Kongen vender tilbake

Pete Sampras har ikke laget mye lyd etter at han forlot tennisen med et brak i 2002 (seier over Agassi i US Open). Men nå skal han spille igjen, riktig nok bare oppvisning. Det skjer i Houston i første uken av april, mot en foreløpig ukjent motstander.

Jeg har ingen tro på noe comeback fra Pete. Til det er han for lei av tennis, og fallhøyden er for stor. Men kjekt at han viser seg igjen.

Den luftbårne Sampras

I all halloien rundt Roger Federer er det mange som glemmer at han har et godt stykke igjen til han når Pete Sampras sine meritter. Sampras sin kanskje beste kamp noensinne var i Wimbledon-finalen 1999. Andre Agassi hadde nettopp vunnet French Open og hadde sitt beste år på tennisbanen, men ble kontant stoppet av Sampras. Her er et klipp fra finalen, funnet ved hjelp av video.google.com.

Fantastiske slag, del 11: Sampras sin forehand

Selvsagt blir tidenes beste spiller den første til å bli omtalt med to slag i denne seksjonen. Sampras sin serve har jeg allerede skrevet om. Forehanden var hans andre store våpen.

Sampras hadde en mye bedre forehand enn backhand. I grunnlinjedueller sto han ofte langt til venstre for midten av grunnlinjen. Mostanderne visste at hvis de slo til Sampras sin forehand, så var det slutt. De fleste forehandene hans sikret ham poenget, de andre gikk ut. Uansett var det slutt på ballvekslingen.

Aller best var hans løpende forehand. Jeg husker semifinalen mot Agassi i Australian Open 2000. Agassi hadde Sampras helt på tur, og slo en tilsynelatende vinner mot forehandhjørnet. Sampras føyk ut til siden og slo et sykt vinnerslag forbi Agassi, som for en gangs skyld hadde tatt turen til nettet.

Roger Federer har også forehand som sitt beste slag. Forskjellen er at han spiller med mye mer overskru, altså større sikkerhetsmargin. Sampras sin forehand var prima for hardcourt og gress. På grus var den langt mindre effektiv, den bremset i sanden og hadde lite overskru.

Sampras sine siste forehander ble noen av de beste. I finalen av US Open 2002 gikk Sampras til oppgaven med dødsforakt og slo mange forehander som Agassi bare kunne blokkere tilbake. Jeg har aldri sett noen andre spillere som i grunnlinjedueller har tvunget Agassi til å blokkere slagene viljesløst tilbake. Ikke Roddick, ikke Safin, ikke Federer.

Det er dette mange glemmer når Sampras sitt ettermæle diskuteres. Han hadde tidenes beste serve, men han vant US Open tre ganger før han gjorde det samme i Wimbledon. På sitt beste kunne han slå hvem som helst fra grunnlinjen, med forehanden som selve Monsteret.

Mann mot mann, samme land

Jeg gjespet meg gjennom noen games av bom-orgien mellom Dementieva og Myskina på fredag. Myskina klarte å vinne, selv om begge to strengt tatt burde vært fjernet fra turneringen på grunn av elendig spill.

I dag zappet jeg innom Haas mot Waske på Eurosport. De to tyskerne satte ikke akkurat tennishjertet mitt i brann. Den mekaniske fløtepusen (en selvmotsigelse som faktisk passer utmerket på Haas) og den anonyme Waske var omtrent like underholdende som å se oppvasken tørke.

Derfor kom tanken: Er det alltid bare elendighet når spillere fra samme land møtes? De kjenner som regel hverandre godt, og derfor blir kampene forutsigbare og feilene mange.

Nja. Det finnes plenty av klassiske dueller mellom spillere fra samme land:

Edberg – Wilander: Kjempet om den svenske tennistronen på midten av 80-tallet. Wilander den beste returspilleren i verden, Edberg konge ved nettet. Severdige kamper, og to av de mest sympatiske verdensenerne gjennom tidene. 80-årene var aldri vakrere.
Innbyrdes styrkeforhold: 11-9 til Wilander.

Sampras – Agassi: Var sjelden på topp samtidig, men når de var det, resulterte det i noen av de beste kampene som er spilt: finalen i Australian Open 1995, US Open samme år, Wimbledon 1999 og US Open 2001.

Fun fact: Agassi slo aldri Sampras i Wimbledon eller US Open, og Sampras slo aldri Agassi i Australien Open eller French Open.
Innbyrdes styrkeforhold: 20-14 til Sampras.

Becker – Stich: Kontraster i kø. Becker spilte mye på kraft, mens Stich fikk alt til å se latterlig enkelt ut, og var egentlig ikke så interessert i tennis.

Becker var det brede publikums mann, mens Stich var en særing uten stor fanskare, bortsett fra tennispurister. Trål diskusjonsgrupper etter Stich, og du finner beskrivelser av serven hans som «pure silk», og backhanden hans snakkes det fortsatt om. Stich er blitt en kulthelt, Becker er mest kjent som en kåtpeis som har kastet bort masse penger.
Innbyrdes styrkeforhold: 8-4 til Becker.

Pete mot Roger – hvem vinner?

På debattgrupper har det vært et tema lenge: Hvem er best av Pete Sampras på sitt beste (ca august 1993) og Roger Federers ypperste nivå (US Open-finalen i fjor)? Federer blir jo omtrent utropt til å være tidenes beste spiller allerede. Litt tidlig med sånne karakteristikker, mener nå jeg.

Sampras var ikke mer enn brukbar fra grunnlinjen i sine siste år. Mange glemmer at han fram til ca 1998 spilte ganske lite serve og volley på annet enn gress. Han kunne slå alle fra grunnlinjen på alt annet enn grus. Mot slutten av karrieren ble han en renere serve og volley-spiller, med den berømte forehanden som krydder. Men i enkeltkamper kunne han vinne fra grunnlinjen, som han gjorde det i store deler av finalen i US Open 2002.

Federer hadde taklet den sene Sampras godt. Han slo amerikaneren i deres eneste møte, Wimbledon 2001. Federer er god til å returnere serve, og liker å slå mot bestemte mål på banen.

Men den unge Sampras mot dagens Federer hadde blitt et forrykende oppgjør. De er jevngode fra grunnlinjen, for Sampras hadde en mye bedre backhand som ung. Sampras server bedre, Federer returnerer best. Sampras har en mer drepende forehand, Federer har større sikkerhetsmargin. Sampras er mye bedre ved nettet.

Alt i alt tror jeg Sampras hadde blitt for mye for Federer. Husk at Federer trengte fem sett (i fjor) og fire sett (i år) for å slå en 34-35 år gammel Agassi i US Open. Sampras slo jevngamle Agassi hver gang de møttes i US Open. Tre ganger i finalen, hvor han til sammen vant med settsifrene 9-2.

Federer må vinne to Grand Slam-titler hvert år de neste fire årene for å tangere Sampras sin rekord på 14 titler. Jeg tviler sterkt på om det skjer.

Fantastiske slag, del 6: Sampras sin serve

Ingen spiller har vært så tett forbundet med et slag som Pete Sampras til sin serve. Myten er at Sampras var en gigantisk servemaskin med få andre våpen.

Det er selvsagt bare tull. Sampras ble tidenes beste spiller like mye takket være sine volleyer, sin sterke psyke, sin brutale forehand og jernviljen. Likevel, det er serven han blir husket for. 

Mange andre kan analysere den bedre enn meg. Jeg klarer bare å plukke fra hverandre begynnelsen og slutten av den – det som skjer rundt ballkontakt går altfor fort til at jeg får det med meg.

Sampras begynte med å holde ballen til racketen foran kroppen, mens han spente ut ryggen og viste motstanderen sålen av venstrefoten. Han kastet ballen halvhøyt opp, og den sagnomsuste kinetiske bevegelsen i Sampras’ serve åpenbarte seg: Fra leggene og opp til slagarmen ble kroppen som en slange som hogg til i det kroppen var i sin fulle lengde. McEnroes serve hadde mye av det samme i seg, uten at den var like brutal.

På skjermen så det ganske enkelt, ja helt logisk ut. Det spesielle med Sampras sin serve var blandingen av fart og spinn. Ingen kombinerte dem bedre, og derfor var Sampras sin serve den vanskeligste å returnere. Han utførte mesterstykket med en blytung, gammel Wilson-racket med pinnstramme strenger. Imponerende på alle vis.

Arvtakere? Tja, Roddick og Federer server godt. Men ikke på høyde med Sampras ennå, som hadde en enorm selvtillit i slaget. Særlig andreserven til Sampras vil stå i historiebøkene med gullskrift.

Sampras junior II

Pete Sampras og kona Bridgette venter barn nummer to. De har en to år gammel sønn fra før, han heter Christian. Kjekt å se at den gamle mannen holder seg i aktivitet.