Tips for å fotografere tennis

Hvordan kan du ta gode bilder av tennis?

Her er mine fototips for tennis, basert på bilder tatt på store og små arenaer opp gjennom årene:

  1. Kom tett på.
  2. Bestem deg på forhånd for hvilket motiv du er på jakt etter.
  3. Frys bevegelsen.
  4. Bruk omgivelsene til å ramme inn spillerne.
  5. Følg med i pausene, der er der du får følelsene.

1. Kom tett på.

Samme hvilken idrett du vil ta bilder av, så gjelder dette. Tennis er sånn sett en takknemlig sport. Det foregår på et lite område, og du kan ofte teste ut hvilken plassering som er best, og endre posisjon underveis.

Dette gjør også at tennis ikke krever så ekstreme teleobjektiver som andre idretter, for eksempel fotball. Men uansett er det smart å komme seg så tett på spillerne som du får lov uten å forstyrre dem.

Færre folk foran deg betyr færre distraksjoner mellom deg og motivet.

Forehand tennis
Forehand i Egersund tennisklubb.

2. Bestem deg på forhånd for hvilket motiv du er på jakt etter.

Alle idretter består av et sett faste elementer og situasjoner, selv de sportene som framstår som mer kaotiske. En tenniskamp har serve, serveretur, grunnlinjeslag, volleyer og lobber. Du vet hvor spillerne kommer til å begynne hvert poeng, og langt på vei hvor de kommer til å bevege seg.

Siden tennis foregår på et ganske lite område, er det fristende som fotograf å gape over for mye: Prøve å følge ballens bane og begge spillerne gjennom en ballveksling, på jakt etter gode motiver.

Min erfaring er at det ofte blir mislykket, og ganske stressende. Bestem deg heller for å følge en av spillerne før poenget begynner, gjerne den som er best plassert i forhold til deg. Sitter du ved grunnlinjen, er det gjerne spilleren på motsatt side av banen, for hun slår mot kameraet og har kroppen vendt mot deg.

Dominik Hrbaty stuper etter en volley mot Lleyton Hewitt i French Open 2006.
Dominik Hrbaty stuper etter en volley mot Lleyton Hewitt i French Open 2006.
Tommy Haas i French Open 2006
Tommy Haas setter en forehandvolley, French Open 2006.
Lars Johan Dahle 2009 Stavanger tennishall
Lars Johan Dahle i Stavanger tennishall i 2009.
Maria Sharapova Roland Garros 2006
Maria Sharapova på vei mot nettet, French Open 2006.

3. Frys bevegelsen.

Det er tatt mange gode uskarpe bilder gjennom historien, men et godt sportsfoto bør være skarpt. Et typisk sportsbilde er tatt med rask lukkerhastighet, lite dybdeskarphet og høy ISO-verdi, alt for å fryse de raske bevegelsene og få dem til å dominere bildet. (Les mer dette på SLRlounge.)

Moderne kameraer gjør det enklere enn noen gang. Mange av dem lar deg fryse bevegelser selv i svært lite lys. Raske lukkertider, høye ISO-verdier og gode linser gjør det mulig. Dessuten kan du fyre av mange bilder på kort tid, og det er nyttig hvis du prøver å ta bilde av ballen som treffer strengene. Det øyeblikket er så kort at du ikke klarer å beregne det.

Jeg har aldri hatt tilgang til verdens beste utstyr på mine turer. Særlig innendørs i Stockholm Open var det vanskelig å fryse bevegelsene med mitt Nikon D300 og litt for lyssvake objektiv i et vanskelig innendørslys. Men som Petter Stordalen sier; du må selge de jordbæra du har. Altså jobbe med det kamerautstyret du har, og ikke tro resultatet nødvendigvis ville vært bedre med litt dyrere utstyr.

Når det er sagt, må kameraet kunne skyte med blender- eller lukkerprioritet for at du skal kunne fryse bevegelser.

Dette bildet av Marat Safin har 1/92 sekund lukkertid. Racketen er uskarp i trefføyeblikket. Bildet er tatt under oppvarmingen, så han slår ikke spesielt hardt (til ham å være).

Marat Safin Roland Garros 2001
Marat Safin slår en forehand under Roland Garros 2001.

Dette bildet er tatt 18 år senere, av Sam Querrey som server. Lukkertiden her er 1/640 sekund, og racketen er skarp selv når den beveger seg på det raskeste. Querrey har en av verdens hardeste server.

Sam Querrey
Sam Querrey server i Stockholm Open 2019.

Uansett hvilket kamera du har, må du vite hvordan det fungerer. Hvilke innstillinger på kameraet du har, er best egnet til sportsfoto? Sannsynligvis vil Google gi deg noen tips, men ingenting slår egen testing.

Dette tar oss litt tilbake til punkt 2: Velg hvilket motiv du er på jakt etter før du tar bildet. Vil du ta bilde av en volley ved nettet, vil du ikke ha tid til å zoome inn og autofokusere raskt nok dersom du følger spilleren med rundt på banen gjennom linsa. En mulighet er å finne utsnittet du vil ha, stille skarpt på et punkt der på forhånd, og så vente til spilleren kommer dit for å slå volleyen. Det kan ta litt tid, men det kommer til å skje.

4. Bruk omgivelsene til å ramme inn spillerne.

Tennis er et ensomt spill. Spillerne må løse problemer på egen hånd i en uvisst varende periode, mot en motstander de aldri berører. I tennis forholder du deg egentlig bare til ballen som kommer over nettet, at du skal få den tilbake.

Tennisens ensomhet er et takknemlig fotomotiv, særlig servingen. Banen og linjene rammer spillerne inn.

Elena Dementieva French Open 2006
Elena Dementieva har akkurat tapt et poeng, French Open 2006.
Venus Williams Roland Garros French Open 2000
Venus Williams server, French Open 2000.
Cedric Pioline, French Open 2000
Cedric Pioline gjør seg klar til å serve, French Open 2000.
Julien Benneteau Roland Garros 2001
Julien Benneteau på Court 1 i Roland Garros 2006.

5. Følg med i pausene, det er der du får følelsene.

Ikke senk kameraet i det poenget er slutt, for det er da du får se spillernes reaksjoner. Dette gjelder særlig spillere som du vet er uttrykksfulle. Fokuser på spilleren som akkurat tapte poenget, og du kommer til å få noen gode bilder.

Det mest kjente bildet fra verdens mest berømte tenniskamp, Wimbledon-finalen i 1980 mellom Björn Borg og John McEnroe, er tatt akkurat i det kampen slutter.

Martin Verkerk
Martin Verkerk i Roma Masters 2003. Skulle gjerne vært tettere på, men hadde ikke objektiv til det.

 

Frederik Nielsen og Thomas Kromann
Frederik Nielsen og Thomas Kromann i Davis Cup-kampen mot Norge i Stavanger 2017.
Casper Ruud Davis Cup 2017 Norge mot Danmark
Casper Ruud tar en prat med dommeren, Davis Cup 2017, Norge mot Danmark i Stavanger.

 

Relaterte lenker:
New York Times: 5 tips for photographing tennis matches

Tennisbaner i Rogaland og omegn

tennis backhand«Hvor kan jeg spille tennis i Stavanger/Sandnes/osv.?» Denne artikkelen prøver å svare på det. Jeg har samlet tennisbanene jeg kjenner til i Rogaland og omliggende fylker.

Jeg vil gjerne ha bidrag fra dere, hvis folk vet om flere tennisbaner og/eller -klubber hvor det er mulig å spille. Sharing is caring. Jo flere som spiller tennis på banene i nærmiljøet, desto mer press legger det på lokalpolitikerne om å bygge flere.

Hvis noen har mer info om stedene jeg har lagt inn, eller kjenner du til tennisbaner som ikke er med i oversikten? Bruk kommentarfeltet nederst.

Kart:

Tennisbaner i Bjerkreim

Ingen.

Tennisbaner i Bokn

Ingen.

Tennisbaner i Eigersund

Egersund racketklubb: To grusbaner ute, og tre baner inne. Booking via klubbens hjemmeside.

Tennisbaner i Etne

Tongane: To baner. Kan brukes av både klubbmedlemmer og turister. Døren til banen åpnes med dørhåndtaket fra innsiden (altså et lite triks, men helt lovlig).

Tennisbaner i Flekkefjord

Uenes stadion: To grusbaner, sjekk med klubben for spilling.

Tennisbaner i Gjesdal

Ingen for øyeblikket. Kontakt Ålgård tennisklubb for å holde deg oppdatert.

Tennisbaner i Haugesund

Haugesund tennisklubb: To innendørsbaner og en utebane. Booking via klubbens hjemmeside.

Haugesund tennishall
Juniorturnering i Haugesund.

Lysskar: Offentlig (gratis) asfaltbane. Ikke spill der før den er oppgradert!

Tennisbaner i Hjelmeland

Ingen.

Tennisbaner i Hå

Åna: Asfaltbane ved Åna fengsel.

Varhaug: To offentlige (gratis) asfaltbaner ved idrettsanlegget.

Tennisbane på Varhaug
Tennisbanene på Varhaug.

Ognatun: Tennisbane tilknyttet leirstedet. Du kan spille der når ingen har leid området, eller det er aktivitet på leirstedet.

Tennisbaner i Karmøy

Kopervik: Tre offentlige (gratis) asfaltbaner utendørs ved Karmøyhallen.

Sevlandsvik: En utendørsbane på Sevtun. Usikker på om det er greit å bare komme der og spille, eller om det koster noe.

Torvastad: Offentlig (gratis) bane på idrettsanlegget:

Tennisbaner i Klepp

Ingen.

Tennisbaner i Kvitsøy

Idretts­anlegget: Offentlig utendørsbane. Les rapport fra tennisbanen på Kvitsøy.

Tennisbaner i Lindesnes

Mandal: «Lordens tennisbane». Offentlig asfaltbane i Furulunden. Oppkalt etter Lord Edward Salvesen (1857-1942), som holdt til her.

Mandal: To nye offentlige grusbaner (!) i Mandal idrettspark. Behandle dem pent!

Tennisbaner i Lund

Moi: Offentlig asfaltbane.

Tennisbaner i Randaberg

Randaberg tennisklubb: To innendørsbaner som må bookes gjennom klubbens hjemmeside. To gratis utendørsbaner, og der trenger du ikke booke.

Tennisbaner i Sandnes

Sandnes stadion: Tre offentlige hardcourtbaner, gratis å booke på Sandnes kommunes hjemmesider.


Håbafjell: En offentlig asfaltbane.

Tennisbaner i Sauda

Åbøbyen: To offentlige tennisbaner.

Tennisbaner i Sokndal

Sokndal: Offentlig bane ved idrettsanlegget.

Tennisbaner i Sola

Toppform treningssenter: Tre asfaltbaner ute, tre hardcourtbaner inne. Booking via treningssenterets nettside.

Sola Strand Hotel tennisbane
Tennisbanen på Sola Strand Hotel.

Sola Strand Hotel: En asfaltbane. Hotellet sier at den er bare for gjester. Jeg har aldri sett noen spille der.

Tennisbaner i Stavanger

Sjernarøy oppvekst-senter, Aubø: Utebane i friidretts-dekke. Gratis å spille. Mangler foreløpig nett, sies det.

Tennisbane på Sjernarøy
Tennisbane på Sjernarøy, Aubø oppvekstsenter.

Stavanger tennisklubb: Åtte innendørsbaner på Tjensvoll. Fire utendørsbaner (grus) på Madla, disse fire kan bare bookes og benyttes av medlemmer. All booking til alle baner via klubbens hjemmeside.

Tennisbloggeren slår en backhand i Stavanger tennishall.

Lassa: To offentlige (gratis) hardcourtbaner ved Ynglinghallen. Foreløpig ikke mulig å booke online.

Mosvannet: En offentlig (gratis) hardcourtbane ved Mosvannet like ved Stavanger sentrum. Ingen booking, bare møt opp og eventuelt vent på tur. Pass opp for glatt underlag!

Mosvannet Stavanger
Tennisbane ved Mosvannet.

Hillevåg: Tennisaktig underlag i Hillevåg, langs jernbanen, like nord for Felleskjøpet. Offentlig anlegg (gratis), ingen booking. Nett ligger klar, du må montere det selv. Banen har ikke tennis-oppmåling, men du kan alltids dra hit for å slå ball.

Storhaug: Offentlig (gratis) «oransje» asfaltbane på Storhaugmarka (mindre enn en vanlig tennisbane). Ingen booking.

Storhaug: To offentlige kunstgrusbaner i Ramsvik, gratis å spille. Booking på Aktiv kommune (Stavanger kommune) for den ene banen. Den andre banen er det ikke mulig å booke.

Stavanger fengsel: Asfaltbane. Naturlig nok begrenset tilgjengelighet.

Tennisbaner i Strand

Ingen.

Tennisbaner i Suldal

Nesflaten: Offentlig asfaltbane.

Suldalsosen: Offentlig kunstgressbane (?) i ballbinge. Fra idrettslaget: «Etter det jeg har forstått ble denne i sin tid bygd med mulighet for å sette opp tennisnett. Men den har aldri vært satt opp noe nett eller blitt brukt som tennisbane etter det jeg vet. Tipper status er den samme for ballbingen på Sand».

Tennisbaner i Time

Bryne tennisklubb: To innendørsbaner, en utebane og to minitennisbaner.

Tennisbaner i Tysvær

Nappatjørn: Kunstgress som tilhører velforeningen.

Tennisbaner i Utsira

Ingen.

Tennisbaner i Valle (Agder)

Valle stadion: Offentlig (gratis) bane på Valle stadion, friidrettsdekke.

Tennisbaner i Vindafjord

Vågen skule: To offentlige baner med kunstgress med sand, åpent for alle.

Kilder:

  • http://tennisirogaland.no/
  • Kommunenes hjemmesider
  • Lesere av tennisbloggen
  • Egne observasjoner

Tennis i Stavanger: Hillevåg

Det har kommet et nytt all-idrettsanlegg i Hillevåg. Det ligger langs jernbanelinja, rett nord for Felleskjøpet, for dere som er kjent. Sykkelavstand fra Våland, Kvernevik, Hillevåg og Storhaug.

Dekket er sammenpressa gummi (det heter sikkert noe mer presist) av typen som brukes som underlag på lekeplasser. Det er ikke en fullgod tennisbane der, men oppmerkingen er ikke så langt unna. Du monterer nettet selv, det ligger i en kasse ved siden av.

Døgnåpent og gratis!

Flere bilder her: Tennis i Hillevåg

ATP Cup begynner nå

(torsdag ettermiddag:)
Kom igjen, Åsmund. Ikke hør på den lille negative fyren på skulderen din. ATP Cup blir kjempegøy!

Jeg prøver. Passelig hardt, har ikke så mye energi etter jula. ATP Cup er en ny oppfinnelse av året. Det er en nasjonsturnering for menn, og spilles de neste ni dagene i tre ulike byer i Australia. Det skal spilles topptennis igjen! Gøy! Kom igjen!

Det er ikke mange ukene siden Davis Cup ble spilt, også det en nasjonsturnering for menn, som for sikkerhets skyld hadde et nytt format av året. At ATP Cup kommer nå, sier litt om en sport hvor det ikke snakkes så mye sammen på bakrommet. Eller at det ikke ikke finnes noen übersjef der oppe som kan si at det er tullball å ha to så like turneringer rett etter hverandre. ATP Cup drives av herrenes organisasjon (ATP) og Davis Cup av det internasjonale tennisforbundet (ITF). Når de beste spillerne allerede nå foreslår at de to turneringene slår seg sammen, håper jeg de tar til fornuft. Det finnes også en organisasjon for kvinnene, WTA, som har sin nasjonsturnering, Fed Cup. Rettelse: Fed Cup organiseres av ITF.

Tennis har fire hjørnesteiner, og det er de fire Grand Slam-turneringene. Davis Cup har vært en kollektiv bonus til dette,  men jeg tror ikke du finner den spiller i verden som heller ville ha vunnet Davis Cup enn en Grand Slam-turnering. Og tennis er en individuell idrett, folks sympatier går på kryss av landegrensene på en helt annen måte enn i lagidrett.

Og dessuten (gneldre, klage, sutre…)

(fredag morgen:)
Casper Ruud slo John Isner! Himmel! Tennis! Bring it on! Endelig er vi i gang!

Challenger-turnering til Bergen i 2020

Denne uka kom nyheten om at det skal spilles ATP-tennis i Bergen neste år. Hurra!

Dette er det som er kjent:

  • Det er snakk om en Challenger 90-turnering.
  • Turneringen skal spilles i oktober/november 2020.
  • Casper Ruud skal være med.

Challenger-nivået er det nederste på ATP-stigen. At turneringen i Bergen blir en Challenger 90, betyr at vinneren får 90 ATP-poeng. Grand Slam-turneringene gir flest rankingpoeng, med 2000 poeng til vinneren.

Arrangøren som drømmer om å få 20.000 tilskuere til å se tennis på Brann stadion en gang i framtiden, setter jeg på kontoen for bergensk optimisme. (Hovedbanen i Wimbledon tar 15.000 tilskuere.)

En gammel sannhet er at hjulene holder på å falle av på tennisvognene når kalenderen viser oktober og november – spillerne er dauslitne etter en lang sesong.

Jeg vet ikke om det stemmer på Challenger-nivå. Dette er spillere som alltid er sultne på spill og rankingpoeng, tennisens evige klatrere.

Jeg er litt spørrende til Casper Ruuds rolle i dette. Han er viktig for å gi turneringen prestisje. Men hvis utviklingen hans fortsetter, vil han etter hvert være for stor til å ha sportslig utbytte av å spille Challenger-turneringer.

I første omgang må Bergen konsentrere seg om å lage en knallgod turnering i 2020. Det er to sportslige forutsetninger som er viktige:

Thomas Enqvist
Thomas Enqvist (flickr.com).

For det første: Hvis arrangørene i Bergen er smarte, prøver de å få inn en gammel storhet på vei tilbake. En kikk på vinnere og finalister i årets Challenger-turneringer viser at det var mange kjente fjes ute på veien: Dustin Brown (slo Nadal i Wimbledon en gang), Donald Young (en gang verdens mest hypede unge spiller), Andrey Rublev (som slo Federer senere på året), Marcos Baghdatis (finalist Australian Open 2006), Filip Krajinovic (stabil topp 50-spiller og finalist i ATP-turneringen jeg var på i Stockholm) og evigunge Tommy Robredo.

For det andre: Hvis arrangørene i Bergen er smarte, bruker de det neste året på å fortelle at Challenger-nivået er stedet hvor man får se morgendagens stjerner på nært hold. Spillerne som deltok i  Challenger-turneringene i Bergen 1988-90 ble store senere:

Bergen staged three Challenger tournaments between 1988-90, gathering the players like Petr Korda, Nicklas Kulti, Paul Haarhuis, MaliVai Washington, Mark Woodforde, Eric Jelen, Thomas Enqvist and Richard Krajicek. (Tennisworldusa.org)

Dette er kjente navn for tenniskjennere. Petr Korda vant Australian Open 1998. Richard Krajicek vant Wimbledon i 1996 mot MaliVai Washington. Thomas Enqvist spilte finale i Australian Open 1999. Mark Woodforde er en av tidenes beste doublespillere.

Alle storheter har begynt på bunnen. Den neste Nadal eller Djokovic kommer kanskje til Bergen neste år.

Tennisbanene på Varhaug

Bønder spelar ikkje tennis, slo Herbjørn Sørebø fast i 1972. Vel, dersom eg var bonde på Jæren, ville eg mykje heller spelt tennis enn badminton. Det er få vindlause godvérdagar der.

Jæren: Terra incognita ein halvtime sør for Stavanger. Der dei «trur på skillingen og trøyster seg til Gud». Der dugnadsanda er sterk og kakestykka i kiosken på Jæren Sparebank Arena på storleik med ein halv murstein. Der grøden er endelaus, og fotballbane med naturgras ein så sjølvsagt ting at på ein nydeleg septemberlaurdag er ho heilt fri for born.

Bønder (og andre) som vil spele tennis på Varhaug, kan gjere det på idrettsanlegget. At dei to tennisbanene finst, viser at Herbjørn Sørebø tok feil, men banetilstanden tyder på at han ikkje var heilt på viddene. Dei to banane ligg i eit hjørne av idrettsparken, og er teikna inn på asfalten. Malinga er nedslitt og underlaget ruglete (men uten hol, så vidt eg kunne sjå). Det vil ikkje koste mykje å oppgradere dei til grei standard. Til dømes har Sandnes kommune har ein tolv år lang suksess med offentlege tennisbanar som dei sikkert kan videreformidle og erfaringsoverføre til Hå kommune i eit formiddagsmøte.

Just saying, som det heiter.

Her er oversikt over tennisbaner eg kjenner til i Rogaland og omegn.

Del Potro og Ruud skal spille Stockholm Open

Det nærmer seg Stockholm Open i oktober. Dit skal jeg!

Juan Martin Del PotroSpillerlisten ble sluppet under US Open. Stockholm er en 250-turnering, som er den klassen turneringer på ATP-touren med minst poeng og penger i premiepotten. Fordelen for Stockholm er at den spilles om høsten, rett før ATP-sluttspillet. I sluttspillet deltar de åtte beste i verden, og lønnes rundhåndet for det. Altså er det et poeng å komme seg til London, og da kan noen velge å spille Stockholm.

Allerede er Nadal, Djokovic, Federer og Medvedev kvalifisert til ATP-sluttspillet. Thiem og Tsitsipas ligger også godt an. Men fra 7-15 på rankingen er det ganske tett. Fabio Fognini har en sjanse, og skal spille i Stockholm. Det hadde vært sykt gøy om også Wawrinka hadde dukket opp i Stockholm på wild card (sen påmelding). Han har en liten sjanse til å kvalifisere seg for London.

Og! Juan Martin Del Potro skal spille i Stockholm! Den lange argentineren vender tilbake etter nok en skade. Casper Ruud skal også spille i Stockholm. La oss håpe han slipper å møte en servekanon i første runde, som Reilly Opelka.

Andre folk jeg er nysgjerrige på: Taylor Fritz, Denis Shapovalov og Fernando Verdasco. Det blir nok første og siste gang jeg ser spanjolen. Den forehanden er verd hele flybilletten til Stockholm.

Hele startoppstillingen er her.

Ny podcast: Smash

Første episode av den norske tennispodcasten Smash er ute, og du finner den der du hører podcaster.

Programlederne Rasmus Wold og Sverre Krogh Sundbø kjenner hverandre fra før, og har god kjemi uten at tonen blir for intern. Første episode lover godt: Bra humør, det varer ikke altfor lenge (de fleste podcasters  problem) og sendingen har en fin miks av aktualitet og fakta for nerder. Gratulerer, gutter!

String theory av David Foster Wallace: Fra det selvopptatte til det skarpe

Bok
David Foster Wallace
String theory

David Foster Wallace String theoryDavid Foster Wallace (1962-2008) var en av sin generasjons tydelige stemmer i amerikansk litteratur, selv om produksjonen hans ikke er så stor. Jeg har prøvd med på Glemsel, som står og erter meg i bokhylla fortsatt. Det ble en av de mange bøkene jeg har begynt på, uten å komme i mål. Det var noe med den utbroderende, manende stilen som jeg ikke klarte å finne ut av. Wallace nevnes ofte i samme åndedrett som Thomas Pynchon og Don DeLillo, med god grunn. Ingen av dem gir ved dørene. (Skal du lese en av de to sistnevnte, begynn med en av Pynchons tidlige bøker.)

Wallace´ hovedverk er mursteinen Infinite jest, som ikke er oversatt til norsk. (Hva er det med amerikanerne og behovet for å skrive enormt tjukke bøker?) Hvis den blir oversatt, skal jeg prøve meg på den, jeg lover.

Det første jeg leste av ham var Wallace´ profil av Roger Federer for New York Times i 2006. Wallace var selv en habil tennisspiller i ungdommen i Midtvesten. Federer-artikkelen og noen til er samlet i samlingen String theory. Sommeren 2019 sitter jeg med avrevet korsbånd i sofaen, og unnet meg selv denne korte essaysamlingen mens jeg ventet på bedre dager.

Det svakeste essayet i String theory er det om forfatterens egen tenniskarriere midt på 1970-tallet. Det beste med selvbiografiske tekster er at stoffet er lett tilgjengelig for forfatteren, og dermed automatisk lett å skrive om.

Svakheten med selvbiografisk litteratur er ofte svak redigering, fordi det er vanskeligere å vite hva som er interessant for omverden og ikke. Side opp og side ned om juniortennis på halvbra nivå på 1970-tallet blir, selv ikke i David Foster Wallace´ hender, mer enn koselig mimring med begrensa nedslagsfelt.

Bakgrunnen hans som tennisspiller kommer bedre til sin rett når den brukes som klangbunn for hovedmelodien. Essayet om Tracy Austin (US Open-vinner 1979 og 1981) sin selvbiografi er en totalslakt av selve boka, men Wallace bruker boka som utgangspunkt for en diskusjon om forskjellen mellom mikropromillen som blir toppidrettsutøvere og oss andre.

Austin-boka er en uendelighet av tilsynelatende plattheter om livet på toppen. Men å ha et enkelt og avklart forhold til elementene er kanskje en forutsetning for å lykkes som toppidrettsutøver? Jeg har tenkt det samme hver gang jeg har lest en sportsbiografi; hovedpersonene er i liten grad i stand til å beskrive sin egen spisskompetanse.

Eller som David Foster Wallace oppsummerer:

It may well be that we spectators, who are not divinely giftes as athletes, are the only ones truly able to see, articulate and animate the experience of the gift we are denied.

Det andre høydepunktet i boka er reportasjen fra Canadian Open 1995. Gjennomgangsfiguren er Michael Joyce. Han var den gang en solid, svakt oppadstigende spiller fra USA.

Igjen er Wallace´ egen tennisbakgrunn nyttig som kontrast, for bare fordi han har spilt selv, klarer han å fullt ut innse hvor fantastisk gode disse folkene er. Det er som han skriver i essayet: Å se tennis på tv yter dem ikke rettferdighet. (Hvor ble det av Michael Joyce? Han var på sitt beste nummer 64 i verden, og har senere gjort det skarpt som trener for blant annet Maria Sharapova.)

Reportasjen fra Canadian Open viser Wallace´ styrker og svakheter som essayist. Han lykkes i å gjøre mange ting på en gang. Teksten funker som en innføring til tennisturneringers grunnleggende bestanddeler for folk som ikke vet hva en turnering er. Alle Wallace´ beskrivelser av hvordan folk ser ut, blir anmasende etter hvert. Beskrivelsen av hvordan verdens beste spillere slår ballen, er fantastisk, han sammenligner det med «veldig kraftige maskiner på lavt gir». Om Jacob Hlasek på trening:

Watching him practice is like watching a great artist casually sketch something.

Det nest siste essayet i samlingen er fra US Open 1996. Det er handler om kommersialiseringen av turneringen, og er ikke like skarpt som betraktningene fra Canada året før. Igjen er det blikket for spillet som hever det over det jevne. Få har skildret Pete Sampras sin serve bedre enn Wallace gjør i denne teksten. Og i en fotnote, hvordan Sampras beveget seg:

Sampras has a way of making it look like he hits a shot and dematerializes and then rematerializes someplace else in perfect position for the next shot. I have no theories about how he does this.

Ei tennisbok som passer for deg

The inner game of tennis, W. Timothy Gallwey.
The inner game of tennis, W. Timothy Gallwey.

Opp gjennom årene har jeg lest en del bøker om tennis. Enten du følger sporten som tilskuer eller utøver, finnes det mye bra lesestoff om vår elskede idrett. Du får tak i alt sammen på nettet eller ditt lokale bibliotek. (Bransjehemmelighet: Bibliotekarer synes det er stas når lånere gir innkjøpstips. Bare prøv.)

Siden sommerferien står for døra med sine mange ledige timer, her er alle tennisbøkene jeg har lest, og hvem de passer for:

Selvbiografier

Pete Sampras/Pete Bodo: A champion´s mind

Pete Sampras A champion´s mind

Amerikanske Pete Sampras forteller om livet sitt fram til og med seieren i US Open 2002, som ble hans siste. Sampras var tidenes beste spiller i noen år fram til Federer, Nadal og Djokovics dominans begynte. Grundig og ganske tørr bok, men ei bok jeg stadig tar fram og blar litt i. Den har stikkordsregister. NB: Steve Flink jobber med en ny biografi om Sampras.
Passer for: Fans av Pete Sampras og/eller 90-tallstennis.
Les hele omtalen

Andre Agassi: Open

Om livet med en tyrannisk far, hatet mot tennisen og de fleste av sportens utøvere. Som å sitte på kafébord overfor en gneldrete fyr som aldri gir seg, men som har en så interessant historie at du likevel blir værende i hans selskap.
Passer for:
Fans av Andre Agassi. Hobbypsykologer.

Boris Becker: The player
Boris Becker The Player

Lite tennis, mest om livet utenfor. Om kjendiser han har møtt, folk som har lurt ham, foreldrene sine, Muhammad Ali (platt og uinteressant) og ikke minst skilsmissen. Det meste er gjespende kjedelig, og tittelen «The Player» blir ekstra tåpelig.
Passer for: Ekstreme fans av Boris Becker og knapt nok dem.
Les hele omtalen

Björn Borg: Mitt liv som tennisspiller

Borg, ja. Av en eller annen grunn har ikke han fått DRITKJEDELIG SPILLER stemplet over karrieren sin, i motsetning til f.eks Ivan Lendl. Var det det lange håret som gjorde det? Denne fant jeg på en antikvariat en gang, og jeg tror ikke engang de unge jentene som digga Borg rundt 1980 fikk noe ut av boka.
Passer for: Folk med søvnvansker.

Gordon Forbes: A handful of summers

A handful of summersMemoarer fra et tennisliv på 1940-60-tallet, da sollyset var mykere, menneskene varmere, replikkene muntre på Stompa-måten og pengene ennå ikke hadde korrumpert sporten. Deilig nostalgisk.
Passer for: Historieinteresserte og de som er gamle nok til å huske Rod Laver som mer enn han som deler ut pokaler i Grand Slam-turneringer.

Maria Sharapova: Unstoppable

Maria SharapovaEn overraskende opptur. Sharapova er like selvrettferdig og -opptatt som mennene jeg har lest biografier om, men historien hennes er annerledes. Hvordan Sharapova havnet i USA og rekken av heldige omstendigheter i første halvdel av livet hennes, er forbløffende lesning.
Passer for: Alle som liker en rags to riches-historie.

Tim Adams: Being John McEnroe

Tim Adams Being John McEnroeMange liker denne. Jeg synes premisset er litt søkt. McEnroes raseri var av en slik sort at journalister og forfattere har prøvd å finne en dypere mening der siden 1977. Jeg tror bare han er en litt hissig fyr. Noen er det. Tim Adams bruker McEnroe som legemgjøringen av hele 1980-tallets vinder i sportsverden, en fiks idé som jeg synes holder sånn passe.
Passer for: Tennisfans med trang til psykologisering.

Andre tennisbøker

Steve Flink: The greatest tennis matches of the twentieth century

Steve Flink The greatest tennis matches of the 20th centurySteve Flink er tennisens Arne Scheie, minus kultfaktoren: Et vandrende oppslagsverk av trivia og resultater om sin favorittsport. Denne boka (som finnes i flere versjoner) hadde sin misjon hovedsakelig før YouTubes tid.
Passer for: Alle med interesse for tennishistorie.
Les hele omtalen

Bud Collins´tennis encyclopedia

Overflødiggjort av internett? Som alle oppslagsverk i papir, er det noe dinosauraktig over denne lefsa. Min utgave er fra 1997, og jeg tror den finnes i senere utgaver også. Boka har fortsatt sin misjon. Hvis jeg vil vite hvordan sesongen 1971 eller 1983 forløp, vil jeg heller lese kapitlene i denne boka enn å bruke den samme tida på å lete rundt på nettet.
Passer for: Tennisnerder som liker å slå opp i bøker.

Patrick McEnroe/Pete Bodo: Tennis for dummies

Slapp og sprikende bok som er en blanding av historie, instruksjon, ABC om spillet, taktikk og litt trivia. Denne blar jeg aldri i. Parkert på alle måter av internett. Det gjelder vel alle bøkene i denne gyselig designede dummies-bokserien?
Passer for: Folk med bred, men overfladisk tennisinteresse

Gudmund Skjeldal: Wimbledon

Som i flere Skjeldals bøker er han sterkt til stede også i denne. Om hans eget forhold til tennis, reisen hans til Wimbledon og om sportens særegenheter. Fungerer både som en introduksjonskurs til tennis for nybegynnere, og et innblikk i Skjeldals forkjærlighet for Federer og Borg/McEnroe.
Passer for: Alle som liker tennis og tydelige fortellerstemmer.

Jon Wertheim: Venus envy

Hoi, denne er allerede 18 år gammel! Wertheim er kjent for mange fra CNNs spalter. Boka skildrer sesongen 2000 på WTA-touren, i det som kan kalles en gullalder for touren: Seles, Williams-søstrene, Kournikova, Hingis og Davenport var tydelige profiler som dominerte sporten på ulike måter.
Passer for: Folk med interesse for nær tennishistorie.

Jon Ståle Ritland: I bane rundt en gul ball

Diktsamling om tennis, hvor kjente motiver får en annen betydning i Ritlands hender.
Passer for: Deg som vet at tennis er mer enn et spill.
Les hele omtalen

 

Lars Gustafsson: Tennisspillerne

Lars Gustafsson TennisspelarnaDenne skal du lese, det er en snodig blanding av selvbiografi, science fiction og tidsbilde av USA rundt 1970. Den perfekte miksen av høyt og lavt, idrett og filosofi, samfunnskritikk og fjas. Allerede på første side nevnes Nietzsche, Brandes og Walter Cronkite, og navnedroppingen fortsetter i stor stil. Men det er ingen kultursnobbete bok. Morsomt, drømmende.
Passer for: Alle.
Les hele omtalen

Brad Gilbert: Winning ugly

Winning ugly av Brad Gilbert.Brad Gilbert er en av de skarpeste hodene som har beveget seg på en tennisbane. Han maksimerte sitt eget talent og har senere vært en av de beste trenerne i verden. I denne boka deler han sine beste tips for å lykkes på banen.
Passer for: Alle som spiller tennis.
Les hele omtalen

 

W. Timothy Gallwey: The inner game of tennis

The inner game of tennis, W. Timothy Gallwey.Tennis som en kamp mellom din indre kritiker og den allvitende kroppen som vet hvordan alt skal gjøres. Har blitt kjøpt og lest kontinuerlig siden den kom ut for mer enn 40 år siden, og kommer til å forandre måten du snakker til deg selv på banen.
Passer for: Alle som spiller tennis.
Les hele omtalen

David Foster Wallace: String theory

David Foster Wallace String theoryDen amerikanske forfatteren var en brukbar juniorspiller. Det gir en ekstra dybde til innsikten i denne håndfullen med essays om tennis. Spesielt leseverdig er reportasjen fra Canadian Open 1995 og omtalen av Tracy Austins selvbiografi.
Passer for: 90-tallsfolk og deg som liker langlesing.
Les hele omtalen.

John Feinstein: Hard courts

Hard courts John FeinsteinFeinstein er en maskin av en forfatter, og spytter ut bøker om alle slags amerikanske idretter. Så vidt jeg vet er dette den eneste han har skrevet om tennis. Feinstein følger sesongen 1990 på herre- og damesiden fra Australian Open og utover. Feinstein bedriver ikke sofistikert analyse av backhander og spillmønstre, men er en ordentlig nyhetsjeger som spar opp det ene og andre. Deilig fokusert og nerdete. Han skulle skrevet en oppfølger!
Passer for: Tennisnerder.
Les hele omtalen.