Stikkordarkiv: Serena Williams

Wimbledon, Italia

Tennis på tv:
Wimbledon 2019

Da jeg gikk i dusjen søndag kveld tillot jeg meg for første gang siden Wimbledon-turneringen starta, å ha et bittelite, fyrstikk i brisen-aktig håp om at det utenkelige skulle skje – Roger Federer skulle vinne turneringen. Tynt, tvilende, men et håp som var på sin plass.

Åsmund drømmer, tennisgudene ler.

Lenge gikk jeg rundt i Noli, Liguria, og lot som det ikke ble spilt Wimbledon i år. Og lot som om jeg ikke brydde meg. Forsøkene mine på å finne barer som viste turneringen, var i beste fall halvhjertede. Nabobaren til hotellet vårt har en hangup på motorsport. Strandbaren der vi bader viser av og til Tour de France. På hotellet hadde vi kanalen SuperTennis, som levde opp til navnet med å vise kamper fra double- og juniorklassene i Wimbledon, når de da ikke viste gamle kamper. Herre- og dameturneringen fra 2019 viste de aldri så lenge jeg skrudde på kanalen.

Her er greia: Jeg holder med Roger Federer, og har gjort det siden 1999. Jeg håper, sterkere enn jeg liker å innrømme, at han skal vinne Grand Slam-turneringene han spiller. Han gjør ikke det så ofte lenger. Grunnene til det heter Rafael Nadal og Novak Djokovic. Mest Djokovic i det siste.

Mye av tiden som fan går med til å dempe håpet. Det er vanskelig til tider, som når Federer kom til Wimbledon etter å ha vunnet grasturneringen i Halle. Da våkner optimismen jeg prøver å kneble. Jeg vil egentlig bare se Federers kamper når jeg vet han har vunnet.

Trekningen for Wimbledon satte Federer mot Nadal i den ene semifinalen. Da den kampen skulle spilles, hadde svigerinne Cathrine, svoger Fredrik, niese Ella og nevø Petter ankommet. Det snudde litt på tingene:

  1. Fredrik og Petter fant en bar som viste tennis. Bar Splendor, hvis du lurer. En kul, kontinental småbybar slik de ser ut på film.
  2. Fredrik og Petter satte penger på kampene, og delte derfor ikke min hvitknoklede besettelse for Federer. De fulgte pengene sine i stedet.

Vi ble sittende og se på Federer mot Nadal, jeg kom inn i slutten av første sett. Federer vant det i et tie-break. Han logga ut av det neste, før han vant det tredje. Når jeg ser mine favorittspillere (okei, bare når jeg ser Federer, min begeistring for andre spillere kommer ikke i nærheten), tenker jeg som John McEnroe gjorde (og som var grunnen til at det klikka for ham noen ganger): Dette kommer til å gå i dass, det er bare et tidsspørsmål.

Så da vi brøt opp og gikk ut for å spise middag med Federer-ledelse 2-1, var jeg ikke spesielt optimistisk. Petters telefon ble liggende med statusoppdateringer utover kvelden. Da Federer fikk matchballer som han ikke tok vare på, var jeg godt nedi bitterheten allerede – tenk å ha Nadal i kne, og likevel tape. Da Federer likevel vant, glemte jeg i et halvsekund at Djokovic allerede var klar for finalen, og at Federer ikke har slått Djokovic på fire år. Det er lenge.

Neste dag gikk jeg rundt og prøvde å innbille meg at jeg ikke hadde det minste interesse for finalen som Djokovic kom til å vinne uansett. Men det var praktisk å oppdage at strandkafeen også skulle vise tennis, nærmere bestemt damefinalen. Simona Halep mot Serena Williams varte mindre enn en time, og det rare var hvor lite Serenas erfaring både i karrieren og mot Halep betydde. Serena hadde vunnet 9 av 10 kamper mellom dem, men da det fort begynte å gå skeis, hadde hun ingenting å by på mot Haleps enorme stabilitet.

Søndag, herrefinalen. Da den begynte, fant jeg ut at det var et passelig tidspunkt å ta en lang svømmetur. Jeg må jo trene meg opp etter den idiotiske korsbåndskaden jeg pådro meg for fire uker siden. Da jeg kom på land igjen, hadde Djokovic tatt første sett.

Ok, jeg gidder ikke skrive hvordan jeg nerva meg gjennom de neste settene, dere har sikkert sett kampen. Jeg kom bare til å tenke på noe som ble sagt da The Tennis Podcast oppsummerte finalen: Federer skulle vunnet de fire første settene. Han var klart best i sett to og fire, men spilte to dritdårlige tie-breaks i første og tredje. I kampen totalt vant Federer flere poeng enn Djokovic, men sånn er sporten.

Da kampen var langt uti femte sett, gikk min rullegardin ned da Djokovic brøt, men utrolig nok brøt Federer tilbake. Jeg tenkte ikke på det som mer enn utsettelse av det uunngåelige tapet da jeg forlot strandkafeen på 6-6 eller hva det var, for å spise middag. På hotellet venta jeg på at dusjen skulle bli ledig, da jeg så at Federer hadde brutt Djokovic til 8-7 (?) og skulle serve for kampen.

Jeg tillot meg å drømme om at det faktisk skulle skje. Etter de bortkasta tie-breakene, var det mulig å be om at sin tids beste server skulle holde serve en aller siste gang? Litt karma-rettferdighet, om jeg kunne be: Kan jeg få pittelitt glede i bytte mot all bekymring jeg hadde lagt i hvelvet de siste 14 dagene? Jeg gikk i dusjen og kom til å huske at Federer, Åsmund, Wimbledon og Italia er en god kombinasjon: I 2017 vant han turneringen mens jeg ferierte i Terracina.

Ut av dusjen hadde Djokovic selvsagt brutt. Senere fikk jeg vite at Federer hadde blåst to matchballer – I EGEN SERVE, FOR HELVETE. Både Federer og Djokovic vet selvsagt at det har skjedd før, nærmere bestemt i US Open. To ganger har Federer i den turneringen tapt mot Djokovic etter å ha hatt matchballer. Og nå skjedde det i Wimbledon.

Djokovic er stor, 16 Grand Slam-titler nå. Og så videre. Jeg kommer til å oppdatere statistikk-sidene mine etter hvert, men orker ikke helt ennå.

Hør The Tennis Podcast dissekere finalen.

Karolina Pliskova (Wikimedia Commons)

Williams – Pliskova: 24 må vente

Jeg leste av mobilen i dag tidlig at Serena Willams hadde tapt kvartfinalen mot Karolina Pliskova i Australian Open. Vi har vært gjennom dette noen ganger de siste årene, at Williams ser uovervinnelig ut lenge, for så å tape i en dramatisk kamp. Sist gang det skjedde i Grand Slam-sammenheng var mot Naomi Osaka i US Open i fjor. I dag ga hun vekk en 5-1-ledelse i tredje sett, og det er sensasjonelt.

Da jeg så det siste settet av Pliskova-Williams i reprise, begynte kommentatoren å snakke om kampen som nærmest avgjort da Williams brøt i begynnelsen av settet. Hun raste av gårde til 5-1, med egen serve, som hun hadde hatt full kontroll på i tredje sett. På matchballen ble Williams avblåst for fotfeil, altså at den ene foten krysset grunnlinjen før hun hadde slått. På andreserven kom kampens mest dramatiske øyeblikk. Williams vrikket den venstre ankelen.

Pliskova kom seg gjennom det gamet, og begynte klatringen tilbake. Hun har et flatt, hardt spill, og spilte med stor risiko på alle poeng kampen gjennom.

Jeg var litt forundret over Williams etter at Pliskova reddet seg unna matchballene på 1-5. Gamene bare rant på for Williams, som gjorde lite for å psyke seg opp mellom poengene, så vidt jeg kunne se. I intervjuene etter kampen snakket Williams ned ankelskaden. En skadefri Serena Williams skal ikke tape seks game på rad, uansett motstand. Grand Slam-tittel nummer 24 kommer ikke her heller.

Pliskova møter Naomi Osaka i semifinalen, og det er en helt åpen kamp i mine øyne. Petra Kvitova skal slå Danielle Collins i den andre.

Serena Williams (Wikimedia Commons)

En av årets beste kamper!

Serena Williams – Simona Halep 6-1, 4-6, 6-4
4. runde, Australian Open 2019

Selv ikke verdens beste spillere har mange hele kamper hvor de spiller perfekt, hvor alt de prøver på, lykkes. Dette så lenge ut som en slik sjelden kamp, etter et første sett hvor Serena Williams var mange numre for stor for Simona Halep. Alle kamper Serena Williams spiller handler om hennes eget spill. Er det på topp, betyr motstanderens påfunn ingenting. Første sett var sånn.

Simona Halep ble brutt tidlig i andre sett også, og hadde 1-6, 1-2 vært stillingen i en av mine kamper, mot en motstander som hadde slått meg åtte ganger før, hadde jeg gitt opp. Simona Halep er verdensener av en grunn, og gjorde ikke det. Hun brøt tilbake, og vant til slutt settet. Serena bommet litt mer, og Halep klarte å vinne de lange ballvekslingene.

Utover andre og tredje sett var det Halep som holdt serve enkelt, ulogisk nok med tanke på hvem av dem som har den beste serven. Halep hadde tre breaksjanser i tredje sett, men tok ikke vare på noen av dem. Serena brøt til 5-3 i siste sett, og servet kampen inn uten store problemer. Halep klarte å presse henne i de lange duellene i store deler av kampen, men mot slutten var det Serena som vant disse poengene. Kampen minnet litt om Tsitsipas-Federer i den forstand at spilleren som reddet mange breakballer (Tsitsipas/Serena) spilte med lavere skuldre etter å ha kommet seg gjennom vanskelighetene.

Alle de fire single-finalistene fra Australian Open i fjor er ute nå; Federer, Cilic, Wozniacki og Halep.

Serena møter Karolina Pliskova i neste runde. Den øverste delen av trekningen er den sterkeste. I tillegg til de to nevnte, er Naomi Osaka (seedet 4) og Elina  Svitolina (6) her. De fire andre kvartfinalistene er Kvitova (8), Barty (15), Pavlyuchenkova og Collins. Kvartfinalen mellom Kvitova og Barty er langt på vei en semifinale, synes jeg.

2017 har vært et forvirrende år i kvinnetennis

Serena Williams har ingen arvtaker. I hennes foreldrepermisjon har WTA-touren gått gjennom et 2017 som må virke forvirrende for selv den middels interesserte. Sammenlignet med ATP-touren, hvor alt har handlet om Roger Federer og Rafael Nadals uvirkelig sterke comeback, er WTA-touren vanskelig å få tak på.

Vi kan se på finalene i de viktigste turneringene i året som gikk:

Australian OpenSerena Williams – Venus Williams6-4, 6-4
French OpenJelena Ostapenko – Simona Halep4-6, 6-4, 6-3
WimbledonGarbine Muguruza – Venus Williams7-5, 6-0
US OpenSloane Stephens – Madison Keys6-3, 6-0
WTA-sluttspilletCaroline Wozniacki – Venus Williams6-4, 6-4

Studér lista over. Det er åtte forskjellige spillere involvert i årets fem største finaler, og da er det vanskelig for tilfeldige sportsinteresserte å feste seg ved annet enn navn de kjenner fra før.

Det er gode argumenter for å gi Venus Williams tittelen som årets spiller. Hun spilte i tre av de store finalene i år, men når hun ikke vant noen av dem, mangler noe vesentlig.

Forvirringen for fansen blir enda større hvis vi legger til at spilleren som vant flest titler i år, Elina Svitolina, ikke spilte i noen Grand Slam-finaler. Simona Halep, som ender 2017 som nummer én i verden, har fortsatt til gode å vinne en Grand Slam-tittel. Ingen av de to finalistene i US Open, Madison Keys og Sloane Stephens, spilte i WTA-sluttspillet.

Caroline Wozniacki (Wikimedia Commons)

Da Angelique Kerber avsluttet 2016 som nummer én i verden, med to Grand Slam-titler det året, var det mulig å se for seg henne som en ny dominant stjerne. I år har Kerber tapt i alle retninger, og avslutter 2017 som nummer 19 i verden. Hun overpresterte i fjor, og underprestert i år.

De gode nyhetene i 2017 handler om noen nye navn (Ostapenko) og et par gamle: Caroline Wozniackis retur til toppen er gledelig for alle som setter pris på hardt arbeid, og Venus Williams fortsetter å bevise at alder bare er et tall.

Slik WTA-touren framstår i dag, forstår jeg godt at Serena Williams planlegger comeback allerede i Australian Open om to måneder. Hvem vil sette penger mot at hun tar sin Grand Slam-tittel nummer 24 der?





Angelique Kerber (Wikimedia Commons)

WTA-touren lengter etter en stabil stjerne

Jeg har skrevet altfor lite om kvinnetennis på denne bloggen de siste månedene. Skeivfordelingen er enorm.

Grunnen er at også jeg griper til det mest nærliggende. De mest interessante historiene de siste årene har vært på herresiden, enten med de internasjonale brillene (Nadal og Federers tilbakekomst) eller de norske (Casper Ruuds klatring på rankingen).

Kvinneklassen har handlet mest om Serena Williams sin jakt på rekorder. Det er selvsagt interessant nok, men alle idretter er avhengige av å etablere nye navn for å holde på interessen. Eventuelt at mer enn én spiller holder seg stabilt i toppen i årevis, slik det har vært på ATP-touren de siste 10-12 årene. Les videre

To veier til 22 Grand Slam-titler

Steffi Graf

Steffi Graf i Wimbledon 2009 (Wikimedia Commons).

OL-tennisen er slutt, og spillerne havner inn i den faste rytmen igjen. Når US Open begynner om noen uker, handler mye om Serena Williams, og hennes jakt på nye rekorder. Hun har allerede tangert Steffi Grafs 22 Grand Slam-titler, som er mest i moderne tid.

Serena er ikke like utilnærmelig som før, men slik det ser ut nå, blir jeg mer overrasket om hun ikke bryter 22-grensen enn om hun klarer det.

Steffi Graf vant sin siste slam i 1999, mot Martina Hingis i en meget minneverdig finale i Paris (YouTube). Rett etter at hun hadde vunnet nummer 22, kom spørsmålene om Margaret Court Smiths rekord på 24 singletitler var neste mål. Før den melodien kom skikkelig i gang, la i stedet Graf opp, midt på sommeren 1999, sluttkjørt og uten mer å bevise.

Både Serena Williams og Steffi Graf vant sine første Grand Slam-titler året de fylte 18. Begge var barnestjerner som tidlig kom i medienes søkelys. Likevel tok karrierene deres forskjellige retninger. Graf tok de fleste av sine Grand Slam-titler i årene 1988-96, mens Serena har vunnet ni Grand Slam-titler i 30-årene.

Da Graf la opp, skrev mange om prøvelsene hun ble satt på utenfor banen, og hvordan de slet på henne. Det har aldri vært stille rundt Serena Williams heller, uten at det ser ut til å gnage henne ned.

I dokumentaren om Serena som ble vist på NRK i sommer, er det en scene hvor hun venter på å motta en pris. Kameraet følger henne backstage. Et sted i introduksjonen sier speakeren (og dette tar jeg fra hukommelsen) noe sånt som at hun endte året som nummer 1 i verden i 2002, og igjen i 2009. Til dette himler Serena med øynene og spør ut i lufta «hva gjorde jeg i alle årene mellom»? I de statistisk sett beste årene for tennisspillere flatet Serenas karriere ut av ulike grunner, men hun omskriver fortsatt reglene for hva spillere i 30-årene kan få til.

Her er Williams og Graf sine veier til 22 Grand Slam-titler:

Serena Williams og Steffi Graf
Og ja, her er Serena mot Graf i 1999. Serena skriker mindre i 2016.

Roger Federer Roland Garros 2000

Skulle ikke vi to bli gamle sammen?

Roger Federer (Wikimedia Commons).

Ute? For resten av sesongen? Det var ikke sånn jeg hadde sett for meg de nært forestående runde og halvrunde bursdagene til meg og Roger Federer. Vi skulle spilt tennis, masse tennis resten av året. Han verden rundt, jeg stort sett i Stavanger.

Han blir 35 år den 8. august. Samme dag blir jeg 40, og jeg føler meg, bank i nettet, lett og fin i kroppen. Det gjør ikke Federer.

Sveitseren har en nesten skadefri karriere bak seg, men i år har han spilt lite, etter skader i rygg og kne. Naivt nok trodde jeg at Federer ville bli den første tennisspilleren på sitt nivå til å spille godt inn i siste halvdel av 30-årene uten å la seg merke av det. Som Tom Cruise sier i Vanilla sky: «Isn’t that what being young is about, believing secretly that you would be the one person in the history of man that would live forever?»

Federers karriere kommer ikke til å vare evig, som 2016 har vært en konstant påminnelse om. Alle større nyhetsredaksjoner har nekrologer for gamle celebriteter og samfunnsstøtter liggende på katalog klar til bruk den dagen de trengs. Jo eldre tennisspillere blir, desto oftere trekkes alderen inn i artiklene om dem – som naturlig er. Når Federer etter en skadeplaget sesong melder at han ikke skal spille mer i 2016, er det fristende å skrive den store oppsummeringen av karrieren hans og takke for alle minnene.

Vi kommer neppe til å se Federer prøve å spille en full sesong på touren igjen. Han er blitt mer og mer selektiv i spilleplanen sin de siste sesongene. Når  – ikke hvis, det har han selv sagt! – Federer kommer tilbake i 2017, tipper jeg han vil satse alt på noen få turneringer. Wimbledon er den eneste av Grand Slam-turneringene han har en realistisk sjanse til å vinne, slik jeg ser det. Andre grunner til å holde det gående tror jeg ikke han egentlig har. Fordelen med det er at han kan forlenge karrieren ved å belaste kroppen mindre. Men det å prikke inn formen til noen få turneringer er enklere sagt enn gjort, for Federer vil miste viktig konkurransetrening. Serena Williams kan komme «kald» inn og vinne turneringer på WTA-touren, men Federer kan ikke det på herresiden. Federers ranking kommer til å falle kraftig, noe som betyr tøff motstand tidlig i turneringene han velger å spille.

Livet slutter ikke ved 35, heller ikke for profesjonelle tennisspillere. Jeg fortsetter. Roger fortsetter. I 2017.

Andre Agassi, 36 år gammel mot Marcos Baghdatis:

Og selvsagt, 39 (!) år gamle Jimmy Connors:

Under: Björn Borg (20) mot et av Federers forbilder, Rod Laver (38).

Verdens beste tennisnasjoner for kvinner i 2015

I den korte tennispausen passer det å gjøre opp status for sesongen som er slutt. Hvordan fordeler de 100 beste spillerne i verden seg på nasjoner, og går det an å utrope et land til verdens beste med dette som utgangspunkt? Jeg gjorde samme øvelse i fjor, og ting har ikke endret seg så mye i toppen siden 2014.

Serena Williams (Wikimedia Commons).

Serena Williams (Wikimedia Commons).

Her er topp 100 for kvinner ved årsslutt 2015, fordelt på land:

LandAntallHvem (spillernes ranking i parentes)
USA12S. Williams (1), V. Williams (7), Keys (18), Stephens (30), Vandeweghe (37), Brengle (40), Lepchenko (47), Mattek-Sands (60), McHale (63), Falconi (76), Davis (88), Riske (97)
Tyskland10Kerber (10), Petkovic (24), Lisicki (32), Barthel (45), Goerges (50), Beck (58), Witthoeft (64), Maria (74), Friedsam (95), Siegemund (98)
Russland7Sharapova (4), Makarova (23), Kuznetsova (25), Pavlyuchenkova (28), Gasparyan (61), Kasatkina (75), Rodina (87)
Tsjekkia7Kvitova (6), Safarova (9), Pliskova (11), Strycova (42), Hradecka (53), Allertova (62), Koukalova (99)
Romania5Halep (2), Begu (31), Niculescu (39), Dulgheru (69), Mitu (96)
Italia5Pennetta (8), Vinci (15), Errani (20), Giorgi (35), Knapp (51)
Spania4Muguruza (3), Suarez Navarro (13), Arrabarrena (86), Dominguez Lino (100)
Slovakia4 Schmiedlova (26), Cibulkova (38), Rybarikova (80), Hantuchova (83)
Polen3A. Radwanska (5), Linette (90), U.Radwanska (94)
Serbia 3Ivanovic (16), Jankovic (21), Jovanovski (79)
Ukrania 3 Svitolina (19), Tsurenko (33), Bondarenko (89)
Frankrike3Mladenovic (29), Garcia (34), Cornet (43)
Belgia3Wickmayer (41),  Van Uytvanck (44), Flipkens (85)
Kasakhstan3Diyas (52), Shvedova (67), Putintseva (77)
Japan3Doi (54), Hibino (66), Nara (81)
Kroatia3Tomljanovic (65), Lucic-Baroni (68), Konjuh (82)
Sveits2Bacsinzsky (12), Bencic (14)
Hviterussland2Azarenka (22), Govortsova (71)
Australia 2Stosur (27), Gavrilova (36)
Storbritannia2Konta (48), Watson (55)
Danmark1Wozniacki (17)
Brasil1Pereira (46)
Canda1Bouchard (49)
Sverige1Larsson (56)
Montenegro1Kovinic (57)
Bulgaria1Pironkova (59)
Ungarn1Babos (70)
Kina1Zheng (72)
Slovenia1Hercog (73)
Colombia1Duque-Marino (78)
Latvia1Ostapenko (84)
Estland1Kontaveit (91)
Puerto Rico1Puig (92)
Taiwan1Hsieh (93)

Hva forteller oversikten?

  • USA har både topp og bredde. Det er lett å glemme når Serena Williams dominerer slik hun gjør. En av 2015s mest underkommuniserte historier er den om Venus Williams, som nekter å gi seg og leverte en sterk sesong. Sloane Stephens og Madison Keys sørger for etterveksten, selv om karrierepilene deres ikke peker så bratt oppover som man spådde for noen år siden. USA er fortsatt verdens beste tennisnasjon for kvinner.
  • Tennis er fortsatt en utpreget europeisk dominert idrett. Sjekk hvor mange småland fra Europa som er representert. Latvia, Estland, Sverige, Montenegro, for ikke å snakke om alle fra Øst-Europa. Norge er selvsagt ikke her. (Vår beste var Ulrikke Eikeri på 360. plass.) Ingen afrikanske spillere på listen for 2015.
  • Tsjekkia er eneste land med to spillere i topp 10 bortsett fra USA. Jeg regner med at Safarova faller ut av topp 10 i 2016, mye av poengene henne skyldes finaleplassen i French Open. 1300 av hennes 3590 rankingpoeng kommer fra den turneringen.
  • Frankrike sliter. For 10-20 år siden var de franske jentene overalt. I 1999 var seks av 25 spillere i topp 25 fra Frankrike. I dag? Ingen maktfaktor.
  • Tyskland? Bredde, men ingen topp. Det hender at spillere går fra å være solide topp 30-folk til den ypperste eliten (Stan Wawrinka på herresiden er et ferskt eksempel). Likevel har jeg vanskelig for å se at noen av de tyske jentene i topp 30 skal ta spranget helt opp. Wimbledon-vinner Wimbledon-finalist Lisicki har det største potensialet, men er ikke stabil nok til å etablere seg i topp 5.

Finner du feil? Skriv i kommentarfeltet.

Skippertak-oppdatering: Alle piler peker mot New York

Det er noe med september. Det er US Open på Eurosport. Det er valg annethvert år. Det er Kapittel-festival. September er høstens løgnaktige reklameplakat, den som sier «nei da, det blir bare bittelitt mørkt og bittelitt regn, masse bra på tv og sommervarmen sitter jo litt i asfalten uansett.» Jeg biter på.

US Open (begynner 31. august) er ikke bare årets siste Grand Slam-turnering, den er også den vanskeligste å vinne. Den spilles på hardcourt (demokratisk underlag), den er årets siste Grand Slam, den spilles i New York, det er varmt og 254 av spillerne heter verken Serena Williams eller Novak Djokovic. Som er solide favoritter til å vinne, selv om jeg ikke tror begge gjør det.

De siste ukene har verdens beste spillere reist Nord-Amerika rundt for å finne formen til US Open. Det gikk sånn (de eldste turneringene øverst):

HerrefinaleKvinnefinale
AtlantaIsner – Baghdatis 6-3, 6-3Ikke kvinneklasse
StanfordIkke herreklasseKerber – Pliskova 6-3, 5-7, 6-4
Washington D.C.Nishikori – Isner 4-6, 6-4, 6-4Stephens – Pavlyuchenkova 6-1, 6-2
TorontoIkke herreklasseBencic – Halep 6-7, 7-6, 3-0 (Halep skadet)
MontrealMurray – Djokovic 6-4, 4-6, 6-3Ikke kvinneklasse
CincinnatiFederer – Djokovic 7-6, 6-3S.Williams – Halep 6-3, 7-6
New HavenIkke herreklasse
Winston-SalemIkke kvinneklasse

Turneringene i New Haven og Winston-Salem er siste sjanse til å finne en godfølelse. Ingen av de beste spiller naturlig nok der. Gilles Simon, Kevin Anderson og Jo-Wilfried Tsonga er de tre øverst seedede i W-S. I New Haven fortsetter Eugenie Bouchards katastrofale sesong. Å ta bare ett game mot Roberta Vinci kan ikke beskrives på noen annen måte.

Hva har turneringene i USA lært oss?

  • At John Isner alltid er farlig, så lenge anledningen er liten og han spiller på hjemmebane.
  • At Roger Federer fortsetter å overraske. I Cincinnati slo han Murray og Djokovic på to dager, uten å bli brutt. Federer var hissigere enn noen gang i måten han gjorde det på, med kamikaze-angrep mot Djokovic sine andreserver. (Les ATPs analyse av finalen).
  • At Serena Williams ikke er uslåelig, hun tapte mot Bencic i Toronto og skal slåss mot mye mer enn de sju spillere på veien mot tittelen.