Hvordan kan du ta gode bilder av tennis?
Her er mine fototips for tennis, basert på bilder tatt på store og små arenaer opp gjennom årene:
- Kom tett på.
- Bestem deg på forhånd for hvilket motiv du er på jakt etter.
- Frys bevegelsen.
- Bruk omgivelsene til å ramme inn spillerne.
- Følg med i pausene, der er der du får følelsene.
1. Kom tett på.
Samme hvilken idrett du vil ta bilder av, så gjelder dette. Tennis er sånn sett en takknemlig sport. Det foregår på et lite område, og du kan ofte teste ut hvilken plassering som er best, og endre posisjon underveis.
Dette gjør også at tennis ikke krever så ekstreme teleobjektiver som andre idretter, for eksempel fotball. Men uansett er det smart å komme seg så tett på spillerne som du får lov uten å forstyrre dem.
Færre folk foran deg betyr færre distraksjoner mellom deg og motivet.
2. Bestem deg på forhånd for hvilket motiv du er på jakt etter.
Alle idretter består av et sett faste elementer og situasjoner, selv de sportene som framstår som mer kaotiske. En tenniskamp har serve, serveretur, grunnlinjeslag, volleyer og lobber. Du vet hvor spillerne kommer til å begynne hvert poeng, og langt på vei hvor de kommer til å bevege seg.
Siden tennis foregår på et ganske lite område, er det fristende som fotograf å gape over for mye: Prøve å følge ballens bane og begge spillerne gjennom en ballveksling, på jakt etter gode motiver.
Min erfaring er at det ofte blir mislykket, og ganske stressende. Bestem deg heller for å følge en av spillerne før poenget begynner, gjerne den som er best plassert i forhold til deg. Sitter du ved grunnlinjen, er det gjerne spilleren på motsatt side av banen, for hun slår mot kameraet og har kroppen vendt mot deg.
3. Frys bevegelsen.
Det er tatt mange gode uskarpe bilder gjennom historien, men et godt sportsfoto bør være skarpt. Et typisk sportsbilde er tatt med rask lukkerhastighet, lite dybdeskarphet og høy ISO-verdi, alt for å fryse de raske bevegelsene og få dem til å dominere bildet. (Les mer dette på SLRlounge.)
Moderne kameraer gjør det enklere enn noen gang. Mange av dem lar deg fryse bevegelser selv i svært lite lys. Raske lukkertider, høye ISO-verdier og gode linser gjør det mulig. Dessuten kan du fyre av mange bilder på kort tid, og det er nyttig hvis du prøver å ta bilde av ballen som treffer strengene. Det øyeblikket er så kort at du ikke klarer å beregne det.
Jeg har aldri hatt tilgang til verdens beste utstyr på mine turer. Særlig innendørs i Stockholm Open var det vanskelig å fryse bevegelsene med mitt Nikon D300 og litt for lyssvake objektiv i et vanskelig innendørslys. Men som Petter Stordalen sier; du må selge de jordbæra du har. Altså jobbe med det kamerautstyret du har, og ikke tro resultatet nødvendigvis ville vært bedre med litt dyrere utstyr.
Når det er sagt, må kameraet kunne skyte med blender- eller lukkerprioritet for at du skal kunne fryse bevegelser.
Dette bildet av Marat Safin har 1/92 sekund lukkertid. Racketen er uskarp i trefføyeblikket. Bildet er tatt under oppvarmingen, så han slår ikke spesielt hardt (til ham å være).
Dette bildet er tatt 18 år senere, av Sam Querrey som server. Lukkertiden her er 1/640 sekund, og racketen er skarp selv når den beveger seg på det raskeste. Querrey har en av verdens hardeste server.
Uansett hvilket kamera du har, må du vite hvordan det fungerer. Hvilke innstillinger på kameraet du har, er best egnet til sportsfoto? Sannsynligvis vil Google gi deg noen tips, men ingenting slår egen testing.
Dette tar oss litt tilbake til punkt 2: Velg hvilket motiv du er på jakt etter før du tar bildet. Vil du ta bilde av en volley ved nettet, vil du ikke ha tid til å zoome inn og autofokusere raskt nok dersom du følger spilleren med rundt på banen gjennom linsa. En mulighet er å finne utsnittet du vil ha, stille skarpt på et punkt der på forhånd, og så vente til spilleren kommer dit for å slå volleyen. Det kan ta litt tid, men det kommer til å skje.
4. Bruk omgivelsene til å ramme inn spillerne.
Tennis er et ensomt spill. Spillerne må løse problemer på egen hånd i en uvisst varende periode, mot en motstander de aldri berører. I tennis forholder du deg egentlig bare til ballen som kommer over nettet, at du skal få den tilbake.
Tennisens ensomhet er et takknemlig fotomotiv, særlig servingen. Banen og linjene rammer spillerne inn.
5. Følg med i pausene, det er der du får følelsene.
Ikke senk kameraet i det poenget er slutt, for det er da du får se spillernes reaksjoner. Dette gjelder særlig spillere som du vet er uttrykksfulle. Fokuser på spilleren som akkurat tapte poenget, og du kommer til å få noen gode bilder.
Det mest kjente bildet fra verdens mest berømte tenniskamp, Wimbledon-finalen i 1980 mellom Björn Borg og John McEnroe, er tatt akkurat i det kampen slutter.
Relaterte lenker:
New York Times: 5 tips for photographing tennis matches
«Hvor kan jeg spille tennis i Stavanger/Sandnes/osv.?» Denne artikkelen prøver å svare på det. Jeg har samlet tennisbanene jeg kjenner til i Rogaland og omliggende fylker.
Spillerlisten ble sluppet under US Open. Stockholm er en 250-turnering, som er den klassen turneringer på ATP-touren med minst poeng og penger i premiepotten. Fordelen for Stockholm er at den spilles om høsten, rett før ATP-sluttspillet. I sluttspillet deltar de åtte beste i verden, og lønnes rundhåndet for det. Altså er det et poeng å komme seg til London, og da kan noen velge å spille Stockholm.
David Foster Wallace (1962-2008) var en av sin generasjons tydelige stemmer i amerikansk litteratur, selv om produksjonen hans ikke er så stor. Jeg har prøvd med på 
Om livet med en tyrannisk far, hatet mot tennisen og de fleste av sportens utøvere. Som å sitte på kafébord overfor en gneldrete fyr som aldri gir seg, men som har en så interessant historie at du likevel blir værende i hans selskap.
Borg, ja. Av en eller annen grunn har ikke han fått DRITKJEDELIG SPILLER stemplet over karrieren sin, i motsetning til f.eks Ivan Lendl. Var det det lange håret som gjorde det? Denne fant jeg på en antikvariat en gang, og jeg tror ikke engang de unge jentene som digga Borg rundt 1980 fikk noe ut av boka.
Memoarer fra et tennisliv på 1940-60-tallet, da sollyset var mykere, menneskene varmere, replikkene muntre på Stompa-måten og pengene ennå ikke hadde korrumpert sporten. Deilig nostalgisk.
En overraskende opptur. Sharapova er like selvrettferdig og -opptatt som mennene jeg har lest biografier om, men historien hennes er annerledes. Hvordan Sharapova havnet i USA og rekken av heldige omstendigheter i første halvdel av livet hennes, er forbløffende lesning.
Mange liker denne. Jeg synes premisset er litt søkt. McEnroes raseri var av en slik sort at journalister og forfattere har prøvd å finne en dypere mening der siden 1977. Jeg tror bare han er en litt hissig fyr. Noen er det. Tim Adams bruker McEnroe som legemgjøringen av hele 1980-tallets vinder i sportsverden, en fiks idé som jeg synes holder sånn passe.
Steve Flink er tennisens Arne Scheie, minus kultfaktoren: Et vandrende oppslagsverk av trivia og resultater om sin favorittsport. Denne boka (som finnes i flere versjoner) hadde sin misjon hovedsakelig før YouTubes tid.
Overflødiggjort av internett? Som alle oppslagsverk i papir, er det noe dinosauraktig over denne lefsa. Min utgave er fra 1997, og jeg tror den finnes i senere utgaver også. Boka har fortsatt sin misjon. Hvis jeg vil vite hvordan sesongen 1971 eller 1983 forløp, vil jeg heller lese kapitlene i denne boka enn å bruke den samme tida på å lete rundt på nettet.
Slapp og sprikende bok som er en blanding av historie, instruksjon, ABC om spillet, taktikk og litt trivia. Denne blar jeg aldri i. Parkert på alle måter av internett. Det gjelder vel alle bøkene i denne gyselig designede dummies-bokserien?
Som i flere Skjeldals bøker er han sterkt til stede også i denne. Om hans eget forhold til tennis, reisen hans til Wimbledon og om sportens særegenheter. Fungerer både som en introduksjonskurs til tennis for nybegynnere, og et innblikk i Skjeldals forkjærlighet for Federer og Borg/McEnroe.
Hoi, denne er allerede 18 år gammel! Wertheim er kjent for mange fra CNNs spalter. Boka skildrer sesongen 2000 på WTA-touren, i det som kan kalles en gullalder for touren: Seles, Williams-søstrene, Kournikova, Hingis og Davenport var tydelige profiler som dominerte sporten på ulike måter.
Diktsamling om tennis, hvor kjente motiver får en annen betydning i Ritlands hender.
Denne skal du lese, det er en snodig blanding av selvbiografi, science fiction og tidsbilde av USA rundt 1970. Den perfekte miksen av høyt og lavt, idrett og filosofi, samfunnskritikk og fjas. Allerede på første side nevnes Nietzsche, Brandes og Walter Cronkite, og navnedroppingen fortsetter i stor stil. Men det er ingen kultursnobbete bok. Morsomt, drømmende.
Brad Gilbert er en av de skarpeste hodene som har beveget seg på en tennisbane. Han maksimerte sitt eget talent og har senere vært en av de beste trenerne i verden. I denne boka deler han sine beste tips for å lykkes på banen.
Tennis som en kamp mellom din indre kritiker og den allvitende kroppen som vet hvordan alt skal gjøres. Har blitt kjøpt og lest kontinuerlig siden den kom ut for mer enn 40 år siden, og kommer til å forandre måten du snakker til deg selv på banen.
Den amerikanske forfatteren var en brukbar juniorspiller. Det gir en ekstra dybde til innsikten i denne håndfullen med essays om tennis. Spesielt leseverdig er reportasjen fra Canadian Open 1995 og omtalen av Tracy Austins selvbiografi.
Feinstein er en maskin av en forfatter, og spytter ut bøker om alle slags amerikanske idretter. Så vidt jeg vet er dette den eneste han har skrevet om tennis. Feinstein følger sesongen 1990 på herre- og damesiden fra Australian Open og utover. Feinstein bedriver ikke sofistikert analyse av backhander og spillmønstre, men er en ordentlig nyhetsjeger som spar opp det ene og andre. Deilig fokusert og nerdete. Han skulle skrevet en oppfølger!