Jeg ler ikke lenger av folk som holder seg i rekkverket

I 2018 var Samhald tema på Kapittel, Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet. (Jeg jobber der, hvis noen ikke visste det.) En av tingene jeg husker best derfra, var et intervju Stavanger Aftenblads journalist Leif Tore Lindø gjorde med bandet Skambankt.

Jeg husker ikke akkurat hvordan Terje Winterstø Røthing i Skambankt sa det, men på et tidspunkt nevnte han noe som jeg har tenkt på mange ganger senere. Samtalen penset inn på det å spille konserter.

– Konserten er desserten, var omtrent det Skambankt-vokalisten sa. Alt det andre ved bandlivet er den harde jobben som må gjøres og som til slutt ender opp i en konsert, den overskuddsprega tingen som alt peker fram mot.

Vedlikeholdsalderen? Hah!

Helt fram til for to år siden hadde jeg tenkt at den berykta vedlikeholdsalderen var et udefinert, fjernt sted i framtida. Vedlikehold av kroppen var noe gamlinger holder på med mellom alle pensjonistaktivitetene sine, ikke noe jeg trengte å bry meg om på lenge.

Da jeg ødela korsbåndet for to år siden fikk jeg en halvt snerrende kommentar fra fysioterapeuten jeg havnet hos like etterpå; «du driver kanskje ikke med noe styrketrening?».

Nei, selvsagt gjorde jeg ikke det. Styrketrening var for kroppsnevrotikere eller bolere, langt unna det lek-elementet som må være på plass for at jeg skal gidde å holde på med noe fysisk. Men sommeren 2019 måtte jeg begynne med disse endeløse seriene av utfall, bøyinger og steg opp og ned av trappetrinn. Det var kjedelig. Men det virka.

Om å sette konfirmasjonspengene i pensjonsfond

Jeg har ikke fulgt opp så bra som fysiostanden skulle ønska, men er mye flinkere enn jeg var før 2019, og innser at vedlikeholdsalderen er NÅ.

Pondus tøyer ut
Sjeldent syn: Pondus tøyer ut!

Jeg har et blanda forhold til det. Hvis vi ser langsiktig nok på livet, bør vi sette konfirmasjonspengene våre i pensjonsfond og ha et så minimalistisk hus at vi ikke belaster barna våre med opprydding hvis vi dør før vi har tatt den store ryddesjauen.

Og hvis man tøyer, bøyer, løfter og strekker på de riktige måtene i de riktige antall repetisjoner korrekt antall ganger i uka, kan vi holde oss skadefrie til langt uti alderdommen. Men det er ingen garanti, og ville tennisøktene vært like fantastiske hvis hver av dem måtte betales i fire kjempekjedelige vedlikeholds-økter? Dag Solstads utsagn om joggere kom plutselig til meg: «Folk som er ute og lufter dødsangsten sin». Når jeg gjør mine øvelser er det til en viss grad en lufting av skadeangsten min.

Sener. Rygger. Armer.

Men så skader folk seg skikkelig på tennisbanen og blir ute i lang tid. Sener ryker. Rygger blir vonde. Jeg traff Norges beste tennisspillende journalist (tror jeg) på Coop-en i dag. Skada han også, i armen, fysioterapi og så videre.

Roger Federer (https://www.flickr.com/photos/la_bretagne_a_paris/3600704915)
Roger Federer. Det er aldri feil med et bilde av Roger Federer.

Friske, fornuftige folk pådrar seg ting, og tennis med alle sine rykk, eksplosjoner av kraft og retningsforandringer (det føles i alle fall sånn når jeg spiller, jeg nekter å se videobeviser på noe annet!) gjør at vi alltid har en farlig flørt gående med skademørket. Men det skal merkes at vi lever, og jeg gruer meg til den dagen trening BARE er noe jeg gjør for å vedlikeholde skroget på den glatte nedoverbakken som alderdommen er.

Inntil da spiller jeg tennis. Men jeg lover å bli bedre på forebygging. Tennis er for meg foreløpig ikke en liten dessert i et måltid av grønnsaker (alternativ trening), men hvis jeg skal kunne spise dessert i mange år, må den andre treningen opp. Det går an å gjøre også den morsom, tror jeg, selv om ingenting kan måle seg med en ballveksling hvor man glemmer seg selv og spiller på eget maksnivå.

Men jeg ler ikke lenger av folk som holder seg i rekkverket på jobb, og jeg fnyser ikke av dem trener kroppen mer enn de trener med ball.

Novak Djokovic

Og når alt kommer til alt, tror jeg Novak Djokovic og Serena Williams vil skrive under på det Terje Winterstø Røthing sa i 2018: Tenniskampene er ikke den hardeste delen av jobben, det er alt arbeidet for å bli i stand til å komme dit, som krever mest av dem.

Norges Idrettsforbund har en god treningsbank for forebyggende øvelser, og jeg har prøvd ut nivå 1 av tennisøvelser. De anbefales – test dem her.

Tennisøvelser for dårlige bein

Etter at jeg røyk korsbåndet i sommer, har det ikke blitt så mye tennis på meg, akkurat som legen foreskrev. Men etter noen tusen repetisjoner med legg- og lårbelastning av ulik type, våget jeg meg utpå så smått. Heldigvis har jeg en kreativ makker, som kom opp med et sett øvelser som vi begge får utbytte av, selv om jeg ikke er helt bevegelig ennå. Noe av begrensningen er fysisk, men litt sitter i hodet også, tror jeg.

Disse øvelsene gir meg gleden av å slå en ball selv om jeg ikke 100%. Jeg merker at serving ikke er noe jeg har lyst å gjøre helt ennå. Fallet fra balltreffet og ned over venstre fot (med det berømmelige kneet), er ikke noe jeg kjenner meg trygg på ennå.

Som med alle øvelser blir disse best hvis man spiller den som en konkurranse, gjerne gjør hver øvelse til et sett i en kamp som varer treninga gjennom.

Dette er noe av det vi har gjort, en forsmak på tennisen vi kommer til å spille om 25 år. (Da har jeg sannsynligvis noe annet enn min blytunge, vanskeligspilte og herlige Wilson ProStaff 6.0 85 i hendene.)

Alle øvelsene begynner med tre fine over nettet før det spilles om poeng. Man kan spille hvilket grep man vil i alle øvelsene.

Øvelse 1: Spill rett over nettet innen serveruta. Nettangrep er lurt.

Øvelse 2: Spill forehand-forehand i serverutene.

Øvelse 3: Backhand-backhand i serverutene. Fin måte å trene stoppballer og touch-slag på.

Øvelse 4: Rake slag igjen, men nå i hele banens lengde.

Øvelse 5: Forehand-forehand, innenfor forehandkorridoren.

Øvelse 6: Backhand-backhand, innen backhandkorridoren.

Har du forslag til noen gode øvelser? Del gjerne i kommentarfeltet.

Å bevege seg inn mot ballen

Neville Godwin viser en enkel øvelse for å få kroppen framover i slaget.

Forflytning i tennis handler om å komme seg i best mulig posisjon til å slå ballen godt. I denne videoen viser Neville Godwin noe som jeg har lett for å glemme, eller mer korrekt lar være å gjøre av ren latskap: Å lese ballbanen og sette meg selv i posisjon til å bevege meg innover i banen når jeg slår. Slagene blir så mye bedre av å ha en hel riktigbevegende kropp bak seg, og mye av grunnlaget for det legges i de få øyeblikkene fra ballen har forlatt motstanderens racket og er på vei over nettet.

Sannhetens ord fra Brad Gilbert

Brad Gilbert - Winning ugly.
Brad Gilbert – Winning ugly.

Snart vinterferie. Det er meldt brukbart kjørevær over fjellet, så Haukeliseter fjellstue bør være innen rekkevidde for fire vestlendinger som hvis de ble født med ski på beina ikke har gjort mye for å bevare dem der de siste årene.

Siden jeg skal til fjells og det er VM på ski i Falun, har jeg lånt med meg to bøker om…fotball og tennis. En bok om statistikk og fotball, Tallenes tale – alt du tror om fotball er feil. Jeg ser ikke så mye fotball som før (mitt 13-årige jeg ville rast mot 38-åringens uvitenhet om Tottenhams spillerstall og Norges kvalikmotstandere). Men jeg har sett og hørt nok om fotball til å ville godte meg over statistikker som skyter ned klisjé etter klisjé.

Tennisboken er Brad Gilberts klassiker Winning ugly, hvor han øser av visdom fra et langt tennisliv. Gilbert ble kjent for å få maks ut av et begrenset talent, og ble senere Andre Agassis trener. (Jeg mener han gjorde Agassi til en temmelig kjedelig spiller, men det er mitt problem.)

Gilbert var tidlig ute med å analysere motstandere og deres svakheter, og gir sine tips til hobbyspillere som meg. Jeg leser 2013-utgaven av Winning ugly, som har et nytt forord. Jeg leste det i lyset fra kinoreklamene i dag (Phoenix, tysk film, se den!). Dette er vakkert, ikke ugly i det hele tatt (min oversettelse følger, og i dette blogginnlegget ble det mange parenteser, gitt):

Når du gjør noe du elsker i livet, verdsett det og respekter det ved å gi alt du har. Ta det aldri for gitt, for det vil tidsnok bli tatt fra deg. Tiden er tøff. Vær takknemlig hver gang du går ut på banen. Vær takknemlig. Stol på meg, jeg er det. Hvis du er så heldig at du er tennisspiller, bør du være klar over at det er et privilegium å kunne gå ut på banen og spille spillet.

Og dette bare fra forordet. Det lover godt for de neste 240 sidene. Kjør på, full gass på de tingene du elsker, enten det er skitur, matlaging eller den store romanen du skriver på. Plutselig er det for seint.