hit the ball into the stands like Sampras used to do.

Hele intervjuet med Wilander ligger her.

Flashback i tennisferien

ATPMange har sagt at dagens barn ikke vet hva det vil si å kjede seg, og jeg tror de har rett. Jeg skal ikke påstå at jeg så mye på tennis da jeg var liten, men noe husker jeg. Mitt klareste minne er Ivan Lendl på grusen, og Boris Becker sine kamper på midten av 80-tallet. Jeg skal ikke hevde at noen spesielle kamper er spikret i minnet, for det er de ikke.

Jeg kom nylig over et klipp fra finalen i Australian Open 1983, mellom Wilander og Lendl. Den kampen har jeg garantert aldri sett. Jeg har heller ikke sett finalen mellom de samme spillerne i US Open 1988. Likevel var det en klar følelse av flashback da jeg så klippene. Det er som om tennisen har stillestående søndag skrevet over hele seg. Jeg mener ikke at det er kjedelig tennis, men det er noe langsomt og uendelig over dem. Jeg kunne ikke tennisreglene helt da jeg var liten, og en kamp mellom Lendl og Wilander – to spillere som tok få sjanser – var garantert å inneholde mange lange games og sett. Det virket endeløst.

Tennisen har forandret seg mye siden 1983 og -88. Det er merkbart hvordan begge spillerne sliter med å drepe en ball. Utstyret har forandret seg slik at det i dag er mulig å slå vinnerslag fra alle steder på banen. Før var det mer snakk om å bygge opp et poeng før den avsluttende killermanøveren.

Marlboro som hovedsponsor. Herlig.

Australian Open 1983:
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=Q2WIBU6i-Ac]