Tennis LIVE:
Frederick Schaefer – Lars Johan Dahle 6-7, 7-5, 6-1
1.runde, Stavanger International B14
Mange av landets beste juniorspillere er samlet i Stavanger denne uka. En del utenlandske, også. Mandag hadde jeg fri. En flittigere student ville nok brukt dagen til å lese Garman & Worse eller finstudert jamvektsregelen i norske dialekter, men jeg tok i stedet turen til tennishallen for å se på de unge racketsvingerne.
Stavanger tennishall består av åtte baner fordelt på to haller. Man kan si mye pent om hallen, men den er dårlig egnet for tilskuere. Den eneste tribunen som finnes, er 0,5 x 5 meter stor, altså mer som en liten veranda enn en tribune. Jeg ble stående der, med utsikt til bane 1 like nedenfor.
Til venstre for meg satt to damer med LTA på jakkene sine. De noterte flittig, og ved siden av dem satt to fyrer som jeg også tror hadde LTA på jakkene. Jeg grublet: Latvia har vel LAT som bokstaver? Hm, hm. Så begynte de å snakke, og da falt brikkene på plass: LTA er selvsagt Lawn Tennis Association, det britiske tennisforbundet. Det blir ikke mer erkebritisk enn det: Selv om tennis ikke har blitt spilt på lawn siden Churchills ungdomsdager (med Wimbledon som stort unntak), har britene lawn med i forbundsnavnet.
Anyway, på bane 1 rett nedenfor «tribunen» spilte to nordmenn: Frederick Schaefer (12) mot Lars Johan Dahle (13). Jeg kom inn i slutten av første sett. Dahle var den mest umiddelbare av de to; keivhendt, offensiv og med en sterk lyst til å slå forehand fra alle steder på banen. Schaefer var kjempegod på defensiven, og litt mer tålmodig.
Det så lenge ut som Dahle skulle dra kampen i land. Etter det første jevne settet, begynte Schaefer å henge med hodet mot slutten av andre. Så, ut av ingenting, kastet Dahle bort en 40-15-ledelse i eget servegame mot slutten av det andre settet, og Schaefer servet det hjem. Tredje sett ble en ren formalitet for Schaefer.
Tennis er en ensom sport. Utpå banen må du selv løfte deg etter skinnet når alt går i dass. Du får ingen hjelp av lagkamerater. Jeg spurte Schaefers trener hva de trener mest på når det gjelder spillere i 12-13-årsalderen. «Teknikk», var svaret. Det er sikkert fornuftig. Jeg håper de trener på det mentale også. Både Dahle og Schaefer hadde følelsene sine skrevet i store bokstaver i pannen. På sidelinjen fikk både flasker og ballesker gjennomgå i pausene, og baller ble sendt i taket og i bakken i frustrasjon.
Dagens beste sitat kom fra en av de andre banene i samme hall, fra en spiller som hadde truffet litt dårlig: – Tidenes dårligste backhand. Fåkk meg!
Bortsett fra hengehode-tendensene, var det imponerende å se hvor gode de beste i denne årsklassen er. Det mest imponerende er den kontrollen de legger for dagen. Begge spilte med en kontrollert aggressivitet. Ingen vill satsing, og heller ikke defensivt safe-spill.
Begge var i stand til å spille lange, velkonstruerte poeng hvor de gradvis fikk motstanderen mer og mer ut av poenget, før de satte bort den siste ballen. Og begge spillerne kunne sette vinnerslag fra hele banen når som helst, akkurat som de beste ATP-spillerne. Spillerne dømmer sine egne linjer på ungdomsnivået, og kampen mellom Schaefer og Dahle var preget av god sportsånd på den fronten.
Med en slik ballkontroll som de viste, er det ikke rart at begge holdt seg langt unna nettet. 12-åringer er ikke store, og det er lett å lobbe over dem etter passere dem ved nettet. Det skal en modig trener og en målbevisst ungdom til for å bestemme seg for å bli serve- og volleyspiller i 2009. Vedkommende ville antakelig fått mange passeringsslag forbi seg opp gjennom tenårene.
Turneringen fortsetter utover uka. Kanskje jeg stikker innom en tur før forelesning en dag.
