Break point mangler minst et par ting for å fenge

Netflix sin serie om profftennis, Break point, er klar med en ny sesong. Seks episoder ble sluppet i januar, akkurat i tide til den nye sesongen.

Hvis du har sett andre Netflix-produksjoner i samme gate, vet du hva det går i. Tett på utøverne, som deler stresset med å ha den jobben de har. Rask klipping, nydelig filming og god tilgang til livet i kulissene.

Så hva er problemet? Serieprodusentene har fått adgang til en del spillere, og for at serien skal bli fengende, må disse ha et interessant år. Altså helst et godt sportslig år, og hvis ikke må de gå gjennom andre personlige dramaer som inneholder mer enn å trene tennis og leve nøkternt. (Selv en tennisfan som jeg ville syntes det var kjedelig å se på.)

I denne sesongen kommer vi litt tettere på danske Holger Rune. Den episoden viser hvor spesielt det er å være toppidrettsutøver: Rune er knapt nok voksen, men er likevel en slags direktør for sin egen business, som innebærer å vurdere og gjennomføre trenerskifter og det å turnere forholdet til den alltid tilstedeværende mora.

Den mest interessante episoden er likevel den om US Open. Der følger kameraene amerikanerne Tiafoe, Paul og Fritz, og det sies så mye klisjé-amerikansk der at jeg bare satt og gliste. Store ting skal skje. Det må skje. At en amerikaner MÅ vinne en Grand Slam-turnering igjen, ja, det framstilles nesten som en naturlov. Akkurat hvorfor det skulle skje, blir ikke helt klart. Og ingen av dem vinner US Open. Og hva er egentlig mekanismene bak denne svikten i amerikansk tennis? Det kommer ikke serien inn på, men det er noe rart når verdens største tennisnasjon ikke har vunnet en slam på herresiden siden 2003 (Andy Roddick, US Open).

I 2023 handlet alt på herresiden om Novak Djokovic og Carlos Alcaraz. Spanjolen er litt med i serien, Djokovic nesten ikke. Hvis serien hadde hatt ambisjoner om å ha sportslig relevans, kunne noen forklart hva det er som gjør disse spesielle. Men tenniskamper er ikke serien opptatt av. Jim Courier (4xGrand Slam-vinner) er seriens gravalvorlige ekspert, men byr ikke på analyse av noe slag, det er mer understrekinger av hvor stort og viktig alt er.

Nei, denne sesongens Netflix-vinner er Aryna Sabalenka. Hun har en interessant personlig historie, og hun vinner Australian Open. Og sesongens aller beste scene kommer i siste episode: Sabalenka har tapt finalen i US Open mot Coco Gauff. Etter kampen virker hun nokså avbalansert, men skuffet. I de tomme gangene under Flushing Meadows tar hun opp en racket fra bagen. Hun studerer den nøye, løfter den bak skulderen og KNUSER den til søppel, før hun kaster den i et nærliggende søppelspann.

Og i neste scene feires hun som verdensener. Sånn er tennis: Det kommer alltid nye sjanser. Jeg kommer selvsagt til å se fortsettelsen av Break point også, men håper den blir mer interessant.

Break point er best når den handler om det som skjer inni hodet

Rett før Australian Open er den endelig her, Netflix sin serie om tennisåret 2022: Break point. De fem første episodene ble sluppet 13. januar. Resten kommer i sommer.

De fem først episodene handler om første halvdel av sesongen, fra Australian Open til og med French Open i fjor. Serien er laget av de samme folkene som skapte Drive to survive, Netflix-serien som fikk bibliotekarer til å bli blodfans av Formel 1.

Overtente kommentatorer, alvorlige intervjuer

Break point er ikke en blåkopi av Drive to survive, men de ligner såpass mye på hverandre at det er naturlig å sammenligne. Sjangergrepene du husker fra bilserien er med: Timelapse-klipp med drivende skyer, besøk hjemme hos hovedpersonenes familier, klipp av publikum som reiser seg i jubel, overtente kommentatorer som stort sett ikke har mer på hjertet enn å understreke hvor stort og viktig alt er, alvorlige talking heads-intervjuer i litt dunkel belysning, eksperter som forklarer hvorfor akkurat DENNE sporten stiller de hardeste kravene til utøverne. Formspråket gir en viss copy-paste-følelse hvis du har sett Drive to survive.

Break point går kronologisk gjennom sesongen, men fokus skifter fra episode til episode. Formelen gjør det enklere for gjennomsnittlig tennisinteresserte folk å holde oversikten. Samtidig virker formelen litt som en tvangstrøye når den første episoden om Australian Open dreier seg mest om Nick Kyrgios. Han røyk ut i andre runde, men vant doubleklassen sammen med Kokkinakis, og det blir mye double i første episode. (At et par middels gode singlespillere kan slå seg sammen og vinne doubleklassen mot doublespesialister, er en av tingene som gjør at jeg aldri klarer å ta double helt seriøst.) Den store historien i Australian Open i fjor var balladen om Djokovics startnekt på grunn av covid-regler og Nadals opphenting i finalen mot Medvedev. Men når det skal handle om Kyrgios, så skal det handle om Kyrgios. Hensikten med det er selvsagt at vi får følge Kyrgios til Wimbledon-finalen når neste bolk publiseres til sommeren.

Ett år er lang tid i tennis. I slutten av første episode har Kyrgios tapt mot Medvedev i Australian Open, og kommentatorene spør retorisk om dette var siste gang hjemmepublikummet så ham spille. Noen måneder senere spilte han finale i Wimbledon. Men spørsmålet i januar 2022 var ikke så dumt da, for Kyrgios var ranket helt nede på 115. plass for ett år siden.

Ved et veiskille

Break point har som underliggende premiss at tennis er ved et veiskille. Hvem skal ta plassen fra Nadal og Djokovic, og fra Serena Williams?

Serien har skutt en del gullfugler i castingen. Up-and-coming-spillerne Casper Ruud, Felix Auger-Aliassime, Taylor Fritz og Matteo Berrettini har store roller. Alle hadde gode sesonger i 2022, men de vant ingen Grand Slam-titler. Kanskje er det noe i den gamle klisjeen om at man ikke bør være altfor reflektert hvis man skal bli best i noe? Spillerne over er flinke til å snakke om ambisjoner og drømmer, om sin beundring for den gamle garde, og det kan virke som de drar med seg for mye mental bagasje ut på banen i de største kampene.

Serien er på sitt beste nettopp når den viser hvor mye det psykiske har å si i tennis. Berrettini, Auger-Aliassime og Ruud får alle sjansen mot Rafael Nadal i Grand Slam-turneringene, og disse klippene er noe av det beste i sesong 1 av Break point. Kameraet fanger opp det tause spillet i kulissene like før kampene. Der Nadal er i sin egen boble, og spretter og sprinter rundt i gangene, ser motstanderne ut som de skal inn til tannlegen eller rektors kontor. (Ruud spør en funksjonær hvor lenge det er til de skal ut på banen, og får til svar at det er 30 sekunder til.)

I intervjuene de gir, virker det ikke som de innerst inne tror de skal slå Nadal. Og det gjorde de heller ikke. Unntaket var Taylor Fritz, som slo Nadal i finalen av Indian Wells. Kanskje klarte Fritz det fordi han regnet med å måtte stå over på grunn av skade han pådro seg finaledagen, og at det dempet eget spenningsnivå? Nadals tomme ansikt etter tapet sier alt om en apetitt på titler som ikke har blitt mindre med årene.

På kvinnesiden legger ikke spillerne skjul på de mentale påkjenningene ved tennis på topplan. Maria Sakkari, Ajla Tomljanivoc og Paula Badosa har alle sine små og store nedsmeltinger i Break point. Det er en slags trøst for oss amatører at selv folk med all verdens mentaltrenere og erfaring knekker sammen under press.

Og samtidig, som Maria Sakkari sier det: «Det blir en avhengighet, å høre ordene game – set – match.»

I første sesong av Drive to survive fulgte vi de mindre Formel 1-lagene. Noe av det samme preger Break point. Sakkari, Jabeur, Ruud, Fritz, Auger-Aliassime og Berrettini er toppspillere, men de vant ingen Grand Slam-turneringer i fjor. Kvinnenes nummer én, Iga Swiatek, er sentral i neste bolk som kommer til sommeren. Det gleder jeg meg til.

Drive to survive-effekt?

Kommer Break point til å gjøre det samme for tennis som Drive to survive gjorde for Formel 1? Kanskje. Tennis er en mindre bråkete sport enn Formel 1, og glam- og blingfaktoren er mindre. Break point viser utøverne som sårbare og usikre på en måte som jeg ikke så i Drive to survive. Men så er da også tennis en sport hvor mer er opp til utøverne enn til utstyret. Ryker du en streng, er det bare å skifte racket, du trenger ikke trekke deg fra kampen. I Formel 1 er påkjørsler og tekniske problemer en del av dagens orden, og sjåførene har flere å dele nederlagene med.

Jeg tror serieskaperne kan bli dristigere i skildringen av sporten. HVORFOR Nadal og Djokovic vinner så mye, får vi ikke vite så mye om. (På samme måte som jeg gjerne skulle visst mer om hva det er med Lewis Hamilton og Max Verstappen som gjør dem så gode bak rattet i Drive to survive.)

Den nye tennisserien på Netflix er en fin appetittvekker før Australian Open, og kan rekruttere noen nye tennisfans. Hvis du følger sporten tett fra før, kommer du tettere på spillerne enn ellers, og kanskje fører serien til at du blir mindre streng mot deg selv neste gang du får et lite sammenbrudd på banen. Hvis proffene har problemer med å styre følelsene sine, hvorfor i all verden skal du klare det?

Seriens morsomste øyeblikk:

  1. Mamma Kyrgios’ samling av sønnens knuste racketer. Hva skal hun med dem?
  2. Team Ruud som prøver å psyke opp Casper før finalen i Paris mot Nadal: «Han frykter deg!» Etter 13 titler i French Open, tror jeg ikke «frykt» var den fremste følelsen Nadal kjente på før finalen.

ATP-touren 2021 – oppsummering!

Tennisåret 2021 er ferdig! Her er noen nøkkeltall fra ATP-touren (menn), som forhåpentlig forteller deg mer enn at Novak Djokovic var 2021s beste spiller og Casper Ruud leverte en fantastisk sesong.

Her er topp 100, bla til bunnen av tabellen for trivia-orama!

Spiller Land Kontinent Alder
1 N. Djokovic Serbia Europa 34
2 D. Medvedev Russland Europa 25
3 A. Zverev Tyskland Europa 24
4 S. Tsitsipas Hellas Europa 23
5 A. Rublev Russland Europa 24
6 R. Nadal Spania Europa 35
7 M. Berrettini Italia Europa 25
8 Casper Ruud Norge Europa 22
9 Hubert Hurkacz Polen Europa 24
10 Jannik Sinner Italia Europa 20
11 F. Auger-Aliassime Canada Nord-Amerika 21
12 C. Norrie Storbritannia Europa 26
13 D. Schwartzman Argentina Sør-Amerika 29
14 D. Shapovalov Canada Nord-Amerika 22
15 D. Thiem Østerrike Europa 28
16 R. Federer Sveits Europa 40
17 C. Garin Chile Sør-Amerika 25
18 A. Karatsev Russland Europa 28
19 R. Bautista Agut Spania Europa 33
20 P. Carreno Busta Spania Europa 30
21 G. Monfils Frankrike Europa 35
22 N. Basilashvili Georgia Europa 29
23 T. Fritz USA Nord-Amerika 24
24 J. Isner USA Nord-Amerika 36
25 D. Evans Storbritannia Europa 31
26 R. Opelka USA Nord-Amerika 24
27 L. Sonego Italia Europa 26
28 G. Dimitrov Bulgaria Europa 30
29 K. Khachanov Russland Europa 25
30 M. Cilic Kroatia Europa 33
31 L. Harris Sør-Afrika Afrika 24
32 C. Alcaraz Spania Europa 18
33 D. Lajovic Serbia Europa 31
34 A. de Minaur Australia Oseania 22
35 U. Humbert Frankrike Europa 23
36 A. Bublik Kasakhstan Europa 24
37 F. Fognini Italia Europa 34
38 F. Tiafoe USA Nord-Amerika 23
39 D. Goffin Belgia Europa 30
40 M. Fucsovics Ungarn Europa 29
41 S. Korda USA Nord-Amerika 21
42 F. Krajinovic Serbia Europa 29
43 T. Paul USA Nord-Amerika 24
44 F. Delbonis Italia Europa 31
45 A. Ramos-Vinolas Spania Europa 33
46 B. Paire Frankrike Europa 32
47 K. Nishikori Japan Asia 31
48 I. Ivashka Hviterussland Europa 27
49 J. Duckworth Australia Oseania 29
50 A. Davidovich Fokina Spania Europa 22
51 J-L. Struff Tyskland Europa 31
52 L. Djere Serbia Europa 26
53 S. Kwon Sør-Korea Asia 23
54 D. Koepfer Tyskland Europa 27
55 M. McDonald USA Nord-Amerika 26
56 J. Brooksby USA Nord-Amerika 21
57 B. van de Zandschulp Nederland Europa 26
58 A. Rinderknech Frankrike Europa 26
59 L. Musetti Italia Europa 19
60 P. Martinez Spania Europa 24
61 A. Popyrin Australia Asia 22
62 G. Mager Italia Europa 26
63 B. Bonzi Frankrike Europa 25
64 T. Griekspoor Nederland Europa 25
65 M. Giron USA Nord-Amerika 28
66 H. Gaston Frankrike Europa 21
67 B. Nakashima USA Nord-Amerika 20
68 M. Kecmanovic Serbia Europa 22
69 F. Coria Argentina Sør-Amerika 29
70 Milos Raonic Canada Nord-Amerika 30
71 A. Mannarino Frankrike Europa 33
72 J. Millman Australia Oseania 32
73 B. Coric Kroatia Europa 25
74 R. Carballes Baena Spania Europa 28
75 G. Pella Argentina Sør-Amerika 31
76 F. Bagnis Argentina Sør-Amerika 31
77 J. Thompson Australia Oseania 27
78 S. Travaglia Italia Europa 29
79 K. Anderson Sør-Afrika Afrika 35
80 Y. Nishioka Japan Asia 26
81 S. Wawrinka Sveits Europa 36
82 J. Vesely Tsjekkia Europa 28
83 S. Johnson USA Nord-Amerika 31
84 J. Munar Spania Europa 24
85 P. Gojowczyk Tyskland Europa 32
86 R. Gasquet Frankrike Europa 35
87 A. Molcan Slovakia Europa 23
88 T. Monteiro Brasil Sør-Amerika 27
89 J. M. Cerundolo Argentina Sør-Amerika 20
90 P. Andujar Spania Europa 35
91 C. Moutet Frankrike Europa 22
92 N. Kyrgios Australia Oseania 26
93 M. Ymer Sverige Europa 23
94 E. Ruusuvuori Finland Europa 22
95 T. Sandgren USA Nord-Amerika 30
96 H. Laaksonen Sveits Europa 29
97 S. Baez Argentina Sør-Amerika 20
98 P. Cuevas Uruguay Sør-Amerika 35
99 M. Cecchinato Italia Europa 29
100 D. Altmaier Tyskland Europa 23

Dette er landene med flest spillere i topp 100:

USA 12
Spania 10
Frankrike 9
Italia 8
Argentina 7
Australia 6
Serbia 5
Tyskland 5
Russland 4
Canada 3
Sveits 3
Storbritannia 2
Kroatia 2
Sør-Afrika 2
Japan 2
Nederland 2
Hellas 1
Norge 1
Polen 1
Østerrike 1
Chile 1
Georgia 1
Bulgaria 1
Kasakhstan 1
Belgia 1
Ungarn 1
Hviterussland 1
Sør-Korea 1
Tsjekkia 1
Slovakia 1
Sverige 1
Finland 1
Brasil 1
Uruguay 1

Snittalderen i tennisens topp 100 for menn er akkurat nå 27 år. Den yngste i topp 100 er Carlos Alcaraz fra Spania, Roger Federer er eldst med sine 40 år. Alcaraz trenes forresten av Federers gamle rival Juan Carlos Ferrero.

Casper Ruud og Sebastian Korda har begge fedre som var toppspillere. Petr Korda hadde en bedre spillerkarriere enn Christian Ruud, men rollene er snudd i neste generasjon. I alle fall hittil.

USA har bredden, men som vanlig ikke toppen. Det er 18 år siden Andy Roddick som siste amerikaner vant en Grand Slam-turnering. (US Open 2003)

Frankrikes bestemann i 2021 var Gael Monfils, og det er noe galt i det store tennislandet når den gamle skøyeren ikke blir dytta ned fra toppen. Mes amis, Monfils er 35 år gammal og Frankrike fullt av tenniskultur og -spillere. På tide å få fram en Grand Slam-vinner snart? Det er 38 år siden Yannick Noah vant French Open.

Australia og flere med dem håpet på store ting fra Alex de Minaur, en sympatisk Lleyton Hewitt-kloning som dessverre har stagnert. Og Nick Kyrgios har kanskje gjort sitt?

Mellomeuropa jodler i blues etter dette tennisåret. Federer og Wawrinka er i varierende grad av fornektelse over at karrierene er langt over toppen og kanskje ferdige, og Grand Slam-vinner Dominic Thiem er ute av syne.

Finnes det en Novak-effekt i Serbia? De har fem spillere i topp 100, som er bra til å være et såpass lite land, men helt som tennis-Sverige i årene etter Björn Borg er det likevel ikke.

Norden frontes av vår egen Casper Ruud, men finske Emil Ruusuvuori og svenske Mikael Ymer er også inne på topp 100. Og sveitsiske Henri Laaksonen er halvt finsk!

Hvilken status har tennis i Sør-Amerika for tida? Jeg er usikker. Det er som vanlig en god gjeng med argentinere i topp 100, men bare én brasilianer, én fra Uruguay og én chilener. De har tradisjonene og de har klimaet, men det kommer ikke så mange toppspillere fra Sør-Amerika lenger.

Det kuleste navnet i topp 100 er som alltid Tennys Sandgren.

Casper Ruud i ATP-sluttspillet – noen tall før vi begynner

Casper Ruud
Casper Ruud slår en forehand mot Søren Hess-Olesen.

For tilfeldige sportsinteresserte forstår jeg godt om ATP-sluttspillet virker litt uklart. Ja, det er en samling av årets åtte beste spillere, som møtes for å kåre en vinner på tampen av sesongen. Crème de la crème, som de ville sagt rett over grensa fra Torino, hvor sluttspillet foregår de neste årene.

I mange andre sporter er det slike sluttspill som har høyest status, tenk for eksempel på fotball-VM eller friidretts-VM. Tennis er for preget av Grand Slam-turneringenes vekt til at den logikken slår inn. Spør hvem du vil av spillerne i ATP-sluttspillet, og alle vil si at de heller vil vinne en GS enn å vinne sluttspillet.

ATP-sluttspillet er en av de få turneringene i året hvor alle er garantert mer enn én kamp. De åtte spillerne deles i to grupper. Nummer 1 og 2 på rankingen havner i hver sin gruppe. Deretter trekkes de andre spillerne i par, slik at 3-4 trekkes til hver sin gruppe, det samme gjør 5-6 og 7-8. Alle møter alle i gruppespillet. De to beste i gruppespillet går videre til semifinaler, og deretter finaler. Enkelt og greit.

Formatet gjør at publikum er garantert å få sett sine favorittspillere mer enn én gang, og det gjør at ingen ryker ut etter bare ett tap. Det er også intrikate regler som slår inn dersom spillere står med like mange seire etter gruppespillet.

Hvilke sjanser har Casper Ruud i Torino? Her er statistikken hans mot de andre spillerne i turneringen:

Spiller vs. Ruud totalt vs. Ruud innendørs
1 N.Djokovic 1-0 0-0
2 D.Medvedev 2-0 0-0
3 A.Zverev 2-0 1-0
4 S.Tsitsipas 1-1 0-0
5 A.Rublev 4-0 0-0
6 M.Berrettini 2-2 0-0
7 H.Hurkacz 0-0 0-0

To ting å lese ut av denne statistikken: Ruud er tidlig i karrieren, og har ikke rukket å spille så mye mot toppspillerne. Det gjelder ikke minst innendørs, hvor Zverev er den eneste han har møtt på ATP-nivå, så langt jeg kan lese av ATPs nettsider.

Ruud har to seire over Berrettini i karrieren, og vi får håpe at de havner i pulje sammen. Med italiensk publikum på tribunen ville det blitt litt av en opplevelse.

Jeg ville ellers foretrukket Medvedev foran Djokovic og Tsitsipas foran Zverev som gruppemotstandere for Ruud.

Jeg skal ikke komme drassende med den gamle klisjeen om at det er en ære bare å delta – Casper Ruud er verdens åttende beste tennisspiller og trenger ikke stå med lua i hånda for noen. Men et avansement fra gruppespillet vil være en stor, positiv overraskelse.

Uansett hvordan det går i Torino, kommer Ruud fra det med en opplevelse for livet og en hel del penger på konto. 

Kampene begynner i Torino søndag 14. november, og sendes på TennisTV.

Mens vi venter, her er noen høydepunkter fra tidligere sluttspill:

Hvor mye betyr serven i dagens herretennis?

«I think we need to think about the serve at some stage. (…) Because the players are getting bigger and bigger and the serve is getting faster and faster. “If someone doesn’t find a wise solution for serving, I’m worried that matches will be decided solely by serving.»

Rafael Nadal sa dette til et japansk magasin nylig, og hvis oversettelsen er riktig, er det et interessant synspunkt. Min umiddelbare tanke var noe i retning av  «Hæææææ? Hvilken planet lever Nadal på?».

Casper Ruud server
Casper Ruud server.

Jeg er klar for å mimre om 1990-tallets tennis når som helst, men hvis vi skal snakke om servens dominans, er det dette tiåret vi skal tilbake til. Pete Sampras servet og volleyet seg til 7 Wimbledon-titler, og rundt ham hadde Greg Rusedski, Mark Philippoussis, Goran Ivanisevic og Richard Krajicek fine karrierer takket være servingen sin. Alle hadde selvsagt mer enn serve i repertoaret, men jeg tror ikke de hadde nådd like langt i dagens tennis. Underlagene er tregere og rackethodene har store sweet spots som gir returspillerne gode kort på hånden.

ATP har statistikk på det meste. Hvem er best til å serve, hvem er best til å returnere? Alt står på ATPs hjemmesider, inkludert forklaring på hvordan det beregnes.

Hvis vi tar dagens topp 10-spillere og ser på dem med henholdsvis serve og retur-briller, får vi denne tabellen:

 

Spiller Serve-ranking Retur-ranking
1 N. Djokovic 11 3
2 D. Medvedev 13 5
3 S. Tsitsipas 8 36
4 A. Zverev 19 16
5 R. Nadal 12 1
6 A. Rublev 17 9
7 M. Berrettini 6 69
8 C. Ruud 14 19
9 D. Thiem 22 43
10 H. Hurkacz 16 72

Det er ikke helt lett å trekke bånnsolid viten ut av disse tallene, men det er rimelig klart at en fantastisk serve ikke er nok.

De som leder servetabellen er John Isner (26 på ATP-rankingen), Milos Raonic (47 på ATP-rankingen), Reilly Opelka (27 på ATP-rankingen) og Nick Kyrgios (91 på ATP-rankingen). Ingen av disse er i nærheten av å dominere sporten, så jeg lurer litt på hva Nadal er så redd for.

Og siden vi er i gang, «the players are getting bigger and bigger» er et annet av Nadals angstpunkter. Ja vel? Vi kan se på ATP-rankingen akkurat nå, og slik den var ved årsslutt 1991:

2021 Høyde 1991 Høyde
1 N. Djokovic 188 cm S. Edberg 188 cm
2 D. Medvedev 198 cm J. Courier 185 cm
3 S. Tsitsipas 193 cm B. Becker 191 cm
4 A. Zverev 198 cm M. Stich 193 cm
5 R. Nadal 185 cm I. Lendl 188 cm
6 A. Rublev 188 cm P. Sampras 185 cm
7 M. Berrettini 196 cm G. Forget 190 cm
8 C. Ruud 183 cm K. Novacek 190 cm
9 D. Thiem 185 cm P. Korda 190 cm
10 H. Hurkacz 196 cm A. Agassi 180 cm
Snitt 191 cm 188 cm

Altså: Dagens topp 10 er 3 centimeter høyere i snitt enn den var for 30 år siden, men det finnes grenser for hvor høy det lønner seg å være i tennis. Her er en artikkel om de høyeste spillerne på ATP-touren, fra Ivo Karlovic og nedover. Flere av dem har vunnet Grand Slam-titler, men ingen av dem mer enn én.

Det er tross alt ikke basketball vi snakker om, hvor veldig mye er en kamp i høyden, og folk står inntil hverandre.

Høyde gir fordeler i serve og rekkevidde i tennis, men det er jo ikke slik at de høyeste spillerne har veldig store fordeler i forhold til de litt lavere.

Casper Ruud klarer seg fint med sine 183 centimeter, og Diego Schwartzman (173 cm) har vært i toppen i årevis. Federer, Nadal og Djokovic er alle under 190 cm.

Jeg ler ikke lenger av folk som holder seg i rekkverket

I 2018 var Samhald tema på Kapittel, Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet. (Jeg jobber der, hvis noen ikke visste det.) En av tingene jeg husker best derfra, var et intervju Stavanger Aftenblads journalist Leif Tore Lindø gjorde med bandet Skambankt.

Jeg husker ikke akkurat hvordan Terje Winterstø Røthing i Skambankt sa det, men på et tidspunkt nevnte han noe som jeg har tenkt på mange ganger senere. Samtalen penset inn på det å spille konserter.

– Konserten er desserten, var omtrent det Skambankt-vokalisten sa. Alt det andre ved bandlivet er den harde jobben som må gjøres og som til slutt ender opp i en konsert, den overskuddsprega tingen som alt peker fram mot.

Vedlikeholdsalderen? Hah!

Helt fram til for to år siden hadde jeg tenkt at den berykta vedlikeholdsalderen var et udefinert, fjernt sted i framtida. Vedlikehold av kroppen var noe gamlinger holder på med mellom alle pensjonistaktivitetene sine, ikke noe jeg trengte å bry meg om på lenge.

Da jeg ødela korsbåndet for to år siden fikk jeg en halvt snerrende kommentar fra fysioterapeuten jeg havnet hos like etterpå; «du driver kanskje ikke med noe styrketrening?».

Nei, selvsagt gjorde jeg ikke det. Styrketrening var for kroppsnevrotikere eller bolere, langt unna det lek-elementet som må være på plass for at jeg skal gidde å holde på med noe fysisk. Men sommeren 2019 måtte jeg begynne med disse endeløse seriene av utfall, bøyinger og steg opp og ned av trappetrinn. Det var kjedelig. Men det virka.

Om å sette konfirmasjonspengene i pensjonsfond

Jeg har ikke fulgt opp så bra som fysiostanden skulle ønska, men er mye flinkere enn jeg var før 2019, og innser at vedlikeholdsalderen er NÅ.

Pondus tøyer ut
Sjeldent syn: Pondus tøyer ut!

Jeg har et blanda forhold til det. Hvis vi ser langsiktig nok på livet, bør vi sette konfirmasjonspengene våre i pensjonsfond og ha et så minimalistisk hus at vi ikke belaster barna våre med opprydding hvis vi dør før vi har tatt den store ryddesjauen.

Og hvis man tøyer, bøyer, løfter og strekker på de riktige måtene i de riktige antall repetisjoner korrekt antall ganger i uka, kan vi holde oss skadefrie til langt uti alderdommen. Men det er ingen garanti, og ville tennisøktene vært like fantastiske hvis hver av dem måtte betales i fire kjempekjedelige vedlikeholds-økter? Dag Solstads utsagn om joggere kom plutselig til meg: «Folk som er ute og lufter dødsangsten sin». Når jeg gjør mine øvelser er det til en viss grad en lufting av skadeangsten min.

Sener. Rygger. Armer.

Men så skader folk seg skikkelig på tennisbanen og blir ute i lang tid. Sener ryker. Rygger blir vonde. Jeg traff Norges beste tennisspillende journalist (tror jeg) på Coop-en i dag. Skada han også, i armen, fysioterapi og så videre.

Roger Federer (https://www.flickr.com/photos/la_bretagne_a_paris/3600704915)
Roger Federer. Det er aldri feil med et bilde av Roger Federer.

Friske, fornuftige folk pådrar seg ting, og tennis med alle sine rykk, eksplosjoner av kraft og retningsforandringer (det føles i alle fall sånn når jeg spiller, jeg nekter å se videobeviser på noe annet!) gjør at vi alltid har en farlig flørt gående med skademørket. Men det skal merkes at vi lever, og jeg gruer meg til den dagen trening BARE er noe jeg gjør for å vedlikeholde skroget på den glatte nedoverbakken som alderdommen er.

Inntil da spiller jeg tennis. Men jeg lover å bli bedre på forebygging. Tennis er for meg foreløpig ikke en liten dessert i et måltid av grønnsaker (alternativ trening), men hvis jeg skal kunne spise dessert i mange år, må den andre treningen opp. Det går an å gjøre også den morsom, tror jeg, selv om ingenting kan måle seg med en ballveksling hvor man glemmer seg selv og spiller på eget maksnivå.

Men jeg ler ikke lenger av folk som holder seg i rekkverket på jobb, og jeg fnyser ikke av dem trener kroppen mer enn de trener med ball.

Novak Djokovic

Og når alt kommer til alt, tror jeg Novak Djokovic og Serena Williams vil skrive under på det Terje Winterstø Røthing sa i 2018: Tenniskampene er ikke den hardeste delen av jobben, det er alt arbeidet for å bli i stand til å komme dit, som krever mest av dem.

Norges Idrettsforbund har en god treningsbank for forebyggende øvelser, og jeg har prøvd ut nivå 1 av tennisøvelser. De anbefales – test dem her.

Tennisbaner i Hå

Tennisbanene på Varhaug.
Sted Informasjon
Ognatun
Mjølhusveien 709, Sirevåg
ognatun@imf.no
Tennisbane tilknyttet leirstedet. Du kan spille tennis her når det ikke er arrangement på Ognatun, eller hvis ingen har leid idrettsanlegget.
Varhaug
Opstadvegen 583, Varhaug
To offentlige (gratis) asfaltbaner ved Varhaughallen.
Åna Asfaltbane i Åna fengsel. Tilgangen er naturlig nok begrenset til de innsatte.

Dette er en del av oversikten over tennisbaner i Rogaland og omegn.

Er det feil i opplysningene over? Send en epost til asadnoy(at)gmail.com.

Tennisbaner i Mandal

Tennisbloggen har vært på sommerferie. Første stoppested var Mandal.

I Mandal er det to tennisanlegg. Det ene ligger på Mandal stadion (Idrettsparken). Det har vært tennisbaner der før, og nå har to av dem åpnet igjen. Det ligger også noen fordums tennisbaner der, som kan graves fram og settes i stand dersom det er  vilje til det.

I skogen bak Sjøsanden ligger Risøbank, et område med furutrær og historisk sus. Det er også en fin tennisbane der.

Begge arenaene ble testet ut på to regnfulle formiddager i juli 2020:

Sjekk oversikten over tennisbaner i Rogaland og omegn.

Tennisbaner i Sandnessjøen

Tennisbloggens korrespondenter har også sommerferie. De drar ingen steder uten racket, treningsklær og to rør ferske tennisballer, hvileløst jaktende på kjente og ukjente tennisbaner i vårt langstrakte land.

Nylig tikket denne rapporten inn fra en av våre omreisende:

«Sandnessjøen, finnes det tennisbaner der? Fant ingenting på Google Maps, men noen vage spor på internett tydet på at det hadde vært spilt tennis. Trålte satellittbilder, kunne dette være noe?»

Tennisbaner i Sandnessjøen
Mystiske himmelbilder. Kunne dette være spor av en tennisbane?

Plottet tykner:

«Bingo!»

Tennisbaner i Sandnessjøen
Backhand i nord.

«To slitte, men fine asfaltbaner. Virket gjengrodd, men en sprelsk benk som virker ny tyder på at noen lokalt er engasjert.»

Tennis i Sandnessjøen
De stiligste tennisbenkene finner du i Sandnessjøen.

 

Hvis du er i Sandnessjøen og vil spille tennis, finner du tennisbanene ved siden av Stamnes kunstgressbane:

Formann Sverre Rattsø  i Sandnessjøen Tennisklubb utdyper:

«Så riktig koselig at dere fant banene våre i Sandnessjøen, og at dere fant kvaliteten god nok for spill. Den ene (som bildet er tatt fra) har faktisk en veldig god og jevn overflate, mens den på tvers er av noe dårligere standard (skyldes dårlig grunnarbeid).

Og, joda, vi er noen ildsjeler (deriblant jeg, som er formann) som hvert år steller og koster baner for løv, sand og annen skitt slik at det blir spill. Nettopp vært en runde med RoundUp langs gjerder og kanter, noe som vises godt som gulnet og dødt gress langs kantene. Blir fjernet etter hvert. Vi har/hadde også en grusbane, men pga liten aktivitet og få folk til å gjøre masse vedlikehold, er den banen nå blitt verdens største inngjerdede lupinbed.

Apropos den fine benken, den er nettopp snekret og satt ut av en lokal hjemvendt «Reodor Felgen»!

Sandnessjøen TK er registrert i NTF, og vi har hatt en stamme av omkring 10 medlemmer de siste årene. Imidlertid er interessen stigende, og jeg har et håp om å doble antallet i år.

Vi i styret har også startet arbeidet med renovering av anlegget. Planen er 2 parallelt liggende baner med fast dekke (Plexipave for eksempel), og vi skal nå få fagpersoner til å se på prosjektet. Og finansiering, tenker vi trenger mellom 800 tusen og 1 mill.»

Tennisbane på Sjernarøy

(I kantina på jobb denne uka:)

– Jeg kom til å tenke på deg i helga, sa en tidligere kollega som var innom.

– Å?
– Ja , vi var på Bjergøy, en av øyene ved Sjernarøy, og der så vi to stykker som spilte tennis.
– Tennis?
– Ja!

Dette krevde umiddelbar handling. Jeg fant fram Google Maps. Det var ikke mulig å se noen tennisbane på Bjergøy, men selv ikke Google får med seg alt.

Jeg sendte en e-post til Sjernarøy oppvekstsenter for å høre om de visste mer om saken. Dette er barnehage og skole fra 1. til 7. klasse.

Og de visste mer!

«Vi har fått eit flott fri-fot-anlegg på Sjernarøy oppvekstsenter. Eg trur det er ein tennisbane (opprinnelig, me bruker det til kanonball-bane på enden av dette anlegget. Eg kan sende bilde om du ynskjer det.»

Selvfølgelig ville jeg ha bilde. Det kommer her:

Tennisbane på Sjernarøy
Tennisbane på Aubø, Sjernarøy oppvekstsenter.

Denne banen ligger på Aubø, som er en del av Sjernarøy, som fra 1. januar 2020 har vært en del av Stavanger kommune.

Med andre ord: En nyoppdaget tennisbane i Stavanger! Det er ikke dagligdags. Jeg er usikker på om det er en full bane.

Det finnes imidlertid ikke nett til banen, får jeg opplyst. Jeg skal tipse dem om hvordan de kan skaffe seg det.

Sjernarøyane ligger midt i Ryfylkebassenget, med masse turister i tennissesongen. Da bør tennisbanen ha nett.

Her er min oversikt over tennisbaner i Rogaland og omegn.