Den siste ball er slått i Stockholm Open 2019, og Denis Shapovalov vant. Jeg fikk sett to dager med tennis der. Dette er de svinnende minnenes rapport fra idretten som ble bedrevet på turneringens to nest siste dager.
Stockholm Open spilles i Kungliga Tennishallen. Den ligger nordøst i sentrum av byen, i Östermalm. Det er den minste ATP-turneringen jeg har vært på. Det er én publikumsbane der. Det beste med turneringen er intimiteten. Samme hvor dårlige billetter du får, føles det som du er tett på spillet. Vi hadde plasser på kortsidene, men beveget oss også til langsidene noen ganger. Så lenge du ikke tar plassen til noen som er til stede, kan du sitte stort sett hvor du vil. (Vi så også flere svensker som gikk på rødt lys, så mytene om landets regelslaveri er overdrevet.) Tennishallen ligger i spasertur-avstand fra sentrum, gjennom fine boligområder. Stockholm er en vakker by, det er hundreår med stabilt samfunn og jevn velstandsutvikling satt i stein og tre.
Jeg har vært på Roland Garros tre ganger og Masters i Roma én gang før. Forskjellen fra Stockholm Open er at de to førstenevnte foregår ute. Snakkingen på tribunene der går opp i lufta og vekk. Inne i en hall reflekteres lyden i taket, og det tok litt tid før jeg vennet meg til susingen. Det oppleves litt som å være i et kjøpesenter. Til tider påvirket det spillerne, mer om det senere. Bak hver av kortsidene er det spise- og konferanseopplegg, og til sammen gir det turneringen et visst messepreg.
Vi ankom tennishallen fredag formiddag, og fant plassene våre i trebenkene på tribunen. Ta med sitteunderlag hvis du noen gang skal til Stockholm Open. Billetter er i salg fra midten av mai hvert år, men det så ut som det var noen billetter til salgs på spilledagene også. Uten at du trenger å ligge i kø a la Wimbledon utenfor.
Irritasjon 1: Litt mye snakking på tribunene, og på områdene bak hver kortsidetribune.
Irritasjon 2: Musikk før kampen og i pausene. Er ikke poenget med pausene i tenniskamper at spillerne skal konsentrere seg om hva de skal gjøre i de to neste gamene? Og er høy musikk spesielt konsentrasjonsfremmende? Hvem er det som etterspør denne musikken? Hadde det vært stille, ville kanskje publikum engasjert seg mer verbalt i kampene med tilrop til spillerne, i det eneste tidsrommet hvor de har lov å lage lyd? Nå blir lydrommet i stedet okkupert av en DJ.
Fredag
Første kamp: Kvartfinalen mellom Krajinovic og Nishioka. På tv ser Krajinovic farlig, men ganske hengslete og halvtrent ut. I levende live er han en presis slagmaskin som setter motstanderen under press med forehanden sin, jeg fikk følelsen av å se Tomas Berdych´ halvbror i aksjon. Japanske Nishioka hadde aldri en sjanse. Dette var en kamp hvor Krajinovic satt med nøkkelen til seier og tap, og det var ikke første gangen. I motsetning til Casper Ruud holdt Nishioka brukbart følge, uten at det det noen gang var tvil om utfallet. Krajinovic vant 6-3, 6-4.
Andre kamp: Kvartfinalen mellom Pablo Carreno Busta og Sam Querrey. Tennisspillere kommer i alle fasonger. Sam Querrey sleper kroppen etter seg mellom poengene, men transformeres til toppspiller i det han kaster ballen opp for å serve. Synet av en serve på 220 km/t er ikke noe man glemmer så lett. Resten av spillet hans er ikke like imponerende, og andreserven og breakballene blir Querreys svakheter gjennom kampen. Carreno Busta ser mest ut som en fotballspiller, og spanjolens jevnhet vant kampen. Carreno Busta vant 4-6, 6-1, 6-4.
Tredje kamp: Kvartfinalen mellom Shapovalov og Stebe. Denne fikk vi ikke sett noen ting av, på grunn av treg pizzaservering på en av nabolagets puber. Shapovalov vant 6-0, 6-3.
Fjerde kamp: Kvartfinalen mellom Sugita og Tipsarevic. Klokka var ganske mye. Tipsarevic spiller sin siste sesong på ATP-touren, og speakeren minnet oss på at dette kunne bli hans siste kamp. Et visst historisk sus kunne anes på tribunen. Eller kanskje jeg heller skal si vorspiel-brus? Det var fredagskveld på läktarna, med mye snakk og tidvise lydras av flaskehauger som tømtes i søppelkasser. Janko Tipsarevic og minst to ganger dommeren ba publikum om å dempe seg. Tipsarevic? Den ene kampen jeg husket med ham, er den mot Federer i Australian Open 2008, hvor Federer vant, men Tipsarevic mørnet ham skikkelig. Tipsarevic er bare muskler, tennismuskler. Leggmusklene breier seg ut rett under kneet, og det ikke den ball han gir opp. Det gjør ikke Sugita heller, men i to og et halvt sett er det mest sammenbitte tenner og mye bomming fra begge. Bak oss sitter to lett brisne svensker og kommenterer hvor jäkla dålig kampen er, når de da ikke prøver å kåre den dårligste spilleren som har vunnet turneringen. (Navnene er lett synlige over den ene langsiden. Mardy Fish og Paradorn Srichaphan var deres heteste kandidater.) Men så, midt i det tredje settet, skjer det ting. Tipsarevic og Sugita begynner å drive hverandre rundt over hele banen, i stadig mer spektakulære poeng, for et publikum som nå er helt stille utenom i jubelen mellom poengene. På den tiende matchballen vinner Sugita. Tipsarevic faller til bakken, kysser banen og leverer Stockholm-helgas beste replikk da han får spørsmål om hva som var hans beste øyeblikk i karrieren: «Det var da Viktor Troicki slo Michael Llodra i Davis Cup-finalen i 2010, og vi (Serbia) vant.» Denne kvelden vant Sugita 6-2, 4-6, 7-6.
Lørdag
Femte kamp: Semifinalen mellom Carreno Busta og Krajinovic. Jeg hadde spanjolen som stor favoritt her. Han holdt unna for store, sterke Sam Querrey, og Krajinovic ville vel også vikle seg inn i det samme nettet av spansk soliditet? Første sett gikk Carreno Bustas vei, men Krajinovic sank ikke ned i frustrasjon, og utnyttet breaksjansene best, mot en stadig blekere spanjol. Krajinovic vant 4-6, 6-3, 6-3.
Sjette kamp: Semifinalen mellom Shapovalov og Sugita. Shapovalov feide gjennom sin kvartfinale, Sugita kom fra en tre timer lang batalje mot Tipsarevic kvelden før. Dette skulle med andre ord være grei skuring for Shapovalov, og det ble det etter hvert også. Men ikke før Shapovalov hadde knust en racket i frustrasjon. Kanadierens enhåndsbackhand var turneringens mest spektakulære slag, uten tvil. Shapovalov spiller med ungdommens manglende klokkertro på metode og grundighet, og det så til tider litt vilt ut, men Sugita hadde ikke mer å by på enn lissepasninger til slag som publikum kunne ooo-e til. Jeg spådde at Krajinovic ville slå Shapovalov i finalen, men der tok jeg feil. På det tidspunktet satt jeg uansett på Arlanda flygplats. Shapovalov vant semifinalen 7-5, 6-2.
Spillerlisten ble sluppet under US Open. Stockholm er en 250-turnering, som er den klassen turneringer på ATP-touren med minst poeng og penger i premiepotten. Fordelen for Stockholm er at den spilles om høsten, rett før ATP-sluttspillet. I sluttspillet deltar de åtte beste i verden, og lønnes rundhåndet for det. Altså er det et poeng å komme seg til London, og da kan noen velge å spille Stockholm.