Martin Verkerks bemerkelsesverdige 2003-sesong

Martin Verkerk
Martin Verkerk i Roma Masters 2003.

Når et nytt lys viser seg på tennishimmelen, setter jeg meg ekstra tett inntil stjernekikkerten. Er det en ny gigantisk planet i solsystemet, en stabil satellitt på vei inn i langvarig kretsing eller bare en meteor som brenner kort og intenst?

Martin Verkerk dukket opp på himmelen våren 2003. I løpet av noen bemerkelsesverdige uker bar han bud om store ting. Verkerk var høy og servet godt, og slagstyrken tok ham nesten til topps i verdens største grusturneringer.

Jeg holder på å gå gjennom hauger med gamle bilder som aldri havnet i noe album. Dette er det eneste jeg har av Martin Verkerk. Han spilte på en av de ytre banene i Roma Masters i 2003, hvor jeg og Trond var på tur. Av bildet å dømme tror jeg det er Vince Spadea som står på andre siden av nettet.

I Roma slo han Spadea i første runde, deretter Roddick og Jarkko Nieminen før han tapte mot Kafelnikov i kvartfinalen. Verkerk var ranket 68.

Verkerk tok med seg den gode formen til St. Pölten i Østerrike, hvor han nådde semifinalen. Solid, men Verkers seiersrekke i French Open senere samme måned kom likevel som et sjokk på tennisverden. I Paris slo han Vince Spadea igjen, før han sendte Carlos Moya (French Open-vinner 1998, ranket 7) og Guillermo Coria (ranket 4, i strake sett, intet mindre) ut av turneringen.

Det tok slutt mot Juan Carlos Ferrero i finalen, og ingen ble egentlig overrasket over at Verkerk viste seg å være en kortlevd meteor. Jeg fant et intervju med Verkerk fra 2013, ti år etter den overraskende finaleplassen. Karrierens desiderte høydepunkt klarte han aldri å overgå, og det ble etterhvert en forbannelse:

«I ukene etter den tapte finalen ble den 24 år gamle tennisspilleren spurt overalt for intervjuer. Verkerk kunne ikke gå rolig på gaten. Da han spiste på en restaurant med foreldrene, kom folk til bordet for å få et bilde og en signatur. «I begynnelsen syntes jeg det hele var veldig vakkert. Jeg er også gutten som gledet meg over det. Jeg ble til og med kalt den nye Krajicek. (Wimbledon-vinner fra Nederland. min kommentar) Men jeg var ikke Krajicek. I finalen i Grand Slams er nesten alltid de samme gutta, med noen ganger en merkelig fugl. Jeg var den rare fuglen. «

Og videre:

«Verkerk nådde semifinalen i Sydney tidlig i 2004 og vant den andre tittelen på karrieren noen måneder senere i Amersfoort. Da ble han skadet i lang tid i skulderen. «Det var forferdelig. Folk sa noen ganger at jeg ikke gjorde noe for sporten min, mens jeg var veldig opptatt mandag til fredag. Da jeg dro ut på en lørdag, så de bare på det.»

Verkerk har også noen ganger gjort ting som ikke har vært bra for sporten hans, innrømmer han. Drukket for mye, ble forlatt fra puben for sent.

«Men det skjer når du er ung. Jeg tror ikke på et liv uten fine ting. Det gjør deg ulykkelig.» «

Verkerk fikk en del skader senere i karrieren, og spilte French Open bare to ganger til. Hans siste minneverdige kamp der ble et tap i fem sett mot Lleyton Hewitt i 2004.

En guide til døgnfluene

Anke Huber, Andrei Medvedev, MaliVai Washington og andre spillere som nådde en Grand Slam-finale, men ellers er nesten glemt i dag.

ATPwtaListen over Grand Slam-finalister inneholder mest kjente navn: Sampras, Federer, Nadal, Lendl, Wilander, Edberg, McEnroe, Lewis, Borg…Lewis??? tenker du mens du blar gjennom listen over tidligere Wimbledon-finalister.

Hvem er Chris Lewis, Wimbledon-finalist i 1983? Og hvem er Martin Verkerk (French Open 2003), MaliVai Washington (Wimbledon 1996) og Andrei Medvedev (French Open 1999)? Her er en oversikt over tapende Grand Slam-finalister som lever svakt i minnene i dag.

Chris Lewis, New Zealand

Claim to fame: Tapte Wimbledon-finalen i 1983 mot John McEnroe (2-6, 2-6, 2-6)
Høyeste ranking: 19
Titler i karrieren: 3
Spillestil: Serve- og volley
Livet etter Wimbledon 1983: Et par brukbare plasseringer her og der, og vant karrierens tredje og siste tittel på hjemmebane Auckland i 1985.

MaliVai Washington, USA

Claim to fame: Tapte Wimbledon-finalen i 1996
Høyeste ranking:
11
Titler i karrieren:
4
Spillestil: Allsidig stil, best fra grunnlinjen
Livet etter Wimbledon 1996: Finalen ble den siste i Washingtons karriere. De siste årene av karrieren var han mye plaget av skader, og la opp i 1999.

Andrei Medvedev, Ukraina

Claim to fame: Tapte French Open-finalen mot Andre Agassi i 1999 (6-1, 6-2, 4-6, 3-6, 4-6). Egentlig er det urettferdig å ta med Medvedev her, for han var blant verdens beste på grus midt på 90-tallet. Men i dag er det få som husker Medvedev.
Høyeste ranking: 4
Titler i karrieren: 11
Spillestil: Kreativ grunnlinjespiller
Livet etter French Open 1999: Etter den overraskende finaleplassen mot Agassi, gikk karrieren rett nedover, og Medvedev la opp i 2001.

Anke Huber, Tyskland

Claim to fame: Tapte Australian Open-finalen mot Monica Seles i 1996 (4-6, 1-6).
Høyeste ranking: 4
Titler i karrieren: 12
Spillestil: Hardtarbeidende grunnlinjespiller med et ekstremt forehandgrep
Livet etter Australian Open 1996: Huber holdt seg nær toppen i årene etter også. Hun vant tre titler i 1996, og den siste i 2000. Hun la opp i 2001, og har nå to barn.

Martin Verkerk, Nederland

Claim to fame: Tapte French Open-finalen 2003 mot Juan Carlos Ferrero (1-6, 3-6, 2-6)
Høyeste ranking: 14
Titler i karrieren: 2
Spillestil: Hard serve, ustabile grunnslag
Livet etter French Open 2003: Vant karrierens andre tittel i Amersfoort i 2004, og mye skadet siden den gang. La opp etter 2008-sesongen.