Stikkordarkiv: Sampras

Når generasjonsskiftet skjer rett foran øynene våre

Noen kamper antar mytiske proporsjoner fordi de involverte spillernes karrierer overlapper så lite. Når to fantastiske spillere fra hver sin generasjon bare møtes noen få ganger, etterlater det seg store tomrom som vi kan fylle med «hva om?»-spørsmål.

Roger Federer slo Pete Sampras i åttendelsfinalen av Wimbledon 2001, og mye har blitt skrevet om kampen siden den gang. Det skyldes ikke minst at de to Wimbledon-kongene var i hver sin ende av karrieren da denne kampen ble spilt. Sampras var tittelforsvarer i Wimbledon 2001. Federer vant sin første tittel der i 2003.

YouTube vet hva jeg liker. Denne uken fikk jeg foreslått å se høydepunktene fra kampen mellom Björn Borg og Rod Laver i 1976. Borg var på dette tidspunktet 20 år og på vei til å bli verdens beste. Laver var 38, og i avslutningen av sin karriere. Den grønne grusen forteller oss at kampen spilles i USA, nærmere bestemt Boca Raton, Florida. (Merkelig nok står den ikke oppført på ATPs statistikk over kampene mellom Laver og Borg).

Dagens beste idrettsfolk er bedre enn gårsdagens beste. Den regelen gjelder i nesten alle sporter, også tennis. Likevel er det oppklarende å se dette klippet, fra Borgs storhetsperiode. Rafael Nadal har redefinert fenomenet overskru (spinn) på 2000-tallet. Borg spilte med treracket og mindre livlige strenger enn Nadal. Derfor er det rystende å se hvor mye toppspinn Borg, med datidens utstyr, gir ballen. Store deler av disse høydepunktene er filmet fra spillernes høyde, og viser hvordan Borgs slag skyter fart mot Lavers strupe eller deromkring.

Borg blir ofte sammenlignet med Nadal. Begge vokste opp på grus, men var så mye mer. Borg vant French Open seks ganger og Wimbledon fem ganger. Som Nadal var han mer enn en grusmaskin. Legg merke til Borg sine beste opphentinger i dette klippet, og ikke minst de fine volleyene hans.

Kampen mellom Roger Federer og Pete Sampras i Wimbledon 2001 har de fleste hørt om. Kampene mellom Steffi Graf og Serena Williams er ikke like mye omtalt. Tell opp hvor mange Grand Slam-titler Graf og Williams har til sammen, og det er lett å se at deres bataljer burde hatt en større plass i tennismytologien. De møttes bare to ganger, begge i 1999. Graf vant sin siste Grand Slam-tittel det året, Serena vant sin første. Passende nok vant de hver sin kamp mot hverandre, og settsifrene var nesten identiske.

Her er noen klipp fra den siste kampen de spilte, i Indian Wells. Serena Williams var bare ranket 21 i verden på dette tidspunktet, men det var lett å se at hun skulle nå mye høyere. Passende nok var det Serena som vant – akkurat som Borg slo Laver og Federer slo Sampras.

Når kommer neste kamp hvor vi kan se generasjonsskiftet rett foran øynene våre?

To ting som trengs for å bli best

ATP - herretennisDe siste årene har det vært mye snakk om de 10.000 treningstimene som trengs for å bli virkelig god i en idrett. Like viktig er evnen til å tåle nederlag for å vinne i framtiden, og evnen til å avlære ting som er lært.

I psykologien snakkes det ofte om «Delayed gratification». Enkelt sagt: Er du i stand til å gi avkall på umiddelbar gevinst dersom du vet at den blir enda større hvis du venter litt? Klarer du dette, har du gode sjanser til å lykkes i livet.

Dette er noe vi alle sliter med hver dag. Du får et kick av å spise den sjokoladen som ligger i kjøleskapet. Lar du være, blir både tennene, kroppen og økonomien din glad. Det er mest behagelig å kjøre til jobb. Hvis du sykler, slipper du bensinpenger, bompenger og kommer i bedre form.

På 1960- og 70-tallet ble en rekke barn testet ved universitetet i Stanford. De ble plassert alene i et rom med en marshmallow foran seg. De fikk beskjed om at de kunne spise den når som helst. Men hvis de klarte å vente til testlederen kom tilbake et kvarter senere, ville de få TO marshmallows. Eksperimentet er omtrent som dette:

Senere ble testbarna fulgt opp som tenåringer og voksne, og dette ble ifølge Wikipedia resultatene:

The children who waited longer, when re-evaluated as teenagers and adults, demonstrated a striking array of advantages over their peers. As teenagers, they had higher SAT scores, social competence, self-assuredness and self-worth, and were rated as their parents as more mature, better able to cope with stress, more likely to plan ahead, and more likely to use reason. They were less likely to have conduct disorders or high levels of impulsivity, aggressiveness and hyperactivity. As adults, the high delayers were less likely to have drug problems or other addictive behaviors, get divorced,or be overweight.

Jeg tenkte på dette fenomenet da jeg kom over en video med Rafael Nadal for noen uker siden. Rafael og onkel (og trener) Toni snakker om hvorfor høyrehendte Nadal spiller tennis med venstre:

Nadal var en lovende juniorspiller som høyrehendt. Likevel fant onkelen ut at han måtte spille med venstre, for Nadal uansett måtte slutte å bruke to hender på begge sidene. Den kortsiktige konsekvensen ble selvsagt at Nadal vant færre kamper mens han ble vant til å spille med venstre.

Pete Sampras med enhåndsbackhand, som han har hatt siden han var 14. (Wikimedia)

Pete Sampras spilte med tohåndsbackhand i barndommen, og var en av de beste i sin årsklasse i California. Trener Pete Fischer hadde fått det for seg at Sampras var en framtidig Wimbledon-vinner, hvis han bare skiftet til enhåndsbackhand. Sampras brukte to år på den overgangen, og tapte en bråte med kamper, blant annet mot Michael Chang. Men han holdt ut, fordi han trodde det ville lønne seg på lang sikt. Det lærte også Sampras at det ikke var farlig å tape. Kombinasjonen av ekstrem vinnervilje og det å akseptere tap, tipper jeg er sjelden vare blant juniorer. Sampras skriver mye om denne fasen i sin utmerkede selvbiografi, A champion´s mind.

Sampras lærte seg tohåndsbackhand i de gylne årene hvor kroppen lett lærer seg nye ting. Dette er en annen ting som imponerer med med de beste: Evnen til å skifte ut deler av spillet sitt med en bedre del, som om det var en del av en bil.

Det er lett å la seg blende av historiene om Sampras og Nadal. Sannsynligvis finnes det mange historier om spillere som tar radikale grep og feiler fullstendig. De aller fleste spillere gjør sannsynligvis ingenting radikalt, de fortsetter med det som fungerer brukbart, for ikke å knekke den fine kurven som karrieren får i junioralderen.

For noen år siden skrev jeg en sak for et tennisblad. Den het «Framtiden har to hender», og handlet om backhanden. En tennistrener jeg snakket med i den forbindelse sa at enhåndsbackhand blant juniorspillere var veldig uvanlig. Kanskje ikke så rart; barn trenger to hender for ikke å bli overkjørt på backhandsiden, og når vanen først er etablert, er det vanskelig å forandre den.

Da er det noe befriende med teamene bak Nadal og Sampras, som sa: «Okei, nå skal vi prøve noe her. Det går kanskje rett vest, kanskje blir det suksess. Vi prøver i det minste, for vi tror det er lurt på lang sikt».

Jimmy Connors og selvbiografiens protest mot forvandlingen

ATP - herretennisOm få dager begynner French Open, som er årets andre Grand Slam-turnering og den eneste som spilles på grus. Jeg kommer sterkt tilbake til den, men først må jeg skrive litt om vårens retro-føljetong i tennisverden: Selvbiografien til Jimmy Connors (hjemmeside har han også).

Jeg så aldri amerikaneren mens han var aktiv. Connors hadde sin storhetstid på 1970-tallet. Han ble overskygget av Björn Borg og John McEnroe i perioder, men vant US Open for fjerde og femte gang i 1982 og 1983. Dessuten nådde han semifinalen i samme turnering i 1991, 39 år gammel.

Connors bokomslag

Bokomslaget til «The Outsider» av Jimmy Connors.

Amerikaneren er like kjent for å ha fjernet tennisen fra snobbestempelet sporten hadde. Connors bannet, kjeftet og gestikulerte på en måte som bare John McEnroe kunne matche. Dessuten ble Connors aldri en del av gjengen, han foretrakk å holde god avstand til alle, selv utenfor banen. Ingen bør bli overrasket over at Connors kalte selvbiografien sin for «The Outsider».

En kveld jeg vasket badet, hørte jeg Sports Illustrateds journalist Jon Wertheim intervjue Connors. Han er 60 nå, og ga en nøkternt framstilling av egen karriere. Avstanden til de andre, som han var så besatt av å holde? Bare for å maksimere sjansene til å vinne mest mulig, ifølge Connors. (Intervjuet kan du høre på SIs hjemmesider.)

Jeg har ikke lest boka, men kommer til å gjøre det når jeg har sjansen. De første anmeldelsene har kommet, og er varierende. Oregon Live skriver dette:

Jimmy Connors, in his new memoir «The Outsider,» calls Agassi «nothing but an act.» Because Connors doesn’t believe anyone can change. You are who you are. There’s no personal growth to be had, there’s only pushing forward, trying harder. (…) Thanks to «The Outsider,» we now know there wasn’t anything behind Jimbo’s angry-young-man bravado. He was a great tennis player, a driven tennis player — and that was it.

Den anmeldelsen setter fingeren på noe av problemet med selvbiografien som sjanger. I en episk fortelling (for eksempel filmmanus) skal hovedpersonen helst gå gjennom en forvandling. Rollefigurene skal være på et annet sted mentalt og i livet sitt når filmen slutter, enn i det den begynner. Hendelsene skal ha gitt dem ny innsikt, skal ha forandret dem.

Men forandrer vi oss, vi som ikke lever i et filmmanus? Njæh. Jeg er ikke sikker. Personligheten vår blir formet i barndom og oppvekst. Hvor mange går gjennom dype forandringer i personligheten sin etter fylte 25 år? Jeg spekulerer høyt her, men tror ikke det er vanlig. (Folk som vinner store pengepremier kommer tilbake til sitt vanlige lykkenivå etter en viss tid, mener jeg å ha hørt.) Det jeg har lest av tennisbigrafier, bekrefter dette. Suksessen forandrer ikke kjernen av Sampras, Agassi eller McEnroe – personlighetene deres slipes ikke av alt de oppnår.

Så hvordan kan en selvbiografi da bli interessant, når den mangler forvandlingskraften som romanen og filmen streber etter? Kjendisbiografier trekker lesere fordi de kaster lys over episoder folk kjenner fra før. Jimmy Connors har mange sånne knyttet til seg. Den mest kjente er da Connors uteble fra Wimbledons 100-årsmarkering i 1977. Mange har tolket dette som Connors´ ypperste fåkkju-handling til tennisverden, mens han i virkeligheten ikke kunne komme på grunn av en skadet tommel.

Mest bråk rundt selvbiografien har det blitt på grunn av Connors´ avsløring av at hans daværende forlovede (og verdens beste damespiller) Chris Evert tok abort i 1974. Jeg har som sagt ikke lest boka, men skjønner ikke helt hvorfor han tar det med. Han har da også fått mye tyn for dette.

Nå har de store amerikanske spillerne fra de siste 40 årene skrevet sine selvbiografier, og slik er de:

  • Andre Agassi sin «Open» er den mest velskrevne, men også den klart mest sutrete og den som stiller forfatteren i et dårligst lys.
  • Pete Sampras´ bok «A champion´s mind» har de beste analysene av tennis, og er nok litt tørr (som mannen selv).
  • John McEnroes «Serious» er litt tam i forhold til mannen selv.
  • Boris Becker (ikke amerikansk) skrev «The Player» for noen år siden, og den var fort glemt.

Tilbake til Connors: US Open-turneringen hans i 1991 er legendarisk. 39-åringen nådde semifinalen, selv med en ranking langt nede og en kropp som skrantet. Sjekk dette gamet mot den gode nederlenderen Paul Haarhuis, spesielt fra 1.00 og utover:

Bartoli og hennes uventede fascinasjon

Denne saken handler om dametennisJeg slutter aldri å bli forundret over tennisspillernes favorittspillere. Ta eksempelet under, Marion Bartoli. Hun er overlykkelig over å få trene litt med sitt store idol. Bartoli er ei kul jente (jeg er fan!!) med to hender på både forehand og backhand, og liker seg best ved grunnlinjen. Monica Seles-kloning, med andre ord. Les videre

Sweet 17

Denne saken handler om WimbledonSøndagen kom med oppkast og hodepine. Jeg ble liggende til sengs fram til halv tre, da jeg flyttet meg til sofaen og orket å se to sett av Federer-Murray før jeg sovna igjen.

Det lukta Murray-seier av de to første settene. Murray var superfokusert, gjorde nesten ikke feil og brøt Federer i første game. Han returnerte Federers server fantastisk. Så snart ballen kom i spill med grunnlinjedueller, virket Murray veldig komfortabel. Les videre

Federers siste sjanse?

Denne saken handler om WimbledonRoger Federer får neppe en bedre sjanse enn denne til å vinne sin 17. Grand Slam-turnering. Novak Djokovic i semifinalen er selvsagt ingen enkel kamp. Men Nadal er borte, Federer trenger bare slå en av dem, og Djokovic er en bedre match for Federer. Dette blir deres første møte i Wimbledon, hvor Djokovic er tittelforsvarer. Les videre

Så skviser vi sitronen enda en gang

Du trodde kanskje det var skrevet tilstrekkelig mange spaltemil om Björn Borg, John McEnroe og epoken rundt 1980? Hå-hå-hå! Niks, behovet er utømmelig! Selv tennisjournalister som knapt var kommet i stemmeskiftet da disse folkene klasket ballen til hverandre med treracket, er sykelig opptatt av tennisen som ble spilt for 30 år siden.

Nylig kom Matt Cronin med sin bok om sesongen 1980, som etter hans mening er den beste noen gang. Okei då. Og nå ser jeg til min forbløffelse at hedersmannen Steve Tignor også har skrevet en bok om den samme perioden: High Strung: Bjorn Borg, John McEnroe, and the Untold Story of Tennis’s Fiercest Rivalry.

Tignor har allerede sagt at tittelen ikke er helt god. Jeg lurer på hvor mye om denne rivaliseringen mellom Borg og McEnroe som kan være «untold» nå. Hvor lange skolissene til linjedommerne i Wimbledon-finalen 1980 var? Hvilken skrifttype som ble brukt i svenskekongens gratulasjonstelegrammer til Borg? Hvor stramme McEnroes strenger var i åttendedelsfinalen av US Open 1981?

McEnroe har jo skapt et levebrød av å repetere de gamle historiene om kampene mot Borg, og om tomheten som oppsto da Borg ga seg, om dopet, damene, hvor ulike han og Borg var. Og. Så. Videre. Vi snakker tross alt om historiens mest omtalte tennisduell her. Hvor mange steiner gjenstår det å snu?

Dette er hva Tignor sier om boka:

…an account of the brilliance and blunders of the sport’s first group of Open era superstars, and how they dealt with an entirely new tennis landscape, when the game went from amateur to pro, elite to mass, country club to arena, all-white to multicolored, Anglo to polyglot, British Empire to American Empire, ITF to IMG, wood to graphite, grass to asphalt, clean cut to scruffy, gentlemanly to . . .  not as gentlemanly.

Fine greier. Men hvor mange bøker om 1980-tennis trenger vi? Og hvor intens var denne rivaliseringen mellom Borg og McEnroe? De var ulike i spillestil og temperament, men det var mer bensin på bålet i kampene mellom McEnroe og Connors, og de spilte mot hverandre gjennom en lenger periode enn Borg og McEnroe.

For å kjølne ned nostalgikerne litt, her er McEnroe-Borg-rivaliseringen satt opp mot to andre velkjente dueller fra ATP-touren de siste årene. Ingen av dem står tilbake for Borg-McEnroe-duellen, mener jeg:

Borg – McEnroeSampras-AgassiFederer-Nadal*
Totalt antall oppgjør14 (7-7)34 (20-14)34 (11-23)
GS-finaler mot hverandre4 (1-3)5 (4-1)8 (2-6)
Grand Slam-titler til sammen18 (11+7)22 (14+8)31 (17+14)
Varighet4 år (1978-81)14 år (1989-2002)12 år (2004-15)
*Nadal-Federer er fortsatt aktive, så tallene kan endre seg. A jour pr september 2016.

Hm. Jeg har en følelse av å ha skrevet en post som denne før. Neste gang det kommer en bok om tennishøsten 1979 (innendørssesongen) eller Björn Borgs isnende blå øyne og flagrende blå hår i skarp kontrast til New York-bøllete McEnroe og ulven Ivan Lendl som kom luskende fra de tsjekkiske steppene for å erobre tennisen med streng diett og maskintennis, ja da skal jeg forbigå den i fullstendig stillhet. (Neppe!)