taktikk – Tennisbloggen | norsk blogg om tennis

Pedro Carreno Busta på Stockholm Open 2019.

Har du lyst å vinne flere ballvekslinger, men mangler alt som kan minne om Roger Federers artisteri, Rafael Nadals forehand og Serena Williams´ serve?

Her er mine råd for å vinne poeng i tennis, uavhengig av hvilket nivå du er på. Det passer å nevne her at jeg aldri har spilt en offisiell tenniskamp i mitt liv, men disse tipsene tror jeg kan funke likevel: De er et destillat av mange års fritids-spilling og altfor mange konsumerte YouTube-instruksjonsvideoer. (Jeg lenker til kilder der jeg kommer på hvor jeg har hørt tipset.)

1. Slå ballen diagonalt (skrått over banen)

Selve grunntipset. Tennis handler om å unngå å gjøre feil. For å holde ballen innenfor linjene, slå den diagonalt. Fra din forehand til motstanderens forehand, fra din backhand til motstanderens backhand. Da slår du over den laveste delen av nettet, mot den delen av banen hvor det er mest plass å slå på.

Det er også den letteste og mest naturlige måten å slå en forehand og backhand på for de aller fleste, å sikte diagonalt. (Du utnytter kroppens rotasjon enklere ved å slå diagonalt enn ned langs linjen. Mer om det i denne videoen fra Fuzzy Yellow Balls.)

2. Slå så mange forehander du kan

Forehand tennis — Forehand i Egersund tennisklubb.

Forehanden din er bedre enn backhanden din, tipper jeg. Plasser deg slik at du står litt over mot backhandsiden din og kan slå forehander derfra også. Rafael Nadal er helt rå på dette, og har ingenting imot å løpe langt for å gjøre sitt neste slag til en forehand.

(Hvis du er av mikropromillen med bedre backhand enn forehand, gjør omvendt: Plassér deg slik at du får slått flest mulig backhander.)

3. Slå forehanden fra ditt eget backhandhjørne mot motstanderens backhand

Da bruker du ditt sterkeste våpen over den laveste delen av nettet, mot motstanderens svakhet, backhanden. Klarer han å slå backhanden sin ned langs linjen, er ikke det så farlig: Da får du sjansen til å slå det letteste slaget i tennis, den diagonale forehanden, mot en motstander som må løpe for å komme seg til sitt forehandhjørne. Bruk backhanden bare hvis du er presset langt ut i backhandhjørnet ditt, og slå den diagonalt.

Pete Sampras gjorde dette mange ganger: I en nøytral duell kunne han stå et godt stykke til venstre for midten av grunnlinjen, for å kunne slå sin mye bedre forehand. Han var ikke redd for å eksponere forehandhjørnet sitt, fordi han visste at den løpende forehanden hans var så god. Her fra semifinalen i US Open 2002 mot Sjeng Schalken. Nederlenderen hadde slått til Sampras´ backhand igjen og igjen, men Sampras velger her å gjøre det til en forehand:

https://youtu.be/SSaNyFNbv84?t=243

Mot Lleyton Hewitt, Sampras slår seks – 6! – forehander fra backhandhjørnet sitt for å knipe til seg dette poenget:

4. Returnér førsteserver diagonalt, med gode marginer til linjene

Se punkt 1. Førsteserve-returen skal du bare få tilbake, ikke prøv å gjør noe fancy med den.

5. Returnér andreserver rett fram (ned langs linjen)

Andreserver er svakere enn førsteserver, og det gir deg en mulighet til å ta initiativet når du returnerer. Du får ofte sjansen til å slå forehander på disse servene uansett hvilken rute serven kommer mot, og på den måten kan du ta overtaket.

6. Slå rett fram dersom du har tenkt å gå til nettet

Ikke angrip nettet etter en diagonal ball, for da må du både trekke sidelengs for å dekke opp for en passering ned langs linjen, samtidig som du forlater midten av banen og gjør den åpen for passeringsslag.

7. Slå ballen lengst mulig vekk fra motstanderen

Dårlig trent motstander, eller merker du at kreftene begynner å minke på motsatt side av nettet? Legg vekk strategien nr. 1, og slå heller mot åpningene i banen, slik at motstanderen må bevege seg mest mulig. Sikt lengst mulig unna motstanderen for å slite henne ut.

8. Svakt punkt-taktikken

Denis Shapovalov på Stockholm Open 2019.

Finn motstanderens svake punkt og angrip det. I 90% av tilfellene betyr det å slå mot motstanderens backhand. Det kan også bety å dra motstanderen til nettet, å slå med mye overskru eller noe helt annet. Å gjennomføre dette må selvsagt kombineres med å se på dine egne styrker – det hjelper ikke at motstanderen din misliker slice hvis du ikke klarer å servere dette.

9. Sterkt punkt-taktikken

Angrip motstanderens styrke. I 90% av tilfellene betyr det å slå mot forehanden. Det er to grunner til at dette kan fungere:

I en kamp vil denne manøveren ofte være en forlengelse av pkt. 8. Hvis motstanderen blir stående i backhandhjørnet i ball etter ball, vil han/hun ofte finne måter å komme seg ut av det, på grunn av forutsigbarheten. Rett før dette punktet, mens taktikk 8 fortsatt fungerer, men motstanderen begynner å skjønne plottet, kan du gå over til punkt 9, eller i det minste bryte opp med å slå til motstanderens sterke punkt. (Hvis punkt 8 fungerer og ikke ser ut til å bryte sammen med det første, er det bare å fortsette å angripe motstanderens svakhet. Det er ingen grunn til å endre en plan som fungerer, og som ikke ser ut til å svekkes.)
Ingenting er mer demoraliserende enn å bli slått selv om du får slått ditt presumptivt beste slag, forehanden.

10. Stor kraft krever store marginer

Jo hardere du slår, desto mer kontroll mister du, og derfor bør dine hardeste slag ha mye margin til nett og sidelinjer. Hvis ikke, kommer du til å tape mange av disse poengene. (YouTube-kanalen Fuzzy Yellow Balls kommer ofte tilbake til dette.)

11. Finn ut hvor mange slag over nettet du klarer, og hvor mange motstanderen din er i stand til å slå

Hvor mange slag på rad klarer du å slå før du gjør en feil, gjennomsnittlig? Hvor mange klarer motstanderen din? Hvis du har bedre stabilitet, kommer du til å vinne poengene ved bare å holde ballen i spill. Hvis motstanderen din har bedre stabilitet, må du prøve å vinne poengene innen rammen av det antallet slag du typisk klarer å slå før du gjør en feil. Det kan bety mer aggressivitet.

12. Få en stabil serve

De gangene jeg server best, er når jeg konsentrerer meg om å få nok overskru i serven, ikke at jeg skal slå hardt. Jeg gjør det med å slippe rackethodet ganske langt ned i forberedelsen, slik at den kan komme opp bak ballen og skape overskru. (Ikke misforstå, serven min er en vits, men de dagene jeg slår få dobbeltfeil, sprer det sol og glede til resten av spillet mitt.)

13. Gi motstanderen sjanse til å gjøre feil

Ikke gå for høyrisiko-slag. Hold ballen i spill med gode marginer, og ikke prøv på noe fancy. Tennis er et spill av feil. Å gjøre færrest feil er ofte nok.

14. Ha en plan

Helst en enkel plan du har kapasitet til å gjennomføre, med noen få kulepunkter. (Ikke lag en vilt ambisiøs plan som er dømt til å mislykkes.) Hvis du har en plan, kommer du til å bruke energien din mellom poengene mer fornuftig, i stedet for å synke ned i generelt mismot når ting går dårlig. (Det går alltid dårlig for oss alle på ett eller flere tidspunkt i enhver tennisøkt.)

Har du andre tips eller kommentarer? Bruk feltet under.

Gjennom årene har jeg hatt en del samtaler som denne:

– Følger du med på tennis, Åsmund? (Overrasket.)

– Tja, sammenlignet med sterke fotballfans er jeg langt nede på nerdeskalaen.

– Ja, spiller du selv, da?

Her pleier samtalen å gå over i en mer diffus fase, hvor jeg understreker at jeg er en selvlært amatør av nederste klasse. Men ja, jeg spiller selv.

Hvorfor spiller jeg tennis? Det finnes mange svar. Grunnlaget ble sikkert lagt i kjelleren i Sandåkerveien 3B i Florø midt på 1980-tallet, hvor vi hadde bordtennisbord. Jeg spilte med kamerater og faren min, og ganske mye alene mot veggen. Jeg likte det, monotonien, konsentrasjonen og rytmen i det å slå en liten ball igjen og igjen.

NRK sendte Wimbledon og French Open, jeg spilte tennis en sommer i Wales og senere noen somre på Torvastad.

Jeg liker ballsport. Bordtennis, badminton, tennis og fotball, til nøds basketball (men volleyball har jeg aldri skjønt). Hva er det med tennis? Jo eldre jeg blir, desto mer innser jeg at det handler minst like mye om det som foregår i hodet som det rent fysiske. Tennisbanen er det eneste stedet jeg virkelig klarer å skru av alle distraksjoner som svirrer i bakhodet resten av dagen (jobbgreier, regninger som skal betales, planer for neste ferie, unger, oppussing eller ikke osv.).

The inner game of tennis, W. Timothy Gallwey.

Hva tenker jeg på når jeg spiller tennis? Jeg tenker på…tennis!

Hvis du spiller selv, er det egentlig bare to taktikkbøker du trenger å lese. Den ene heter The inner game of tennis, og handler om hvordan du skal finne en mental balanse når du spiller. Den andre heter Winning ugly og er skrevet av Brad Gilbert. Den gir deg enkle, effektive taktiske ideer. Ingen av disse to forteller deg de tekniske sidene ved spillet, det må du få en trener til å hjelpe deg med.

Det kan selvsagt diskuteres hva som er vitsen med å telle poeng når man spiller på hobbybasis. For meg er det ikke så viktig hvem som vinner og taper (det er sant!), men poeng gjør at man skjerper seg litt ekstra.

Uten større fanfarer, her er det jeg tenker på mens jeg spiller et sett med tennis:

Serve: Jeg prøver å få inn en førsteserve, uten ambisjoner om å slå ess. Servene mine går nesten alltid diagonalt ut av banen, fordi det er størst feilmargin der. Andreserve: Jeg satser en del på andreserven, for jeg vil ikke gi motstanderen gleden av å dunke dem inn for enkle vinnerslag. Da tar jeg heller noen dobbeltfeil (så lenge det ikke blir ekstremt). Hvis servene mine svikter, er det som regel fordi en eller flere av disse tre tingene ikke fungerer: 1) Jeg klarer ikke å komme opp i serven og slår den i nettet. For å korrigere blir jeg bevisst på å holde venstrearmen oppe lenger. 2) Jeg tar øynene vekk fra ballen før jeg har truffet den, kroppen faller ned før jeg treffer ballen, og jeg slår i nettet. For å korrigere prøver jeg å se selve trefføyeblikket. 3) Jeg slår ballen for langt. Det skyldes som regel at jeg har truffet ballen for langt nede, og slår den rett fram uten overskru. Da må jeg treffe den høyere oppe, eventuelt komme mer rundt den på baksiden for å gi mer overskru.

Serveretur: Jeg returnerer diagonalt, tilbake dit serven kommer fra. Der er det best plass, og det er det enkleste slaget. Alle andre servereturvarianter fra meg er rammetreff, feilslag eller spontane innfall på grunn av stillingen.

Forehand: Jeg slår forehandene mine diagonalt, mot motstanderens forehand, det er det enkleste slaget. Jeg bommer mye hvis jeg prøver å gå ned langs linjen.

Backhand: Backhanden min er utelukkende til for å holde meg inne i en ballveksling, jeg har ingen illusjoner om å avgjøre poengene med den. Slås diagonalt og helst ikke for tett på linjene. Harde slag mot min backhand slår jeg tilbake med underskru, klarer ikke noe annet.

Volley: Helst ikke. Men av og til. Stort sett vil jeg bare spille volley (gå til nettet for å slå ballen før den spretter) hvis jeg har en solid ledelse i et sett eller ligger langt bak (f.eks 3-0 eller 1-4) og ikke har noe særlig press på meg. Eller hvis motstanderen har kommet inn i en god flyt fra grunnlinjen. Eller hvis jeg får en veldig kort ball når som helst.

Stillingen: Brad Gilbert, og Pete Sampras i sin selvbiografi, skriver en del om psykologien ved ulike stillinger i et game. Det var en øyeåpner for meg da Sampras skrev at han sjelden slappet av på 40-0 i egen serve. For Sampras var det viktig å da vinne servegamet blankt, for å dunke inn håpløshetsfølelsen hos motstanderen. Brad Gilbert skriver om hvordan har skjerpet seg spesielt på stillinger som kunne føre til breaksjanser, som 15-30 eller 30-15. På breaksjanser skjerper alle seg, Gilbert gjorde det et poeng før. Smart fyr. Jo mer avgjørende stilling, desto kjedeligere prøver jeg å spille.

Det uventede: Jeg gjør sjelden noe uventet på tennisbanen. Backhander ned langs linjen? En sjelden gang, for ikke å bli helt monoton. Stoppballer? Kan ikke. Noen ganger blir slicene mine litt korte, men planlagte stoppballer er det ikke.

Mentalt: Jeg prøver å holde humøret stabilt, og ikke påvirkes av gode eller dårlige poeng. Det er for mange av dem i et sett til at det er lurt å la seg rive med av hvert av dem. Ett eller to utbrudd per sett er nok.

Høres det maskinelt og trist ut? Kanskje. Men ingenting er vanskeligere enn å fylle et helt tomt rom med innhold. Hvis du går på tennisbanen med den følelsen hver gang, full av nye ideer du har tenkt å prøve ut, tipper jeg du bruker mye mental energi enn du trenger. Jeg har laget et knippe regler (les over), som speiler mine begrensninger. Lag en spilleplan for deg selv, så bruker du kreftene på riktig sted neste gang.

Stikkord: taktikk

Tennis og taktikk: 14 måter å vinne poeng på