Verdens beste tennisnasjoner for kvinner i 2015

I den korte tennispausen passer det å gjøre opp status for sesongen som er slutt. Hvordan fordeler de 100 beste spillerne i verden seg på nasjoner, og går det an å utrope et land til verdens beste med dette som utgangspunkt?

I den korte tennispausen passer det å gjøre opp status for sesongen som er slutt. Hvordan fordeler de 100 beste spillerne i verden seg på nasjoner, og går det an å utrope et land til verdens beste med dette som utgangspunkt? Jeg gjorde samme øvelse i fjor, og ting har ikke endret seg så mye i toppen siden 2014.

Serena Williams (Wikimedia Commons).

Her er topp 100 for kvinner ved årsslutt 2015, fordelt på land:

Land Antall Hvem (spillernes ranking i parentes)
USA 12 S. Williams (1), V. Williams (7), Keys (18), Stephens (30), Vandeweghe (37), Brengle (40), Lepchenko (47), Mattek-Sands (60), McHale (63), Falconi (76), Davis (88), Riske (97)
Tyskland 10 Kerber (10), Petkovic (24), Lisicki (32), Barthel (45), Goerges (50), Beck (58), Witthoeft (64), Maria (74), Friedsam (95), Siegemund (98)
Russland 7 Sharapova (4), Makarova (23), Kuznetsova (25), Pavlyuchenkova (28), Gasparyan (61), Kasatkina (75), Rodina (87)
Tsjekkia 7 Kvitova (6), Safarova (9), Pliskova (11), Strycova (42), Hradecka (53), Allertova (62), Koukalova (99)
Romania 5 Halep (2), Begu (31), Niculescu (39), Dulgheru (69), Mitu (96)
Italia 5 Pennetta (8), Vinci (15), Errani (20), Giorgi (35), Knapp (51)
Spania 4 Muguruza (3), Suarez Navarro (13), Arrabarrena (86), Dominguez Lino (100)
Slovakia 4  Schmiedlova (26), Cibulkova (38), Rybarikova (80), Hantuchova (83)
Polen 3 A. Radwanska (5), Linette (90), U.Radwanska (94)
Serbia  3 Ivanovic (16), Jankovic (21), Jovanovski (79)
Ukrania  3  Svitolina (19), Tsurenko (33), Bondarenko (89)
Frankrike 3 Mladenovic (29), Garcia (34), Cornet (43)
Belgia 3 Wickmayer (41),  Van Uytvanck (44), Flipkens (85)
Kasakhstan 3 Diyas (52), Shvedova (67), Putintseva (77)
Japan 3 Doi (54), Hibino (66), Nara (81)
Kroatia 3 Tomljanovic (65), Lucic-Baroni (68), Konjuh (82)
Sveits 2 Bacsinzsky (12), Bencic (14)
Hviterussland 2 Azarenka (22), Govortsova (71)
Australia  2 Stosur (27), Gavrilova (36)
Storbritannia 2 Konta (48), Watson (55)
Danmark 1 Wozniacki (17)
Brasil 1 Pereira (46)
Canda 1 Bouchard (49)
Sverige 1 Larsson (56)
Montenegro 1 Kovinic (57)
Bulgaria 1 Pironkova (59)
Ungarn 1 Babos (70)
Kina 1 Zheng (72)
Slovenia 1 Hercog (73)
Colombia 1 Duque-Marino (78)
Latvia 1 Ostapenko (84)
Estland 1 Kontaveit (91)
Puerto Rico 1 Puig (92)
Taiwan 1 Hsieh (93)

Hva forteller oversikten?

  • USA har både topp og bredde. Det er lett å glemme når Serena Williams dominerer slik hun gjør. En av 2015s mest underkommuniserte historier er den om Venus Williams, som nekter å gi seg og leverte en sterk sesong. Sloane Stephens og Madison Keys sørger for etterveksten, selv om karrierepilene deres ikke peker så bratt oppover som man spådde for noen år siden. USA er fortsatt verdens beste tennisnasjon for kvinner.
  • Tennis er fortsatt en utpreget europeisk dominert idrett. Sjekk hvor mange småland fra Europa som er representert. Latvia, Estland, Sverige, Montenegro, for ikke å snakke om alle fra Øst-Europa. Norge er selvsagt ikke her. (Vår beste var Ulrikke Eikeri på 360. plass.) Ingen afrikanske spillere på listen for 2015.
  • Tsjekkia er eneste land med to spillere i topp 10 bortsett fra USA. Jeg regner med at Safarova faller ut av topp 10 i 2016, mye av poengene henne skyldes finaleplassen i French Open. 1300 av hennes 3590 rankingpoeng kommer fra den turneringen.
  • Frankrike sliter. For 10-20 år siden var de franske jentene overalt. I 1999 var seks av 25 spillere i topp 25 fra Frankrike. I dag? Ingen maktfaktor.
  • Tyskland? Bredde, men ingen topp. Det hender at spillere går fra å være solide topp 30-folk til den ypperste eliten (Stan Wawrinka på herresiden er et ferskt eksempel). Likevel har jeg vanskelig for å se at noen av de tyske jentene i topp 30 skal ta spranget helt opp. Wimbledon-vinner Wimbledon-finalist Lisicki har det største potensialet, men er ikke stabil nok til å etablere seg i topp 5.

Finner du feil? Skriv i kommentarfeltet.

Skippertak-oppdatering: Alle piler peker mot New York

Det er noe med september. Det er US Open på Eurosport. Det er valg annethvert år. Det er Kapittel-festival. September er høstens løgnaktige reklameplakat, den som sier «nei da, det blir bare bittelitt mørkt og bittelitt regn, masse bra på tv og sommervarmen sitter jo litt i asfalten uansett.» Jeg biter på.

US Open (begynner 31. august) er ikke bare årets siste Grand Slam-turnering, den er også den vanskeligste å vinne. Den spilles på hardcourt (demokratisk underlag), den er årets siste Grand Slam, den spilles i New York, det er varmt og 254 av spillerne heter verken Serena Williams eller Novak Djokovic. Som er solide favoritter til å vinne, selv om jeg ikke tror begge gjør det.

De siste ukene har verdens beste spillere reist Nord-Amerika rundt for å finne formen til US Open. Det gikk sånn (de eldste turneringene øverst):

Herrefinale Kvinnefinale
Atlanta Isner – Baghdatis 6-3, 6-3 Ikke kvinneklasse
Stanford Ikke herreklasse Kerber – Pliskova 6-3, 5-7, 6-4
Washington D.C. Nishikori – Isner 4-6, 6-4, 6-4 Stephens – Pavlyuchenkova 6-1, 6-2
Toronto Ikke herreklasse Bencic – Halep 6-7, 7-6, 3-0 (Halep skadet)
Montreal Murray – Djokovic 6-4, 4-6, 6-3 Ikke kvinneklasse
Cincinnati Federer – Djokovic 7-6, 6-3 S.Williams – Halep 6-3, 7-6
New Haven Ikke herreklasse
Winston-Salem Ikke kvinneklasse

Turneringene i New Haven og Winston-Salem er siste sjanse til å finne en godfølelse. Ingen av de beste spiller naturlig nok der. Gilles Simon, Kevin Anderson og Jo-Wilfried Tsonga er de tre øverst seedede i W-S. I New Haven fortsetter Eugenie Bouchards katastrofale sesong. Å ta bare ett game mot Roberta Vinci kan ikke beskrives på noen annen måte.

Hva har turneringene i USA lært oss?

  • At John Isner alltid er farlig, så lenge anledningen er liten og han spiller på hjemmebane.
  • At Roger Federer fortsetter å overraske. I Cincinnati slo han Murray og Djokovic på to dager, uten å bli brutt. Federer var hissigere enn noen gang i måten han gjorde det på, med kamikaze-angrep mot Djokovic sine andreserver. (Les ATPs analyse av finalen).
  • At Serena Williams ikke er uslåelig, hun tapte mot Bencic i Toronto og skal slåss mot mye mer enn de sju spillere på veien mot tittelen.

Federer tapte finalen, og tennisbloggeren er derfor litt sur og skuffet i sin oppsummering av Wimbledon 2015

Novak Djokovic i Wimbledon 2011. (Wikimedia)

Tid. Alltid for lite av den. Når ulike interesser kjemper om min, vinner ofte aktiviteten som gir penger i kassen. I år betød det at Wimbledon-turneringen i sin helhet ble spilt uten at det kom så mye som et komma på denne bloggen.

Når jeg tenker tilbake på det, har jeg sett få av Roger Federers triumfer på tv.  Jeg husker nederlagene bedre. Australian Open 2009. Wimbledon 2008. US Open 2011 og så videre. Sist gang han vant Wimbledon, i 2012, så jeg første sett (som Federer tapte), gikk syk til sengs og så etterpå at han vant kampen i mitt fravær.

I år har Wimbledon gått på C More, og finalen var den eneste kampen jeg så, sendt på NRK (hurra!). Det vil si; jeg så de to siste settene av tapet mot Djokovic. Det var en nedtur. Federer virket hemmet, stiv, passiv og slått lenge før Djokovic hadde vunnet.

Federer kom fra en semifinale mot Andy Murray som fikk det sosiale nettet til å gå bananas over Federers magi. Likevel hadde jeg Djokovic som klar favoritt i finalen. Djokovic, som Nadal, spiller alltid gode finaler. Det måtte en utenomjordisk Stan Wawrinka til for å slå ham i French Open i forrige måned.

Mot Federer holdt Djokovic presset oppe gjennom hele kampen. Det bidro utvilsomt til at Federer ikke klarte å få noen ro over spillet sitt. Skulle han vunnet denne kampen, måtte han servet som mot Murray og håpet på et heldig break her og der (Pete Sampras-metoden). Fra grunnlinjen vil han ikke kunne slå Djokovic over fem sett i 2015. Og Djokovic ble ikke offer for Federers serving slik Murray ble det i semifinalen.

Flere kommentatorer har nevnt det samme om Novak Djokovic: Han er en spiller uten svakheter, mer enn en spiller med styrker som skiller seg ut. Alt er solid ved Djokovic i 2015, han er en fabelaktig slagmaskin som klarer å komme raskt tilbake fra mentale nedturer. Det stresser motstanderne, selv Roger Federer.

Et irritasjonsmoment med begge Wimbledon-finalene var kommentatorenes sterke trang til å kaste ut spådommer om hva de trodde kom til å skje. Det kan alle gjøre som ser på tv, og eksperter blir sjelden konfrontert med sine spådommer når de slår feil. (Dagens Næringsliv er herlig onde når de tar seg bryet med å se hvor presist ekspertene spår.)

Rett etter kampslutt i herrefinalen spådde Jan Frode Andersen at Djokovic kom til å vinne mange flere Grand Slam-turneringer, og at han kom til å vinne US Open også (jeg klarer ikke å finne klippet, og siterer fra hukommelsen).Alle verdensenere ser uslåelige ut mens de er på topp, også Djokovic. Det betyr selvsagt ikke at de kommer til å dominere i all framtid, og det er lett å glemme når vi ser dem på høyden av makten.

Begge Djokovic-spådommene kan utmerket godt slå til, men det er selvfølgelige utsagn som de fleste kan stille seg bak. Ingen ser for seg det motsatte, at dette er begynnelsen på slutten for Djokovic – heller ikke jeg. Men hvem trodde at Boris Beckers tredje Wimbledon-triumf i 1989 – han var 21 år gammel – skulle bli hans siste der? Eller at John McEnroes seier i US Open 1984, hans utrolige sesong, ble hans siste av noen Grand Slam-sort? Eller at Mats Wilander, som vant US Open og to andre Grand Slam-turneringer i 1988, aldri ville komme i nærheten igjen?

I en forutsigbar verden kommer Djokovic til å dominere i lang tid framover. Det fine og frustrerende med sport er at virkeligheten ofte avviker fra manus. Det mest interessant med de beste idrettsfolkene er å se hvordan de takler siste halvdel av karrieren. Noen blir utbrent (Sampras, Borg, Graf), noen faller raskt og brutalt (Wilander), noen finner ny inspirasjon (Agassi) og andre nekter å bli gamle (Serena Williams). Hvor kommer Novak Djokovic til å være når han er 31?

Dette ble litt i sureste laget. Jeg hadde sikkert også spådd det ene og det andre hvis jeg hadde kommentert en Wimbledon-finale på NRK. Likevel; hvorfor har kommentatorer sterkt behov for å si at «denne kampen er ferdig» og «dette kan gå fort» så snart en spiller får en stor ledelse? Det skjedde da Serena Williams kjørte over Muguruza i begynnelsen av andre sett av damefinalen. Kampen var ikke ferdig, Muguruza hevet seg og Serena fikk nerver. Muguruza servet på 4-5 i andre sett, og kunne presset kampen til et tie-break. Etter det første settet regnet jeg med at Serena kom til å vinne, men selv en finale med henne på ene siden av nettet skal spilles til siste poeng. Den er ikke ferdig før den er ferdig. Kjedelig, men sånn er det.

Serena Williams vant sin Grand Slam-tittel nummer 21 i Wimbledon, Novak Djokovic vant sin niende. Kommer Serena til å vinne US Open også, og dermed alle fire i år? Kommer Djokovic til å vinne i New York?

Det kjedelige svaret er at det er umulig å spå om ting så langt fram i tid. Langsiktige spådommer med mange usikre faktorer har liten verdi.

Hvis historien er en pekepinn, vil jeg tippe at en av dem kan vinne, neppe begge. Til det har sporten for mange tilfeldigheter og gode spillere. En av dem kan bli skadet, syk eller møte en motstander som ikke klapper sammen i tredje sett (slik alle gjør mot Serena). Djokovic har, alle sine hardcourtmeritter til tross, bare vunnet US Open én gang, i 2011. Da klarte han seg i semifinalen mot Federer med et nødskrik. Statistisk sett skal både Djokovic og Serena vinne i New York. At begge gjør det? Jeg vil heller sette en hundrings på at det IKKE kommer til å skje.

Kortsiktige spådommer liker jeg bedre. Denne uka spilles kvartfinalene i Davis Cup, og alle er i mitt hode relativt åpne. Serbia stiller uten Djokovic mot Argentina, men har et brukbart lag likevel. Jeg håper å komme tilbake til Davis Cup når jeg har unnagjort enda litt mer jobbing.

Tallene 16-2 sier alt om styrkeforholdet i damefinalen

Maria Sharapova (Wikimedia Commons).

Serena Williams og Maria Sharapova er kvinnetennisens viktigste spillere, og det er passende at de spiller finale i Australian Open i år. Det er noen års alderforskjell mellom dem og de kommer fra hver sin verdensdel (selv om Sharapova praktisk talt er amerikansk).

Men den ene forskjellen som betyr noe på lørdag, er at Williams er best. Hun eier, som kidsa sier (eller var det i 2012?). Serena leder 16-2 i innbyrdes oppgjør. Har det noen gang vært et mer skeivt styrkeforhold mellom to spillere av deres kaliber?

Media har skrevet mye om Roger Federers problemer mot Rafael Nadal, og de er reelle. Federer har ikke slått Nadal i en Grand Slam-turnering siden 2007. Det styrkeforholdet ser likevel ikke så verst ut sammenlignet med Sharapovas historie mot Serena. Hun vant to av de tre første oppgjørene, og dett var dett. Serena har ikke tapt mot Sharapova på ti år.

Alle artikler om Federer versus Nadal nevner tidlig at Federers backhand sliter mot Nadals fryktelige overskru. Nadal er ganske enkelt en dårlig match for Federers spillestil. Jeg ser ikke helt at Sharapova har et like fundamentalt problem mot Serena, og derfor er det litt rart at kampene alltid ender på samme måte. Spillemessig er det ikke stor forskjell mellom dem. Begge vil ta initiativet og slå hardt først. Ingen av dem liker å forsvare seg, selv om de kan det også. Akkurat som Federer må irritere seg over at Nadal alltid spiller solid når de møtes, må Sharapova føle det mot Serena. For Serena taper også kamper, bare ikke mot Sharapova.

Har Sharapova en sjanse? Selvsagt. Alt tar slutt, også Rafael Nadals dominans over Tomas Berdych. Sharapova er proff nok til å gripe sjansen hvis Serena skulle være sjuk, småskadet eller uforklarlig dårlig. Hvis historien gir hint om hva som kommer, stiller Serena i toppform og knuser Sharapova igjen. Spådom: Serena i to sett.

Stopp pressen! Serena Williams ønsker å vinne flere Grand Slam-turneringer!

Jeg har levert mange dårlige overskrifter gjennom årene, så dere må lese de følgende avsnittene med lyden av singlende glasshus for deres indre ører.

Tommy Haas – legger fortsatt ikke opp. Det er gammalt nytt. (Wikimedia)

Vi befinner oss i tennisferien. Det slås ingen viktige gule baller over nettene. Tennis.com driver med oppsummeringer og forhåndsstoff så flittig at man skulle tro de jobbet på akkord.

Ferie betyr mange artikler, og overskrifter, som slår fast det helt opplagte. Saker som ikke vekker oppsikt på noen måte, som bekrefter fordommene om dagens toppidrettsfolk som hardtarbeidende, kjedelige folk.

Her er noen perler, med overskrifter og innhold som pirrer minimalt:

Berdych wants new team to rejuvenate his game. Ja, selvfølgelig!!! Det er jo derfor spillerne skifter trenerstab, for å forbedre spillet sitt!!! Mer sensasjonelt ville det vært om han håpet på en skikkelig nedtur med nye folk på treningsfeltet. Hallo!

Serena aims for better serving, more Grand Slam titles. Nei, så overraskende! Serven er det viktigste slaget i tennis. Selv Pete Sampras kunne sikkert tenkt seg en enda bedre serve, i likhet med meg, deg og alle andre som har spilt tennis. Grand Slam-titler er det viktigste å vinne i sporten, selvfølgelig vil Serena ha flere av dem selv om hun allerede har 18. Hallo!

Ivanovic: Winning another Grand Slam title is my dream. Ana Ivanovic har vunnet en Grand Slam-tittel før. Selvfølgelig vil hun vinne flere. Hvis dette var det mest interessante som kom fram i intervjuet, er det knapt nok verdt å skrive en artikkel. Hallo!

Haas, 36, wants to return to tour. Tommy Haas har spilt profesjonell tennis siden Gro Harlem Brundtland var statsminister. Han er 36 år gammel. Kroppen hans skranter. Likevel har Haas aldri gitt seg, og uttalt seg om saken ca. 346 ganger de siste årene. Haas kommer til å overleve oss alle. At han fortsatt ikke legger opp er status quo, med andre ord. Alle sammen nå: Hallo!!!

Finale US Open 2014, Williams-Wozniacki: Klasseforskjell og kjedelig

Tennis på tv:
Serena Williams – Caroline Wozniacki 6-3, 6-3
Finale US Open 2014

Fluer. Underveis i kampen mellom Serena Williams og Caroline Wozniacki tenkte jeg på fluer, for det så ut som det var det Wozniacki prøvde å bli kvitt. Serena Williams´ slag kom så fort at Wozniacki bare kunne prøve å dunke dem tilbake på improvisert vis, som om hun viftet med fluesmekkeren. Dansken fikk sjelden sjansen til å gjøre mer enn reagere på det som ble sendt hennes vei. Hun fikk ikke sjansen til å være særlig proaktiv, for å si det med konsulentjålespråk.

Har Serena Williams spilt en bedre kamp? Hun hadde en breakball mot seg tidlig, men flere farligheter slapp hun å hanskes med. Selv om Wozniacki brøt et par ganger, virket ikke Williams stresset av det. Serenas spill er i en egen klasse på damesiden, og i denne finalen slapp hun seg aldri ned fra sitt høye nivå. Når jeg ser på statistikken, er ikke tallene så imponerende, det handlet mer om denne (klisjeadvarsel) nerven i kampen som ikke var der.

Serena Williams vant med dette sin Grand Slam nummer 18, og ble gratulert på banen av Chris Evert og Martina Navratilova, de to andre medlemmene i 18-klubben. Kan hun ta igjen Steffi Graf (22)? Ikke hvis hun fortsetter som i år – Serena er snart 33, og vant «bare» en slam i 2014. Men jeg ser ikke hvem i tennishistorien som skulle klart å henge med på Serenas nivå i denne finalen.

Holder Serena Williams på å logge av?

2014 har vært et elendig år for Serena Williams. Ingen Grand Slam-titler, ikke så mye som en en GS-finale. Likevel er hun fortsatt nummer én i verden, og vant nylig turneringen i Stanford. Skader har alltid vært et problem for henne, men hun virker å være frisk nå. Snart begynner US Open, på hjemmebane i New York, hvor Serena er tittelforsvarer.

Serena Williams – i ferd med å bli mett? (Wikimedia)

Tross alle problemer har ikke Serena noen grunn til å grave seg helt ned. Hennes toppnivå er det overlegent beste i dametennis, ja, Serena slår de fleste om hun bare spiller på 80-90 prosent av kapasiteten sin. Vi må også huske at nivået i dametennis ikke er avskrekkende for tiden. Det vil si, nivået er høyt, men vi har ingen stabil klynge med spillere som alltid kommer langt i de store turneringene.

Med alt dette i bakhodet var det merkelig å lese sitatene i ferskt intervju med Serena:

Asked about winning a major this season, Williams said, «I’m not even thinking of it anymore. I haven’t even been able to get to the quarterfinals of a Grand Slam this year. At this point, really just looking forward to next year.»

Høh? Dette er Serena Williams som snakker, damen som ikke har grunn til å frykte noen. Hun står foran årets siste Grand Slam-turnering, så snakker hun allerede om 2015? Dette er latterlig. Jeg nekter å tro at dette er del av en psykologisk greie hvor hun skal snakke seg selv ned for å gi konkurrentene falsk trygghet, eller seg selv, for den saks skyld. Serena driver ikke med sånt. Hvis hun er mentalt ferdig med sesongen i begynnelsen av august, er det første steg på veien til å legge opp, spør du meg.

Og videre:

In a way, I don’t feel like, you know, a ton of pressure going into the Open. I almost feel like it’s lifted. I look forward to next year because I don’t have any points to defend at any of the Slams.

Igjen: Ordene kommer fra Serena Williams, tidenes kanskje beste spiller. Jeg har aldri tenkt på en spiller som bryr seg så fryktelig mye om rankingpoeng, og dette sitatet slår meg som ekstremt defensivt. Serena er ingen ungdom lenger, og før eller senere mister hun også gnisten. Det virker som det er i ferd med å skje.

Hva tror du, holder Serena Williams på å miste appetitten?

Det merkelige tilfellet Serena Williams

French Open 2014 har overrasket på flere måter i sin første uke.

Grigor Dimitrov tapte mot Ivo Karlovic i tre sett. Dimitrov er den unge bulgareren som ikke er så purung lenger, og i årevis ansett for å være framtidig edelmetallmottaker i de store turneringene. Han tapte i tre sett mot gamle Ivo Karlovic, som fortsatt er i stand til å serve de fleste av banen – selv på grus. Det er sånne kamper Dimitrov må vinne for å ta neste steg. Dimitrov er 23 år, og på den alderen hadde Nadal og Federer vunnet sin første Grand Slam-turnering.

Stan Wawrinka (ikke Stanislas lenger) tapte i fire sett mot Garcia-Lopez fra Spania. Jeg så slutten av kampen. Det var et stygt syn. Wawrinka klarte å slå hva som helst ut av banen, og spanjolen behøvde bare å ballen i gang og vente på feilene. Da er det greit å være tennisspiller, når du vet at motstanderen knapt klarer å slå tre grunnslag på rad.

Kei Nishikori har krabbet oppover rankingen de siste årene. Til Franch Open kom han med Michael Chang på trenerbenken, og pressen har selvsagt poengtert at det er 25 år siden Chang vant denne turneringen. Raske, ballsikre menn med asiatisk opphav, kan historien gjenta seg osv. Det kunne den ikke, for Nishikori tapte i første runde mot Martin Klizan.

Ingenting av dette kan måle seg med sjokket over Serena Williams’ tidlige exit. Verdenseneren tapte i strake sett mot (og her må jeg google, for navnet var ukjent for meg) Garbine Muguruza. Jeg har fulgt Serena Williams sin karriere i ca. 15 år, men jeg forstår meg fortsatt ikke helt på henne.

Det er opplest og vedtatt at Serena er en av tidenes beste kvinnelige tennis­spillere. Den beste? Sports Illustrated mente det på en forside for noen år siden. De har rett i den forstand at Serenas toppnivå kanskje er det høyeste noen kvinne har spilt på. Hun har tidenes beste serve på kvinnesiden, helt udiskutabelt. Grunn­slagene hennes er i en annen divisjon enn resten når det gjelder kraft.

Det pussige med Serena Williams er dalbunnene er like dype som toppene er høye. Å tape 2-6, 2-6 mot en spiller ranket nummer 35 i verden (Muguruza)skal bare ikke være mulig med Serenas kapasitet. For et par år siden tapte hun i første runde av French Open mot franske Virginie Razzano, heller ikke hun noen formidabel kraft på WTA-touren. Greit nok at grus ikke er hennes beste dekke, men det forundrer meg at Serena får disse tapene.

Nadal og Federer har også fått noen overraskende tap i Grand Slam de siste årene, men jeg har inntrykk av at nivået tross alt er jevnere på herresiden. Serena spiller en annen sport enn de andre jentene når hun er på sitt beste. Gapet fra Djokovic/Nadal/Federer nedover er ikke like stort.

Som dere vet er også Li Na ute av dameturneringen i Paris for året. Hvem griper sjansen i hennes og Serenas fravær?

Når generasjonsskiftet skjer rett foran øynene våre

Noen kamper antar mytiske proporsjoner fordi de involverte spillernes karrierer overlapper så lite. Når to fantastiske spillere fra hver sin generasjon bare møtes noen få ganger, etterlater det seg store tomrom som vi kan fylle med «hva om?»-spørsmål.

Roger Federer slo Pete Sampras i åttendelsfinalen av Wimbledon 2001, og mye har blitt skrevet om kampen siden den gang. Det skyldes ikke minst at de to Wimbledon-kongene var i hver sin ende av karrieren da denne kampen ble spilt. Sampras var tittelforsvarer i Wimbledon 2001. Federer vant sin første tittel der i 2003.

YouTube vet hva jeg liker. Denne uken fikk jeg foreslått å se høydepunktene fra kampen mellom Björn Borg og Rod Laver i 1976. Borg var på dette tidspunktet 20 år og på vei til å bli verdens beste. Laver var 38, og i avslutningen av sin karriere. Den grønne grusen forteller oss at kampen spilles i USA, nærmere bestemt Boca Raton, Florida. (Merkelig nok står den ikke oppført på ATPs statistikk over kampene mellom Laver og Borg).

Dagens beste idrettsfolk er bedre enn gårsdagens beste. Den regelen gjelder i nesten alle sporter, også tennis. Likevel er det oppklarende å se dette klippet, fra Borgs storhetsperiode. Rafael Nadal har redefinert fenomenet overskru (spinn) på 2000-tallet. Borg spilte med treracket og mindre livlige strenger enn Nadal. Derfor er det rystende å se hvor mye toppspinn Borg, med datidens utstyr, gir ballen. Store deler av disse høydepunktene er filmet fra spillernes høyde, og viser hvordan Borgs slag skyter fart mot Lavers strupe eller deromkring.

Borg blir ofte sammenlignet med Nadal. Begge vokste opp på grus, men var så mye mer. Borg vant French Open seks ganger og Wimbledon fem ganger. Som Nadal var han mer enn en grusmaskin. Legg merke til Borg sine beste opphentinger i dette klippet, og ikke minst de fine volleyene hans.

Kampen mellom Roger Federer og Pete Sampras i Wimbledon 2001 har de fleste hørt om. Kampene mellom Steffi Graf og Serena Williams er ikke like mye omtalt. Tell opp hvor mange Grand Slam-titler Graf og Williams har til sammen, og det er lett å se at deres bataljer burde hatt en større plass i tennismytologien. De møttes bare to ganger, begge i 1999. Graf vant sin siste Grand Slam-tittel det året, Serena vant sin første. Passende nok vant de hver sin kamp mot hverandre, og settsifrene var nesten identiske.

Her er noen klipp fra den siste kampen de spilte, i Indian Wells. Serena Williams var bare ranket 21 i verden på dette tidspunktet, men det var lett å se at hun skulle nå mye høyere. Passende nok var det Serena som vant – akkurat som Borg slo Laver og Federer slo Sampras.

Når kommer neste kamp hvor vi kan se generasjonsskiftet rett foran øynene våre?

Serena og de andre – tennisbloggen oppsummerer 2013 på kvinnesiden

I forrige uke oppsummerte jeg sesongen 2013 for mennene. Nadal og Djokovic preget året, med surglade Andy Murray i beste birolle.

Dametouren mangler en slik dynamikk i toppen. Serena Williams kjører over resten av touren hvis hun spiller opp mot sitt beste, og tapte bare fire kamper i hele 2013 (klarer du å huske dem i farten?). Mediene heier så godt de kan for at Maria Sharapova og Victoria Azarenka skal klare å pirke i Serenas suverenitet, uten at Williams viser tegn til svakhet.

Serena Williams er blitt 32 år gammel, men viser ingen aldringstegn på banen.

Likevel ble jeg overrasket da jeg gjorde opp status for topp 10 ved årsslutt sammenlignet med for ett år siden. Spillerne er de samme som i fjor, med ett unntak: Jelena Jankovic har kommet inn. Samantha Stosur er ute. At Jankovic er den nye i topp ti, forteller en del om tourens rekrutteringsproblem. Jankovic er ingen nykommer, men en tidligere verdensener som har klart å klatre igjen. Kjekt for henne, men mer spennende for oss hadde det vært med nytt blod i toppen.

Slik ser rankingen for kvinner (WTA-touren) ut ved årsslutt 2013:

Navn GS-titler GS-finaler Titler 2012-ranking
1 S.Williams, USA 2 0 11 3
2 V.Azarenka, Hviterussland 1 1 3 1
3 L.Na, Kina 0 1 1 7
4 M.Sharapova, Russland 0 1 2 2
5 A.Radwanska, Polen 0 0 3 4
6 P.Kvitova, Tsjekkia 0 0 2 8
7 S.Errani, Italia 0 0 1 6
8 J.Jankovic, Serbia 0 0 1 22
9 A.Kerber, Tyskland 0 0 1 5
10 C.Wozniacki, Danmark 0 0 1 10

Den oppmerksomme leser ser at bare tre Grand Slam-vinnere og tre Grand Slam-finalister står oppført her. Som kjent spilles det fire Grand Slam-turneringer i året. Oversikten min er korrekt, for årets Wimbledon-finalister var et pussig par. Sabine Lisicki var favoritt, men tapte finalen, og er ranket 15 i verden ved årsslutt. Marion Bartoli vant Wimbledon, og reagerte med å trekke seg fra hele sporten noen uker senere.

Marion Bartoli vant Wimbledon og la opp rett etterpå.

Dette viser noe av WTA-tourens iboende uberegnelighet. Når var sist gang en Grand Slam-vinner på herresiden sa takk for seg rett etter en stor triumf? Har det i det hele tatt skjedd? Pete Sampras spilte aldri igjen etter seieren i US Open 2002, men offentliggjorde ikke sitt farvel til sporten før mange måneder senere. På kvinnesiden la Steffi Graf opp en måned etter at hun vant French Open i 1999. Justine Henin var verdensener (!) da hun la opp i 2008. Og i år: Regjerende Wimbledon-mester Marion Bartoli forlater sporten bare noen uker etter sin største triumf. Koster det kvinner mer enn menn å nå toppen? Er det derfor vi får disse brå avgangene på WTA-touren? Hvis noen vil spekulere, så gjør gjerne det i kommentarfeltet.

Caroline Wozniacki er yngst i topp 10, 23 år gammel. Tenåringsmestrenes tid er forbi, både på herre- og damesiden. Rafael Nadal var siste tenåring som vant en Grand Slam på herresiden. Det var Franch Open så langt tilbake som 2005. På damesiden? Maria Sharapova var den hittil siste tenåringsvinneren, 19 år gammel da hun vant US Open i 2006. Det er vanskelig å se for seg at tenåringer igjen skal bli en maktfaktor i internasjonal tennis, så fysisk som idretten er blitt. Hver gang jeg ser bilder fra Michael Chang og Mats Wilanders triumfer som tenåringer i French Open, tenker jeg: Hvordan kunne den puslete konfirmantkroppen vinne en Grand Slam-turnering?

På herresiden har tre land to spillere hver i topp 10: Spania, Frankrike og Sveits. Juan Martin Del Potro er eneste ikke-europeer i topp 10. Spredningen er større på damesiden, med amerikanske Serena Williams og kinesiske Li Na på henholdsvis første- og tredjeplass. Legg merke til at herrestormaktene Sveits, Frankrike og Spania mangler folk i toppen på damesiden, og at ingen land har mer enn én spiller i topp 10 for damene. Kvinnetennis er absolutt en global sport.

Amerikanske journalister liker å klage over nedturen for amerikansk tennis, spesielt på herresiden. I dameklassen er det i dag 11 jenter i topp 100 (med Serena Williams som suveren ener), mot bare seks amerikanske menn i ATP topp 100.

Serena Williams – tidenes beste?

Vi må snakke litt mer om Serena Williams, som er WTA-tourens store sol. Allerede for tre og et halvt år siden utpekte Sports Illustrated henne til tidenes beste spiller. Hvis vi snakker om meritter, er hun definitivt ikke det: Andre har flere Grand Slam-titler, flere titler totalt, flere uker som verdensener og mer langvarige perioder som ubestridt sjef.

Argumentet for at hun er tidenes beste, er at Serena Williams spiller på et så overlegent toppnivå at alle andre blir statister. Men det samme gjorde i perioder Steffi Graf og Martina Navratilova også, for ikke å snakke om Monica Seles tidlig på 90-tallet. Et bedre argument er Serenas serve og grunnslag, som er de beste i kvinnetennisens historie. Serven har tradisjonelt ikke vært det viktigste våpenet på dametouren. Serena serve er det, bare sjekk statistikken for de siste årene.

En av Serenas undervurderte kvaliteter er utholdenheten hennes. Serena har vunnet Grand Slam-titler i tre tiår (1999-2013), og ingen har en like lang karriere på toppen som henne. Et av de små spørsmålene neste år blir om Serena klarer å overgå Martina Navratilova og Chris Evert på Grand Slam-statistikken. Hun kommer i alle fall til å tangere dem. Slik det ser ut nå, kan Serena vinne Grand Slam-titler i to-tre år til, og da står Steffi Grafs antall også i fare:

Grand Slam-vinnere, kvinner

AO = Australian Open
FO = French Open (Roland Garros)
W = Wimbledon
USO = US Open
Titler Navn Nasj. År AO FO W USO
24 Margaret S. Court AUS 1960-73 11 5 3 5
22 Steffi Graf GER 1987-99 4 6 7 5
18 Martina Navratilova USA 1978-90 3 2 9 4
Chris Evert USA 1974-86 2 7 3 6
17 Serena Williams USA 1999-13 5 2 5 5
12 Billie Jean King USA 1966-75 1 1 6 4
9 Monica Seles USA 1990-96 4 3 2

Hva kan vi ellers glede oss til i 2014? Verdenstoppen har vært stabil de siste to sesongene. Det er vanskelig å se for seg en palassrevolusjon, en tenåringskomet eller andre rystende hendelser. Serena Williams viser ingen tegn til aldring eller motivasjonssvikt, og kommer til å være favoritt i alle turneringer hun spiler.

Samtidig vet vi at Serena kommer til å tape. Ikke ofte, men av og til. Da må noen andre vinne. Ingen så for seg Marion Bartoli som Wimbledon-mester, men mirakelet skjedde. ATP-touren har sin «trepartiregjering» av Nadal, Djokovic og Murray. Dametouren har bare Dronning Serena (med Azarenka og Sharapova som hoffdamer), og når dronningen en sjelden gang svikter, trer de mest utenkelige bønder opp til seierspallen. Det skjedde i 2013, og det kan godt skje i 2014 også. Det er grunn nok til å glede seg til neste år.

[polldaddy poll=7585111]