Tennis og taktikk: 14 måter å vinne poeng på

Pedro Carreno Busta på Stockholm Open 2019
Pedro Carreno Busta på Stockholm Open 2019.

Har du lyst å vinne flere ballvekslinger, men mangler alt som kan minne om Roger Federers artisteri, Rafael Nadals forehand og Serena Williams´ serve?

Her er mine råd for å vinne poeng i tennis, uavhengig av hvilket nivå du er på. Det passer å nevne her at jeg aldri har spilt en offisiell tenniskamp i mitt liv, men disse tipsene tror jeg kan funke likevel: De er et destillat av mange års fritids-spilling og altfor mange konsumerte YouTube-instruksjonsvideoer. (Jeg lenker til kilder der jeg kommer på hvor jeg har hørt tipset.)

1. Slå ballen diagonalt (skrått over banen)

Selve grunntipset. Tennis handler om å unngå å gjøre feil. For å holde ballen innenfor linjene, slå den diagonalt. Fra din forehand til motstanderens forehand, fra din backhand til motstanderens backhand. Da slår du over den laveste delen av nettet, mot den delen av banen hvor det er mest plass å slå på.

Det er også den letteste og mest naturlige måten å slå en forehand og backhand på for de aller fleste, å sikte diagonalt. (Du utnytter kroppens rotasjon enklere ved å slå diagonalt enn ned langs linjen. Mer om det i denne videoen fra Fuzzy Yellow Balls.)

2. Slå så mange forehander du kan

Forehand tennis
Forehand i Egersund tennisklubb.

Forehanden din er bedre enn backhanden din, tipper jeg. Plasser deg slik at du står litt over mot backhandsiden din og kan slå forehander derfra også. Rafael Nadal er helt rå på dette, og har ingenting imot å løpe langt for å gjøre sitt neste slag til en forehand.

(Hvis du er av mikropromillen med bedre backhand enn forehand, gjør omvendt: Plassér deg slik at du får slått flest mulig backhander.)

3. Slå forehanden fra ditt eget backhandhjørne mot motstanderens backhand

Da bruker du ditt sterkeste våpen over den laveste delen av nettet, mot motstanderens svakhet, backhanden. Klarer han å slå backhanden sin ned langs linjen, er ikke det så farlig: Da får du sjansen til å slå det letteste slaget i tennis, den diagonale forehanden, mot en motstander som må løpe for å komme seg til sitt forehandhjørne. Bruk backhanden bare hvis du er presset langt ut i backhandhjørnet ditt, og slå den diagonalt.

Pete Sampras gjorde dette mange ganger: I en nøytral duell kunne han stå et godt stykke til venstre for midten av grunnlinjen, for å kunne slå sin mye bedre forehand. Han var ikke redd for å eksponere forehandhjørnet sitt, fordi han visste at den løpende forehanden hans var så god. Her fra semifinalen i US Open 2002 mot Sjeng Schalken. Nederlenderen hadde slått til Sampras´ backhand igjen og igjen, men Sampras velger her å gjøre det til en forehand:

Mot Lleyton Hewitt, Sampras slår seks – 6! – forehander fra backhandhjørnet sitt for å knipe til seg dette poenget:

4. Returnér førsteserver diagonalt, med gode marginer til linjene

Se punkt 1. Førsteserve-returen skal du bare få tilbake, ikke prøv å gjør noe fancy med den.

5. Returnér andreserver rett fram (ned langs linjen)

Andreserver er svakere enn førsteserver, og det gir deg en mulighet til å ta initiativet når du returnerer. Du får ofte sjansen til å slå forehander på disse servene uansett hvilken rute serven kommer mot, og på den måten kan du ta overtaket.

6. Slå rett fram dersom du har tenkt å gå til nettet

Ikke angrip nettet etter en diagonal ball, for da må du både trekke sidelengs for å dekke opp for en passering ned langs linjen, samtidig som du forlater midten av banen og gjør den åpen for passeringsslag.

7. Slå ballen lengst mulig vekk fra motstanderen

Filip Krajinovic
Filip Krajinovic, Stockholm Open 2019.

Dårlig trent motstander, eller merker du at kreftene begynner å minke på motsatt side av nettet? Legg vekk strategien nr. 1, og slå heller mot åpningene i banen, slik at motstanderen må bevege seg mest mulig. Sikt lengst mulig unna motstanderen for å slite henne ut.

8. Svakt punkt-taktikken

Denis Shapovalov på Stockholm Open 2019.

Finn motstanderens svake punkt og angrip det. I 90% av tilfellene betyr det å slå mot motstanderens backhand. Det kan også bety å dra motstanderen til nettet, å slå med mye overskru eller noe helt annet. Å gjennomføre dette må selvsagt kombineres med å se på dine egne styrker – det hjelper ikke at motstanderen din misliker slice hvis du ikke klarer å servere dette.

9. Sterkt punkt-taktikken

Angrip motstanderens styrke. I 90% av tilfellene betyr det å slå mot forehanden. Det er to grunner til at dette kan fungere:

  1. I en kamp vil denne manøveren ofte være en forlengelse av pkt. 8. Hvis motstanderen blir stående i backhandhjørnet i ball etter ball, vil han/hun ofte finne måter å komme seg ut av det, på grunn av forutsigbarheten. Rett før dette punktet, mens taktikk 8 fortsatt fungerer, men motstanderen begynner å skjønne plottet, kan du gå over til punkt 9, eller i det minste bryte opp med å slå til motstanderens sterke punkt. (Hvis punkt 8 fungerer og ikke ser ut til å bryte sammen med det første, er det bare å fortsette å angripe motstanderens svakhet. Det er ingen grunn til å endre en plan som fungerer, og som ikke ser ut til å svekkes.)
  2. Ingenting er mer demoraliserende enn å bli slått selv om du får slått ditt presumptivt beste slag, forehanden.

10. Stor kraft krever store marginer

Jo hardere du slår, desto mer kontroll mister du, og derfor bør dine hardeste slag ha mye margin til nett og sidelinjer. Hvis ikke, kommer du til å tape mange av disse poengene. (YouTube-kanalen Fuzzy Yellow Balls kommer ofte tilbake til dette.)

11. Finn ut hvor mange slag over nettet du klarer, og hvor mange motstanderen din er i stand til å slå

Hvor mange slag på rad klarer du å slå før du gjør en feil, gjennomsnittlig? Hvor mange klarer motstanderen din? Hvis du har bedre stabilitet, kommer du til å vinne poengene ved bare å holde ballen i spill. Hvis motstanderen din har bedre stabilitet, må du prøve å vinne poengene innen rammen av det antallet slag du typisk klarer å slå før du gjør en feil. Det kan bety mer aggressivitet.

12. Få en stabil serve

De gangene jeg server best, er når jeg konsentrerer meg om å få nok overskru i serven, ikke at jeg skal slå hardt. Jeg gjør det med å slippe rackethodet ganske langt ned i forberedelsen, slik at den kan komme opp bak ballen og skape overskru. (Ikke misforstå, serven min er en vits, men de dagene jeg slår få dobbeltfeil, sprer det sol og glede til resten av spillet mitt.)

13. Gi motstanderen sjanse til å gjøre feil

Ikke gå for høyrisiko-slag. Hold ballen i spill med gode marginer, og ikke prøv på noe fancy. Tennis er et spill av feil. Å gjøre færrest feil er ofte nok.

14. Ha en plan

Helst en enkel plan du har kapasitet til å gjennomføre, med noen få kulepunkter. (Ikke lag en vilt ambisiøs plan som er dømt til å mislykkes.) Hvis du har en plan, kommer du til å bruke energien din mellom poengene mer fornuftig, i stedet for å synke ned i generelt mismot når ting går dårlig. (Det går alltid dårlig for oss alle på ett eller flere tidspunkt i enhver tennisøkt.)

Har du andre tips eller kommentarer? Bruk feltet under.

Fra arkivet: Sampras-Agassi 6-7, 7-6, 7-6, 7-6 (US Open 2001)

Tennis på YouTube:
Pete Sampras – Andre Agassi 6-7, 7-6, 7-6, 7-6
Kvartfinale, US Open 2001

Nå i koronapausen har Wimbledon sendt verdens lengste tenniskamp i sin helhet på YouTube, for dem som har lite å fylle dagene med.

Spenning uten forløsning?

Nylig ble kvartfinalen mellom Pete Sampras og Andre Agassi fra US Open 2001 lagt ut. Det nevnes ofte som en av de beste kampene som er spilt i den turneringen.

Det har blitt sagt at denne kampen er spenning uten forløsning, og jeg skjønner hva som menes med det. Fire sett, alle til tie-break, ingen servegjennombrudd.

Nivået er skyhøyt gjennom hele kampen, på en gammeldags måte. Ikke ved at de slår noe svakere enn dagens generasjon, men sett fra spillerhøyde er det lett å se utviklingen i spinn som nyere strengeteknologi har ført til. Ballene stuper ikke ned på samme måte som i dag.

Sampras-Agassi rundt årtusenskiftet

Pete Sampras og Andre Agassi spilte mange minneverdige kamper mot hverandre rundt årtusenskiftet:

  • Sampras spilte sin kanskje beste kamp i Wimbledon-finalen 1999.
  • Han slo Agassi i finalen av Los Angeles den sommeren.
  • Sampras var like suveren i ATP-sluttspillfinalen samme år.
  • Agassi vant semifinalen i Australian Open 2000 i fem sett.

Før US Open 2001 hadde Agassi vunnet de to siste kampene mot Sampras på hardcourt, i Indian Wells og Los Angeles.

En forehandmiss for evigheten

Agassi var favoritt ved inngangen til kampen i US Open, og spilte da også en nærmest feilfri kamp.

Nærmest. I tie-breaket i fjerde sett slår Agassi en enkel forehand rett i nettet, og kommentatorene sier at det bare er hans upressede feil nummer 17 for kampen. Kun 17 upressede feil på 52 spilte games skal være mer enn nok til å vinne enhver tenniskamp. «That was surprising. That came from nowhere.», sier kommentatorene, og har helt rett.

Da Agassi slo Sampras i Australian Open 2000, falt avgjørelsen i det fjerde settets tie-breaket, etter det ble femte sett en formalitet.

Noe lignende ser ut til å skje i denne kampen også. Agassi kommer seg til 30-30 på Sampras´ serve, og er to poeng fra settet på stillingen 6-5 i game i fjerde sett. Sampras bommer på førsteserven. Han setter en andreserve til et ess ned langs midtlinjen, og holder til 6-6 med en luftig volley som seiler inn:

I tie-breaket tar Agassi ledelsen 3-1, og hvis det er ett poeng jeg tror han ligger våken og tenker på om natta i dag, 19 år senere, må det være forehanden som han måker rett i nettet på det femte poenget. Hadde han tatt det poenget, tror jeg settet langt på vei ville vært avgjort. Av hans egne reaksjoner å dømme, tenkte han også det samme selv rett etter missen.

Sampras slår et ess til 3-3, et nytt ess til 4-3 og skaffer seg det avgjørende rykket i neste poeng til 5-3: Han venter i backhandhjørnet hvor han ser at Agassi kommer til å slå, og sender en sjelden backhandvinner ned langs linjen mot en feilplassert Agassi. Sampras får den første av tre matchballer når Agassi slår en enkel backhandvolley ut.

Her skulle kampen sluttet i Pete Sampras´  hender, men  i stedet misser Sampras på en litt triksen volley. Sampras følger opp med en dobbeltfeil, og Agassi server på Sampras´ tredje matchball. Agassi slutter med en sjelden forehandmiss til, og Sampras vinner kampen 6-7, 7-6, 7-6, 7-6.

Sampras og Agassi i forhold til Federer og de

Hvor gode var Pete Sampras og Andre Agassi sammenlignet med dagens beste? Det er vanskelig å si, for teknologien har endret seg siden 2001. Federer, Nadal og Djokovic spiller med mer spinn i ballen, og ballvekslingene er mye lenger enn vi ser her.

Men litt vet vi. Andre Agassi var mye nærmere sin karrieretopp i 2001 enn han var i 2005, da han nådde finalen i US Open mot Federer, en kamp hvor han hadde et godt tak på Federer i store deler av kampen – i et år hvor Federer var tett på sine beste år på banen.

Så når en yngre Andre Agassi hadde minst like store problemer mot Pete Sampras som en eldre Agassi hadde mot Federer, er det rimelig å si at Sampras var helt på høyden med Federers hardcourt-nivå. Det er et åpent spørsmål hvordan Sampras ville tilpasset seg strømingene utover 2000-tallet, hvor teknologien først og fremst har kommet returspillerne til nytte mer enn serverne.

1999 i herretennis: Førsteplass på vandring

Da Andy Murray overtok førsteplassen på ATP-rankingen i november, ble det etterfulgt av så mye halloi at det er vanskelig å tenke seg at nye verdensenere en gang var en helt dagligdags ting.

Årsaken heter Novak Djokovic, som hadde hatt førsteplassen sammenhengende i mer enn to år. De siste årene har førsteplassen turnert mellom Federer, Nadal og Djokovic. Den siste før denne trioen var Andy Roddick, som var verdensener til vinteren 2004. At Andy Murray overtar førsteplassen nå bekrefter at merkelappen – klisjévarsel! – «de fire store» om ham og Nadal, Federer og Djokovic er på sin plass.

Det har ikke alltid vært like topptungt. La oss skru klokken tilbake til en annen tid, en uskyldigere tid, en tid hvor 11. september er en dato som alle andre, hvor mobiltelefoner er en ting for de få, hvor platebransjen tjener penger som gras, Apple er en datamygg og den største globale skurken ikke snakker arabisk, men bor i Beograd og heter Slobodan Milosevic.

Velkommen til 1999, et av de mer kaotiske årene i moderne herretennis, hvor førsteplassen på rankingen spratt rundt fra mann til mann:

Året 1999 begynte med at verdensener Pete Sampras holdt seg hjemme fra Australian Open, fordi han hadde overarbeidet seg høsten før i jakten på sin sjette strake sesong på toppen av rankingen. Ingen kronprins var i sikte. Det var faktisk så ille at grufullt kjedelige Alex Corretja kunne blitt verdensener.

Carlos Moya (Wikimedia Commons).
Carlos Moya (Wikimedia Commons).

Likevel klarte ingen å overta førsteplassen før i mars, da tørrpinnen Carlos Moya overtok toppen. Han hadde vunnet French Open sesongen før, men vant ikke en eneste turnering på nesten to år etter den seieren. Men fordi ATP-rankingen baserer seg på de siste 52 ukenes prestasjoner, ble Moya løftet til førsteplassen to uker i mars 1999.

Pete Sampras overtok førsteplassen igjen etter Moyas to uker, før det var duket for enda en fersk verdensener: Russiske Yevgeny Kafelnikov vant Australian Open i 1999, men da han ramlet inn på førsteplass våren 1999 hadde han tapt seks førsterundekamper på rad. Rankingsystemet gir seg merkelige utslag noen ganger, få mer ekstreme enn dette.

Pete Sampras overtok førsteplassen igjen på forsommeren, før Andre Agassi, takket være seier i French Open 1999 og finale i Wimbledon, gjorde comeback på førsteplass. Disse to amerikanerne eide sommeren 1999. Den største kampen som aldri ble spilt, er US Open 1999 mellom Sampras og Agassi – Sampras måtte gi seg tidlig i turneringen på grunn av skade.

Midt i 1999-sommerens deilige duell mellom Sampras og Agassi ble førsteplassen overtatt av…Patrick Rafter, mye takket være seieren hans i US Open 1998. Pete Sampras overtok den igjen i august 1999, før Andre Agassi tok den igjen i september 1999 og beholdt den ut sesongen. Takk og pris. Agassi vant to Grand Slam-turneringer i 1999.

Det var 1999: Fem ulike verdensenere, en sport i et vakuum mellom Pete Sampras´ velmaktsdager og den neste store generasjonen (Hewitt, Federer, Safin, Kuerten), med forglemmelige fyrer som Carlos Moya og Yevgeny Kafelnikov dyttet til topps i mellomtiden. Forståelig nok ble ikke endringene på toppen den gang like mye feiret som Andy Murrays toppklatring, men oftere møtt av hoderisting.

Noen opplevelser blir bare gode hvis man har slitt for dem, selv om snarveiene er åpenbare. (Dette er egentlig en utstyrstest, bare vent og se.)

Valgene og tingene vi omgir oss med vi tar forteller omverden hvem vi er, men like mye hvem vi ønsker å framstå som og på hvilke felter vi ønsker å vise oss som grundige, dyptloddende.

Jeg legger vekk ca 1/4 av bøkene jeg begynner på. Hyllene mine (og biblioteket) har rikelig med vitnesbyrd om min troløse lesernatur.

Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel
Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel

En slik bok er Zen og kunsten å vedlike­holde en motorsykkel, en av 1970-årenes klassikere. Jeg husker ikke helt hvorfor jeg avbrøt den, men jeg ble minnet på boken igjen i vår. Da holdt John Peter Hernes bokprat på Sølvberget, hvor jeg jobber. Han oppsummerte den røde tråden i Zen… slik (jeg tar det etter hukomm­elsen): Boken handler om gleden ved å kjenne tingene sine til bunns, slik at man er i stand til å forstå hvordan de fungerer – og dermed også kan repareres. Jeg skal lese den i løpet av høsten.

En slik livsfilosofi lar seg selvsagt ikke forene med et moderne liv, i alle fall ikke fullt ut. Fremmedgjøring er en negativt ladet klisjé som beskriver det helt opplagte i at ingen mennesker kan skjønne hvordan de ørsmå tannhjulene i både flatskjermer, den global­iserte markeds­økonomien, Linux, internettet, Gore-Tex OG klima­­kvote­ordningen fungerer. Det beste vi kan håpe på er å skjønne grunnprinsippene, og kanskje dybden i noen få av dem.

Da 1990-tallsironien var på sitt kraftigste, ca. 1996, kom den såkalte easy listening-bølgen. Med ironiske ører begynte folk å høre på popjazza versjoner av kjente sanger. Den fremste eksponenten var Mike Flowers Pops, mest kjent for coverversjonen av Oasis´ Wonderwall. Jeg tror at jeg kjøpte samlealbum med easy listening-klassikere omtrent samtidig (jeg var ung og lett påvirkelig!), med tittelen Make it easy on yourself.

Vi gjør det lett for oss selv hele tiden. Bare virkelige selvplagere prøver å komme til bunns i alt. Likevel tror jeg vi alle har områder hvor vi lemper sekken fullere av stein enn vi hadde behøvd. Felt hvor vi frivillig streber etter en opplevelse med minst mulig staffasje, hvor sammenhengen mellom innsats og resultat er lett å se, hvor vi velger å gå gjennom krattskogen i stedet for å ta snarveier.

Det er vitset mye de siste årene om folks hang til scrapbooking, ølbrygging og oppussing. Jeg tror alt dette handler mest om å få til noe lett målbart selv. Det enkleste er selvsagt å sende bildene inn digitalt og få fotobok i posten, å kjøpe øl i butikken og betale folk for å fikse huset.

Men fordi vi trenger å se helt fysiske, konkrete resultater av arbeid vi legger ned. Når mange av oss har jobber hvor det kan være vanskelig, velger vi av og til alternativt. Jeg tror det er derfor analog film, fjellturer, akustiske gitarer og seilbåter aldri kommer til å forsvinne helt. Andre kjøper en gammel bil de skrur på, eller blir sykkelfiksere i kjelleren. Noen finner glede i å hardkode en nettside helt fra <html><head><title>Hjemmeside</title></head> og nedover, selv om du ikke trenger å kunne det minste kodespråk for å starte blogg.

Valgene og tingene vi omgir oss med vi tar forteller omverden hvem vi er, men like mye hvem vi ønsker å framstå som og på hvilke felter vi ønsker å vise oss som grundige, dyptloddende.

Jeg ville lenge være en fyr som tok analoge bilder, og har kasser med gammelt Nikon-utstyr på loftet. Men resten av verden gikk videre, film og framkalling ble dyrt og SÅ viktig var det tross alt ikke for meg å ta de dyrebare filmbildene mine når det kom til stykket. Nå har jeg gjort det enkelt for meg selv, og tar bilder med mobilen, som sikkerhetskopierer dem til Google Photos. (Bildene av fuglene i Bergen og av nesa under er begge tatt av meg med Nikkormat FT2 i 2006.)

Lesere av denne bloggen vil huske at jeg i fjor kjøpte en tennisracket. Ny, men gammel modell: Wilson Pro Staff 6.0 85 kom på markedet tidlig på 1980-tallet. Trengte jeg ny racket? Kanskje. Var dette den racketen jeg trengte? Kanskje ikke.

Etter åtte måneders testing (som er lite i denne bloggens verden) kan jeg si dette: Det er en kravstor racket, på grensen til det demoniske, langt forbi det pedantiske. Men det gjør ingenting, for kjøpet av den gamle Wilson-modellen er et åpenlyst forsøk på å bli noe jeg ikke er, men har lyst å være.

Wilson Pro Staff 85 6.0

Racketen er tung, med mesteparten av vekten i håndtaket og med lite sweetspot. Den ble brukt av folk som Pete Sampras og Roger Federer. De skaper sin egen kraft og treffer midt i ramma hver gang. For en amatør som meg er det egentlig bare tull å spille med denne racketen. Problemet er bare at jeg så gjerne vil være en spiller som trenger en sånn racket. For å få noe som helst kraft i ballen krever racketen at jeg gjør alt riktig: At jeg ser på ballen, tar racketen tidlig tilbake, vrir overkroppen, flytter vekten til bakfoten, holder blikket helt stødig på ballen, svinger racketen utvungent framover, treffer ballen på nøyaktig rett sted og fullfører kroppens rotasjon (sånn cirka).

Hvis bare så mye som ett av leddene i denne lange kjeden svikter? Plonk. Ballen i nettet. Eller såvidt over, kraftløst. Spesielt server og enhåndsbackhand med denne racketen er seig materie, hvor ingenting kommer gratis.

For å få fullt utbytte av denne racketen bør jeg egentlig begynne et nytt og bedre liv: Et liv hvor jeg trener på korte sprinter (racketen krever at jeg er tidlig i posisjon), et liv hvor jeg tar armhevninger (for at den ikke skal virke så tung), et liv hvor jeg er hundre prosent konsentrert på banen (jeg kan ikke ta øynene av ballen et mikrosekund).

Jeg kunne gjort det enklere for meg selv, og spilt med en racket som var lettere, hadde større hode og gjerne mer hammer-aktig vektfordeling. Samtidig tror jeg ikke det ville føltes like tilfredsstillende å slå en god forehand da, hvis jeg visste at moderne racket-teknologi hadde latt meg slippe unna med et halvgodt treff, slurvete fotarbeid og halvgod svinging av racket. Noen opplevelser blir bare gode hvis man har slitt for dem, selv om snarveiene er åpenbare.

Rekordene som gjenstår, og sjansen for at Djokovic bryter dem

Novak Djokovic snuser på rekordene i herretennis. Her er noen han kan slå, noen han helt sikkert kommer til å slå, noen han er sjanseløs på og noen han forhåpentlig ikke bryr seg om.

En del av meg synes spådommer er tull. Selv folk som lever tett på en bransje kan spå fullstendig feil. Og mange av verdenshistoriens definerende hendelser klarte ikke ekspertene å forutse (Berlinmurens fall, 11.september-angrepene). En annen del av meg liker å slenge ut halvgodt begrunnede gjetninger.

Novak Djokovic (Wikimedia).
Novak Djokovic (Wikimedia).

For noen år siden skrev jeg en sak om rekordene i tennis som gjensto, og sjansen for at Roger Federer skulle slå dem. I 2016 kan den samme saken skrives om Novak Djokovic. Litt dristig er det selvsagt. Djokovic ligger et godt stykke bak tidenes beste i de viktige kategoriene. Men:

  • I motsetning til tidligere års dominerende spillere, har ikke Djokovic noe å være redd for:
    • Han har taket på alle andre på ATP-touren.
    • Fus i alt: Best på grus, best på gras, best på hardcourt.
    • Ingen av de unge spillerne har vist noe som kan true Djokovic.
    • Hans gamle rivaler viser alle tegn til rust, eller blir jevnlig smadret av Djokovic (Federer, Nadal, Murray).
    • Fortsatt er han bare 28 år.

Djokovic kan holde seg på topp i tre-fire år til, hvis motivasjonen er der. Derfor kan saken om Djokovic skrives allerede nå:

Rekord Vurdering
Antall Grand Slam-titler i single: 17 (Federer) Djokovic har 11 i dag. Hvis han vinner to hvert år framover, skal dette være innen rekkevidde.
Antall singletitler: 109 (Connors) Djokovic har 62 titler i single akkurat nå. Uansett hvor godt han spiller nå kan jeg ikke se at han skal toppe Connors – og det står neppe høyt på prioriteringslista hans, heller.
Antall Wimbledon-titler: 7 (Federer/Sampras) Djokovic har vunnet tre ganger. Kan ikke se for meg at han vinner fire titler til i Wimbledon, samme hvor god han er blitt på underlaget.
Antall US Open-titler: 5 (Federer/Connors/Sampras) Dette er den delen av Djokovics CV som forundrer meg mest. Han er den beste hardcourt-spilleren de siste ti årene, men har bare to titler i New York. Tre titler til? Han er god nok, men historien taler imot.
Antall French Open-titler: 9 (Nadal) Djokovic har ennå ikke vunnet i Paris, og denne rekorden er selvsagt helt utenfor rekkevidde.
Flest uker som nummer 1 i verden: 302 (Federer) Denne er interessant. Lendl hadde rekorden, men ble forbigått av Sampras, og deretter Federer. Djokovic har i skrivende stund vært nummer 1 i 192 uker. Hvis han skal passerer Federer, må han holde førsteplassen i to år til. Det er absolutt mulig.
Flest sammenhengende uker som nummer 1 i verden: 237 (Federer) Mer tvilsom, men ikke utenkelig. Djokovic har i dag 91 strake uker på førsteplass. For å ta igjen Federers tall, må han holde førsteplassen i mer enn to og et halvt år fra nå av. Det kan gå, men er mindre sannsynlig enn at han klarer å toppe Federers sammenlagttall.
Flest sammenhengende år som nummer 1 i verden ved årsslutt: 5 (Sampras) Djokovic kan tangere Sampras, men sjansen er ikke mer enn 50/50, etter min mening. Djokovic sluttet på førsteplass i 2014 og 2015, og ser uslåelig ut nå. Om han er det i 2018, er et annet spørsmål.
Titler i ATP-sluttspillet: 6 (Federer) Djokovic har 5 i dag. Han er verdens beste innendørs, og kommer til å ta Federers rekord.

Ellers? Djokovic kommer hvert øyeblikk til å passerer Federers i antall vunnede premiepenger. Han kommer i løpet av året til å bli spilleren med flest Masters-turneringer. Han er allerede den som har vunnet Australian Open flest ganger.

Heng med, serberen skriver tennishistorie rett foran øynene våre.

Ord som rimer på Fritz

Taylor Fritz: Den neste Pete Sampras?

Amerikanske journalister elsker ordspill. Jeg innbiller meg at gleden var enorm da Taylor Fritz begynte å markere seg på ATP-touren. Han har akkurat fylt 18 år, og har slått seg inn i topp 100. Fritz rimer på en hel haug med ord, og tennis.coms Steve Tignor har allerede levert den uunngåelige Putting’ on the Fritz-saken.

Taylor FritzTaylor Fritz: 193 cm høy, amerikansk (California), mørkt hår, forehand og serve som beste slag. Minner det deg om noen? Pete Sampras: 185 cm høy, amerikansk (California), mørkt hår, forehand og serve som beste slag. Sampras var så vidt fylt 19 da han vant US Open i 1990, og er den siste amerikanske tenåringen av Grand Slam-klasse. 

Tennis-x.com, som jeg virelig bør lese oftere, har allerede slått fast at USA har en ny Sampras i Taylor Fritz. Hvorfor skal en 18-åring lesses ned med slike forhåpninger bare fordi han er amerikansk? Det finnes faktisk andre tenåringer i topp 100 i verden også. Spørsmålet for Fritz, som for alle andre unge spillere i 2016, er om han er forberedt på at det kommer til å ta lang tid å nå toppen. Topp 50, ja vel. Topp 10? Herretennisen i dag krever kropper som er herdet av flere års spill på høyeste nivå for å brøyte seg inn blant de aller beste.

Jeg leste at Sampras delte ut kake til Fritz da Fritz fylte 18 i fjor høst, under en turnering i Monterrey. Jeg regner med at Fritz og Sampras har samme management, for jeg ser virkelig ingen grunn til at Pete Sampras skulle gidde å bry seg om en en Challenger-turnering i Mexico. Apropos Sampras+Fritz: Da Sampras ble spurt om han hadde et godt råd til Fritz med tanke på framtidig storhet, svarte han tørt at Fritz bør legge fra seg mobiltelefonen. Shouldn’t we all, Pete.

Fritz er en topp 100-spiller nå, etter finalen i Memphis i februar. Der yppet han seg mot Kei Nishikori, men tapte 4-6, 4-6.

Det er fortsatt altfor tidlig å si hvor langt Fritz kan nå. Foreløpig er han – selvsagt – uferdig. Backhanden hans har en litt rar avslutning (etter min smak), og han flytter seg ikke godt nok ennå. Mot Nishikori henger han godt med så lenge han ikke strekkes ut i kantene. Tennis er også en estetisk opplevelse, og Fritz gir meg ikke noe særlig på det feltet. Det er noe litt trangt og tvungent over grunnslagene hans, slik jeg ser dem. Ikke den langlemmede, frittflytende kraften som for eksempel Lindsay Davenport eller Goran Ivanisevic hadde.

https://www.youtube.com/watch?v=7rHB6FZU1hI

Men hei – det er tidlig i en lang karriere og Taylor Fritz (jeg sverger på at jeg kommer til skrive Taylor Swift en gang) kan utmerket godt bli den neste mørkhårede californieren som vinner mye på tennisbanen.

Alle liker deg hvis du bare blir gammal nok

Ja, så lenge du ikke har vært despot, diktator, drapsmann eller storkriminell på andre vis. Er du bare en vanlig grumpy fyr, kommer alle til å elske deg når du nærmer deg graven.

Eller når du nærmer deg pensjonsalderen i idretten din. (Et unntak må være Kobe Bryant, når jeg tenker meg om.) 2000-2002 var en mørk tidsalder i herretennisen. Pete Sampras var på nedadgående. Andre Agassi kvernet folk i stykker, med dødskjedelig mørnetennis etterfulgt av de idiotiske slengkyssene til alle tribunesidene. Federer var lovende, men uferdig. Verdensener i 2001 og 2002 var Lleyton Hewitt, en hissig, rask, in-your-face australier med ubøyelig vilje, mye gester og stadige «come ooooooon!!!»-brøl gjennom kampen. Trenger jeg nevne at jeg ikke kunne fordra fyren?

– Kom igjen, Åsmund, du må innrømma at han e´ god! sa Trond K. da jeg for hundrende gang gneldret over Hewitt og alt hans vesen. Jeg mente han var et tegn på herretennisens forfall.

Lleyton Hewitt (Wikimedia Commons).

Årene gikk. Hewitt var fortsatt like sulten, men ikke lenger den raskeste og sikreste spilleren på touren. Jeg koste vettet av meg da Federer ble en vinnermaskin utover 2000-tallet og fordrev Hewitt og hans dølle tennis fra verdenstoppen. Og ærlig talt: Det vil aldri komme en ny verdensener som Lleyton Hewitt. Fart, sikkerhet og vinnervilje holder ikke til å bli verdens beste i 2016.

Det er lenge siden Hewitt var en trussel. De siste årene har han vært så svak at jeg har vært på nippet til å glede meg over de få titlene han har vunnet (selv når han slo Federer i finalene). Det er ti år siden han avsluttet året i topp 10. Likevel har han fortsatt å spille, slite og jobbe på touren, mens resten av feltet har passert ham. Respekt!



Australian Open er Hewitts siste turnering. På turneringens hjemmeside kan du se en timelang dokumentar om karrieren hans. Hvis du har en time til overs, er den absolutt verd tiden din. Som 34-åring er Hewitt en mye mer spiselig type enn 20-åringen som lå i krig med verden. Filmen inneholder også masse gullklipp, som glimt fra Adelaide-turneringen i 1998, som Hewitt vant, bare 16 år gammel, ranket 550 i verden. (Han slo Agassi i semifinalen.)

Det skjer ikke så ofte at 16-åringer med ranking 550 vinner ATP-turneringer, og vi får neppe en ny Lleyton Hewitt heller. Lykke til i Melbourne, Lleyton. Du var en fin fyr, tross alt.

Her er Hewitts første Grand Slam-tittel, mot Sampras i US Open 2001:

Og hans andre og siste, Wimbledon 2002 mot David Nalbandian:

Lykken kan kjøpes for penger

Den koster 119 dollar. Pluss noen hundringser i frakt og toll.Wilson Pro Staff 85 6.0

Mange toppidrettsutøveres utstyr er uoppnåelig for oss andre. Lyst å ta en runde i den beste Formel 1-bilen? Hah. Lyst å prøve en av de små raske båtene som verdens rikinger freser rundt i og konkurrerer med? Lykke til med det. Idretter med store maskiner må vi nøye oss med å se på tv, de er utenfor vår rekkevidde. Men eksklusiviteten begrenser seg ikke til det. Lyst å finne ut hvor raskt du hadde gått 15 kilometer på ski med Petter Northugs ski? Det kan du ikke, for du har ikke et gedigent smøreteam som prepper, tester og velger akkurat det riktige paret som passer den dagen.

Men tennis! I motsetning til hva Hollywood prøver å innbille deg, er ikke tennis en dyr sport. Det er ikke en sport for snobber heller. Bor du andre steder enn Norge, kan du spille gratis på offentlige baner.

Proffenes utstyr er heller ikke noe sirkusnummer å få tak i. Du bestiller det på nettet. Slik gikk det til at jeg i desember bestilte en Wilson Pro Staff 85 6.0. Her kan det passe å bryte navnet ned for å forklare litt:

Wilson er produsenten, de lager tennisracketer og alt mulig annet sportsutstyr. Ikke minst amerikanske fotballer, som noen vil huske fra filmen Cast Away.

Pro Staff er en racketfamilie fra Wilson, akkurat som Avensis er en type Toyota.

85 betyr 85 kvadrattommer stort hode, altså hvor stort areal som dekkes av strengene (tennis er amerikadominert, derfor måles alt i square inches). 85 kvadrattommer er temmelig lite i dagens målestokk. Verdensener Novak Djokovic spiller med en Head-racket som er 100 kvadrattommer stort, Nadals racket er like stor. Roger Federers nåværende racket er 97 kvadrattommer stor.

6.0? Jeg er ikke sikker.

Wilson Pro Staff 85 6.0

Wilson-modellen jeg kjøpte kom på markedet i 1984, og har vært i salg siden. Tennis Warehouse begynte å selge dem igjen for noen år siden. Helt siden jeg begynte å interessere meg for tennis har jeg hatt lyst til å prøve en slik. Hvorfor? Listen over spillere som har brukt Wilson-racketen er så imponerende at jeg føler meg litt beskjemmet over å føye Åsmund Ådnøy til denne rekka med navn: Jim Courier, Mary Pierce, Chris Evert, Stefan Edberg. Og ikke minst: Pete Sampras. Roger Federer (tidlig i karrieren).

Racketen har noe deilig styggpent ved seg, den er tross alt en kopi av en 1984-modell, med datidens stilidealer. Jeg liker det brune grepet i skinn, ikke ofte man ser det i dag. (Jeg er nok nødt å kjøpe et lyseblått når det brune blir utslitt, så kan jeg føle meg enda mer som Pete Sampras når jeg står klar til å returnere serve.) Rundt hele rammen går det en gul og en rød stripe, i kraftig ketsjup og sennep-valør. Heslig og herlig. For ikke å glemme skrifttypene som lyser 80-tall lang vei.

De beste spillerne vil ha kontroll av sine racketer, for kraften skaper de selv. Men hvordan vil den føles i hendene på en middelmådig amatør? Hvordan er det å spille med Wilson-racketen? Gjennom årene har jeg lest mange artikler om hvilket beist av en racket Pete Sampras spilte med. Tung og for meget spesielt interesserte/avanserte spillere med eksellent teknikk, er omtalen, sånn røffly:

There’s no doubt about the limited appeal of the 6.0 85. It’s not for everyone. However, for the purist player, who possesses solid strokes and is accustomed to a hefty, smaller head, the ProStaff 6.0 85 is as good as it gets.

Og fra brukere:

Wilson Pro Staff 85 6.0Trust me when I tell whoever is thinking about purchasing this racquet that this Wilson Pro Staff 6.0 85 deserves a user’s manual. Nobody bothered to make one before I started using it so I have had to deal with tons and tons of trial, error and many weeks of recovery from behaving recklessly with this amazing stick. (Flere omtaler på Tennis Warehouse.)

Dette er, for å si det enkelt, langt fra min erfaring. Jeg har sannsynligvis kjøpt mitt livs siste racket – denne. Jeg er ingen avansert spiller, men en selvlært fyr som verken har mye muskler eller god teknikk. Noen purist player er jeg veldig langt unna å være.

Wilson Pro Staff 85 6.0 har mindre treffpunkt og er tyngre enn andre moderne racketer, men for et fabelaktig redskap den er. Forskjellen mellom denne og min helt fine Wilson Hammer 5.3 er at Pro Staff-modellen veier 348 gram mot Hammer 5.3 som veier 274. PS 85 har også et annet tyngdepunkt. Mange moderne racketer har tyngdepunktet i hodet, i motsetning til treracketer og min nye. Jo mer framtung racket, desto vanskeligere er det å kontrollere den, mener jeg.

Pro Staff 85 har ikke denne hammer-aktige vektfordelingen. Det gjør den lettere å manøvrere. Den har balansepunktet mye nærmere grepet, og føles dermed mer som en forlengelse av armen enn noen annen racket jeg har prøvd. Tenk forskjellen mellom et skrujern og en hammer: Det er mye enklere å peke med tuppen av skrujernet nøyaktig dit du vil, enn med hammeren. Sånn føles PS 85 også, det er et presisjonsinstrument.

Wilson Pro Staff 85 6.0 og Hyper Hammer 5.3 til høyre.
Wilson Pro Staff 85 6.0 og Hyper Hammer 5.3 til høyre. Legg merke til det større rackethodet på sistnevnte. Den har også en tykkere ramme, som ikke er så stilig.

Da jeg spilte i går, tok jeg meg i å glede meg vilt til hver ball som kom min vei. Internettets racketsynsere vil fortelle deg at PS 85 har et lite treffpunkt og ikke gir ved dørene. Det er kanskje riktig, men racketens vekt gir deg mye gratis. Får du satt racketen i bevegelse og treffer riktig, føles det som du er SUVen og den gule ballen er en stakkars pappfigur som står i veien – ballen blir veldig lett og liten. Lyden er som når du kløyver en vedkubbe helt perfekt. Et tørt schmækk, og ballen går akkurat dit du hadde tenkt, eller kanskje enda litt bedre plassert.

Treffer du litt feil, vil racketens vekt også hjelpe til gi ballen god lengde. Likevel; overskrudd enhåndsbackhand med denne racketen krever sitt, særlig hvis ballen spretter høyt. Det er mulig jeg innbiller meg ting, men å slå diagonale forehander er en drøm med denne racketen. Fordelen med en ganske tung racket er at den ikke vingler i trefføyeblikket, noe jeg har hatt problemer med før.

PS 85 er en fantastisk racket å serve med, og føles trygg og god ved nettet, fordi den er tung nok og perfekt balansert til å blokke tilbake ballen.

Med Wilson Pro Staff 85 6.0 i hus begynner listen mellom noen av oss racketsvingere å bli temmelig lang:

Roger Federer Pete Sampras Åsmund Ådnøy
Født i august
Har barn
Stadig tynnere i håret
Enhåndsbackhand
Wilson Pro Staff 85 6.0
Gode i tennis
Har vunnet alle Grand Slam-turneringene

To av spillerne i tabellen over har møttes i Wimbledon (gjett hvem). Her er høydepunktene fra den kampen, den eneste de spilte mot hverandre profesjonelt. Begge med Wilson Pro Staff 85 6.0 i høyrehånden.

Dette, mine venner, er en kamp barnebarna deres kommer til å snakke om:

Djokovic spiser seg innpå Federer og Nadal

Novak Djokovic hadde en svakere periode i midten av 20-årene enn mange andre tennislegender, men tar igjen for det tapte nå.

Det er lett å glemme at vi lever i eksepsjonelle tider, også innen herretennis.

Siden 2004 har det skjedd i seks av årene at én og samme spiller har vunnet tre av de fire Grand Slam-turneringene i en sesong. Det var nesten uhørt tidligere, med Mats Wilanders 1988-sesong som ferskeste unntak. (Det går an å innvende at Australian Open ikke hadde samme store prestisje som de andre tre fram til ca. 1983, men det spiller ikke så stor rolle. Verken Borg, McEnroe, Sampras, Agassi, Lendl, Becker eller Edberg klarte noen gang å vinne mer enn to Grand Slam-titler i samme sesong.)

I 2015 vant Novak Djokovic tre av de fire store. Bare Stan Wawrinkas oppvisning i finalen i French Open hindret serberen fra å seire der også.

Novak Djokovic
Novak Djokovic (Wikimedia Commons).

Djokovic vant sin 8., 9. og 10. Grand Slam-tittel i 2015. Han har dermed passert storheter som McEnroe, Agassi og Lendl på den oversikten. Foran seg har han både Nadal (14) og Federer (17). Djokovic er best på alle underlag av dagens spillere. Hva skal hindre ham i å vinne like mye de neste par årene? Federer blir eldre, Nadal virker å ha fått en varig knekk og Andy Murray blir aldri en jevnbyrdig motstander for Djokovic igjen, virker det som. De yngre spillerne er langt unna Djokovics nivå.

Her er oversikten over når Federer, Sampras, Nadal og Djokovic vant sine Grand Slam-titler:

Graf som viser hvor gamle verdens beste spillere var da de vant sine Grand Slam-titler.
Alder og Grand Slam-titler for menn.

Djokovic vant ikke like mye som de andre tidlig i 20-årene. Til gjengjeld vant ikke de andre tre Grand Slam-titler som 28-åringer, slik Djokovic gjorde i år. Jeg er spent på hvordan Djokovic-kurven ser ut om ett år.

Jimmy Connors har vunnet 109 ATP-titler, en rekord som neppe blir slått. Ivan Lendl har 94 på andreplass. Roger Federer nådde 88 ATP-titler totalt etter årets sesong. Jeg tror han kan ta igjen Lendls antall, men det er neppe et sentralt karrieremål.

Sjekk kurvene for Djokovic og Nadal, hvor tett på Federer de ligger hvis vi sammenligner dem aldersmessig.

Graf som viser hvor gamle ulike spillere var da de vant sine ATP-titler.
Alder og ATP-titler.