«King Richard» er en kjedelig Oscar-søknad som er én time for lang

Will Smith spiller Richard Williams i den nye filmen King Richard, som ligger på HBO Max. Richard Williams er selvfølgelig far til Serena og Venus Williams, søstrene som har vunnet alt som er å vinne på tennisbanen.

Hvis du har fulgt med på Williams-søstrenes historie de siste 25 årene – og det er godt gjort hvis du som tennisfan har unngått å få med deg de sentrale punktene – finner du ikke så mye nytt i denne filmen. Den følger malen for slike fortellinger skjematisk. Fra et vanskelig utgangspunkt overvinner helten og hans gjeng hindringene og triumferer.

Williams-familien vokste opp i Los Angeles, hvor de trente på offentlige baner i belastede nabolag. Takket være foreldrenes dedikasjon og jentenes talent, ble de til slutt verdens beste. På veien må skeptikere og motstandere (nabokona, de lokale gangsterne og ikke minst den tradisjonelle tennisgjengen) nedkjempes.

Will Smith har åpenbart studert Richard Williams i timevis, og fikk nylig Golden Globe for rollen. Smith er en imitasjon av Williams, i alt fra måten han går på, de lett senkede øyenbrynene, kroppsholdningen og uttalen. Smiths ekstra kilo i rollen gjør også at han ligner mer på den mye lavere Richard. Men jeg synes ikke jeg forsto særlig mer av drivkraften bak Williams´  standhaftighet. Handlet det bare om pengene?

Det er ingen grunn til at denne filmen skal vare i to timer og 24 minutter. Manuset går i ring; Richard forteller om planen sin for Serena og Venus, må hanskes med noen kritiske røster her og der, samtidig som jentenes resultater blir bedre og bedre. Og spennende er det selvsagt ikke, for vi vet jo at Serena og Venus ble akkurat så gode som faren konstant spår i denne filmen.

Tennisen i denne filmen er bedre enn jeg kan huske å ha sett på film før. Jeg vet ikke hvilken teknologi som er brukt, eller om skuespillerne faktisk er så dyktige som det ser ut. Spillsekvensene er i alle fall prima. På nerdenivå satte jeg ekstra pris på at Pete Sampras sitter med sin Wilson Pro Staff 6.0 85 OG sin faste lyseblå TournaGrip surret rundt grepet.

Dette er en friksjonsfri, trivelig bagatell av en film.

2010-19: Ti år, seksten Grand Slam-finaler

Andy Murray.

2010-19 er historie. Ti-tallet? Årtusenets tenår? Greit for meg.

De aller fleste tenniskamper blir ikke husket av flere enn de to/fire som spilte, ofte ikke det engang. Andre glir inn i historien som kollektive minner, fordi de spilles på de største arenaene, i de største turneringene.

Under emneknaggen kamprapporter har jeg skrevet om tenniskamper siden 2004. Her er de 16 Grand Slam-finalene jeg så de siste ti årene, i kronologisk rekkefølge. Og litt om hva jeg skrev den gangen de ble spilt.

Når jeg har lett opp disse artiklene, slår det meg at selv Grand Slam-finaler kan glemmes. Victoria Azarenka, anyone?

  1. Januar 2010, Federer-Murray, Australian Open. «Federer fortsetter å dominere, mens de andre i hans generasjon falmer. Hvor mange GS-titler kan Federer vinne før han gir seg? Plutselig er ikke 20 et helt vilt tall lenger.
  2. Juni 2010, Nadal-Berdych, Wimbledon.«Statistikken for andre sett var helt sprø: Fram til siste game hadde ikke Nadal hatt en eneste breaksjanse – null! – og så forærer Berdych ham tre settballer på rappen i det siste gamet. Det finnes et engelsk ord for dette: Choking.»
  3. September 2011, Stosur-Serena Williams, US Open. «Anyway, det var her i begynnelsen av andre sett at kampen kunne snudd, men da Stosur klarte å avverge tre breakballer mot seg på 1-2, falt kampen tilbake i sporet fra første sett. Det er ikke ofte jeg ser Serena Williams så plaget av en serve som noen av kickerne Stosur løftet opp i ansiktet hennes.»
  4. Januar 2012, Azarenka-Sharapova, Australian Open. «Det ble en skikkelig nedtur. Jeg har ingen sterke sympatier for noen av dem, men setter pris på en god fight. Helt fram til 4-0 for Azarenka i andre sett ventet jeg på en snuoperasjon for Sharapova. Den kom aldri. Sharapova virket merkelig tam, både i poengene og mellom dem. Hvor var den knyttede neven og det intense blikket?»
  5. September 2012, Serena Williams-Azarenka, US Open. «Hvor tapte Victoria Azarenka denne finalen? Det var på 5-3, 30-30 i Serenas servegame. Azarenka jobbet seg inn i en ballveksling, og fikk en grei ball mot forehanden. Hun slo den rett ned linjen, men traff nettet. Litt senere var gamet Serenas, og Azarenka skulle serve for kampen på 5-4. «Ikke stress!» ropte jeg i stolen da hun gikk for å serve, men Victoria hørte ikke på meg. Hun tapte de tre første poengene i servegamet sitt, og Serena brøt tilbake.»
  6. Juni 2013, Serena Williams-Sharapova, French Open. «Kyllingfrikassé er ingen stor kunst, det er bare å kaste ingrediensene i ei gryte og la komfyren gjøre resten. Kyllingfrikassé  kan aldri gå helt galt. og det kunne ikke gå galt for Serena Williams i går, heller. Jo, da settsifrene 6-4, 6-4 mot Maria Sharapova ser i det minste ut som en jevn kamp, men kamuflerer den underliggende dominansen som Serena sto for.»
  7. Juni 2013, Murray-Djokovic, Wimbledon. «Du vet du har et psykisk overtak på motstanderen når han prøver på ting som ligger langt utenfor komfortsonen. Hva mente Novak Djokovic med de stadige nettangrepene sine i finalen mot Andy Murray?»
  8. Juni 2014, Djokovic-Federer, Wimbledon. «Bare på ett tidspunkt så det lovende ut: Da Federer tok hjem det fjerde settet, etter en opphenting fra 2-5 som kom helt ut av det blå. Jeg satt ytterst på stolen og begynte å tenke store ting. I begynnelsen av femte sett skar Djokovic grimaser og ristet på høyrefoten. Den gamle Djokovic, han som pleide å trekke seg fra kamper, ville kanskje kastet inn håndkleet her. Den nye Djokovic, som vi har kjent siden 2011, gjør ikke det.»
  9. September 2014, Serena Williams-Wozniacki, US Open. «Fluer. Underveis i kampen mellom Serena Williams og Caroline Wozniacki tenkte jeg på fluer, for det så ut som det var det Wozniacki prøvde å bli kvitt. Serena Williams´ slag kom så fort at Wozniacki bare kunne prøve å dunke dem tilbake på improvisert vis, som om hun viftet med fluesmekkeren.»
  10. Juni 2015, Wawrinka-Djokovic, French Open. «Før kampen hadde jeg ingen favoritt. Utover kampen vippet jeg over i Wawrinka-leiren. Hvorfor? Jeg liker hvordan Wawrinka har sprengt tennisverdenens oppfatning om at sporten handler om (og dette uttrykket er du lei av) de fire store: Federer, Djokovic, Nadal og Murray. I kvartfinalen feide han Federer av banen, i finalen gjorde han det samme med den suverene verdensener Djokovic. (Og den pysj-aktige drakten hans er herlig ujålete.)»
  11. Januar 2017, Federer-Nadal, Australian Open. «Det rare var at Federer ikke gikk sur. For sur og oppgitt pleier han å bli i femsettskampene mot Nadal, på ett eller annet tidspunkt. Han falt bak 1-3 i femte sett, og Nadal reddet seg unna en god del breakballer, igjen og igjen med fantastiske poeng når han trengte det mest.»
  12. Juni 2017, Ostapenko-Halep, French Open. «Ostapenko er turneringens sensasjon, og ingen artikler unngår å skrive hvor hardt hun slår. Jeg liker spesielt godt den sveipende forehanden hennes, hvor hun feier gjennom ballen uten å stresse, men får enorm fart på ballen. Og etter hvert ble jeg også betatt av backhanden hennes, særlig den korte, skarp diagonale ut av Haleps backhandhjørne. Og alle forehandene hun tok i hodehøyde, og slo nesten flatt framover og ned i Haleps bane. For en spiller!»
  13. Januar 2018, Federer-Cilic, Australian Open. «Overtro er ikke overtro hvis den kan underbygges av fakta. Mitt nærvær foran tv-skjermen får Roger Federer til å spille dårlig. I 2011 kom jeg hjem fra jobb sent på kvelden for å se slutten av Federers semifinale mot Djokovic i US Open. Det er den kampen hvor Djokovic redder to matchballer og sender Federer ut. I finalen mot Cilic i dag hadde Federer cruiset gjennom første sett, uforklarlig kastet bort det andre, vunnet det tredje og hadde et break i begynnelsen av fjerde. Kommentatorene snakket om at det gikk mot slutten, de visste selvsagt ikke at jeg akkurat hadde slått på. Federer tapte fem game på rad, og hele settet. Jeg tok en joggetur.»
  14. Juni 2018, Nadal-Thiem, French Open. «Et annet fast moment i en Nadal-gruskamp er det øyeblikket hvor motstanderen begynner å kaste lange og hyppige blikk mot tribunen og folkene sine der, gjerne akkompagnert av en god remse med gloser og «hva faen skal jeg finne på»-håndbevegelser. Thiem havnet der ganske tidlig, og jeg hadde aldri følelsen av at han trodde på seier. «
  15. Januar 2019, Djokovic-Nadal, Australian Open. «Djokovic har lånt øre til Karl Rove, PR-manager for president George W. Bush, som mente at det var lurt å angripe motstanderens styrke. Djokovic er ikke redd for å slå til Nadals fryktede forehand, og allerede der har han et lite mentalt overtak.»
  16. Juni 2019, Nadal-Thiem, French Open. «Rafael Nadals gruskamper mot de beste spillerne (Federer, Djokovic, Thiem) pleier å inneholde mange poeng hvor Nadal ligger langt bak eller ute i siden av banen, og sender tilsynelatende umulige baller utagbart tilbake. Kampen mot Thiem i dag hadde sånne poeng, bevares. Mer overraskende var det at Nadal oftere var den som sto nær grunnlinja og drev Thiem rundt. Det var ikke sånn jeg hadde sett for meg dette. Tidlig i første sett begynte jeg å rope «du kan ikke vinne kampen fra bak der!» til Thiem.»

Hvorfor det er vanskelig å sammenligne mellom epoker, mer spesifikt hvorfor Margaret Courts 24 Grand Slam-titler ikke så relevant

Margaret Court (Wikimedia Commons)

Fram mot US Open om noen uker kommer vi til å høre mye om Serena Williams og hennes jakt på Grand Slam-tittel nummer 24. Den historien skrives før hver Grand Slam-turnering, for Serena har 23 Grand Slams i single nå. (Adjektivet du kommer til å bli grønnlei av, er elusive. Google Serena+elusive, så skjønner du hva jeg mener.)

Grand Slam-turnering mest i navnet

Australske Margaret Court har rekorden med 24 Grand Slam-titler. Margaret Court? Hun nevnes sjelden når tidenes beste kvinnelige tennisspiller diskuteres. Den enkle grunnen til det er at 11 av hennes 24 titler ble vunnet i Australian Open, i en tid hvor turneringen hadde mye lavere status enn i dag. I 1960, Courts første seier der, var det kun 32 spillere i trekningen (mot 128 i dag), og Court måtte da vinne fem kamper for å ta turneringen. Seks av de åtte spillerne som var seedet, var australske.

Nå skal ikke jeg utrope meg til ekspert på kvinnetennis anno 1960, men jeg tviler på toppen av sporten var så Australia-tung som seedingen til turneringen. I 1961 var alle (!) de åtte seedede spillerne i dameklassen australske.

I 2019 er Grand Slam-resultater målestokken for suksess i tennis. Derfor er det litt rart at journalister legger så stor vekt på Margaret Courts rekord, når flere av titlene ble vunnet i en tid hvor mange av de beste droppet Australian Open. Vi bruker dagens briller for å vurdere prestasjoner bakover i en tid hvor verden var annerledes.

Avgjørende flytting til Melbourne Park

Melbourne Park (Wikimedia Commons)
Melbourne Park (Wikimedia Commons)

Det er mange ukjente navn både på herre- og damesiden hvis man ser listen over vinnere opp gjennom årene. Jimmy Connors, John McEnroe og Björn Borg spilte sjelden Australian Open, selv om det var på et underlag de behersket (gras). Men i deres tid ble turneringen spilt sent på året, og var en Grand Slam-turnering mest i navnet. John Feinstein skriver en del om dette i sin bok Hard courts. Australian Open fikk et løft på 1980-tallet, ikke minst med flyttingen til Melbourne Park  i 1988.

Er Serena Williams en større spiller enn Margaret Court? Ja, selvsagt, uansett hva Court vant i sin tid. At Courts 24 Grand Slam-titler fortsatt trekkes fram, er mest en gimmick. Men et tall er et tall, og jeg nekter å tro at det ikke har bidratt til Serena Williams svake Grand Slam-finaler i det siste. Kampen mot Serena Halep i Wimbledon var ikke bra.

Jernberg vs. Dæhlie vs. Northug

Prioriteringene og mulighetene endrer seg fra generasjon til generasjon i alle idretter.

Hvordan sammenligne Sixten Jernberg, Bjørn Dæhlie og Petter Northugs karrierer, når idretten og mesterskapsformene endrer seg fra generasjon til generasjon? Dæhlie hadde mange flere sjanser enn Jernberg til å vinne gull, og han var heldig som fikk to tette vinter-OL midt i karrieren (1992 og 1994). Northug på sin side fikk enda flere øvelser å hevde seg i enn Dæhlie. Og sånn kan man holde på.

Sixten Jernberg
Sixten Jernberg i 1961 (Wikimedia Commons).

Hvordan rangere friidrettsutøvere mellom generasjoner, når det ikke ble innført VM før i 1983, først med fire års intervaller, og så med to?

Hvor mye vekt skal legges på VM-titlene i fotball i årene hvor bare en håndfull lag var med, og turneringen åpenbart hadde lavere status enn de siste 50 årene?

Samme mål, samme målestokk

En ting er sikkert: På herresiden i tennis gir det mening å bruke Grand Slam-resultatene for å sammenligne mellom tidenes beste.

Alle de tre beste i dag (Federer, Nadal, Djokovic) spiller innen det samme paradigmet, og det gjorde ikke minst Pete Sampras, som så seg ut Roy Emersons Grand Slam-rekord som et mål. (Og ja, Emerson vant også mesteparten av sine titler på hjemmebane i Australia på 1960-tallet, og ingen har noen gang ment at han er tidenes beste herrespiller.) ‘

Federer har 20, Nadal 18 og Djokovic 16 Grand Slam-titler før spillet begynner på Flushing Meadows om noen uker.

Det kommer du også til å få høre noen ganger de neste ukene.

Wimbledon, Italia

Tennis på tv:
Wimbledon 2019

Da jeg gikk i dusjen søndag kveld tillot jeg meg for første gang siden Wimbledon-turneringen starta, å ha et bittelite, fyrstikk i brisen-aktig håp om at det utenkelige skulle skje – Roger Federer skulle vinne turneringen. Tynt, tvilende, men et håp som var på sin plass.

Åsmund drømmer, tennisgudene ler.

Lenge gikk jeg rundt i Noli, Liguria, og lot som det ikke ble spilt Wimbledon i år. Og lot som om jeg ikke brydde meg. Forsøkene mine på å finne barer som viste turneringen, var i beste fall halvhjertede. Nabobaren til hotellet vårt har en hangup på motorsport. Strandbaren der vi bader viser av og til Tour de France. På hotellet hadde vi kanalen SuperTennis, som levde opp til navnet med å vise kamper fra double- og juniorklassene i Wimbledon, når de da ikke viste gamle kamper. Herre- og dameturneringen fra 2019 viste de aldri så lenge jeg skrudde på kanalen.

Her er greia: Jeg holder med Roger Federer, og har gjort det siden 1999. Jeg håper, sterkere enn jeg liker å innrømme, at han skal vinne Grand Slam-turneringene han spiller. Han gjør ikke det så ofte lenger. Grunnene til det heter Rafael Nadal og Novak Djokovic. Mest Djokovic i det siste.

Mye av tiden som fan går med til å dempe håpet. Det er vanskelig til tider, som når Federer kom til Wimbledon etter å ha vunnet grasturneringen i Halle. Da våkner optimismen jeg prøver å kneble. Jeg vil egentlig bare se Federers kamper når jeg vet han har vunnet.

Trekningen for Wimbledon satte Federer mot Nadal i den ene semifinalen. Da den kampen skulle spilles, hadde svigerinne Cathrine, svoger Fredrik, niese Ella og nevø Petter ankommet. Det snudde litt på tingene:

  1. Fredrik og Petter fant en bar som viste tennis. Bar Splendor, hvis du lurer. En kul, kontinental småbybar slik de ser ut på film.
  2. Fredrik og Petter satte penger på kampene, og delte derfor ikke min hvitknoklede besettelse for Federer. De fulgte pengene sine i stedet.

Vi ble sittende og se på Federer mot Nadal, jeg kom inn i slutten av første sett. Federer vant det i et tie-break. Han logga ut av det neste, før han vant det tredje. Når jeg ser mine favorittspillere (okei, bare når jeg ser Federer, min begeistring for andre spillere kommer ikke i nærheten), tenker jeg som John McEnroe gjorde (og som var grunnen til at det klikka for ham noen ganger): Dette kommer til å gå i dass, det er bare et tidsspørsmål.

Så da vi brøt opp og gikk ut for å spise middag med Federer-ledelse 2-1, var jeg ikke spesielt optimistisk. Petters telefon ble liggende med statusoppdateringer utover kvelden. Da Federer fikk matchballer som han ikke tok vare på, var jeg godt nedi bitterheten allerede – tenk å ha Nadal i kne, og likevel tape. Da Federer likevel vant, glemte jeg i et halvsekund at Djokovic allerede var klar for finalen, og at Federer ikke har slått Djokovic på fire år. Det er lenge.

Neste dag gikk jeg rundt og prøvde å innbille meg at jeg ikke hadde det minste interesse for finalen som Djokovic kom til å vinne uansett. Men det var praktisk å oppdage at strandkafeen også skulle vise tennis, nærmere bestemt damefinalen. Simona Halep mot Serena Williams varte mindre enn en time, og det rare var hvor lite Serenas erfaring både i karrieren og mot Halep betydde. Serena hadde vunnet 9 av 10 kamper mellom dem, men da det fort begynte å gå skeis, hadde hun ingenting å by på mot Haleps enorme stabilitet.

Søndag, herrefinalen. Da den begynte, fant jeg ut at det var et passelig tidspunkt å ta en lang svømmetur. Jeg må jo trene meg opp etter den idiotiske korsbåndskaden jeg pådro meg for fire uker siden. Da jeg kom på land igjen, hadde Djokovic tatt første sett.

Ok, jeg gidder ikke skrive hvordan jeg nerva meg gjennom de neste settene, dere har sikkert sett kampen. Jeg kom bare til å tenke på noe som ble sagt da The Tennis Podcast oppsummerte finalen: Federer skulle vunnet de fire første settene. Han var klart best i sett to og fire, men spilte to dritdårlige tie-breaks i første og tredje. I kampen totalt vant Federer flere poeng enn Djokovic, men sånn er sporten.

Da kampen var langt uti femte sett, gikk min rullegardin ned da Djokovic brøt, men utrolig nok brøt Federer tilbake. Jeg tenkte ikke på det som mer enn utsettelse av det uunngåelige tapet da jeg forlot strandkafeen på 6-6 eller hva det var, for å spise middag. På hotellet venta jeg på at dusjen skulle bli ledig, da jeg så at Federer hadde brutt Djokovic til 8-7 (?) og skulle serve for kampen.

Jeg tillot meg å drømme om at det faktisk skulle skje. Etter de bortkasta tie-breakene, var det mulig å be om at sin tids beste server skulle holde serve en aller siste gang? Litt karma-rettferdighet, om jeg kunne be: Kan jeg få pittelitt glede i bytte mot all bekymring jeg hadde lagt i hvelvet de siste 14 dagene? Jeg gikk i dusjen og kom til å huske at Federer, Åsmund, Wimbledon og Italia er en god kombinasjon: I 2017 vant han turneringen mens jeg ferierte i Terracina.

Ut av dusjen hadde Djokovic selvsagt brutt. Senere fikk jeg vite at Federer hadde blåst to matchballer – I EGEN SERVE, FOR HELVETE. Både Federer og Djokovic vet selvsagt at det har skjedd før, nærmere bestemt i US Open. To ganger har Federer i den turneringen tapt mot Djokovic etter å ha hatt matchballer. Og nå skjedde det i Wimbledon.

Djokovic er stor, 16 Grand Slam-titler nå. Og så videre. Jeg kommer til å oppdatere statistikk-sidene mine etter hvert, men orker ikke helt ennå.

Hør The Tennis Podcast dissekere finalen.

Williams – Pliskova: 24 må vente

Jeg leste av mobilen i dag tidlig at Serena Willams hadde tapt kvartfinalen mot Karolina Pliskova i Australian Open. Vi har vært gjennom dette noen ganger de siste årene, at Williams ser uovervinnelig ut lenge, for så å tape i en dramatisk kamp. Sist gang det skjedde i Grand Slam-sammenheng var mot Naomi Osaka i US Open i fjor. I dag ga hun vekk en 5-1-ledelse i tredje sett, og det er sensasjonelt.

Da jeg så det siste settet av Pliskova-Williams i reprise, begynte kommentatoren å snakke om kampen som nærmest avgjort da Williams brøt i begynnelsen av settet. Hun raste av gårde til 5-1, med egen serve, som hun hadde hatt full kontroll på i tredje sett. På matchballen ble Williams avblåst for fotfeil, altså at den ene foten krysset grunnlinjen før hun hadde slått. På andreserven kom kampens mest dramatiske øyeblikk. Williams vrikket den venstre ankelen.

Pliskova kom seg gjennom det gamet, og begynte klatringen tilbake. Hun har et flatt, hardt spill, og spilte med stor risiko på alle poeng kampen gjennom.

Jeg var litt forundret over Williams etter at Pliskova reddet seg unna matchballene på 1-5. Gamene bare rant på for Williams, som gjorde lite for å psyke seg opp mellom poengene, så vidt jeg kunne se. I intervjuene etter kampen snakket Williams ned ankelskaden. En skadefri Serena Williams skal ikke tape seks game på rad, uansett motstand. Grand Slam-tittel nummer 24 kommer ikke her heller.

Pliskova møter Naomi Osaka i semifinalen, og det er en helt åpen kamp i mine øyne. Petra Kvitova skal slå Danielle Collins i den andre.

En av årets beste kamper!

Serena Williams (Wikimedia Commons)

Serena Williams – Simona Halep 6-1, 4-6, 6-4
4. runde, Australian Open 2019

Selv ikke verdens beste spillere har mange hele kamper hvor de spiller perfekt, hvor alt de prøver på, lykkes. Dette så lenge ut som en slik sjelden kamp, etter et første sett hvor Serena Williams var mange numre for stor for Simona Halep. Alle kamper Serena Williams spiller handler om hennes eget spill. Er det på topp, betyr motstanderens påfunn ingenting. Første sett var sånn.

Simona Halep ble brutt tidlig i andre sett også, og hadde 1-6, 1-2 vært stillingen i en av mine kamper, mot en motstander som hadde slått meg åtte ganger før, hadde jeg gitt opp. Simona Halep er verdensener av en grunn, og gjorde ikke det. Hun brøt tilbake, og vant til slutt settet. Serena bommet litt mer, og Halep klarte å vinne de lange ballvekslingene.

Utover andre og tredje sett var det Halep som holdt serve enkelt, ulogisk nok med tanke på hvem av dem som har den beste serven. Halep hadde tre breaksjanser i tredje sett, men tok ikke vare på noen av dem. Serena brøt til 5-3 i siste sett, og servet kampen inn uten store problemer. Halep klarte å presse henne i de lange duellene i store deler av kampen, men mot slutten var det Serena som vant disse poengene. Kampen minnet litt om Tsitsipas-Federer i den forstand at spilleren som reddet mange breakballer (Tsitsipas/Serena) spilte med lavere skuldre etter å ha kommet seg gjennom vanskelighetene.

Alle de fire single-finalistene fra Australian Open i fjor er ute nå; Federer, Cilic, Wozniacki og Halep.

Serena møter Karolina Pliskova i neste runde. Den øverste delen av trekningen er den sterkeste. I tillegg til de to nevnte, er Naomi Osaka (seedet 4) og Elina  Svitolina (6) her. De fire andre kvartfinalistene er Kvitova (8), Barty (15), Pavlyuchenkova og Collins. Kvartfinalen mellom Kvitova og Barty er langt på vei en semifinale, synes jeg.

2017 har vært et forvirrende år i kvinnetennis

Serena Williams har ingen arvtaker. I hennes foreldrepermisjon har WTA-touren gått gjennom et 2017 som må virke forvirrende for selv den middels interesserte. Sammenlignet med ATP-touren, hvor alt har handlet om Roger Federer og Rafael Nadals uvirkelig sterke comeback, er WTA-touren vanskelig å få tak på.

Vi kan se på finalene i de viktigste turneringene i året som gikk:

Australian Open Serena Williams – Venus Williams 6-4, 6-4
French Open Jelena Ostapenko – Simona Halep 4-6, 6-4, 6-3
Wimbledon Garbine Muguruza – Venus Williams 7-5, 6-0
US Open Sloane Stephens – Madison Keys 6-3, 6-0
WTA-sluttspillet Caroline Wozniacki – Venus Williams 6-4, 6-4

Studér lista over. Det er åtte forskjellige spillere involvert i årets fem største finaler, og da er det vanskelig for tilfeldige sportsinteresserte å feste seg ved annet enn navn de kjenner fra før.

Det er gode argumenter for å gi Venus Williams tittelen som årets spiller. Hun spilte i tre av de store finalene i år, men når hun ikke vant noen av dem, mangler noe vesentlig.

Forvirringen for fansen blir enda større hvis vi legger til at spilleren som vant flest titler i år, Elina Svitolina, ikke spilte i noen Grand Slam-finaler. Simona Halep, som ender 2017 som nummer én i verden, har fortsatt til gode å vinne en Grand Slam-tittel. Ingen av de to finalistene i US Open, Madison Keys og Sloane Stephens, spilte i WTA-sluttspillet.

Caroline Wozniacki (Wikimedia Commons)

Da Angelique Kerber avsluttet 2016 som nummer én i verden, med to Grand Slam-titler det året, var det mulig å se for seg henne som en ny dominant stjerne. I år har Kerber tapt i alle retninger, og avslutter 2017 som nummer 19 i verden. Hun overpresterte i fjor, og underprestert i år.

De gode nyhetene i 2017 handler om noen nye navn (Ostapenko) og et par gamle: Caroline Wozniackis retur til toppen er gledelig for alle som setter pris på hardt arbeid, og Venus Williams fortsetter å bevise at alder bare er et tall.

Slik WTA-touren framstår i dag, forstår jeg godt at Serena Williams planlegger comeback allerede i Australian Open om to måneder. Hvem vil sette penger mot at hun tar sin Grand Slam-tittel nummer 24 der?





WTA-touren lengter etter en stabil stjerne

Jeg har skrevet altfor lite om kvinnetennis på denne bloggen de siste månedene. Skeivfordelingen er enorm.

Grunnen er at også jeg griper til det mest nærliggende. De mest interessante historiene de siste årene har vært på herresiden, enten med de internasjonale brillene (Nadal og Federers tilbakekomst) eller de norske (Casper Ruuds klatring på rankingen).

Kvinneklassen har handlet mest om Serena Williams sin jakt på rekorder. Det er selvsagt interessant nok, men alle idretter er avhengige av å etablere nye navn for å holde på interessen. Eventuelt at mer enn én spiller holder seg stabilt i toppen i årevis, slik det har vært på ATP-touren de siste 10-12 årene.

To veier til 22 Grand Slam-titler

Steffi Graf
Steffi Graf i Wimbledon 2009 (Wikimedia Commons).

OL-tennisen er slutt, og spillerne havner inn i den faste rytmen igjen. Når US Open begynner om noen uker, handler mye om Serena Williams, og hennes jakt på nye rekorder. Hun har allerede tangert Steffi Grafs 22 Grand Slam-titler, som er mest i moderne tid.

Serena er ikke like utilnærmelig som før, men slik det ser ut nå, blir jeg mer overrasket om hun ikke bryter 22-grensen enn om hun klarer det.

Steffi Graf vant sin siste slam i 1999, mot Martina Hingis i en meget minneverdig finale i Paris (YouTube). Rett etter at hun hadde vunnet nummer 22, kom spørsmålene om Margaret Court Smiths rekord på 24 singletitler var neste mål. Før den melodien kom skikkelig i gang, la i stedet Graf opp, midt på sommeren 1999, sluttkjørt og uten mer å bevise.

Både Serena Williams og Steffi Graf vant sine første Grand Slam-titler året de fylte 18. Begge var barnestjerner som tidlig kom i medienes søkelys. Likevel tok karrierene deres forskjellige retninger. Graf tok de fleste av sine Grand Slam-titler i årene 1988-96, mens Serena har vunnet ni Grand Slam-titler i 30-årene.

Da Graf la opp, skrev mange om prøvelsene hun ble satt på utenfor banen, og hvordan de slet på henne. Det har aldri vært stille rundt Serena Williams heller, uten at det ser ut til å gnage henne ned.

I dokumentaren om Serena som ble vist på NRK i sommer, er det en scene hvor hun venter på å motta en pris. Kameraet følger henne backstage. Et sted i introduksjonen sier speakeren (og dette tar jeg fra hukommelsen) noe sånt som at hun endte året som nummer 1 i verden i 2002, og igjen i 2009. Til dette himler Serena med øynene og spør ut i lufta «hva gjorde jeg i alle årene mellom»? I de statistisk sett beste årene for tennisspillere flatet Serenas karriere ut av ulike grunner, men hun omskriver fortsatt reglene for hva spillere i 30-årene kan få til.

Her er Williams og Graf sine veier til 22 Grand Slam-titler:

Serena Williams og Steffi Graf
Og ja, her er Serena mot Graf i 1999. Serena skriker mindre i 2016.