Stikkordarkiv: Wawrinka

Roger Federer (https://www.flickr.com/photos/la_bretagne_a_paris/3600704915)

Hei Sveits!

Tennis på tv:
Roger Federer – Stan Wawrinka 7-6, 4-6, 7-6, 6-4
Kvartfinale French Open 2019

Jeg var ikke så nervøs for denne kampen som jeg pleier når Federer spiller. Jeg har ingen tro på at Federer kan vinne denne turneringen, men bare ved å delta og spille seg til kvartfinalen sikrer han seg godt med rankingpoeng som sikrer god seeding resten av sesongen. (Federer har ingen gruspoeng å forsvare fra 2018.)

Dessuten ventet Rafael Nadal i neste kamp for vinneren av denne kampen, og selv om Federer har vunnet mye mot Nadal de siste årene, er Nadal mange hakk bedre på grus.

Derfor: Lave skuldre i stolen, og stilpoeng på stilpoeng fra de to enhåndsbackhandeksponentene Wawrinka og Federer. Det var gøy å se hvordan Federer klarte å holde følge med Wawrinka fra grunnlinjen, og samtidig bryte opp spillet med nettangrep. Federer hadde en elendig breakball-statistikk, han vant bare 2 av 18, men klarte å unngå å bli frustrert av den grunn. (Jeg var på jobb da kampen begynte, og Twitter-frustrasjonen over Federers manglende uttelling var enorm i feeden min.)

Og nå, til glede for nye interesserte, får vi Federer mot Nadal i French Open enda en gang. Det er 14 år siden de møttes første gang i denne turneringen. Da vant Nadal, som han har gjort hver gang i Paris, men det har ikke alltid vært håpløst.

Federer er en smartere spiller enn da han ble slått 6-1, 6-3, 6-0 mot Nadal i 2008-finalen, og bortsett fra den kampen har Federer alltid tatt et sett mot Nadal i French Open-kampene. At han skal ta to, eller tre, ser jeg som lite sannsynlig. Da må han spille med stor risiko og serve på topp. Nadals fysikk var et spørsmålstegn i vår, men ikke nå. Han hadde det enkelt mot Nishikori i dag.

Federer ble intervjua at Eurosport i går, og sa noe interessant om det å spille på grus: På det underlaget gjelder det å slå gjennom ballen, mer enn på hardcourt og gras, hvor det går an å guide ballen mer dit man vil.

Jeg tror ikke Federer vinner French Open, men han viser form og jevnhet som tilsier at Wimbledon er en god sjanse.

Julien Benneteau Roland Garros 2001

Siste dans på bane 1

Tennis på tv:
Stan Wawrinka – Grigor Dimitrov 7-6, 7-6, 7-6
3. runde, French Open 2019

Når jeg en gang vender tilbake til Roland Garros-anlegget i Paris, kommer det til å være med 95 prosent glede og 5 prosent skår i gleden. De fem prosentene fordi bane 1 vil være borte. Den rives etter 2019-turneringen, og da fjerner de den beste arenaen på Roland Garros. Jeg har vært på både Suzanne Lenglen og Philippe Chatrier, og ingen av dem kan måle seg med bane 1 i atmosfære.

Bane 1 er ikke den største, men den mest intime. Med sin sirkelform legger den også opp til mingling på en annen måte enn de to større. Når det blir mindre folk utover dagen, er det lett å forflytte seg sidelengs og nedover på tribunen. (Med mindre noe har skjedd siden jeg var der i 2006.) Det er den beste arenaen å få sett gode spillere på nært hold i kamp. Jeg har sett Tomas Berdych, Tommy Haas, Gaston Gaudio, Lukas Dlouhy, Tommy Robredo, Lleyton Hewitt, James Blake og Nicolas Almagro på bane 1.

I dag så jeg slutten av oppgjøret mellom Dimitrov og Wawrinka på denne banen, et oppgjør av typen som denne arenaen er perfekt for: To plagede sjeler som det franske publikummet lett kan identifisere seg med, som spilte høyrisikotennis med enhåndsbackhander. Fabelaktige greier, og på bane 1 engasjerer publikum seg på en annen måte enn de større arenaene.

Dimitrov tok en stor ledelse i tredje setts tie-break, men Wawrinka holdt det gående fra langt bak i banen, og Dimitrov klarte ikke å snøre sekken. Wawrinka flørta med publikum etterpå og virka uvanlig glad for å nærme seg gammel form.

I stedet for bane 1 kommer det kanskje en like kul og intim bane på stedet, tror du kanskje? Nei.

The pace of change will resume immediately after the end of the current tournament. Two more outside courts will be built, while the old Court No 1, affectionately known as the Bull Ring because of its circular design, will be knocked down to allow for an expansion to the Place des Mousquetaires, where spectators will be able to relax on a landscaped lawn area and watch matches on a giant screen.

Landscaped lawn area? Giant screen? WTF? Kan ikke Wimbledon ha sin Henman Hill/Murray Mountain/Edmund…et eller annet i fred? Roland Garros ligger like ved Paris´ største park, Bois de Boulogne, kan ikke tre- og parkfolket gå dit og ligge på plenen? Place des Mousquetaires er det kjedeligste området på Roland Garros, og er behagelig lite i dag. Takk for meg.

Kampen om førsteplassen kan bli utvidet

Andy Murray og Novak Djokovic er nummer 1 og 2 i verden, med god margin. Dette er stillingen akkurat nå, før dagens finale i Indian Wells. Poengsummene helt til høyre.

Langt fram, ja? Rankingen teller de siste 52 ukene. Hvis vi ser på poengene fra 1. januar 2017 til nå, er bildet et annet:

Roger Federer er i finalen av Indian Wells, hvor han møter Wawrinka. Vinneren får 1000 rankingpoeng, taperen 600. Federer har avvist at førsteplassen er noe han tenker på, men det er rart med det: Hvis han fortsetter å spille så bra som han gjør nå, vil han spise innpå Djokovic og Murray. Federer har heller ingen poeng å forsvare i siste halvdel av 2017, siden han var ute hele høstsesongen 2016.

Ser vi på Wawrinkas rankingpoeng, har han mye å hente fram til sommeren:

Wawrinka er best på grus, men har få poeng å forsvare fram til French Open. Monte Carlo, Roma og Madrid er turneringer hvor han kan knappe inn på ledelsen til Murray og Djokovic. For ikke å snakke om Miami, som begynner rett etter Indian Wells.

To spesielt interessante kamper i Australian Open

Rafael Nadal.

Rafael Nadal.

Roger Federer og Stan Wawrinka vant kvartfinalene sine i strake sett i dag. At Federer skulle ta seg av Zverev på enkel måte, var som forventet. At Tsonga tapte mot Wawrinka så lett, var mer overraskende, men det er jo noe veldig fransk over det. Ingen nasjoner klarer på samme måte å få fram hauger av topp 100-spillere uten killerinstinkt. Sveits har bare to i verdenstoppen, men de er til gjengjeld best når det gjelder.

Hva kan vi vente oss av Federer mot Wawrinka når de møtes i semifinale? Hver av dem har en klar oppskrift på seier. Federer vinner hvis han klarer å pirke og frustrere Wawrinka ut av stilen, og ikke mater Wawrinka med passelig høye baller som Stan kan mose vekk. For blir det en slagkonkurranse, har Wawrinka en god sjanse. At Federer har en god innbyrdes statistikk, betyr lite. Federer har publikums støtte, men Wawrinka spiller med enorm selvtillit i Melbourne. De tre siste årene har han vunnet ett år, spilt semifinale ett år og nådde 4. runde i fjor i Melbourne. Og før eller senere må Federers manglende kamptrening begynne å vises. Jeg mener semifinalen mellom dem er temmelig åpen, med en liten fordel for Federer.

Milos Raonic.

Milos Raonic.

Onsdag formiddag spilles en enda mer interessant kamp, kvartfinalen mellom Milos Raonic og Rafael Nadal. Hvis Milos Raonic har tenkt å bekrefte at 3. plassen på verdensrankingen er riktig sted for ham, er denne kampen et godt sted å begynne. Nadal leder 6-2 i innbyrdes oppgjør, men Raonic har vunnet to av de tre siste kampene. Jeg tror det blir et jevnt oppgjør. Raonic har fordel av raske baner, Nadal har rutinen og fordel av femsettsformatet. Jeg vil ikke vedde mot Nadal på et så seint stadium av en Grand Slam-turnering, og han kommer til å være som en klegg for Raonic. Jeg gir Nadal en liten fordel. Hvis kroppen virker, er han en mer bevegelig og allsidig spiller.

Jeg holder Nadal som en favoritt i turneringen nå, hvis han kommer seg forbi Raonic. Alle snakker om Federers comeback, men Nadal er farligere. Jeg tviler på om Goffin eller Dimitrov klarer å gi Nadal særlig motstand i en semifinale, og i finalen møter Nadal – jeg vet at hypotesene begynner å bli tynne nå – en sannsynligvis sliten Federer eller Wawrinka.

Men først: Federer mot Wawrinka i semifinale, og Nadal mot Raonic i kvartfinale.

Grand Slam-titler og alder – etter sesongen 2016 (herrer)

Novak Djokovic (Wikimedia)

Novak Djokovic (Wikimedia)

Etter sommerens French Open virket det sannsynlig at Novak Djokovic kunne klare det ingen andre menn har gjort før: Å vinne alle de fire Grand Slam-turneringene OG gull i OL i samme sesong. Jeg mener å huske at Serena Williams var temmelig sikker på at det var godt innenfor serberens rekkevidde, men finner ikke intervjuet i farten.

Djokovic vant Australian Open og French Open overbevisende. Men sesongen er lang og Djokovic litt utladet etter omsider å ha vunnet i Paris. I Wimbledon tapte han i fire sett mot Sam Querrey, i OL tapte han i første runde mot Del Potro og nesten-sommeren sluttet med finaletapet i US Open mot Stan Wawrinka. Ingen av tapene var pinlige eller katastrofale i seg selv, men de bremset Djokovics jakt på Nadal og Federer. De har henholdsvis 14 og 17 Grand Slam-titler, og det ser ikke ut som de får så mange flere.

Hvor går veien videre for Djokovic? Han blir 30 neste år, og har fortsatt god tid på seg til å overgå Federers 17 GS-titler, selv om også Djokovic må merke alderen etter hvert. Hans trøst er som før at det ikke står en horde med ungfoler og pruster i manesjen. Tapene hans i sommer kom mot spillere på hans egen alder.

Her er oversikten over aktive spillere med mer enn én Grand Slam-tittel i single, og når i karrieren de vant dem. Legg merke til Wawrinka nede til høyre, som har vunnet én i året tre år på rad. Tøft. (Klikk på bildet for større versjon.)

Grand Slam-titler og alder

 

 

Finnes det noen mer spennende spiller enn Stan Wawrinka?

Svaret på overskrifter med retoriske ja/nei-spørsmål er alltid nei.

Wawrinka backhand

Uten Stan Wawrinka hadde de siste tre årenes tennis vært mye kjedeligere. For hva har vi hatt de siste årene? Novak Djokovic fullstendig dominerende, Nadal og Federer som flyr stadig lavere på vei mot karrierepunktum, Andy Murrays solide, men litt blodfattige tennis og en hel del stabile, men på ingen måte Grand Slam-vinnende folk.

Og Stan Wawrinka. I US Open vant han sin tredje Grand Slam-tittel på tre år. Ikke mange andre har klart det.

I alle de tre turneringene han vant, slo han Novak Djokovic, vår tids dominerende spiller. Én gang i kvartfinalen (Australian Open 2014), to ganger i finalen (French Open 2015, US Open 2016). Dette skjedde parallellt med at Djokovic lekte seg med Roger Federer de gangene Federer og Djokovic møttes i Grand Slam-sammenheng. Uansett hvor gode venner Federer og Wawrinka måtte være, svir det nok litt for Federer.

Ta en kikk på settsifrene i GS-finalene Wawrinka har vunnet. Wawrinka spilte mot en skadet Nadal i 2014-finalen. I 2015 og 2016 tapte han første sett mot verdensener Djokovic, men snudde kampene. Det mest imponerende ved Wawrinka er hvor sterk han er blitt i hodet de siste årene. (Grand Slam-CV-en hans var lenge elendig.)

Australian Open 2014Wawrinka – Nadal6-3, 6-2, 3-6, 6-3
French Open 2015Wawrinka – Djokovic 4–6, 6–4, 6–3, 6–4
US Open 2016Wawrinka – Djokovic6–7(1–7), 6–4, 7–5, 6–3

Alle storheter trenger sin motpol, og Wawrinka har blitt en stein i skoen for Djokovic. Fun fact: Wawrinka har slått Djokovic i to Grand Slam-finaler, Federer har bare gjort det én gang.

Jeg blir alltid sittende litt forundret når jeg ser Wawrinka spille. Han ser ikke særlig rask ut, og har ikke den typiske tenniskroppen (mer midtstopper i fotball, ville jeg sagt). Serven hans er god, men ganske stiv i utførelsen, synes jeg.

Alt dette viskes vekk av Wawrinkas backhand, som er det stiligste slaget i dagens herretennis. Der Federer kan låses fast i backhandhjørnet, er Wawrinkas backhand et våpen.

En av de mange tingene å like ved Wawrinka er hans ustabilitet. Alle epoker trenger sine jokere. De som ikke vinner alt, men som både kan vinne turneringen og ryke ut tidlig. Yevegny Kafelnikov. Michael Stich. Hana Mandlikova. Da han vant US Open i høst, måtte Wawrinka redde matchball mot Dan Evans i tredje runde.

Wawrinka mangler faktisk bare Wimbledon, så har han alle de fire Grand Slam-titlene. Hvem hadde trodd det for tre år siden? Han har på tampen av karrieren blitt en av de mentalt sterkeste spillerne på touren. ATP oppsummerer US Open-finalen slik:

At the end of the night, Wawrinka won just one more point (144-143) than Djokovic, but he ultimately owned the baseline, stood tall on break points, and kept his head clear when a raucous New York crowd primarily showed their support for the World No. 1.

 

Tøff i pysjamas

Tennis på tv:
Stan Wawrinka – Novak Djokovic 4-6, 6-4, 6-3, 6-4
Finale, French Open 2015

Stan Wawrinka fotografert i 2008. (Wikimedia Commons)

Når, kjære leser, var sist gang du så en sportssending på tv uten å ha et halvt øye på sosiale medier samtidig? Oftere enn meg, håper jeg. I dag så jeg finalen av French Open, Wawrinka mot Djokovic, uten distraksjoner. Det anbefales. Adrenalin, konsentrasjon og munnbruk i stua.

Før kampen hadde jeg ingen favoritt. Utover kampen vippet jeg over i Wawrinka-leiren. Hvorfor? Jeg liker hvordan Wawrinka har sprengt tennisverdenens oppfatning om at sporten handler om (og dette uttrykket er du lei av) de fire store: Federer, Djokovic, Nadal og Murray. I kvartfinalen feide han Federer av banen, i finalen gjorde han det samme med den suverene verdensener Djokovic. (Og den pysj-aktige drakten hans er herlig ujålete.)

Har noen spillere i dag et høyere toppnivå enn Wawrinka? Både Federer og Djokovic manglet svar da Wawrinka fant rytmen i Paris. Djokovic pleier å vinne kamper ved å knekke motstanderne med en jevn strøm velplasserte grunnslag. Det fungerte i første sett mot Wawrinka. Så, i slutten av andre sett, brøt Wawrinka med en serie prosjektiler som Djokovic ikke klarte å returnere. Det var her han beit seg fast i kampen, ved å bryte på stillingen 5-4, 0-30. (Les ATPs eksellente sett for sett-gjennomgang.)

Eurosports kommentatorer traff spikeren på hodet da de sa at kampen var i Wawrinkas hender. Hans slagkraft er større enn Djokovics. Wawrinka spiller på små marginer, og spørsmålet er alltid hvor lenge han holder seg på topp når han spiller på sitt beste. Mot Federer slapp han aldri foten av gassen. Djokovic hadde sin sjanse til å snu finalen da han fikk 3-0 i fjerde sett. Han hadde også breakball i siste game, men Wawrinka reddet seg ut av disse knipene. Når var sist gang noen slo 60 vinnere forbi Novak Djokovic i fire sett (og det til og med på grus)?

Ingen andre tennisslag får meg til å banne av glede så hyppig som Stan Wawrinkas backhand. Den knekker ikke sammen uansett hvor mye den presses. Jeg har sett ham slå den bedre enn i dag, men den vippet de viktige poengene hans vei i slutten av settene (og ikke minst matchballen).

Djokovic prøvde å variere med en del nettangrep og stoppballer, med vekslende hell. Wawrinka er tilsynelatende ikke like rask som andre toppspillere, men Djokovic klarte ikke å ta ham på tempoet. Uansett er det en halv seier for Wawrinka når Djokovic ikke klarer å knekke ham fra grunnlinjen, og må prøve noe annet.

Novak Djokovic må vente litt mer på tittelen i Roland Garros. Han kommer til å vinne den, tipper jeg.

Stan Wawrinka vant sin andre Grand Slam-tittel i dag. Her er en samling av Wawrinka-backhander. Se den i ensomhet, ellers kommer du til å banne høyt og mye over kvaliteten:

Oppdatert: Jeg glemte å skrive noe om Wawrinkas defensive spill, lett å glemme det i kanonaden av grunnlinjevinnere. Wawrinka valgte ofte å blokkere tilbake Djokovics server, flatt og ganske løst. Djokovic måtte skape sin egen fart, og klarte sjelden å få overtaket. Noe trener Magnus Norman har tenkt ut?

Noen ganger er det ingenting å gjøre

Tennis på tv:
Stan Wawrinka – Roger Federer 6-4, 6-3, 7-6
Kvartfinale, French Open 2015

Enkelte tap er bitrere enn andre for en fan. Roger Federers exit fra French Open 2015 var ikke et slikt for meg. Stan Wawrinka vil alltid slå hardere enn Federer, og være farlig på en dag hvor han treffer godt. Det gjorde han i dag. Wawrinka virket aldri stresset, han var der han skulle og fikk god tid til å forberede de voldsomme slagene sine. Finnes det noe kulere slag i dagens tennis enn Stan Wawrinkas enhåndsbackhand?

Stan Wawrinka slår en backhand (Wikimedia Commons).

Federer brøt ikke serve en eneste gang, noe som ikke har skjedd i Grand Slam-sammenheng siden 2o02, forteller nettets statistikere. (En opplysning som må bety at Federer faktisk klarte å bryte Nadals serve i 1-6, 3-6, 0-6-tapet i French Open-finalen 2008!)

Hva skulle Federer gjort i dag? Jeg vet ikke. Tidlig i første sett tweit jeg dette:


Grunnslagene til Federer plaget ikke Wawrinka nevneverdig, og Federer klarte heller ikke å knekke rytmen hans med nettangrep eller vinklede baller ut av banen. Statistikken 28-26 (vinnere-upressede feil) trenger ikke Federer å skamme seg over, men det hjalp lite når Wawrinka var så fullstendig i sonen. For alle som mener Federer begynner å bli gammal, viste kampen tegn på at han ikke er like rask ut i hjørnene som før. Men i dag tror jeg uansett at det måtte en verdensklassebackhand – med to hender – til på andre siden av nettet for å stresse Wawrinka.

I semifinalen venter Jo-Wilfried Tsonga, som spilte fem sett mot Nishikori. Kampen er ganske åpen: Wawrinka har bedre slag, Tsonga har hjemmepublikummet og det står 3-3 i innbyrdes kamper.

Men før det: Djokovic mot Nadal i morgen. Årets kamp kom tidlig i år. Jeg spår Nadal i fem sett.

De meningsløse og morsomme idrettskåringene

Man kan si en del om et land ved å se på hvilke idrettshelter det holder seg med. Ved nyttårstider kommer kåringene av årets idrettsmenn og -kvinner verden over. Her i landet deles prisene ut på Idrettsgalla 2015, et direktesendt tv-show som tar pompøsiteten til stadig nye høyder.

Sportsprestasjoner er ikke målbare på tvers av grener. Å se hvordan de vektes mot hverandre i ulike land, forteller mye om hvilke idretter landet holder høyest. Ta Sveits: Roger Federer har vært landets beste idrettsutøver fra 2003 til i dag, sånn røffly. Likevel har han ikke blitt kårets til landets beste mannlige sportspersonlighet i alle disse årene. Ingenting vondt om landets mange snøbaserte sportsfolk, men det er vanskeligere å bli best i tennis enn å ta VM-gull i hopp, langrenn eller alpint.

Det blir kjedelig å kåre samme mann år etter år, det skjønner jeg. Likevel blir det parodisk når sveitserne overser Federer i 2005, året hvor han vant 11 titler, inkludert to Grand Slam-turneringer. Men Sveits er, tross Federers bragder, en vintersportsnasjon innerst inne.

I år kåret de Federer til idrettsyndling igjen. Hvorfor ikke Stan Wawrinka? Han vant en Grand Slam-tittel og var den beste spilleren da Sveits vant Davis Cup.

Milos Raonic: Årets kanadiske idrettsmann. (Wikimedia.)

Canada er for meg et land av snø og is. De digger ishockey og alpint. De vant 14 gull i Vancouver-OL i 2010. Derfor var det overraskende at de kåret tennisspiller Milos Raonic til årets beste idrettsmann i 2014. Raonic har gjort mye bra på banen, men han er ikke helt der oppe ennå. Han har ennå ikke vunnet noen Grand Slam-turnering, og tennis har små tradisjoner i Canada. Kanskje var 2014 er svakt år for kanadiske vintersportsfolk, hva vet jeg?

Apropos kåringer: Zlatan Ibrahimovic ble henvist til andreplass da Dagens Nyheter kåret de 150 beste svenske sportsfolkene gjennom tidene. Björn Borg vant. Listen er gledelig variert. De ti øverste fordeler seg på disse idrettene: Tennis, fotball, bordtennis, golf, alpint, friidrett, boksing, langrenn, ishockey og kano. Hvor bred hadde listen blitt om man kåret Norges 150 beste gjennom tidene – hvor mange av dem ville drevet med annet enn vinteridrett?

Andre tennisspillere på den svenske listen er Mats Wilander (26), Stefan Edberg (30 – latterlig lavt, mannen har vunnet Wimbledon to ganger!), Thomas Johansson (141) og Anders Järryd (143).

En objektiv og en subjektiv vurdering av Årets spiller på ATP-touren

atp_logoDet er den tiden av året hvor det blir mye oppsummeringer og listefyll, og jeg er ikke bedre. All tennis er ferdigspilt for sesongen. Hvem var Årets spiller på herresiden i 2014?

Jeg har et enkelt kriterium: Spilleren med flest Grand Slam-titler er den beste i den sesongen. Hypotetisk sett kan en spiller vinne to Grand Slam-trofeer og ingenting annet i en sesong, noe som ville gjort det diskutabelt å kåre ham til årets spiller. I praksis skjer det aldri.

Wawrinka: Ikke årets spiller, men årets beste sveitser?

Stan Wawrinka (Wikimedia).

I 2014 ble Grand Slam-turnering­ene fordelt på fire spillere. Da gjelder neste kriterium: Den av de Grand Slam-vinnende spill­erne med høyest ranking er årets beste. Isi pisi. Derfor er det et kjedelig svar på hvem som var årets beste: Novak Djokovic. Han vant Wimbledon (den mest prestisjetunge av de fire store, samme hva folk måtte si) og sluttet året på førsteplass.

Med litt godvilje kan man argumentere for Rafael Nadal (vant en GS-tittel FOR TIENDE ÅR PÅ RAD FOR CRYING OUT LOUD!!!) og Roger Federer (tett på Djokovic rankingmessig, vant omsider Davis Cup for Sveits). Likevel er ingen av disse over­bevisende nok tilfeller til å vippe Djokovic ned, mener jeg.

At Novak Djokovic vinner Grand Slam-turneringer, er vi blitt vant til. Mer overraskende var det at Stan Wawrinka gjorde det samme i 2014. Det virker lenge siden nå, men i januar slo han både Djokovic og Nadal i Australian Open.

Legg til at Wawrinkas årelange innsats i Davis Cup endelig ble belønnet med triumf 11 måneder senere, og det du kan med ordene i behold kåre Wawrinka til årets sveitsiske spiller på ATP-touren. Jeg tror Roger Federer gladelig ville byttet sesong med Wawrinka om han kunne, selv om han er ranket 2 mot Wawrinkas 4. Wawrinka er, om ikke annet, det mest gledelige gjennombruddet i 2014. Mye bra kan sies om Marin Cilic, som vant US Open, men tennisen hans kjeder vettet av meg.

På tide med noen klipp fra Stan Wawrinkas 2014-sesong. Semifinalen mot Novak Djokovic i Australian Open ble en reprise på kampen mellom dem i samme turnering året før. Fem sett, bare at denne gangen vant Wawrinka:

 

Finalen mot Rafael Nadal ble den rareste Grand Slam-finalen på flere år. Wawrinka herjet med Nadal, som etter hvert ble mer og mer preget av skade. Sjekk poenget etter 38 sekunder for å se hvilken enorm timing de beste spillerne har: Nadal sender en høy backhand med masse spinn mot Wawrinkas forehand, men sveitseren dunker den kontant tilbake i oppspretten.

 

Wawrinka er god ved nettet, som han viste i doublespillet med Roger Federer i finalen av Davis Cup. Backhanden hans er enda bedre, en bazooka som han kan skyte i alle retninger. Her er 70 Wawrinka-backhander å måpe av:

 

Spillere som vinner sin første Grand Slam-triumf sent i karrieren får sjelden mange slike. Wawrinka har toppnivået til å vinne flere, men bunnene hans er også temmelig dype. Vi får vite mye om Wawrinka når han i januar vender tilbake til Melbourne som tittelforsvarer.