Dunlop Maxply Fort: En åpenbaring i tre

Trofaste lesere av bloggen vil huske at jeg fant en treracket, Dunlop Maxply Fort, på loftet hos mine foreldre i fjor høst. Etter en altfor lang spillepause fikk jeg endelig prøvd den forrige uke. Ord blir ofte fattige, men de er det eneste vi har å hjelpe oss med. Her kommer en rapport fra tre kvarter med tennishistorie i hendene.

Dunlop Maxply Fort
For å vise hvor lite hode de gamle tennisracketene hadde. Nå har jeg strenget den også. «Ja, skal du spille med den?» var det litt bisarre spørsmålet da jeg hentet den igjen. Jeg trodde virkelig ikke jeg så ut som en fyr som betaler 300 kroner for å strenge en racket og så henge den opp til pynt.

Dette er kanskje den mestvinnende racketen i sportens historie. Den ble brukt av Laver, Rosewall, Smith Court, Nastase, McEnroe og mange andre. Racketen var i produksjon i mer enn 50 år. Så da jeg entret bane 4 i Stavanger tennishall denne kvelden, følte jeg at jeg hadde en rimelig streng gjeng legender i den innbilte Player´s Box bak meg: «Ikke gjør skam på racketen, nå».

Et vanlig utsagn om treracketer er at du enten må gå for kraft eller kontroll – begge deler er umulig med tre. Siden jeg aldri har hatt noen av delene i mitt spill, var jeg spent på hvordan det ville føles. Dunlop Maxply Fort har atskillig mindre sweet spot (den delen av strengene som gir et optimalt balltreff) enn nyere racketer. Det betyr at du som spiller må være mer nøyaktig enn med nyere racketer. Du må se ekstremt godt på ballen i slagøyeblikket.

Det første som slo meg var lyden av balltreffet, som langt overgikk det som ville vært passende for ballens fart. Tøft uansett. Vi begynte å slå grunnslag til hverandre. Dunlop-en er tung. Det tar tid å legge an til slag, og det nytter ikke å improvisere i siste liten.  Men belønningen var stor dersom jeg kom i posisjon tidsnok: Dunlop-en svinger seg framover nesten av egen fri vilje hvis du først har begynt å sette den i bevegelse.

Det andre som skiller Dunlop-en fra nyere racketer, i alle fall racketer for amatører, er balansen. Nyere racketer har tyngdepunket nær hodet, noe som gir dem hammer-følelse. (Wilsons Hammer-racketer understreker poenget.) Gamle treracketer er balansert motsatt, med vekten i grepet. Det gjør dem lettere å manøvrere. Det fører også til at feiltreff ikke rister armen din så mye som nyere racketer.

Vi slo fram og tilbake i en liten time. Makkeren spilte for første gang siden Jim Couriers glansdager og var helt på høyde med meg (uten at det skal så mye til). Dunlop-en er en ærlig racket. Shit in – shit out, heter et gammelt jungelord, og litt sånn føltes det.  Slurvet jeg, fikk jeg ingenting gratis fra racketen. Var jeg oppmerksom og godt forberedt før slagene, ble jeg belønnet i rikt monn.

Egentlig burde alle nybegynnere starte med en helt enkel racket, ikke en som er stappet full av teknologi som skal kamuflere spillerens svakhter. På samme måte bør bordtennisspillere gjerne begynne med racketer til 50 kroner på Europris, sånn at de lærer seg det fundamentale med skru osv. fra bånn.

Vi avsluttet med å spille noen poeng. Da kom det største kultursjokket med Dunlop-en. Nyere racketers tunge hode gjør dem enklere å serve med. Hvis du kommer over «toppen» med racketen i servebevegelsen med en ny racket, vil tyngdekraften gi deg god hjelp, og trekke det tunge hodet ned og fram i slaget. Dunlop-ens tunge skaft gjør at du ikke får slik hjelp, og du må svinge hardere, og ha en god begevelse for å en god serve. Jeg hadde vel en serveprosent på ca 20 i de få poengene vi spilte.

Alt i alt: En åpenbaring. Jeg fortsetter med Dunlop-en. Selv om jeg bare har en kvart promille av Laver og Nastases talent, tror jeg de synes det er stas at noen fortsatt bruker deres gamle våpen.

Avslutningsvis, her er noen bilder fra finalen av US Open i 1969, mellom Rod Laver og Tony Roche. Jeg tror Tony Roche (senere trener for Lendl og Federer) også spiller med en Dunlop Maxply Fort her.

Dette er kampen hvor Laver vinner den fjerde og siste Grand Slam-turneringen i 1969, det året vant han alle de fire store. Det slår meg hvor avdempet stemningen er her. Jeg mener, mannen er i ferd med å gjøre noe helt ekstraordinært (fullføre sin Grand Slam!!!), men på tribunen er det ganske stilt. Tenk deg hvordan stemningen vil være på Flushing Meadows i finalen dersom en spiller hadde vært i samme situasjon i dag, på terskelen til den største prestasjonen i tennissporten.

Here goes:
https://www.youtube.com/watch?v=QnLbVeQ8-D8

Davis Cup-oppgjør helt uten kullsyre

Mange siklet da Spania trakk Sveits i første runde av nasjonsturneringen Davis Cup. Nadal mot Federer er alltid gøy, selv om Nadal pleier å vinne. Og de har aldri spilt mot hverandre i denne turneringen før. Nå er det klart at Nadal står over oppgjøret, fordi han ikke er helt på topp fysisk ennå.

Federer har et ambivalent forhold til Davis Cup. Han blåser i turneringen, bortsett fra når det er snakk om å holde laget sitt i øverste divisjon. I fjor høst kom han igjen inn på en hvit hest og reddet Sveits i playoff-en mot Italia. Så kommer en ny sesong, og samme leksa om igjen. Det Federer egentlig sier til lagkameratene, er: «Hvis dere kommer dere gjennom første runde, så kanskje vi kan leke sammen. Hvis dere ikke klarer dere uten meg i første runde, kan det være det samme».

Federer sa tidlig at han kom til å droppe oppgjøret mot Spania. Dersom han hadde vært med, ville Sveits hatt store sjanser mot et Spania uten Nadal. Nå er det for seint for Federer å ombestemme seg. Han vil se teit ut dersom han melder sin interesse først etter at det blir klart at Nadal ikke spiller. Det vil bekrefte det mange (i alle fall jeg) sa i utgangspunktet: Federer er fortsatt redd for Nadal, og det spilte en stor rolle da han valgte å stå over oppgjøret.

Davis Cup er som kjent den eneste store turneringen Federer aldri har vunnet. Hvis han har tenkt å gjøre et seriøst forsøk, bør han få fingeren ut.

Første runde av Davis Cup spilles 5.-7.mars.

Enda en rekord står for fall

Roger Federer har tangert Ivan Lendls 270 uker på førsteplassen av ATP-rankingen. Han mangler 16 uker på å ta igjen Sampras sin rekord.

16 uker er røffly det samme som fire måneder. Federer har ikke så mange poeng å forsvare fram til grusturneringen i Madrid i mai, så jeg regner med at det bare er et tidsspørsmål før han har ukesrekorden alene.

Det spesielle med Federers førsteplass er at han bare har vært to perioder som nummer én: Først 237 sammenhengende uker (!!!) fra januar 2004 til august 2008, og nå 33 uker siden juli 2009. Til sammenligning inntok Sampras førsteplassen 11 ganger. Det sier litt om Federers stabilitet.

Hm, det er kanskje litt stygt av meg å bruke dette bildet som illustrasjon på Sampras. Den overdelen ser ikke bra ut på Pete, som alltid tok seg best ut i helhvitt. Ingen ermer? Skrikende oransje? Jeg sier som Kramer: «What is this, amateur hour?». (Den fantastiske episoden hvor Kramer finner rekvisitter til et talkshow-studio bak huset sitt, og begynner et evigvarende talkshow i stua si.)

[picappgallerysingle id=»5616688″]

2009-kometene brenner fortsatt


Fernando Verdasco og Robin Söderling var to av overraskelsene på ATP-touren i 2009.

Verdasco hadde ligget i vannskorpa i flere år da han ledet Spania til en ganske sensasjonell Davis Cup-triumf i 2008, og selvtilliten derfra strakte seg inn i 2009-sesongen. Verdasco spilte (og tapte) den kanskje beste kampen i fjor, semifinalen mot Rafael Nadal i Australian Open. Söderling slo ut samme Nadal fra French Open i fjor. Både Söderling og Verdasco nådde ATP-sluttspillet i 2009, for første gang i karrieren.

Spillere får gjerne en reaksjon etter slike gode sesonger. Söderling sleit med en vond arm i siste del av sesongen i fjor, og tapte i første runde av Australian Open. Derfor er det gledelig at han er tilbake for fullt: I helga vant han turneringen i Rotterdam. Svensken slo blant annet Benneteau, Davydenko og i finalen måtte Youzhny gi seg tidlig i andre sett.

Mer overraskende var det at Fernando Verdasco slo Roddick i finalen av San Jose-turneringen. Verdasco hadde ikke slått Roddick på nesten fem år, og San Jose er det nærmeste Roddick kommer hjemmebane: Han har vunnet turneringen tre ganger før. Meget imponerende av Verdasco.

Mer spansk suksess: Juan Carlos Ferrero sparket rumpe på grus tidlig på 2000-tallet. Forrige uke var ikke motstanden all verden i brasilianske Costa do Sauipe, men Ferrero tapte bare ett sett på fem kamper, og bare 12 games på de tre siste kampene til sammen. Hatten av for den prestasjonen, og kanskje er Ferrero tilbake i topp 20 snart. Det er noen år siden Ferreros forehand og forsvar var blant de ypperste i sporten, men jeg har alltid likt Ferreros fornuftige, men likevel ikke sjelløse tennis.

Tilbake til Verdasco. Se på dette bildet. Noen ganger blir vi så fokusert på Grand Slam-turneringene at vi glemmer at selv «små» titler betyr mye for de nest beste spillerne.

[picappgallerysingle id=»7936594″]

Lendl, nå kulthelt

Steve Tignor har benyttet februar-stillheten til å ta for seg Ivan Lendls karriere. Ingen likte Lendl da han spilte, men nå kommer mange ut av skapet og sier at de digget fyren.

Tignor om nostalgiens kjerne mer generelt (langt sitat, men jeg synes det var så bra):

On a general level, Lendl benefits from a mysterious cultural fact: Everything looks better in the past—athletes, fashions, music, movie stars, book covers, sunglasses, lampshades, coffee cups, sports-team uniforms. Everything. People in New York City are even nostalgic for the Summer of Sam 1970s, which is a little like saying you wish there were more chances for you to be mugged or murdered as you walk down the street. My pet theory on this is that when we look at the past, we don’t take our anxiety with us. What we see is over, we know how it turned out. There’s nothing to be anxious about, so it all seems cool and quaint. This is a relief from our daily lives, where every minute is burdened, somewhere in the back of our brains, with anxiety.

Lendl skal forresten spille en oppvisningskamp ganske snart, mot Mats Wilander i Atlanta. Lendl hadde ryggproblemer da han ga seg i 1994, men jeg regner med at ryggen er helt god igjen nå. En forfengelig fyr som Lendl ville neppe stilt i en oppvisningskamp dersom han ikke hadde et håp om å vinne. Lurer på hvordan han takler dette med oppvisningskamper, hvor spillerne skal tøyse og ha lave skuldre.

Og i disse tider hvor alle snakker om Federers rekorder: Federer har ingen sjanse til å overgå Lendl 94 singletitler (Federer har 62 i dag). Det må sies at Lendl spilte en haug med småturneringer, særlig tidlig i karrieren, men 94 titler er uansett imponerende. Og jeg er ikke sikker på om Federer klarer 8 strake finaler i US Open. Han har 6 strake nå, Lendl nådde finalen 1982-89.

Og hvem hindret Lendl i å nå sin niende strake? En pur ung Pete Sampras, that´s who.

Lendl tapte flere Grand Slam-finaler enn han vant, og det har blitt hengende ved ettermælet hans. Men i tennishistorien finnes det vel ingen som møtte så mange kvalitetsspillere i finalene. Lendl spilte mot (i noenlunde kronologisk rekkefølge) Borg, Connors, Wilander, McEnroe, Becker, Edberg og Cash i finalene. Han slo dem han skulle slå i finalene, når folk som Pernfors og Mecir sto på andre siden av nettet.

Og han påførte McEnroe det mest smertelige tapet i karrieren, finalen i French Open 1984:

Når jeg ser på dette klippet nå, stemmer ikke bildene helt med forestillingen om Lendl som den store treningsguruen i tennis. Lendl var selvsagt veltrent, men sammenlignet med dagens ATP-spillere virker både han og McEnroe temmelig hengslete i kroppen.

En stor mann

Andre Agassi har fått en del drit fra meg opp gjennom årene, mest for ting han har gjort på tennisbanen. Utenfor banen viser han seg mer og mer som en stor mann. Nylig var han med på March of Dimes, en innsamling i New York. Du kan lese hele saken til Peter Bodo her.