Stikkordarkiv: statistikk

Kristiansund tennisklubb

De mest leste sakene på tennisbloggen i 2018

Dette var de mest leste sakene på tennisbloggen i 2018:

  1. Her kan du spille tennis i Rogaland. Forsøk på å samle alle tennisbanene i Rogaland og omegn på ett sted. Jeg er som vanlig interessert i oppdateringer fra dere!  (Sjekk også denne oversikten, så skal det meste være dekket.)
  2. Aiai! En offentlig tennisbane i Stavanger! Gammel sak om tennisbanen ved Mosvatnet i byen min. Det er bedre offentlige baner på Lassa.
  3. De meningsløse og morsomme idrettskåringene. Sak fra 2004 som får sin trafikk fra Google-søk etter idrettskåringer.
  4. En serie faste Nadal-momenter. Rapport fra finalen i årets French Open. » – Å, du kødder! Alle gruskamper med Rafael Nadal har noen faste elementer, og vi var framme ved ett av dem: Det punktet av kampen hvor Nadals rekke av umulig opphentinger topper seg i form av en spesielt mirakuløs ball.»
  5. Tennisbloggens klarsynt-pris 2018 går til… Resultater fra årets tippekonkurranse. Du har vel lagt inn tips for 2019?
  6. Bli beundret og berømt – spå tennisåret 2019! Årets tippekonkrranse.
  7. Tennis i Gjesdal og på Tau – en oppdatering. Jeg sjekker hvordan det ligger an med tennisbanene her. Minner meg på at jeg må sjekke opp hva som har skjedd siden sist.
  8. Hva jeg tenker på når jeg spiller tennis. I hodet mitt på tennisbanen.
  9. Slik gikk det da Casper Ruud slo Ernesto Escobedo og kvalifiserte seg til Australian Open 2018. Live-kommentering fra kampen. Jeg må ha stått opp midt på natta, men har fortrengt det.
  10. Det lille, subjektive tennisleksikonet. Fra Agassi til Wimbledon.

Grand Slam-titler etter alder – menn

Det gjenstår mye av tennisåret 2018, men Grand Slam-turneringene er unnagjort. Det er de fire viktigste i et år; Australian Open, French Open, Wimbledon og US Open. De ble vunnet av Roger Federer, Rafael Nadal, Novak Djokovic og Novak Djokovic (du har kanskje hørt dem nevnt før).

Hver gang jeg skriver denne artikkelen, for det gjør jeg hvert år (håper jeg), pleier jeg å si at vi lever i eksepsjonelle tider. Hvor lenge må en tilstand vedvare før den slutter å være ekstraordinær? Det er kanskje mer et semantisk spørsmål enn et tennisspørsmål, og når en unntakstilstand varer i årevis, slutter vi å bry oss om den.

Faktum er uansett at Federer, Nadal og Djokovic har endret oppfatningen av hva som er mulig, og hvor lange tenniskarrierer kan vare. Federer fylte 37 i sommer, og vant Australian Open i vinter. Nadal vant French Open for 11. gang. Kanskje mest imponerende er det at Djokovic vant både Wimbledon og US Open. Så sent som i vår så han ut som en mann med framtida bak seg. (Med sin 14. Grand Slam-tittel tangerte Novak Djokovic antallet til Pete Sampras, som var en utbrent mann da han la opp som 31-åring. Djokovic er like gammel, og full av pepp igjen. Etter at Sampras satte sin rekord, har Federer og Nadal passert ham, og ingen blir overrasket om Djokovic også gjør det.)

Dette med comeback er verd å merke seg. Før i tida hadde som karrierene regel én kurve, oppover, utflating og nedover. Agassi og Becker hadde flere år mellom noen av sine Grand Slam-titler, men de er utypiske. Jim Courier, Stefan Edberg, Lleyton Hewitt, John McEnroe og Björn Borg hadde noen fortettede år på toppen, men hadde ikke et så langt spenn mellom første og siste Grand Slam-turnering som Federer, Nadal og Djokovic. Federer vant sin første i 2003, Nadal i 2005 og Djokovic i 2008.

Jeg har sluttet å spå. Hvem som vil ende med flest Grand Slam-titler av de tre hovedpersonene i denne artikkelen, er vanskelig å si. Nadal er nærmest Federer, og er fem år yngre. Djokovic er god på alle underlag, men ett år eldre enn Nadal. Federer har tre slams mer enn Nadal.

Følg med, unntakstilstanden ble forlenget i alle fall ut 2018.

Hvem vinner oftest når et game går til deuce?

ATP har en statistikk de kaller «Under pressure standing», som skal vise hvem som er best under press. Scoren er en sammenstilling av hvor mange breaksjanser spilleren har avverget, hvor mange breaksjanser spilleren omsetter, hvor mange tie-breaks han har vunnet og hvor stor del av avgjørende sett han vinner. Federer leder den rankingen for øyeblikket.

Det finnes statistikk for det meste i tennis. En statistikk jeg ikke har funnet, men godt kunne tenkt meg å se, er hvilke spillere som vinner flest games som går til deuce. Deuce er som kjent når stillingen blir 40-40 i et game. Det er en mentalt interessant stilling fordi en av spillerne allerede har hatt sjansen til å vinne gamet, men blir dratt tilbake til en uavgjortposisjon.

Hittil har jeg ikke funnet noen statistikk som viser hvilke spillere som har prosentmessig best uttelling i games som går til deuce. Den ville vært interessant fordi den tar opp i seg spilleres evne til å yte best i pressede situasjoner, enten de server eller returnerer.

Scorecasting handler om idrett og statistikk, og gir mest utbytte for deg som liker amerikansk sport

Scorecasting av Jon Wertheim og Tobias Moskowitz

Scorecasting av Jon Wertheim og Tobias Moskowitz

Når jeg ikke skriver tennisblogg, jobber jeg på biblioteket i Stavanger. I ei hylle i første etasje står bøkene som folk har reservert, og venter på å bli hentet. Mye av det som står der er lett å gjette seg til, det er den lille gruppen bøker som «alle» snakker om for tiden, og de mest populære titlene for barn og ungdom.

Noen titler står der år etter år. De fortsetter å få et stort publikum lenge etter at de er nye, og uten at det skrives noe særlig om dem. En slik er Daniel Kahnemans Tenke, fort og langsomt. Den handler om hvordan hjernen vår fungerer, og hvordan reptilhjernen vår, den delen av bevisstheten som er innstilt på overlevelse og å avverge farer, kan lure oss til å fatte dårlige beslutninger.

En del av bildet her er hvordan vi lener oss til vedtatte sannheter i stedet for å tenke rasjonelt gjennom ting. For noen år siden leste jeg en bok i denne sjangeren om fotball, kalt Tallenes tale. Den anbefales alle som er interessert i fotball i et statistisk lys. Boken avliver en hel del myter om sporten, blant annet hvor lite farlige cornere er, og hvorfor klubber bør bruke like mye penger på forsvarsspillere som spisser.

Denne uka har jeg lest Scorecasting (2011), hvor Sports Illustrateds tennisskribent Jon Wertheim er en av forfatterne. Den kan sammenlignes med Tallenes tale og Freakonomics (som jeg ikke har lest), ved at den prøver sportsklisjeer mot tørre fakta. Defence wins championships, som Michael Jordan pleide å si? Lønner det seg å ta en time-out for å sette motstanderen ut av spill?

Boka handler for mye om typiske amerikanske idretter til at jeg klarte å henge helt med. Baseball og amerikansk fotball har jeg ikke noe forhold til.

Men det er litt tennis i boka. Dommerens rolle i sport er en viktig del av Scorecasting. En myte som oppheves til sannhet i boka, er at dommeren dømmer til fordel for hjemmelaget. Forfatterne underbygger dette med eksempler fra adferdspsykologi, og mener at dommeren blir ubevisst påvirket av hoiingen til de mange tusen hjemmesupporterne. (De har statistikk som underbygger det, les boka selv.)

Tenniseksempelet i boka er fra US Open i 2009, semifinalen mellom Serena Williams og Kim Clijsters. I slutten av andre sett blir Serena avblåst for fotfeil, noe som får henne til å miste fatningen, og etter hvert hele kampen:

Scorecasting setter dette i sammenheng med det som kalles omission bias, som de mener er utbredt blant dommere: De aller fleste dommere vil nøle med å blåse hvis mye står på spill. Årsaken er at vi – som tilskuere og som mennesker – lettere tilgir personer som lar være å handle når de skulle ha gjort det, enn mennesker som tar en feilaktig avgjørelse. Derfor lar dommere feil  passere. (De har tall som underbygger det også.) Mot slutten av de fleste kamper, uansett idrett, vil dommeren holde seg mer og mer i bakgrunnen når oppgjøret er på sitt mest dramatiske, og la være å blåse i situasjoner som ville blitt avblåst om de hendte tidligere i kampen. (I fotball vil dommeren også legge til mer tid hvis hjemmelaget ligger under, enn hvis de leder, ifølge Scorecasting.) Denne logikken er forståelig, men er den ønskelig? Den åpner for et stor tolkningsrom: Hvilke regler er for ubetydelige til at dommeren skal bry seg om dem når alt skal avgjøres? I dette tilfellet: Skal ikke dommerne dømme fotfeil i slutten av et sett?

Det mest interessante i Scorecasting er logikken som slår inn i golf, og som lett kan overføres til annen sport og livet i sin alminnelighet. En golfrunde handler om å komme seg gjennom løypa (banen?) på færrest mulig slag. Hvert hull på en golfbane har et visst antall slag som er beregnet å bruke, det kalles å klare hullet på par. Scorecasting viser hvordan golfspillere er mer offensive hvis de slår for å berge par, altså unngå å bruke flere slag enn forventet på et hull, enn hvis putten de slår vil sørge for at de klarer det under par. Vi skjerper oss mer hvis vi kjemper for å begrense et tap, enn når vi spiller for å øke en ledelse. Tap svir mer enn seier gleder. Hvor ofte har du ikke hørt noen si «det er ikke så nøye med selvangivelsen, så lenge jeg ikke blir skyldig penger?» Hvor mange som får igjen penger på skatten, sjekker om tallene stemmer, sammenlignet med hvor mange av restskattebetalerne som gjør det?

Temaet minner meg om det Brad Gilbert skreiv i sin klassiker Winning ugly, og som Pete Sampras er inne på i sin selvbiografi: De beste tennisspillerne gjør maksimalt ut av en ledelse, de prøver ikke å forsvare den, men øke den. De skjerper seg enda mer når de leder, for å banke håpløsheten inn i motstanderen. Sampras skriver om hvordan det var viktig for ham å vinne det neste poenget hvis han hadde tatt ledelsen 40-0 i egen serve. Med hans serve ville han nok vunnet gamet om han ikke vant det blankt, men Sampras skriver i selvbiografien hvordan han samlet seg for å blåse gjennom servegamet hvis han hadde tatt de tre første poengene. Pete Sampras skjønte den menneskelig refleksen med å sette inn alle krefter når nederlaget truet, men jobbet aktivt mot å slappe av i medvind.

Scorecasting handler også om hvordan sport har en innebygd konservatisme. Trenere som feiler med en velprøvd strategi, vil sjelden få gjennomgå hvis de taper. Trenere som prøver noe nytt, selv om det er aldri så velbegrunnet, blir kastet til løvene hvis det slår feil. Forfatterne trekker paralleller til aksjemarkedet: Ingen megler vil få sparken for å investere kundens penger i Statoil eller DnB, selv om aksjekursene skulle kollapse måneden etter. Men mislykkes de med investeringer i ukjente selskaper, selv om grunnene skulle solide, kan de begynne å se seg om etter ny jobb. Ikke kom her og tap på nye måter!

Litt av det samme gjelder i sport også, helt ned på mitt basale nivå. Hvis jeg har en dårlig dag ved grunnlinja, blir jeg likevel stående der, gjerne i flere mislykkede game, i påvente av at den savnede backhanden skal vende tilbake. Jeg ville kanskje tapt like mange poeng ved nettet, men tviholder likevel på den tapende strategien. Å sette aksjene mine i Volley A/S, virker såpass utrygt at jeg tviholder på taperaksjen Grunnlinje Ut og Nett A/S. Det er skummelt der framme, og jeg ser så teit ut når jeg kommer trampende mot nettet. Men hvorfor fortviler jeg mer over en bommet smash eller volley, i forhold til en forehand fra grunnlinja som jeg slår ut? Ett poeng er ett poeng, uansett hvordan det tapes.

Tennis er så full av statistikk at en bok om emnet må komme før eller seinere. Den skal jeg lese.

 

En følelse av solnedgang

Rafael Nadal har trukket seg fra alle turneringer resten av sesongen. Han er ranket 7 i verden for øyeblikket. Roger Federer kommer heller ikke til å spille mer i år. Denne uka var de samlet på Mallorca, hvor Nadal åpnet tennisskole.

De to spillerne som har definert de siste ti årene i herretennis nærmer seg slutten av karrieren. Novak Djokovic er fortsatt verdensener, men har vist tegn til slitasje – ikke minst mentalt – etter seieren i French Open på forsommeren.

Fem spillere har allerede kvalifisert seg til ATP-sluttspillet i London, hvor verdens åtte beste får delta: Djokovic, Murray, Wawrinka, Raonic og Nishikori. Raonic er yngst av disse, 25 år gammel. Av yngre spillere har Dominic Thiem (23) best sjanse på London-billett, og det hadde vært bra for sporten om han klarte det. Hvor mange der ute kan med hånden på hjertet si at de brenner etter å se Tomas Berdych enda en gang?

Rafael Nadal vant to grusturneringer i april, men har ellers vært plaget av skader. Han ble 30 i år, og en kikk på karrieren hans viser at de beste årene ligger et stykke tilbake.

2005-sesongen hans er noe av det tøffeste jeg har sett. Nadal var 19 år og pløyde gjennom grussesongen, hans vant åtte titler på det underlaget. Med piratbukser, glinsende biceps og en rått overskrudd forehand var Nadal noe for seg selv.

Like imponerende var 2013-sesongen. Her er Nadals karriere, år for år:

Rafael Nadals titler gjennom karrieren

Nadal denne uka:

“Neither Roger or I have forgotten the way to play tennis,” said Nadal, “and we are working to get back to the highest level.”

Nadal har gjort gode comeback før. Klarer han det igjen – i form av Grand Slam-triumfer – vil det kanskje være hans største prestasjon. Pilene har pekt jevnt nedover de tre siste årene, men samtidig vil en skadefri Nadal alltid være en vinnerkandidat i French Open.

Men å tro at han skal passere Roger Federers 17 Grand Slam-titler (Nadal har 14), virker urealistisk nå.

To veier til 22 Grand Slam-titler

Steffi Graf

Steffi Graf i Wimbledon 2009 (Wikimedia Commons).

OL-tennisen er slutt, og spillerne havner inn i den faste rytmen igjen. Når US Open begynner om noen uker, handler mye om Serena Williams, og hennes jakt på nye rekorder. Hun har allerede tangert Steffi Grafs 22 Grand Slam-titler, som er mest i moderne tid.

Serena er ikke like utilnærmelig som før, men slik det ser ut nå, blir jeg mer overrasket om hun ikke bryter 22-grensen enn om hun klarer det.

Steffi Graf vant sin siste slam i 1999, mot Martina Hingis i en meget minneverdig finale i Paris (YouTube). Rett etter at hun hadde vunnet nummer 22, kom spørsmålene om Margaret Court Smiths rekord på 24 singletitler var neste mål. Før den melodien kom skikkelig i gang, la i stedet Graf opp, midt på sommeren 1999, sluttkjørt og uten mer å bevise.

Både Serena Williams og Steffi Graf vant sine første Grand Slam-titler året de fylte 18. Begge var barnestjerner som tidlig kom i medienes søkelys. Likevel tok karrierene deres forskjellige retninger. Graf tok de fleste av sine Grand Slam-titler i årene 1988-96, mens Serena har vunnet ni Grand Slam-titler i 30-årene.

Da Graf la opp, skrev mange om prøvelsene hun ble satt på utenfor banen, og hvordan de slet på henne. Det har aldri vært stille rundt Serena Williams heller, uten at det ser ut til å gnage henne ned.

I dokumentaren om Serena som ble vist på NRK i sommer, er det en scene hvor hun venter på å motta en pris. Kameraet følger henne backstage. Et sted i introduksjonen sier speakeren (og dette tar jeg fra hukommelsen) noe sånt som at hun endte året som nummer 1 i verden i 2002, og igjen i 2009. Til dette himler Serena med øynene og spør ut i lufta «hva gjorde jeg i alle årene mellom»? I de statistisk sett beste årene for tennisspillere flatet Serenas karriere ut av ulike grunner, men hun omskriver fortsatt reglene for hva spillere i 30-årene kan få til.

Her er Williams og Graf sine veier til 22 Grand Slam-titler:

Serena Williams og Steffi Graf
Og ja, her er Serena mot Graf i 1999. Serena skriker mindre i 2016.

Grand Slam-tittel nummer 12 for Djokovic

Novak Djokovic i 2011 (Wikimedia Commons).

Etter helgens seier i French Open kan vi ta fram et nytt sett med begreper når vi snakker om serbiske Novak Djokovic. Han er ikke tidenes største herrespiller, men er på god vei til å bli det.

For hvem kan stanse ham? Federer synger på siste verset, og Nadal traller på den samme visa. Andy Murray taper alle viktige kamper mot Djokovic og de to neste generasjoneene har hittil ikke klart å hoste opp noen skikkelige motstandere for Djokovic.

Igjen: Vi lever i tennisens gullalder. Vi har tre aktive spillere med mer enn ti Grand Slam-titler hver. Det kommer neppe til å skje igjen på en god stund den dagen Djokovic, Nadal og Federer legger opp.

Oversikten inneholder bare navn på spillere med titler siden 1968, da delingen mellom proff- og amatørspillere ble opphevet. Aktive spillere i rødt. Gi beskjed om du ser noen feil.
A = Australian Open
F = French Open (Roland Garros)
W = Wimbledon
U = US Open
TitlerNavnNasj.VinnerårAFWU
17Roger FedererSveits2003-124175
14Rafael NadalSpania2005-141922
Pete SamprasUSA1990-02275
12Novak DjokovicSerbia2008-166132
11Björn BorgSverige1974-8165
Rod Laver*Australia1960-693242
8Andre AgassiUSA1992-034112
Jimmy ConnorsUSA1974-83125
Ivan LendlUSA1984-90233
Ken Rosewall**Australia1953-72422
7John McEnroeUSA1979-8434
John Newcombe***Australia1967-75232
Mats WilanderSverige1982-88331
6Boris BeckerTyskland1985-96231
Stefan EdbergSverige1985-92222
4Jim CourierUSA1991-9322
Guillermo VilasArgentina1977-79211
3Arthur AsheUSA1968-75111
Gustavo KuertenBrasil1997-013
2Andy MurrayStorbritannia2012-1311
Stan WawrinkaSveits2014-1511
Sergi BrugueraSpania1993-942
Lleyton HewittAustralia2001-0211
Yevgeny KafelnikovRussland1996-9911
Johan KriekUSA1981-822
Ilie NastaseRomania1972-7311
Patrick RafterAustralia1997-982
Marat SafinRussland2000-0511
Stan SmithUSA1971-7211
1Marin CilicKroatia20141
Juan M. Del PotroArgentina20091
Pat CashAustralia19871
Michael ChangUSA19891
Albert CostaSpania20021
Mark EdmondsonAustralia19761
Juan Carlos FerreroSpania20031
Vitas GerulaitisUSA19771
Gaston GaudioArgentina20041
Andres GimenoSpania19721
Andrez GomezEcuador19901
Goran IvanisevicKroatia20011
Thomas JohanssonSverige20021
Petr KordaTsjekkia19981
Richard KrajicekNederland19961
Carlos MoyaSpania19981
Thomas MusterØsterrike19951
Yannick NoahFrankrike19831
Manuel OrantesSpania19751
Adriano PanattaItalia19761
Andy RoddickUSA20031
Michael StichTyskland19911
Roscoe TannerUSA19771
Brian TeacherUSA19801
*Rod Laver vant seks av sine titler før 1968, fem etter – totalt 11.**Ken Rosewall vant fire av sine titler før 1968, fire etter – totalt 8.***John Newcombe vant to av sine titler før 1968, fem etter – totalt 7.

Rekordene som gjenstår, og sjansen for at Djokovic bryter dem

En del av meg synes spådommer er tull. Selv folk som lever tett på en bransje kan spå fullstendig feil. Og mange av verdenshistoriens definerende hendelser klarte ikke ekspertene å forutse (Berlinmurens fall, 11.september-angrepene). En annen del av meg liker å slenge ut halvgodt begrunnede gjetninger.

Novak Djokovic (Wikimedia).

Novak Djokovic (Wikimedia).

For noen år siden skrev jeg en sak om rekordene i tennis som gjensto, og sjansen for at Roger Federer skulle slå dem. I 2016 kan den samme saken skrives om Novak Djokovic. Litt dristig er det selvsagt. Djokovic ligger et godt stykke bak tidenes beste i de viktige kategoriene. Men:

  • I motsetning til tidligere års dominerende spillere, har ikke Djokovic noe å være redd for:
    • Han har taket på alle andre på ATP-touren.
    • Fus i alt: Best på grus, best på gras, best på hardcourt.
    • Ingen av de unge spillerne har vist noe som kan true Djokovic.
    • Hans gamle rivaler viser alle tegn til rust, eller blir jevnlig smadret av Djokovic (Federer, Nadal, Murray).
    • Fortsatt er han bare 28 år.

Djokovic kan holde seg på topp i tre-fire år til, hvis motivasjonen er der. Derfor kan saken om Djokovic skrives allerede nå:

RekordVurdering
Antall Grand Slam-titler i single: 17 (Federer)Djokovic har 11 i dag. Hvis han vinner to hvert år framover, skal dette være innen rekkevidde.
Antall singletitler: 109 (Connors)Djokovic har 62 titler i single akkurat nå. Uansett hvor godt han spiller nå kan jeg ikke se at han skal toppe Connors – og det står neppe høyt på prioriteringslista hans, heller.
Antall Wimbledon-titler: 7 (Federer/Sampras)Djokovic har vunnet tre ganger. Kan ikke se for meg at han vinner fire titler til i Wimbledon, samme hvor god han er blitt på underlaget.
Antall US Open-titler: 5 (Federer/Connors/Sampras)Dette er den delen av Djokovics CV som forundrer meg mest. Han er den beste hardcourt-spilleren de siste ti årene, men har bare to titler i New York. Tre titler til? Han er god nok, men historien taler imot.
Antall French Open-titler: 9 (Nadal)Djokovic har ennå ikke vunnet i Paris, og denne rekorden er selvsagt helt utenfor rekkevidde.
Flest uker som nummer 1 i verden: 302 (Federer)Denne er interessant. Lendl hadde rekorden, men ble forbigått av Sampras, og deretter Federer. Djokovic har i skrivende stund vært nummer 1 i 192 uker. Hvis han skal passerer Federer, må han holde førsteplassen i to år til. Det er absolutt mulig.
Flest sammenhengende uker som nummer 1 i verden: 237 (Federer)Mer tvilsom, men ikke utenkelig. Djokovic har i dag 91 strake uker på førsteplass. For å ta igjen Federers tall, må han holde førsteplassen i mer enn to og et halvt år fra nå av. Det kan gå, men er mindre sannsynlig enn at han klarer å toppe Federers sammenlagttall.
Flest sammenhengende år som nummer 1 i verden ved årsslutt: 5 (Sampras)Djokovic kan tangere Sampras, men sjansen er ikke mer enn 50/50, etter min mening. Djokovic sluttet på førsteplass i 2014 og 2015, og ser uslåelig ut nå. Om han er det i 2018, er et annet spørsmål.
Titler i ATP-sluttspillet: 6 (Federer)Djokovic har 5 i dag. Han er verdens beste innendørs, og kommer til å ta Federers rekord.

Ellers? Djokovic kommer hvert øyeblikk til å passerer Federers i antall vunnede premiepenger. Han kommer i løpet av året til å bli spilleren med flest Masters-turneringer. Han er allerede den som har vunnet Australian Open flest ganger.

Heng med, serberen skriver tennishistorie rett foran øynene våre.

Verdens beste tennisnasjoner for menn i 2015

USA er verdens beste land på kvinnesiden. De har den suverene eneren (Serena Williams) og en solid samling spillere i topp 100. (Sjekk oversikten fra et par dager tilbake.)

For menn er det vanskeligere å svare like entydig, tipper jeg før jeg går løs på samme øvelse som for kvinnene: Fordele de hundre beste spillerne etter nasjon, og se hva som kan konkluderes etterpå.

LandAntall Hvem (spillernes ranking i parentes)
Spania 15Nadal (5), Ferrer (7), Lopez (17), Bautista Agut (25), Garcia-Lopez (27), Robredo (42), Verdasco (49), Ramos-Vinalos (54), Andujar (64), Carreno Busta (67), Cervantes (72), Almagro (73), Munoz de la Nava (75), Granollers (84), Gimeno-Traver (98)
Frankrike 10Gasquet (9), Tsonga (10), Simon (15), Paire (19), Monfils (24), Chardy (31), Mannarino (47), Mahut (71), Pouille (78), Mathieu (95)
USA7Isner (11), Sock (26), Johnson (32), Young (48), Querrey (59), Kudla (69), Ram (89)
Australia5Tomic (18), Kyrgios (30), Groth (60), Kokkinakis (80), Millman (92)
Italia5Fognini (21), Seppi (29), Bolelli (58), Lorenzi (68), Cecchinato (90)
Argentina5Mayer (35), Delbonis (52), Monaco (53), Pella (74), Schwartzman (88)
Kroatia4Cilic (13), Karlovic (23), Borna (44), Dodig (87)
Serbia3Djokovic (1), Trocki (22), Lajovic (76)
Tsjekkia3Berdych (6), Vesely (41), Rosol (55)
Tyskland3Kohlschreiber (34), Zverev (83), Becker (97)
Ukraina3Dolgopolov (36), Stakhovsky (62), Marchenko (94)
Russland3Gabashvili (50), Kuznetsov (79), Donskoy (91)
Storbritannia2Murray (2), Bedene (45)
Sveits2Federer (3), Wawrinka (4)
Japan2Nishikori (8), Daniel (96)
Canada2Raonic (14), Pospisil (39)
Belgia2Goffin (16), Darcis (86)
Østerrike2Thiem (20), Haider-Maurer (63)
Nederland2Haase (66), de Bakker (99)
Sør-Afrika1Anderson (12)
Bulgaria1Dimitrov (28)
Portugal1Sousa (33)
Brasil1Bellucci (37)
Luxembourg1Muller (38)
Uruguay1Cuevas (40)
Slovakia1Klizan (43)
Kypros1Baghdatis (46)
Sør-Korea1Chung (51)
Den domin. republikk1Estrella Burgos (56)
Polen1Janowizc (57)
Usbekistan1Istomin (61)
Kasakhstan1Kukushkin (65)
Colombia1Giraldo (70)
Taiwan1Lu (77)
Latvia1Gulbis (81)
Bosnia-Hercegovina1Dzumhur (82)
Litauen1Berankis (85)
India1Bhambri (93)
Israel1Sela (100)

Hva kan vi lære av dette?

  • Den store a-ha-opplevelsen her er hvor sterkt toppene preger nyhetsdekningen. I hele år har jeg lest om Rafael Nadals problemer, og Spania spilte ikke engang i toppdivisjonen i Davis Cup (nasjonsturneringen for menn). Med 15 (!) spillere i topp 100 kan vi likevel neppe snakke om en krise i spansk tennis. Mange kjente navn, og snittalder rundt 30 forteller om en litt aldrende generasjon. 24 år gamle Carreno Busta er yngst, og resultatene hans i 2015 tyder ikke på en framtid langt oppe på rankingen. Under tvil er Spania fortsatt verdens beste, om enn noe forgubbede, tennisnasjon for menn. Uforståelig at de ikke klarte å spille seg opp til toppdivisjonen i Davis Cup for 2016 heller, med så mye kvalitet i rekkene.
  • Rafael Nadal.

    Rafael Nadal (Wikimedia Commons).

  • Frankrike: Samme som alltid, mange flashy, morsomme spillere som vaker mellom 10 og 50 på rankingen uten å kjempe om Grand Slam-titler. En viss forgubbing her også.
  • Topp og bredde trenger ikke høre sammen. Ta en kikk på toppen av listen. Verken Spania, Frankrike, USA, Australia, Argentina eller Kroatia vant Grand Slam-tittel i 2015. De hadde heller ingen finalister i Grand Slam-single. Sveits og Serbia har mindre bredde, men noen ekstreme topper.
  • Belgia og Storbritannia spilte seg fram til finalen i Davis Cup. De har til sammen fire spillere i topp 100.
  • Heller ikke på herresiden er Afrika inne i år på topp 100. Kevin Anderson er inne på 12. plass, som beste afrikaner.
  • Russland og Tyskland sliter.

Verdens beste tennisnasjoner for kvinner i 2015

I den korte tennispausen passer det å gjøre opp status for sesongen som er slutt. Hvordan fordeler de 100 beste spillerne i verden seg på nasjoner, og går det an å utrope et land til verdens beste med dette som utgangspunkt? Jeg gjorde samme øvelse i fjor, og ting har ikke endret seg så mye i toppen siden 2014.

Serena Williams (Wikimedia Commons).

Serena Williams (Wikimedia Commons).

Her er topp 100 for kvinner ved årsslutt 2015, fordelt på land:

LandAntallHvem (spillernes ranking i parentes)
USA12S. Williams (1), V. Williams (7), Keys (18), Stephens (30), Vandeweghe (37), Brengle (40), Lepchenko (47), Mattek-Sands (60), McHale (63), Falconi (76), Davis (88), Riske (97)
Tyskland10Kerber (10), Petkovic (24), Lisicki (32), Barthel (45), Goerges (50), Beck (58), Witthoeft (64), Maria (74), Friedsam (95), Siegemund (98)
Russland7Sharapova (4), Makarova (23), Kuznetsova (25), Pavlyuchenkova (28), Gasparyan (61), Kasatkina (75), Rodina (87)
Tsjekkia7Kvitova (6), Safarova (9), Pliskova (11), Strycova (42), Hradecka (53), Allertova (62), Koukalova (99)
Romania5Halep (2), Begu (31), Niculescu (39), Dulgheru (69), Mitu (96)
Italia5Pennetta (8), Vinci (15), Errani (20), Giorgi (35), Knapp (51)
Spania4Muguruza (3), Suarez Navarro (13), Arrabarrena (86), Dominguez Lino (100)
Slovakia4 Schmiedlova (26), Cibulkova (38), Rybarikova (80), Hantuchova (83)
Polen3A. Radwanska (5), Linette (90), U.Radwanska (94)
Serbia 3Ivanovic (16), Jankovic (21), Jovanovski (79)
Ukrania 3 Svitolina (19), Tsurenko (33), Bondarenko (89)
Frankrike3Mladenovic (29), Garcia (34), Cornet (43)
Belgia3Wickmayer (41),  Van Uytvanck (44), Flipkens (85)
Kasakhstan3Diyas (52), Shvedova (67), Putintseva (77)
Japan3Doi (54), Hibino (66), Nara (81)
Kroatia3Tomljanovic (65), Lucic-Baroni (68), Konjuh (82)
Sveits2Bacsinzsky (12), Bencic (14)
Hviterussland2Azarenka (22), Govortsova (71)
Australia 2Stosur (27), Gavrilova (36)
Storbritannia2Konta (48), Watson (55)
Danmark1Wozniacki (17)
Brasil1Pereira (46)
Canda1Bouchard (49)
Sverige1Larsson (56)
Montenegro1Kovinic (57)
Bulgaria1Pironkova (59)
Ungarn1Babos (70)
Kina1Zheng (72)
Slovenia1Hercog (73)
Colombia1Duque-Marino (78)
Latvia1Ostapenko (84)
Estland1Kontaveit (91)
Puerto Rico1Puig (92)
Taiwan1Hsieh (93)

Hva forteller oversikten?

  • USA har både topp og bredde. Det er lett å glemme når Serena Williams dominerer slik hun gjør. En av 2015s mest underkommuniserte historier er den om Venus Williams, som nekter å gi seg og leverte en sterk sesong. Sloane Stephens og Madison Keys sørger for etterveksten, selv om karrierepilene deres ikke peker så bratt oppover som man spådde for noen år siden. USA er fortsatt verdens beste tennisnasjon for kvinner.
  • Tennis er fortsatt en utpreget europeisk dominert idrett. Sjekk hvor mange småland fra Europa som er representert. Latvia, Estland, Sverige, Montenegro, for ikke å snakke om alle fra Øst-Europa. Norge er selvsagt ikke her. (Vår beste var Ulrikke Eikeri på 360. plass.) Ingen afrikanske spillere på listen for 2015.
  • Tsjekkia er eneste land med to spillere i topp 10 bortsett fra USA. Jeg regner med at Safarova faller ut av topp 10 i 2016, mye av poengene henne skyldes finaleplassen i French Open. 1300 av hennes 3590 rankingpoeng kommer fra den turneringen.
  • Frankrike sliter. For 10-20 år siden var de franske jentene overalt. I 1999 var seks av 25 spillere i topp 25 fra Frankrike. I dag? Ingen maktfaktor.
  • Tyskland? Bredde, men ingen topp. Det hender at spillere går fra å være solide topp 30-folk til den ypperste eliten (Stan Wawrinka på herresiden er et ferskt eksempel). Likevel har jeg vanskelig for å se at noen av de tyske jentene i topp 30 skal ta spranget helt opp. Wimbledon-vinner Wimbledon-finalist Lisicki har det største potensialet, men er ikke stabil nok til å etablere seg i topp 5.

Finner du feil? Skriv i kommentarfeltet.