Michelangelo, da Vinci og Rafael (han i renessansen!)

Rafael Nadal – Novak Djokovic 6-0, 6-2, 7-5
Finale, French Open 2020

De fleste av Novak Djokovics sliteseire i store kamper har det ene øyeblikket hvor han, gjerne foran et litt fiendtlig publikum, brøler og setter blikket i tribunen etter fabelaktig poeng.

Det kom et sånt poeng i denne kampen også, mot slutten av tredje sett. Djokovic hadde blitt brutt, men brøt tilbake, og settet var igjen på serve. Men det føltes mest som en gammel stjerne som gjør greia si uten overbevisning. Er det noe Djokovic har gjort de siste årene, er det å overbevise. I finalen i dag så jeg lite av den typiske Djokovic-innbittheten som vi har blitt kjent med.

Rafael Nadal har dominert grustennis på måter som ingen kunne forestilt seg. Han går ikke lenger hele sesonger uten å tape på grus. Han tapte mot Schwartzman uka før French Open, og i fjor mot Tsitsipas i oppkjøringen til Paris. Begge årene slo han tilbake i French Open. At en 34-åring, en alder hvor folk i gamle dager ble kalt veteraner, vinner French Open uten å avgi ett eneste sett, sier alt om Nadals kvalitet.

Poengene var som forventet: Djokovic prøvde å ta ballen tidlig og styre poengene. Nadal begynte alle returpoengene Thiem-langt bak grunnlinjen, men gnagde seg inn i poengene etter hvert, på jakt etter å avgjøre med forehanden.

Jeg og Jostein ble sittende og diskutere Grand Slam-horisonten for Nadal. Jeg tror det er mer sannsynlig at han vinner 25 slams enn at Roger Federer vinner en til. Djokovic? Jeg blir overrasket om han ikke krabber forbi Federers 20, fra dagens 17.

Kan de også holde det gående på toppen til slutten av 30-årene? Verken Nadal eller Djokovic virker å mange motivasjon. Begge har stabile relasjoner, gode trenere og lar seg ikke friste til å slappe av med alle pengene sine. Men, jeg gleder meg litt til det kommer noen som får dem til å se gamle ut. At ungfolen Tsitsipas var den som heiv etter pusten i femte sett mot Djokovic er litt … feil. På et vis. Det ville i alle fall vært det i alle andre tennistider enn den Nadal og Djokovic kommanderer nå.

Du kan google deg til mange kvalifiserte meninger om hvem som er tidenes beste tennisspiller. Nadal har taket på Federer innbyrdes, og nå like mange Grand Slams. Djokovic kommer til å passerer Federers uker på førsteplass, og har en god statistikk innbyrdes mot begge. Og så videre.

Men hvem bryr seg? Om 100 år kommer alle til å se tilbake på perioden vi er inne i nå, som herretennisens absolutte gullalder. Å slå hverandre i hodet om hvem som er best av disse tre tidenes beste, er som å holde Michelangelo, Rafael og Leonardo da Vinci opp mot hverandre – artig nok, men mye kjedeligere enn å nyte kunsten de har gitt oss.

2010-19: De fantastiske tre

Tennis.com kåret Novak Djokovic til tiårets herrespiller, og det er selvsagt helt riktig. Da dette tiåret begynte, hadde han én Grand Slam-tittel. Han var mest kjent for å veikne til ved de store anledningene, og var en blek treer bak duopolet Roger Federer/Rafael Nadal.

Nå? Djokovic er mannen som kommer tilbake fra alle nedturer, fysiske og psykiske. Han er sportens tittelgrabbende, lavkarabospisende seiersmaskin. Han ligger litt bak de to andre i antall Grand Slam-titler. Hvem av dem som kommer til å ha flest når karrierene er over, er fortsatt et åpent spørsmål. Jeg holder en knapp på Nadal. Djokovic er ett år yngre (født 1987), Federer er fem og seks år eldre enn dem.

Duellen mellom Nadal og Djokovic vil trolig bli avgjort av hvem av dem som orker å holde på lengst. Foreløpig har ingen i noen av de to-tre neste generasjonene detronisert dem, selv om mediene elsker å peke på den neste store på denne tida av året. Akkurat nå er det Stefanos Tsitsipas, som vant ATP-sluttspillet i november. For et par år siden var det Grigor Dimitrov da han vant samme turnering. De har like mange Grand Slam-titler: Null. Jeg liker Mats Wilanders motto om at for å være favoritt til en Grand Slam-turnering, må man ha vunnet en før.

Her er Federer, Nadal og Djokovics 2010-19:

Hvorfor det er vanskelig å sammenligne mellom epoker, mer spesifikt hvorfor Margaret Courts 24 Grand Slam-titler ikke så relevant

Er Serena Williams en større spiller enn Margaret Court? Ja, selvsagt, uansett hva Court vant i sin tid. At Courts 24 Grand Slam-titler fortsatt trekkes fram, er mest en gimmick. Men et tall er et tall, og jeg nekter å tro at det ikke har bidratt til Serena Williams svake Grand Slam-finaler i det siste.

Fram mot US Open om noen uker kommer vi til å høre mye om Serena Williams og hennes jakt på Grand Slam-tittel nummer 24. Den historien skrives før hver Grand Slam-turnering, for Serena har 23 Grand Slams i single nå. (Adjektivet du kommer til å bli grønnlei av, er elusive. Google Serena+elusive, så skjønner du hva jeg mener.)

Grand Slam-turnering mest i navnet

Australske Margaret Court har rekorden med 24 Grand Slam-titler. Margaret Court? Hun nevnes sjelden når tidenes beste kvinnelige tennisspiller diskuteres. Den enkle grunnen til det er at 11 av hennes 24 titler ble vunnet i Australian Open, i en tid hvor turneringen hadde mye lavere status enn i dag. I 1960, Courts første seier der, var det kun 32 spillere i trekningen (mot 128 i dag), og Court måtte da vinne fem kamper for å ta turneringen. Seks av de åtte spillerne som var seedet, var australske.

Nå skal ikke jeg utrope meg til ekspert på kvinnetennis anno 1960, men jeg tviler på toppen av sporten var så Australia-tung som seedingen til turneringen. I 1961 var alle (!) de åtte seedede spillerne i dameklassen australske.

I 2019 er Grand Slam-resultater målestokken for suksess i tennis. Derfor er det litt rart at journalister legger så stor vekt på Margaret Courts rekord, når flere av titlene ble vunnet i en tid hvor mange av de beste droppet Australian Open. Vi bruker dagens briller for å vurdere prestasjoner bakover i en tid hvor verden var annerledes.

Avgjørende flytting til Melbourne Park

Melbourne Park (Wikimedia Commons)
Melbourne Park (Wikimedia Commons)

Det er mange ukjente navn både på herre- og damesiden hvis man ser listen over vinnere opp gjennom årene. Jimmy Connors, John McEnroe og Björn Borg spilte sjelden Australian Open, selv om det var på et underlag de behersket (gras). Men i deres tid ble turneringen spilt sent på året, og var en Grand Slam-turnering mest i navnet. John Feinstein skriver en del om dette i sin bok Hard courts. Australian Open fikk et løft på 1980-tallet, ikke minst med flyttingen til Melbourne Park  i 1988.

Er Serena Williams en større spiller enn Margaret Court? Ja, selvsagt, uansett hva Court vant i sin tid. At Courts 24 Grand Slam-titler fortsatt trekkes fram, er mest en gimmick. Men et tall er et tall, og jeg nekter å tro at det ikke har bidratt til Serena Williams svake Grand Slam-finaler i det siste. Kampen mot Serena Halep i Wimbledon var ikke bra.

Jernberg vs. Dæhlie vs. Northug

Prioriteringene og mulighetene endrer seg fra generasjon til generasjon i alle idretter.

Hvordan sammenligne Sixten Jernberg, Bjørn Dæhlie og Petter Northugs karrierer, når idretten og mesterskapsformene endrer seg fra generasjon til generasjon? Dæhlie hadde mange flere sjanser enn Jernberg til å vinne gull, og han var heldig som fikk to tette vinter-OL midt i karrieren (1992 og 1994). Northug på sin side fikk enda flere øvelser å hevde seg i enn Dæhlie. Og sånn kan man holde på.

Sixten Jernberg
Sixten Jernberg i 1961 (Wikimedia Commons).

Hvordan rangere friidrettsutøvere mellom generasjoner, når det ikke ble innført VM før i 1983, først med fire års intervaller, og så med to?

Hvor mye vekt skal legges på VM-titlene i fotball i årene hvor bare en håndfull lag var med, og turneringen åpenbart hadde lavere status enn de siste 50 årene?

Samme mål, samme målestokk

En ting er sikkert: På herresiden i tennis gir det mening å bruke Grand Slam-resultatene for å sammenligne mellom tidenes beste.

Alle de tre beste i dag (Federer, Nadal, Djokovic) spiller innen det samme paradigmet, og det gjorde ikke minst Pete Sampras, som så seg ut Roy Emersons Grand Slam-rekord som et mål. (Og ja, Emerson vant også mesteparten av sine titler på hjemmebane i Australia på 1960-tallet, og ingen har noen gang ment at han er tidenes beste herrespiller.) ‘

Federer har 20, Nadal 18 og Djokovic 16 Grand Slam-titler før spillet begynner på Flushing Meadows om noen uker.

Det kommer du også til å få høre noen ganger de neste ukene.

Jakten på Jimmy (Connors og hans 109 singletitler)

En av de store historiene på herresiden i 2019 kommer til å bli hvor mange singletitler Roger Federer vinner. Han vant sin 101. tittel i Miami sist helg, og er med det åtte bak Jimmy Connors´ rekord på 109 titler.

En av de store historiene på herresiden i 2019 kommer til å bli hvor mange singletitler Roger Federer vinner. Han vant sin 101. tittel i Miami sist helg, og er med det åtte bak Jimmy Connors´ rekord på 109 titler. Federer har sagt flere ganger at dette ikke er et tall han bryr seg så mye om, og at han er mye mer opptatt av å vinne de store turneringene. Jeg tror ham på det, samtidig som jeg nekter å tro at han ikke tenker på tallet 109 i det hele tatt.

Her ser dere karrierekurvene for de to. Det finnes neppe noen som mener Jimmy Connors er tidenes beste tennisspiller bare fordi han har denne rekorden, men den sier noe om evnen til å være relevant år etter år. Antall titler vertikalt, alder horisontalt.

Bare for gøy kan vi hive inn to andre som fort kan bli tidenes beste når karrierene deres er over; Nadal og Djokovic. Her er deres kurver sammenlignet med Connors og Federer. Fortsetter de to like lenge som Federer, med samme utvikling, kan de også passere 100 singletitler og vel så det.

De mest leste sakene på tennisbloggen i 2018

En oversikt over de mest leste sakene på Tennisbloggen i 2018.

Dette var de mest leste sakene på tennisbloggen i 2018:

  1. Her kan du spille tennis i Rogaland. Forsøk på å samle alle tennisbanene i Rogaland og omegn på ett sted. Jeg er som vanlig interessert i oppdateringer fra dere!  (Sjekk også denne oversikten, så skal det meste være dekket.)
  2. Aiai! En offentlig tennisbane i Stavanger! Gammel sak om tennisbanen ved Mosvatnet i byen min. Det er bedre offentlige baner på Lassa.
  3. De meningsløse og morsomme idrettskåringene. Sak fra 2004 som får sin trafikk fra Google-søk etter idrettskåringer.
  4. En serie faste Nadal-momenter. Rapport fra finalen i årets French Open. » – Å, du kødder! Alle gruskamper med Rafael Nadal har noen faste elementer, og vi var framme ved ett av dem: Det punktet av kampen hvor Nadals rekke av umulig opphentinger topper seg i form av en spesielt mirakuløs ball.»
  5. Tennisbloggens klarsynt-pris 2018 går til… Resultater fra årets tippekonkurranse. Du har vel lagt inn tips for 2019?
  6. Bli beundret og berømt – spå tennisåret 2019! Årets tippekonkrranse.
  7. Tennis i Gjesdal og på Tau – en oppdatering. Jeg sjekker hvordan det ligger an med tennisbanene her. Minner meg på at jeg må sjekke opp hva som har skjedd siden sist.
  8. Hva jeg tenker på når jeg spiller tennis. I hodet mitt på tennisbanen.
  9. Slik gikk det da Casper Ruud slo Ernesto Escobedo og kvalifiserte seg til Australian Open 2018. Live-kommentering fra kampen. Jeg må ha stått opp midt på natta, men har fortrengt det.
  10. Det lille, subjektive tennisleksikonet. Fra Agassi til Wimbledon.

Grand Slam-titler etter alder – menn

Hvor lenge må en tilstand vedvare før den slutter å være ekstraordinær? Det er kanskje et mer semantisk spørsmål enn et tennisspørsmål, og når en unntakstilstand varer i årevis, slutter vi å bry oss om den. Faktum er at Federer, Nadal og Djokovic har endret oppfatningen av hva som er mulig, og hvor lange tenniskarrierer kan vare.

Det gjenstår mye av tennisåret 2018, men Grand Slam-turneringene er unnagjort. Det er de fire viktigste i et år; Australian Open, French Open, Wimbledon og US Open. De ble vunnet av Roger Federer, Rafael Nadal, Novak Djokovic og Novak Djokovic (du har kanskje hørt dem nevnt før).

Hver gang jeg skriver denne artikkelen, for det gjør jeg hvert år (håper jeg), pleier jeg å si at vi lever i eksepsjonelle tider. Hvor lenge må en tilstand vedvare før den slutter å være ekstraordinær? Det er kanskje mer et semantisk spørsmål enn et tennisspørsmål, og når en unntakstilstand varer i årevis, slutter vi å bry oss om den.

Her er oppdatert oversikt over antall Grand Slam-titler for menn

Faktum er uansett at Federer, Nadal og Djokovic har endret oppfatningen av hva som er mulig, og hvor lange tenniskarrierer kan vare. Federer fylte 37 i sommer, og vant Australian Open i vinter. Nadal vant French Open for 11. gang. Kanskje mest imponerende er det at Djokovic vant både Wimbledon og US Open. Så sent som i vår så han ut som en mann med framtida bak seg. (Med sin 14. Grand Slam-tittel tangerte Novak Djokovic antallet til Pete Sampras, som var en utbrent mann da han la opp som 31-åring. Djokovic er like gammel, og full av pepp igjen. Etter at Sampras satte sin rekord, har Federer og Nadal passert ham, og ingen blir overrasket om Djokovic også gjør det.)

Dette med comeback er verd å merke seg. Før i tida hadde som karrierene regel én kurve, oppover, utflating og nedover. Agassi og Becker hadde flere år mellom noen av sine Grand Slam-titler, men de er utypiske. Jim Courier, Stefan Edberg, Lleyton Hewitt, John McEnroe og Björn Borg hadde noen fortettede år på toppen, men hadde ikke et så langt spenn mellom første og siste Grand Slam-turnering som Federer, Nadal og Djokovic. Federer vant sin første i 2003, Nadal i 2005 og Djokovic i 2008.

Jeg har sluttet å spå. Hvem som vil ende med flest Grand Slam-titler av de tre hovedpersonene i denne artikkelen, er vanskelig å si. Nadal er nærmest Federer, og er fem år yngre. Djokovic er god på alle underlag, men ett år eldre enn Nadal. Federer har tre slams mer enn Nadal.

Følg med, unntakstilstanden ble forlenget i alle fall ut 2018.

Hvem vinner oftest når et game går til deuce?

ATP har en statistikk de kaller «Under pressure standing», som skal vise hvem som er best under press. Scoren er en sammenstilling av hvor mange breaksjanser spilleren har avverget, hvor mange breaksjanser spilleren omsetter, hvor mange tie-breaks han har vunnet og hvor stor del av avgjørende sett han vinner. Federer leder den rankingen for øyeblikket.

Det finnes statistikk for det meste i tennis. En statistikk jeg ikke har funnet, men godt kunne tenkt meg å se, er hvilke spillere som vinner flest games som går til deuce. Deuce er som kjent når stillingen blir 40-40 i et game. Det er en mentalt interessant stilling fordi en av spillerne allerede har hatt sjansen til å vinne gamet, men blir dratt tilbake til en uavgjortposisjon.

Hittil har jeg ikke funnet noen statistikk som viser hvilke spillere som har prosentmessig best uttelling i games som går til deuce. Den ville vært interessant fordi den tar opp i seg spilleres evne til å yte best i pressede situasjoner, enten de server eller returnerer.

Scorecasting handler om idrett og statistikk, og gir mest utbytte for deg som liker amerikansk sport

Sport har en innebygd konservatisme. Trenere som feiler med en velprøvd strategi, vil sjelden få gjennomgå hvis de taper. Trenere som prøver noe nytt, selv om det er aldri så velbegrunnet, blir kastet til løvene hvis det slår feil.

Scorecasting av Jon Wertheim og Tobias Moskowitz
Scorecasting av Jon Wertheim og Tobias Moskowitz

Når jeg ikke skriver tennisblogg, jobber jeg på biblioteket i Stavanger. I ei hylle i første etasje står bøkene som folk har reservert, og venter på å bli hentet. Mye av det som står der er lett å gjette seg til, det er den lille gruppen bøker som «alle» snakker om for tiden, og de mest populære titlene for barn og ungdom.

Noen titler står der år etter år. De fortsetter å få et stort publikum lenge etter at de er nye, og uten at det skrives noe særlig om dem. En slik er Daniel Kahnemans Tenke, fort og langsomt. Den handler om hvordan hjernen vår fungerer, og hvordan reptilhjernen vår, den delen av bevisstheten som er innstilt på overlevelse og å avverge farer, kan lure oss til å fatte dårlige beslutninger.

En del av bildet her er hvordan vi lener oss til vedtatte sannheter i stedet for å tenke rasjonelt gjennom ting. For noen år siden leste jeg en bok i denne sjangeren om fotball, kalt Tallenes tale. Den anbefales alle som er interessert i fotball i et statistisk lys. Boken avliver en hel del myter om sporten, blant annet hvor lite farlige cornere er, og hvorfor klubber bør bruke like mye penger på forsvarsspillere som spisser.

Denne uka har jeg lest Scorecasting (2011), hvor Sports Illustrateds tennisskribent Jon Wertheim er en av forfatterne. Den kan sammenlignes med Tallenes tale og Freakonomics (som jeg ikke har lest), ved at den prøver sportsklisjeer mot tørre fakta. Defence wins championships, som Michael Jordan pleide å si? Lønner det seg å ta en time-out for å sette motstanderen ut av spill?

Boka handler for mye om typiske amerikanske idretter til at jeg klarte å henge helt med. Baseball og amerikansk fotball har jeg ikke noe forhold til.

Men det er litt tennis i boka. Dommerens rolle i sport er en viktig del av Scorecasting. En myte som oppheves til sannhet i boka, er at dommeren dømmer til fordel for hjemmelaget. Forfatterne underbygger dette med eksempler fra adferdspsykologi, og mener at dommeren blir ubevisst påvirket av hoiingen til de mange tusen hjemmesupporterne. (De har statistikk som underbygger det, les boka selv.)

Tenniseksempelet i boka er fra US Open i 2009, semifinalen mellom Serena Williams og Kim Clijsters. I slutten av andre sett blir Serena avblåst for fotfeil, noe som får henne til å miste fatningen, og etter hvert hele kampen:

Scorecasting setter dette i sammenheng med det som kalles omission bias, som de mener er utbredt blant dommere: De aller fleste dommere vil nøle med å blåse hvis mye står på spill. Årsaken er at vi – som tilskuere og som mennesker – lettere tilgir personer som lar være å handle når de skulle ha gjort det, enn mennesker som tar en feilaktig avgjørelse. Derfor lar dommere feil  passere. (De har tall som underbygger det også.) Mot slutten av de fleste kamper, uansett idrett, vil dommeren holde seg mer og mer i bakgrunnen når oppgjøret er på sitt mest dramatiske, og la være å blåse i situasjoner som ville blitt avblåst om de hendte tidligere i kampen. (I fotball vil dommeren også legge til mer tid hvis hjemmelaget ligger under, enn hvis de leder, ifølge Scorecasting.) Denne logikken er forståelig, men er den ønskelig? Den åpner for et stor tolkningsrom: Hvilke regler er for ubetydelige til at dommeren skal bry seg om dem når alt skal avgjøres? I dette tilfellet: Skal ikke dommerne dømme fotfeil i slutten av et sett?

Det mest interessante i Scorecasting er logikken som slår inn i golf, og som lett kan overføres til annen sport og livet i sin alminnelighet. En golfrunde handler om å komme seg gjennom løypa (banen?) på færrest mulig slag. Hvert hull på en golfbane har et visst antall slag som er beregnet å bruke, det kalles å klare hullet på par. Scorecasting viser hvordan golfspillere er mer offensive hvis de slår for å berge par, altså unngå å bruke flere slag enn forventet på et hull, enn hvis putten de slår vil sørge for at de klarer det under par. Vi skjerper oss mer hvis vi kjemper for å begrense et tap, enn når vi spiller for å øke en ledelse. Tap svir mer enn seier gleder. Hvor ofte har du ikke hørt noen si «det er ikke så nøye med selvangivelsen, så lenge jeg ikke blir skyldig penger?» Hvor mange som får igjen penger på skatten, sjekker om tallene stemmer, sammenlignet med hvor mange av restskattebetalerne som gjør det?

Temaet minner meg om det Brad Gilbert skreiv i sin klassiker Winning ugly, og som Pete Sampras er inne på i sin selvbiografi: De beste tennisspillerne gjør maksimalt ut av en ledelse, de prøver ikke å forsvare den, men øke den. De skjerper seg enda mer når de leder, for å banke håpløsheten inn i motstanderen. Sampras skriver om hvordan det var viktig for ham å vinne det neste poenget hvis han hadde tatt ledelsen 40-0 i egen serve. Med hans serve ville han nok vunnet gamet om han ikke vant det blankt, men Sampras skriver i selvbiografien hvordan han samlet seg for å blåse gjennom servegamet hvis han hadde tatt de tre første poengene. Pete Sampras skjønte den menneskelig refleksen med å sette inn alle krefter når nederlaget truet, men jobbet aktivt mot å slappe av i medvind.

Scorecasting handler også om hvordan sport har en innebygd konservatisme. Trenere som feiler med en velprøvd strategi, vil sjelden få gjennomgå hvis de taper. Trenere som prøver noe nytt, selv om det er aldri så velbegrunnet, blir kastet til løvene hvis det slår feil. Forfatterne trekker paralleller til aksjemarkedet: Ingen megler vil få sparken for å investere kundens penger i Statoil eller DnB, selv om aksjekursene skulle kollapse måneden etter. Men mislykkes de med investeringer i ukjente selskaper, selv om grunnene skulle solide, kan de begynne å se seg om etter ny jobb. Ikke kom her og tap på nye måter!

Litt av det samme gjelder i sport også, helt ned på mitt basale nivå. Hvis jeg har en dårlig dag ved grunnlinja, blir jeg likevel stående der, gjerne i flere mislykkede game, i påvente av at den savnede backhanden skal vende tilbake. Jeg ville kanskje tapt like mange poeng ved nettet, men tviholder likevel på den tapende strategien. Å sette aksjene mine i Volley A/S, virker såpass utrygt at jeg tviholder på taperaksjen Grunnlinje Ut og Nett A/S. Det er skummelt der framme, og jeg ser så teit ut når jeg kommer trampende mot nettet. Men hvorfor fortviler jeg mer over en bommet smash eller volley, i forhold til en forehand fra grunnlinja som jeg slår ut? Ett poeng er ett poeng, uansett hvordan det tapes.

Tennis er så full av statistikk at en bok om emnet må komme før eller seinere. Den skal jeg lese.

 

En følelse av solnedgang

De to spillerne som har definert de siste ti årene i herretennis nærmer seg slutten av karrieren.

Rafael Nadal har trukket seg fra alle turneringer resten av sesongen. Han er ranket 7 i verden for øyeblikket. Roger Federer kommer heller ikke til å spille mer i år. Denne uka var de samlet på Mallorca, hvor Nadal åpnet tennisskole.

De to spillerne som har definert de siste ti årene i herretennis nærmer seg slutten av karrieren. Novak Djokovic er fortsatt verdensener, men har vist tegn til slitasje – ikke minst mentalt – etter seieren i French Open på forsommeren.

Fem spillere har allerede kvalifisert seg til ATP-sluttspillet i London, hvor verdens åtte beste får delta: Djokovic, Murray, Wawrinka, Raonic og Nishikori. Raonic er yngst av disse, 25 år gammel. Av yngre spillere har Dominic Thiem (23) best sjanse på London-billett, og det hadde vært bra for sporten om han klarte det. Hvor mange der ute kan med hånden på hjertet si at de brenner etter å se Tomas Berdych enda en gang?

Rafael Nadal vant to grusturneringer i april, men har ellers vært plaget av skader. Han ble 30 i år, og en kikk på karrieren hans viser at de beste årene ligger et stykke tilbake.

2005-sesongen hans er noe av det tøffeste jeg har sett. Nadal var 19 år og pløyde gjennom grussesongen, hans vant åtte titler på det underlaget. Med piratbukser, glinsende biceps og en rått overskrudd forehand var Nadal noe for seg selv.

Like imponerende var 2013-sesongen. Her er Nadals karriere, år for år:

Rafael Nadals titler gjennom karrieren

Nadal denne uka:

“Neither Roger or I have forgotten the way to play tennis,” said Nadal, “and we are working to get back to the highest level.”

Nadal har gjort gode comeback før. Klarer han det igjen – i form av Grand Slam-triumfer – vil det kanskje være hans største prestasjon. Pilene har pekt jevnt nedover de tre siste årene, men samtidig vil en skadefri Nadal alltid være en vinnerkandidat i French Open.

Men å tro at han skal passere Roger Federers 17 Grand Slam-titler (Nadal har 14), virker urealistisk nå.

To veier til 22 Grand Slam-titler

Steffi Graf
Steffi Graf i Wimbledon 2009 (Wikimedia Commons).

OL-tennisen er slutt, og spillerne havner inn i den faste rytmen igjen. Når US Open begynner om noen uker, handler mye om Serena Williams, og hennes jakt på nye rekorder. Hun har allerede tangert Steffi Grafs 22 Grand Slam-titler, som er mest i moderne tid.

Serena er ikke like utilnærmelig som før, men slik det ser ut nå, blir jeg mer overrasket om hun ikke bryter 22-grensen enn om hun klarer det.

Steffi Graf vant sin siste slam i 1999, mot Martina Hingis i en meget minneverdig finale i Paris (YouTube). Rett etter at hun hadde vunnet nummer 22, kom spørsmålene om Margaret Court Smiths rekord på 24 singletitler var neste mål. Før den melodien kom skikkelig i gang, la i stedet Graf opp, midt på sommeren 1999, sluttkjørt og uten mer å bevise.

Både Serena Williams og Steffi Graf vant sine første Grand Slam-titler året de fylte 18. Begge var barnestjerner som tidlig kom i medienes søkelys. Likevel tok karrierene deres forskjellige retninger. Graf tok de fleste av sine Grand Slam-titler i årene 1988-96, mens Serena har vunnet ni Grand Slam-titler i 30-årene.

Da Graf la opp, skrev mange om prøvelsene hun ble satt på utenfor banen, og hvordan de slet på henne. Det har aldri vært stille rundt Serena Williams heller, uten at det ser ut til å gnage henne ned.

I dokumentaren om Serena som ble vist på NRK i sommer, er det en scene hvor hun venter på å motta en pris. Kameraet følger henne backstage. Et sted i introduksjonen sier speakeren (og dette tar jeg fra hukommelsen) noe sånt som at hun endte året som nummer 1 i verden i 2002, og igjen i 2009. Til dette himler Serena med øynene og spør ut i lufta «hva gjorde jeg i alle årene mellom»? I de statistisk sett beste årene for tennisspillere flatet Serenas karriere ut av ulike grunner, men hun omskriver fortsatt reglene for hva spillere i 30-årene kan få til.

Her er Williams og Graf sine veier til 22 Grand Slam-titler:

Serena Williams og Steffi Graf
Og ja, her er Serena mot Graf i 1999. Serena skriker mindre i 2016.