Den største turneringen så langt i år er selvsagt Australian Open, som Serena Williams vant. De to nest største har vært turneringene i Sydney og Paris. Og hvem har vunnet begge disse?
Stikkord: tennis
Davis Cup-oppgjør helt uten kullsyre
Mange siklet da Spania trakk Sveits i første runde av nasjonsturneringen Davis Cup. Nadal mot Federer er alltid gøy, selv om Nadal pleier å vinne. Og de har aldri spilt mot hverandre i denne turneringen før. Nå er det klart at Nadal står over oppgjøret, fordi han ikke er helt på topp fysisk ennå.
Federer har et ambivalent forhold til Davis Cup. Han blåser i turneringen, bortsett fra når det er snakk om å holde laget sitt i øverste divisjon. I fjor høst kom han igjen inn på en hvit hest og reddet Sveits i playoff-en mot Italia. Så kommer en ny sesong, og samme leksa om igjen. Det Federer egentlig sier til lagkameratene, er: «Hvis dere kommer dere gjennom første runde, så kanskje vi kan leke sammen. Hvis dere ikke klarer dere uten meg i første runde, kan det være det samme».
Federer sa tidlig at han kom til å droppe oppgjøret mot Spania. Dersom han hadde vært med, ville Sveits hatt store sjanser mot et Spania uten Nadal. Nå er det for seint for Federer å ombestemme seg. Han vil se teit ut dersom han melder sin interesse først etter at det blir klart at Nadal ikke spiller. Det vil bekrefte det mange (i alle fall jeg) sa i utgangspunktet: Federer er fortsatt redd for Nadal, og det spilte en stor rolle da han valgte å stå over oppgjøret.
Davis Cup er som kjent den eneste store turneringen Federer aldri har vunnet. Hvis han har tenkt å gjøre et seriøst forsøk, bør han få fingeren ut.
Første runde av Davis Cup spilles 5.-7.mars.
Enda en rekord står for fall
Roger Federer har tangert Ivan Lendls 270 uker på førsteplassen av ATP-rankingen. Han mangler 16 uker på å ta igjen Sampras sin rekord.
16 uker er røffly det samme som fire måneder. Federer har ikke så mange poeng å forsvare fram til grusturneringen i Madrid i mai, så jeg regner med at det bare er et tidsspørsmål før han har ukesrekorden alene.
Det spesielle med Federers førsteplass er at han bare har vært to perioder som nummer én: Først 237 sammenhengende uker (!!!) fra januar 2004 til august 2008, og nå 33 uker siden juli 2009. Til sammenligning inntok Sampras førsteplassen 11 ganger. Det sier litt om Federers stabilitet.
Hm, det er kanskje litt stygt av meg å bruke dette bildet som illustrasjon på Sampras. Den overdelen ser ikke bra ut på Pete, som alltid tok seg best ut i helhvitt. Ingen ermer? Skrikende oransje? Jeg sier som Kramer: «What is this, amateur hour?». (Den fantastiske episoden hvor Kramer finner rekvisitter til et talkshow-studio bak huset sitt, og begynner et evigvarende talkshow i stua si.)
2009-kometene brenner fortsatt
Fernando Verdasco og Robin Söderling var to av overraskelsene på ATP-touren i 2009.
Verdasco hadde ligget i vannskorpa i flere år da han ledet Spania til en ganske sensasjonell Davis Cup-triumf i 2008, og selvtilliten derfra strakte seg inn i 2009-sesongen. Verdasco spilte (og tapte) den kanskje beste kampen i fjor, semifinalen mot Rafael Nadal i Australian Open. Söderling slo ut samme Nadal fra French Open i fjor. Både Söderling og Verdasco nådde ATP-sluttspillet i 2009, for første gang i karrieren.
Spillere får gjerne en reaksjon etter slike gode sesonger. Söderling sleit med en vond arm i siste del av sesongen i fjor, og tapte i første runde av Australian Open. Derfor er det gledelig at han er tilbake for fullt: I helga vant han turneringen i Rotterdam. Svensken slo blant annet Benneteau, Davydenko og i finalen måtte Youzhny gi seg tidlig i andre sett.
Mer overraskende var det at Fernando Verdasco slo Roddick i finalen av San Jose-turneringen. Verdasco hadde ikke slått Roddick på nesten fem år, og San Jose er det nærmeste Roddick kommer hjemmebane: Han har vunnet turneringen tre ganger før. Meget imponerende av Verdasco.
Mer spansk suksess: Juan Carlos Ferrero sparket rumpe på grus tidlig på 2000-tallet. Forrige uke var ikke motstanden all verden i brasilianske Costa do Sauipe, men Ferrero tapte bare ett sett på fem kamper, og bare 12 games på de tre siste kampene til sammen. Hatten av for den prestasjonen, og kanskje er Ferrero tilbake i topp 20 snart. Det er noen år siden Ferreros forehand og forsvar var blant de ypperste i sporten, men jeg har alltid likt Ferreros fornuftige, men likevel ikke sjelløse tennis.
Tilbake til Verdasco. Se på dette bildet. Noen ganger blir vi så fokusert på Grand Slam-turneringene at vi glemmer at selv «små» titler betyr mye for de nest beste spillerne.
Lendl, nå kulthelt
Steve Tignor har benyttet februar-stillheten til å ta for seg Ivan Lendls karriere. Ingen likte Lendl da han spilte, men nå kommer mange ut av skapet og sier at de digget fyren.
Tignor om nostalgiens kjerne mer generelt (langt sitat, men jeg synes det var så bra):
On a general level, Lendl benefits from a mysterious cultural fact: Everything looks better in the past—athletes, fashions, music, movie stars, book covers, sunglasses, lampshades, coffee cups, sports-team uniforms. Everything. People in New York City are even nostalgic for the Summer of Sam 1970s, which is a little like saying you wish there were more chances for you to be mugged or murdered as you walk down the street. My pet theory on this is that when we look at the past, we don’t take our anxiety with us. What we see is over, we know how it turned out. There’s nothing to be anxious about, so it all seems cool and quaint. This is a relief from our daily lives, where every minute is burdened, somewhere in the back of our brains, with anxiety.
Lendl skal forresten spille en oppvisningskamp ganske snart, mot Mats Wilander i Atlanta. Lendl hadde ryggproblemer da han ga seg i 1994, men jeg regner med at ryggen er helt god igjen nå. En forfengelig fyr som Lendl ville neppe stilt i en oppvisningskamp dersom han ikke hadde et håp om å vinne. Lurer på hvordan han takler dette med oppvisningskamper, hvor spillerne skal tøyse og ha lave skuldre.
Og i disse tider hvor alle snakker om Federers rekorder: Federer har ingen sjanse til å overgå Lendl 94 singletitler (Federer har 62 i dag). Det må sies at Lendl spilte en haug med småturneringer, særlig tidlig i karrieren, men 94 titler er uansett imponerende. Og jeg er ikke sikker på om Federer klarer 8 strake finaler i US Open. Han har 6 strake nå, Lendl nådde finalen 1982-89.
Og hvem hindret Lendl i å nå sin niende strake? En pur ung Pete Sampras, that´s who.
Lendl tapte flere Grand Slam-finaler enn han vant, og det har blitt hengende ved ettermælet hans. Men i tennishistorien finnes det vel ingen som møtte så mange kvalitetsspillere i finalene. Lendl spilte mot (i noenlunde kronologisk rekkefølge) Borg, Connors, Wilander, McEnroe, Becker, Edberg og Cash i finalene. Han slo dem han skulle slå i finalene, når folk som Pernfors og Mecir sto på andre siden av nettet.
Og han påførte McEnroe det mest smertelige tapet i karrieren, finalen i French Open 1984:
Når jeg ser på dette klippet nå, stemmer ikke bildene helt med forestillingen om Lendl som den store treningsguruen i tennis. Lendl var selvsagt veltrent, men sammenlignet med dagens ATP-spillere virker både han og McEnroe temmelig hengslete i kroppen.
En stor mann
Andre Agassi har fått en del drit fra meg opp gjennom årene, mest for ting han har gjort på tennisbanen. Utenfor banen viser han seg mer og mer som en stor mann. Nylig var han med på March of Dimes, en innsamling i New York. Du kan lese hele saken til Peter Bodo her.