Hvor mye betyr serven i dagens herretennis?

«I think we need to think about the serve at some stage. (…) Because the players are getting bigger and bigger and the serve is getting faster and faster. “If someone doesn’t find a wise solution for serving, I’m worried that matches will be decided solely by serving.»

Rafael Nadal sa dette til et japansk magasin nylig, og hvis oversettelsen er riktig, er det et interessant synspunkt. Min umiddelbare tanke var noe i retning av  «Hæææææ? Hvilken planet lever Nadal på?».

Casper Ruud server
Casper Ruud server.

Jeg er klar for å mimre om 1990-tallets tennis når som helst, men hvis vi skal snakke om servens dominans, er det dette tiåret vi skal tilbake til. Pete Sampras servet og volleyet seg til 7 Wimbledon-titler, og rundt ham hadde Greg Rusedski, Mark Philippoussis, Goran Ivanisevic og Richard Krajicek fine karrierer takket være servingen sin. Alle hadde selvsagt mer enn serve i repertoaret, men jeg tror ikke de hadde nådd like langt i dagens tennis. Underlagene er tregere og rackethodene har store sweet spots som gir returspillerne gode kort på hånden.

ATP har statistikk på det meste. Hvem er best til å serve, hvem er best til å returnere? Alt står på ATPs hjemmesider, inkludert forklaring på hvordan det beregnes.

Hvis vi tar dagens topp 10-spillere og ser på dem med henholdsvis serve og retur-briller, får vi denne tabellen:

 

Spiller Serve-ranking Retur-ranking
1 N. Djokovic 11 3
2 D. Medvedev 13 5
3 S. Tsitsipas 8 36
4 A. Zverev 19 16
5 R. Nadal 12 1
6 A. Rublev 17 9
7 M. Berrettini 6 69
8 C. Ruud 14 19
9 D. Thiem 22 43
10 H. Hurkacz 16 72

Det er ikke helt lett å trekke bånnsolid viten ut av disse tallene, men det er rimelig klart at en fantastisk serve ikke er nok.

De som leder servetabellen er John Isner (26 på ATP-rankingen), Milos Raonic (47 på ATP-rankingen), Reilly Opelka (27 på ATP-rankingen) og Nick Kyrgios (91 på ATP-rankingen). Ingen av disse er i nærheten av å dominere sporten, så jeg lurer litt på hva Nadal er så redd for.

Og siden vi er i gang, «the players are getting bigger and bigger» er et annet av Nadals angstpunkter. Ja vel? Vi kan se på ATP-rankingen akkurat nå, og slik den var ved årsslutt 1991:

2021 Høyde 1991 Høyde
1 N. Djokovic 188 cm S. Edberg 188 cm
2 D. Medvedev 198 cm J. Courier 185 cm
3 S. Tsitsipas 193 cm B. Becker 191 cm
4 A. Zverev 198 cm M. Stich 193 cm
5 R. Nadal 185 cm I. Lendl 188 cm
6 A. Rublev 188 cm P. Sampras 185 cm
7 M. Berrettini 196 cm G. Forget 190 cm
8 C. Ruud 183 cm K. Novacek 190 cm
9 D. Thiem 185 cm P. Korda 190 cm
10 H. Hurkacz 196 cm A. Agassi 180 cm
Snitt 191 cm 188 cm

Altså: Dagens topp 10 er 3 centimeter høyere i snitt enn den var for 30 år siden, men det finnes grenser for hvor høy det lønner seg å være i tennis. Her er en artikkel om de høyeste spillerne på ATP-touren, fra Ivo Karlovic og nedover. Flere av dem har vunnet Grand Slam-titler, men ingen av dem mer enn én.

Det er tross alt ikke basketball vi snakker om, hvor veldig mye er en kamp i høyden, og folk står inntil hverandre.

Høyde gir fordeler i serve og rekkevidde i tennis, men det er jo ikke slik at de høyeste spillerne har veldig store fordeler i forhold til de litt lavere.

Casper Ruud klarer seg fint med sine 183 centimeter, og Diego Schwartzman (173 cm) har vært i toppen i årevis. Federer, Nadal og Djokovic er alle under 190 cm.

Året da Nadal tok igjen Federer

Da 2019 sluttet, leste jeg titler av typen «Vil det stå 20-20 i 2020?», med henvisning til antall Grand Slam-titler for Roger Federer og Rafael Nadal. Og her er vi, ett år – et merkelig ett, ja da – senere, og det står 20-20.

Grand Slam-titler etter alder menn

Nadal vant French Open, Federer vant ikke den ene Grand Slam-turneringen han spilte. Wimbledon ble ikke spilt i det hele tatt, og jaggu klarte ikke en ny spiller å krafse til seg en slam i år også: Dominic Thiem i en US Open-finale som ble nedsablet av kritikerne omtrent før spillerne var gått av banen.

Men uansett: Federer og Nadal har 20 Grand Slam-titler hver nå. Nadal kommer til å passerer Federer, alt annet virker ulogisk. Han viser ingen tegn til å miste motivasjon, og kroppen hans, som alle trodde ikke ville tåle spillestilen da de så ham i begynnelsen av karrieren, virker å være i bra stand. Nadal er en seig, motivert, smart – og sympatisk! – jækel. Finalen i French Open mot Djokovic var en rar kamp. Ikke bare fordi den ble spilt foran et lite publikum, men fordi Nadal var så overlegen. (Les min kamprapport).

Novak Djokovic vant Australian Open igjen i 2020, og er tre GS-titler bak Nadal og Federer. I en tid hvor det er vanskelig å i det hele tatt vite hvor mange tennisturneringer som kommer til å bli spilt neste år, skal ikke jeg prøve å spå Novak Djokovics 2021. Men jeg sitter med en liten følelse av at han skal slite med å ta igjen Nadal. Så lenge Nadal fortsetter å vinne French Open, må Djokovic vinne minst to GS-titler i året for å knappe inn forspranget – jeg vet ikke om det går. Men samtidig var han kanskje bare en diskvalifikasjon fra å vinne US Open i år. Jeg regner med han fikk magesår av å se nervevrakene Zverev og Thiems variant av en Grand Slam-finale i den kampen.

2021: Året da Nadal passerer Federer? Vi sier det. Forhåpentlig for fulle tribuner! Og når det skjer, mugne franskmenn, kan dere vise litt klasse og omfavne Nadal som den historisk eksepsjonelle spilleren han er? Sil vous plaît.

De mest leste sakene på tennisbloggen i 2020

Er blogging dødt?

Tre ord, ett spørsmål som mange stiller seg på nettet i 2020. YouTuberne har slått ut bloggerne som nettets self made kjendiser. Sophie Elise har sluttet å blogge, og flere med henne.

Er denne bloggen død? Tja, trafikkmessig og kommentarmessig er den det, sammenlignet med for ti år siden. Folk har funnet andre sider, jeg skriver sjeldnere og responsen er ikke stor.

Det som holder seg, er trafikken til nytte-stoffet, så det er nok der jeg kommer til å skrive mest framover. Hvor lenge varer en tenniskamp? Hvor kan jeg spille tennis? Sånne ting. Mine kamprapporter og mine bokomtaler er det ingen som interesserer seg for, så disse skriver jeg i en form for trass. For jeg synes folk bør få vite om det når Netflix viser en nydelig dokumentar om Guillermo Vilas.

De ti mest leste sakene i 2020:

  1. Her kan du spille tennis i Rogaland
  2. Ai-ai, en offentlig tennisbane i Stavanger!
  3. Fordeler og ulemper med å bruke ballmaskin
  4. Challenger-turnering til Bergen i 2020 (utsatt til 2021)
  5. Hvor lenge varer en tenniskamp?
  6. Tennis i Stavanger (Hillevåg)
  7. Tennisbane på Sjernarøy
  8. Dette er verdens beste tennisnasjoner for kvinner (gammel sak)
  9. Det lille subjektive tennisleksikonet
  10. Lykken kan kjøpes for penger (racket-test)

Følg tennisbloggen på YouTube for fjas og folkeopplysning i like doser!

ATP topp 100, land for land ved årsslutt 2020

Pedro Carreno Busta på Stockholm Open 2019
Pedro Carreno Busta på Stockholm Open 2019

Tennisåret er slutt – slik er maktfordelingen mellom nasjonene. Dette er landene, rangert etter antall spillere de har i ATPs topp 100:

Frankrike 10
Spania 9
Italia 9
USA 9
Serbia 5
Tyskland 5
Argentina 5
Canada 4
Australia 4
Russland 3
Storbritannia 3
Østerrike 2
Sveits 2
Kroatia 2
Japan 2
Kashakstan 2
Ungarn 2
Sør-Afrika 2
Slovakia 2
Hellas 1
Belgia 1
Bulgaria 1
Chile 1
Norge 1
Polen 1
Georgia 1
Slovenia 1
Uruguay 1
Tsjekkia 1
Litauen 1
Hviterussland 1
Brasil 1
Finland 1
Portugal 1
Romania 1
Sverige 1
Sør-Korea 1

  • Fordelingen Europa vs. resten av verden er 70-30.
  • USA er som alltid sterkt inne i t0pp 100, men det er fortsatt 17 år siden en amerikaner vant en Grand Slam. (Andy Roddick, US Open 2003). Deres beste i 2020 er 35 år gamle John Isner. Fire av amerikanerne er under 25 år, og kan vel fortsatt sies å være lovende i denne stadig mer 30+ dominerte sport. Men det jeg har sett av Reilly Opelka og Taylor Fritz tilsier ikke at de kommer til å spille Grand Slam-finaler.
  • Jeg føler jeg har skrevet noen slike artikler før, men altså: Frankrike har mange spillere i topp 100, uten at de vinner de største turneringene. Det er en aldrende gjeng som biter seg fast. Monfils, Paire, Simon, Mannarino, Gasquet, Tsonga, Chardy – de er over 30 alle sammen. Ugo Humbert (22 år) kan kanskje bli noe mer?
  • Norden: Norge, Sverige og Finland har én spiller hver: Casper Ruud, Emil Ruusuvuori (aldri sett ham spille) og Mikael Ymer.
  • Tennisens gullkyst er Middelhavet. Spania, Frankrike og Italia har som vanlige masse spillere i topp 100. Italia er kvasse nå. Av de ni spillerne i topp 100, er bare én over 30 år (Fognini). Italia er et tennisland med mange innbyggere. All logikk tilsier at de bør få fram en Grand Slam-vinner på herresiden også, og med denne generasjonen kan det skje.

Michelangelo, da Vinci og Rafael (han i renessansen!)

Rafael Nadal (Wikimedia Commons).

Rafael Nadal – Novak Djokovic 6-0, 6-2, 7-5
Finale, French Open 2020

De fleste av Novak Djokovics sliteseire i store kamper har det ene øyeblikket hvor han, gjerne foran et litt fiendtlig publikum, brøler og setter blikket i tribunen etter fabelaktig poeng.

Det kom et sånt poeng i denne kampen også, mot slutten av tredje sett. Djokovic hadde blitt brutt, men brøt tilbake, og settet var igjen på serve. Men det føltes mest som en gammel stjerne som gjør greia si uten overbevisning. Er det noe Djokovic har gjort de siste årene, er det å overbevise. I finalen i dag så jeg lite av den typiske Djokovic-innbittheten som vi har blitt kjent med.

Rafael Nadal har dominert grustennis på måter som ingen kunne forestilt seg. Han går ikke lenger hele sesonger uten å tape på grus. Han tapte mot Schwartzman uka før French Open, og i fjor mot Tsitsipas i oppkjøringen til Paris. Begge årene slo han tilbake i French Open. At en 34-åring, en alder hvor folk i gamle dager ble kalt veteraner, vinner French Open uten å avgi ett eneste sett, sier alt om Nadals kvalitet.

Poengene var som forventet: Djokovic prøvde å ta ballen tidlig og styre poengene. Nadal begynte alle returpoengene Thiem-langt bak grunnlinjen, men gnagde seg inn i poengene etter hvert, på jakt etter å avgjøre med forehanden.

Jeg og Jostein ble sittende og diskutere Grand Slam-horisonten for Nadal. Jeg tror det er mer sannsynlig at han vinner 25 slams enn at Roger Federer vinner en til. Djokovic? Jeg blir overrasket om han ikke krabber forbi Federers 20, fra dagens 17.

Kan de også holde det gående på toppen til slutten av 30-årene? Verken Nadal eller Djokovic virker å mange motivasjon. Begge har stabile relasjoner, gode trenere og lar seg ikke friste til å slappe av med alle pengene sine. Men, jeg gleder meg litt til det kommer noen som får dem til å se gamle ut. At ungfolen Tsitsipas var den som heiv etter pusten i femte sett mot Djokovic er litt … feil. På et vis. Det ville i alle fall vært det i alle andre tennistider enn den Nadal og Djokovic kommanderer nå.

Du kan google deg til mange kvalifiserte meninger om hvem som er tidenes beste tennisspiller. Nadal har taket på Federer innbyrdes, og nå like mange Grand Slams. Djokovic kommer til å passerer Federers uker på førsteplass, og har en god statistikk innbyrdes mot begge. Og så videre.

Men hvem bryr seg? Om 100 år kommer alle til å se tilbake på perioden vi er inne i nå, som herretennisens absolutte gullalder. Å slå hverandre i hodet om hvem som er best av disse tre tidenes beste, er som å holde Michelangelo, Rafael og Leonardo da Vinci opp mot hverandre – artig nok, men mye kjedeligere enn å nyte kunsten de har gitt oss.

2010-19: De fantastiske tre

Novak Djokovic (Wikimedia Commons)

Tennis.com kåret Novak Djokovic til tiårets herrespiller, og det er selvsagt helt riktig. Da dette tiåret begynte, hadde han én Grand Slam-tittel. Han var mest kjent for å veikne til ved de store anledningene, og var en blek treer bak duopolet Roger Federer/Rafael Nadal.

Nå? Djokovic er mannen som kommer tilbake fra alle nedturer, fysiske og psykiske. Han er sportens tittelgrabbende, lavkarabospisende seiersmaskin. Han ligger litt bak de to andre i antall Grand Slam-titler. Hvem av dem som kommer til å ha flest når karrierene er over, er fortsatt et åpent spørsmål. Jeg holder en knapp på Nadal. Djokovic er ett år yngre (født 1987), Federer er fem og seks år eldre enn dem.

Duellen mellom Nadal og Djokovic vil trolig bli avgjort av hvem av dem som orker å holde på lengst. Foreløpig har ingen i noen av de to-tre neste generasjonene detronisert dem, selv om mediene elsker å peke på den neste store på denne tida av året. Akkurat nå er det Stefanos Tsitsipas, som vant ATP-sluttspillet i november. For et par år siden var det Grigor Dimitrov da han vant samme turnering. De har like mange Grand Slam-titler: Null. Jeg liker Mats Wilanders motto om at for å være favoritt til en Grand Slam-turnering, må man ha vunnet en før.

Her er Federer, Nadal og Djokovics 2010-19:

Hvorfor det er vanskelig å sammenligne mellom epoker, mer spesifikt hvorfor Margaret Courts 24 Grand Slam-titler ikke så relevant

Margaret Court (Wikimedia Commons)

Fram mot US Open om noen uker kommer vi til å høre mye om Serena Williams og hennes jakt på Grand Slam-tittel nummer 24. Den historien skrives før hver Grand Slam-turnering, for Serena har 23 Grand Slams i single nå. (Adjektivet du kommer til å bli grønnlei av, er elusive. Google Serena+elusive, så skjønner du hva jeg mener.)

Grand Slam-turnering mest i navnet

Australske Margaret Court har rekorden med 24 Grand Slam-titler. Margaret Court? Hun nevnes sjelden når tidenes beste kvinnelige tennisspiller diskuteres. Den enkle grunnen til det er at 11 av hennes 24 titler ble vunnet i Australian Open, i en tid hvor turneringen hadde mye lavere status enn i dag. I 1960, Courts første seier der, var det kun 32 spillere i trekningen (mot 128 i dag), og Court måtte da vinne fem kamper for å ta turneringen. Seks av de åtte spillerne som var seedet, var australske.

Nå skal ikke jeg utrope meg til ekspert på kvinnetennis anno 1960, men jeg tviler på toppen av sporten var så Australia-tung som seedingen til turneringen. I 1961 var alle (!) de åtte seedede spillerne i dameklassen australske.

I 2019 er Grand Slam-resultater målestokken for suksess i tennis. Derfor er det litt rart at journalister legger så stor vekt på Margaret Courts rekord, når flere av titlene ble vunnet i en tid hvor mange av de beste droppet Australian Open. Vi bruker dagens briller for å vurdere prestasjoner bakover i en tid hvor verden var annerledes.

Avgjørende flytting til Melbourne Park

Melbourne Park (Wikimedia Commons)
Melbourne Park (Wikimedia Commons)

Det er mange ukjente navn både på herre- og damesiden hvis man ser listen over vinnere opp gjennom årene. Jimmy Connors, John McEnroe og Björn Borg spilte sjelden Australian Open, selv om det var på et underlag de behersket (gras). Men i deres tid ble turneringen spilt sent på året, og var en Grand Slam-turnering mest i navnet. John Feinstein skriver en del om dette i sin bok Hard courts. Australian Open fikk et løft på 1980-tallet, ikke minst med flyttingen til Melbourne Park  i 1988.

Er Serena Williams en større spiller enn Margaret Court? Ja, selvsagt, uansett hva Court vant i sin tid. At Courts 24 Grand Slam-titler fortsatt trekkes fram, er mest en gimmick. Men et tall er et tall, og jeg nekter å tro at det ikke har bidratt til Serena Williams svake Grand Slam-finaler i det siste. Kampen mot Serena Halep i Wimbledon var ikke bra.

Jernberg vs. Dæhlie vs. Northug

Prioriteringene og mulighetene endrer seg fra generasjon til generasjon i alle idretter.

Hvordan sammenligne Sixten Jernberg, Bjørn Dæhlie og Petter Northugs karrierer, når idretten og mesterskapsformene endrer seg fra generasjon til generasjon? Dæhlie hadde mange flere sjanser enn Jernberg til å vinne gull, og han var heldig som fikk to tette vinter-OL midt i karrieren (1992 og 1994). Northug på sin side fikk enda flere øvelser å hevde seg i enn Dæhlie. Og sånn kan man holde på.

Sixten Jernberg
Sixten Jernberg i 1961 (Wikimedia Commons).

Hvordan rangere friidrettsutøvere mellom generasjoner, når det ikke ble innført VM før i 1983, først med fire års intervaller, og så med to?

Hvor mye vekt skal legges på VM-titlene i fotball i årene hvor bare en håndfull lag var med, og turneringen åpenbart hadde lavere status enn de siste 50 årene?

Samme mål, samme målestokk

En ting er sikkert: På herresiden i tennis gir det mening å bruke Grand Slam-resultatene for å sammenligne mellom tidenes beste.

Alle de tre beste i dag (Federer, Nadal, Djokovic) spiller innen det samme paradigmet, og det gjorde ikke minst Pete Sampras, som så seg ut Roy Emersons Grand Slam-rekord som et mål. (Og ja, Emerson vant også mesteparten av sine titler på hjemmebane i Australia på 1960-tallet, og ingen har noen gang ment at han er tidenes beste herrespiller.) ‘

Federer har 20, Nadal 18 og Djokovic 16 Grand Slam-titler før spillet begynner på Flushing Meadows om noen uker.

Det kommer du også til å få høre noen ganger de neste ukene.

Jakten på Jimmy (Connors og hans 109 singletitler)

Roger Federer og Jimmy Connors (Wikimedia Commons)

En av de store historiene på herresiden i 2019 kommer til å bli hvor mange singletitler Roger Federer vinner. Han vant sin 101. tittel i Miami sist helg, og er med det åtte bak Jimmy Connors´ rekord på 109 titler. Federer har sagt flere ganger at dette ikke er et tall han bryr seg så mye om, og at han er mye mer opptatt av å vinne de store turneringene. Jeg tror ham på det, samtidig som jeg nekter å tro at han ikke tenker på tallet 109 i det hele tatt.

Her ser dere karrierekurvene for de to. Det finnes neppe noen som mener Jimmy Connors er tidenes beste tennisspiller bare fordi han har denne rekorden, men den sier noe om evnen til å være relevant år etter år. Antall titler vertikalt, alder horisontalt.

Bare for gøy kan vi hive inn to andre som fort kan bli tidenes beste når karrierene deres er over; Nadal og Djokovic. Her er deres kurver sammenlignet med Connors og Federer. Fortsetter de to like lenge som Federer, med samme utvikling, kan de også passere 100 singletitler og vel så det.

De mest leste sakene på tennisbloggen i 2018

Dette var de mest leste sakene på tennisbloggen i 2018:

  1. Her kan du spille tennis i Rogaland. Forsøk på å samle alle tennisbanene i Rogaland og omegn på ett sted. Jeg er som vanlig interessert i oppdateringer fra dere!  (Sjekk også denne oversikten, så skal det meste være dekket.)
  2. Aiai! En offentlig tennisbane i Stavanger! Gammel sak om tennisbanen ved Mosvatnet i byen min. Det er bedre offentlige baner på Lassa.
  3. De meningsløse og morsomme idrettskåringene. Sak fra 2004 som får sin trafikk fra Google-søk etter idrettskåringer.
  4. En serie faste Nadal-momenter. Rapport fra finalen i årets French Open. » – Å, du kødder! Alle gruskamper med Rafael Nadal har noen faste elementer, og vi var framme ved ett av dem: Det punktet av kampen hvor Nadals rekke av umulig opphentinger topper seg i form av en spesielt mirakuløs ball.»
  5. Tennisbloggens klarsynt-pris 2018 går til… Resultater fra årets tippekonkurranse. Du har vel lagt inn tips for 2019?
  6. Bli beundret og berømt – spå tennisåret 2019! Årets tippekonkrranse.
  7. Tennis i Gjesdal og på Tau – en oppdatering. Jeg sjekker hvordan det ligger an med tennisbanene her. Minner meg på at jeg må sjekke opp hva som har skjedd siden sist.
  8. Hva jeg tenker på når jeg spiller tennis. I hodet mitt på tennisbanen.
  9. Slik gikk det da Casper Ruud slo Ernesto Escobedo og kvalifiserte seg til Australian Open 2018. Live-kommentering fra kampen. Jeg må ha stått opp midt på natta, men har fortrengt det.
  10. Det lille, subjektive tennisleksikonet. Fra Agassi til Wimbledon.

Grand Slam-titler etter alder – menn

Det gjenstår mye av tennisåret 2018, men Grand Slam-turneringene er unnagjort. Det er de fire viktigste i et år; Australian Open, French Open, Wimbledon og US Open. De ble vunnet av Roger Federer, Rafael Nadal, Novak Djokovic og Novak Djokovic (du har kanskje hørt dem nevnt før).

Hver gang jeg skriver denne artikkelen, for det gjør jeg hvert år (håper jeg), pleier jeg å si at vi lever i eksepsjonelle tider. Hvor lenge må en tilstand vedvare før den slutter å være ekstraordinær? Det er kanskje mer et semantisk spørsmål enn et tennisspørsmål, og når en unntakstilstand varer i årevis, slutter vi å bry oss om den.

Her er oppdatert oversikt over antall Grand Slam-titler for menn

Faktum er uansett at Federer, Nadal og Djokovic har endret oppfatningen av hva som er mulig, og hvor lange tenniskarrierer kan vare. Federer fylte 37 i sommer, og vant Australian Open i vinter. Nadal vant French Open for 11. gang. Kanskje mest imponerende er det at Djokovic vant både Wimbledon og US Open. Så sent som i vår så han ut som en mann med framtida bak seg. (Med sin 14. Grand Slam-tittel tangerte Novak Djokovic antallet til Pete Sampras, som var en utbrent mann da han la opp som 31-åring. Djokovic er like gammel, og full av pepp igjen. Etter at Sampras satte sin rekord, har Federer og Nadal passert ham, og ingen blir overrasket om Djokovic også gjør det.)

Dette med comeback er verd å merke seg. Før i tida hadde som karrierene regel én kurve, oppover, utflating og nedover. Agassi og Becker hadde flere år mellom noen av sine Grand Slam-titler, men de er utypiske. Jim Courier, Stefan Edberg, Lleyton Hewitt, John McEnroe og Björn Borg hadde noen fortettede år på toppen, men hadde ikke et så langt spenn mellom første og siste Grand Slam-turnering som Federer, Nadal og Djokovic. Federer vant sin første i 2003, Nadal i 2005 og Djokovic i 2008.

Jeg har sluttet å spå. Hvem som vil ende med flest Grand Slam-titler av de tre hovedpersonene i denne artikkelen, er vanskelig å si. Nadal er nærmest Federer, og er fem år yngre. Djokovic er god på alle underlag, men ett år eldre enn Nadal. Federer har tre slams mer enn Nadal.

Følg med, unntakstilstanden ble forlenget i alle fall ut 2018.