Stikkord: Sampras

Pete Sampras var tidenes beste spiller i bare noen få år, men la opp jaktløypa for de tre store

Pete Sampras fylte 50 år denne uka. Tidligere denne måneden fylte Roger Federer 40, og sistnevnte fikk selvsagt og helt fortjent mer oppmerksomhet på sin runde dag. Sampras er en pensjonert spiller med noen fans, men ikke så mange som merittlista hans burde tilsagt. Federer en en aktiv – enn så lenge – spiller med verdens største fanbase.

Evnen til å definere

Da Pete Sampras la opp som spiller i 2002, var han allment anerkjent som tidenes beste mannlige spiller. 19 år senere er det ikke vanskelig å peke på hullene i CV-en hans, noe som for så vidt ble gjort den gangen også: Sampras vant aldri French Open. Det nærmeste han kom var en semifinale i 1996. Både Federer, Nadal og Djokovic har vunnet alle de fire Grand Slam-turneringene, og de har alle 20 Grand Slam-titler mot Sampras’ 14.

Pete Sampras Wimbledon 1994
Pete Sampras på forsiden av Sports Illustrated etter seieren i Wimbledon i 1994.

En av de viktige arvene fra Sampras er hvordan han definerte kriteriene for storhet. Toppidrett er en interessant blanding av det uformelle og det formelle. Hva som har høyest status i en idrettsgren, er gjenstand for en kontinuerlig, om enn ganske sakte debatt.

Ta for eksempel norsk fotball. Du finner ingen som vil hevde at det beste laget i Norge er det laget som vinner cupen. Det er dette laget som kan kalle seg Norgesmester. Cupen = NM i fotball. Vinneren av Eliteserien/Toppserien er bare det på papiret, men alle vet at det er disse lagene som var sesongens beste.

I friidrett vil jeg tro at OL henger høyest, deretter VM og så regionale mesterskap (EM osv.). De samme folkene kan delta i VM og OL, men OL skjer bare hver fjerde år, mot VM annethvert år. I andre idretter har ikke OL samme status. For eksempel i fotball, blant annet fordi det er regler for hvilke spillere et land kan ta med. Når de beste ikke er med, minsker prestisjen.

Antall Grand Slam-titler er alt

Tennis er også en sport med flytende kriterier. I dagens tennis er det to storylines som kommer opp før hver Grand Slam-turnering:

  1. Hvem kommer til å få flest Grand Slam-titler av Federer, Nadal og Djokovic?
  2. Kan Serena Williams vinne sin 24. GS-tittel, og dermed tangere Margaret Courts rekord?
Pete Sampras Sports Illustrated 1990
Pete Sampras på forsiden av Sports Illustrated i 1990, etter seieren i US Open.

At vi i dag er besatt av å telle antall Grand Slam-titler, skyldes langt på vei Pete Sampras. De beste spillerne i generasjonene før Sampras hadde ikke det samme fokuset. Bjørn Borg, Jimmy Connors, John McEnroe og Ivan Lendl hadde ingen betenkeligheter med å droppe Grand Slam-turneringer.

En av grunnene var at Australian Open lenge hadde lav status. Premiepengene var lavere enn i de andre Grand Slam-turneringene, og turneringen krasjet med den korte tennisferien. Derfor inneholder listen over vinnere i Australian Open en hel del halvkjente navn. Selv en spiller som Andre Agassi, som etter hvert dominerte turneringen, holdt seg borte fra den i begynnelsen av karrieren. Utpå 1980-tallet ble anlegget modernisert og dekket skiftet fra gress til hardcourt.  I dag tenker ingen toppspillere på å droppe Australian Open.

Roy Emerson. Ring any bells?

Listen over flest Grand Slam-titler ble i mange år toppet av Roy Emerson. med 12 Grand Slam-titler. Hvis du ikke nikker til det navnet, er det ingen skam.

Emerson vant seks av sine Grand Slam-titler i Australian Open på 1960-tallet, turneringer hvor mange av de beste ikke deltok. På kvinnesiden vant Margaret Court den samme turneringen 11 ganger fra 1960 til 1973. Fram til 1968 var ikke Grand Slam-turneringene åpne for profesjonelle spillere.

Da Pete Sampras begynte å samle Grand Slam-titler i stor skala, satte han seg Roy Emersons rekord som mål. Dermed ble Emersons titler på 1960-tallet oppjustert til noe mer enn de hadde blitt før. Ingen tenniseksperter har noen gang ment at Roy Emerson var tidenes beste spiller, 12 Grand Slam-titler til tross. I selvbiografien sin skriver Pete Sampras at denne rekorden var noe han begynte å tenke på i 1997, da han var to titler bak Emerson. Akkurat hvorfor dette ble viktig for ham, står ikke. (Et mer nærliggende mål ville vel vært å vinne French Open?)

Men her er vi, i Pete Sampras’ idéverden, hvor alle måles etter Grand Slam-titler. Ja, selv Serena Williams blir målt mot Margaret Courts 24 titler, og det er ikke to sammenlignbare størrelser.

Og tennis i OL kommer aldri til å bli en pokal på linje med de fire Grand Slam-turneringene, selv om det bare spilles hvert fjerde år.

Bok: Greatness revisited av Steve Flink

Greatness revisitedJeg lurer litt på hvordan pitch-møtet for Steve Flinks bok Pete Sampras: Greatness revisited var. Samtalen mellom forfatter og forlegger. Noe sånt?

– Hei! Jeg har tenkt å skrive ei bok om Pete Sampras. Den skal hete Greatness revisited og handle om karrieren hans.
– Aha! Har du tilgang til Sampras selv?
– Jepp! Jeg har gjort masse intervjuer med ham de siste 30 årene, ikke minst omfattende intervjuer med ham de siste to-tre årene.
– Perfekt! Så det kommer masse nye saftige opplysninger om livet hans?
– Nei, ikke akkurat. Det meste er kjent fra før.
– Ok, da har kanskje Sampras litt dritt å slenge om motstandere fra gamle dager?
– Nei, han er like diplomatisk som alltid.
– Da regner jeg med at du har stilt Sampras noen kritiske spørsmål: For eksempel hvorfor han aldri skiftet racket, men spilte med den samme lille, tunge Wilson-klubba lenge etter at alle andre byttet?
– Bittelitt. Men jeg er mer en nesegrus fan som kommer til å skildre Sampras som en halvgud, uten feil og lyter.
– Hvem er denne boka for?
– Alle tennisinteresserte som har glemt Pete Sampras.
– Hvor mange er det, tror du? Han var jo tross alt regnet som tidenes beste mannlige spiller inntil for få år siden?
– Nja, usikker.

Ute av tiden

Da jeg i andre klasse på videregående skrev en hånlig og kåserende artikkel om Gunnlaug Ormstunge, fikk jeg min dårligste karakter i norsk til da. Og jeg fikk lære et nytt ord: Teksten min var anakronistisk, fikk jeg beskjed om. Den brukte et 1993-blikk på en tekst som var tusen år gammel (og jeg var i tillegg «bråkjekk»). Dette var kanskje ikke en høydare blant mine norskstiler, men jeg håper at læreren et sted langt der inne satte litt pris på en ordentlig slakt av en islendingesaga som nesten var en parodi på seg selv.

Pete Sampras Sports Illustrated 1990
Pete Sampras på forsiden av Sports Illustrated i 1990, etter seieren i US Open.

Jeg kom til å tenke på ordet anakronistisk da jeg leste Steve Flinks bok om Pete Sampras, som kom i høst. Greatness revisited er også til de grader en tekst som er ute av tida si. Ganske tidlig fikk jeg lyst til å kakke forfatteren på skulderen og si: «Eh, Steve … du vet at det finnes noe som heter … YOUTUBE!!!!»

En av de første bøkene jeg kjøpte på nett var Steve Flinks storformatbok The greatest matches of the 20th century. Det må ha vært i 2003 eller noe sånt. I alle fall før YouTube. På denne tida var tekst den eneste måten å gjenoppleve gamle storkamper. Flink skildret tidenes beste tenniskamper fra poeng til poeng, som en radiokommentator eller VG Live-dekning i praktformat.

I 2020 har tida løpt litt fra denne formen for sportsformidling, synes jeg. Selv verdens beste skribent vil ikke kunne konkurrere med levende bilder i det å formidle hva som skjer fra poeng til poeng. Men boka om Pete Sampras er i det minste en pekepinn på hvilke YouTube-klipp du bør lete etter.

Det er ingen friksjon her

Alle historier trenger motstand. Friksjon. Også biografier.

Det finnes ikke i Steve Flinks bok, og kanskje heller ikke i Pete Sampras’ liv og karriere. Da kan man spørre hvorfor boka trenger å skrives. For selvbiografien sin har han jo skrevet allerede (og den er også ganske døll).

Og det er jo ikke slik at Pete Sampras er henvist til historiens glemmebok selv om prestasjonene hans er overgått av både Novak Djokovic, Rafael Nadal og Roger Federer. Let opp Sampras på det store internettet, ikke minst YouTube (jeg skal sende lenken til Steve Flink), og fall ned i et Sampras-kaninhull av løpende forehands, slam-dunks og fantastisk serving.

Gammelt nytt på nytt

Pete Sampras ble min mann å digge da jeg begynte å følge tennis for alvor i begynnelsen av 20-årene. Han var god, beskjeden og det totalt motsatte av Andre Agassis poserings-opplegg.

Pete Sampras Wimbledon 1994
Pete Sampras på forsiden av Sports Illustrated etter seieren i Wimbledon i 1994.

Siden 1999 har jeg lest det vesentligste om livet til Sampras. Hvis du også har gjort det, er det ikke så mye nytt å hente i Steve Flinks bok. Du vet hva det går i: Gjennombruddet med seieren i US Open 1990, gråte-kampen mot Jim Courier i Australian Open 1995, treneren som døde av kreft, US Open-seieren mot Agassi i 1995, ATP-finalen mot Becker i 1996 og så videre.

Flink har intervjuet en rekke av Sampras sine motstandere og trenere, og det er her, på det aller innerste nerde-hakket, at det mest interessante finnes. Nå snakker vi små tannhjul, men altså: Kunne Sampras fått en bedre karriere hvis han hadde beholdt tohåndsbackhanden? Michael Chang mener det. Hva gikk gjennom hodet på Jim Courier på settballen han tapte i andre sett av Wimbledon-finalen 1993? Sånne ting, sånn små intrikatesser som 90-tallsnostalgikere kan tenkes å grave seg ned i.

Hvor er Agassi?

Det store, gapende hullet i kildelista er Andre Agassi. Han og Sampras definerte 1990-tallet på ATP-touren, men Flink har ikke fått ham i tale.

Hvorfor ikke? Sampras er diplomatisk om sitt forhold til Agassi i boka, men det skinner gjennom at han likte de andre i den gylne amerikanske generasjonen (Todd Martin, Michael Chang, Jim Courier) bedre.

Det irriterer meg også at Flink flere steder i boka spekulerer i hva som kunne/ville ha skjedd om Sampras IKKE hadde tapt den og den kampen. Hva er poenget? (Og når han først holder på sånn, er jeg ofte uenig i de kontrafaktiske analysene hans. Michael Stich skapte en bråte med problemer for Sampras, og hvis de hadde møttes i finalen av French Open, kunne Stich fint ha vunnet.)

Greatness revisited er en kake med altfor mye sukker og glasur, og den er altfor stor. Mot slutten av den lange og møysommelige gjennomgangen av Sampras sin karriere år for år, kommer det pigede 40 sider til med ooh-ing og aah-ing om hvor stor en idrettsmann/menneske Pete Sampras er, som om vi ikke har fått det med oss allerede. Selv en fan som meg hadde for lengst fått nok.

Det finnes for eksempel et kapittel om hvordan Sampras hadde klart seg mot Djokovic, Nadal og Federer. Det er diskusjoner som godt kunne fått leve livet sitt i nettfora, synes jeg, men Flink vil ikke gå glipp av en eneste mulighet til å rose Sampras, selv for kamper han ikke har spilt.

Steve Flink har skrevet – nytt fremmedord å google – en hagiografi, hvor hver side renner over av nye måter å  formulere Sampras’ storhet på. Det er rent for meget.

Og i sum blir det ganske feil når Pete Sampras selv aldri var den som skapte mest oppstyr om seg selv.

Tennis og taktikk: 14 måter å vinne poeng på

Pedro Carreno Busta på Stockholm Open 2019
Pedro Carreno Busta på Stockholm Open 2019.

Har du lyst å vinne flere ballvekslinger, men mangler alt som kan minne om Roger Federers artisteri, Rafael Nadals forehand og Serena Williams´ serve?

Her er mine råd for å vinne poeng i tennis, uavhengig av hvilket nivå du er på. Det passer å nevne her at jeg aldri har spilt en offisiell tenniskamp i mitt liv, men disse tipsene tror jeg kan funke likevel: De er et destillat av mange års fritids-spilling og altfor mange konsumerte YouTube-instruksjonsvideoer. (Jeg lenker til kilder der jeg kommer på hvor jeg har hørt tipset.)

1. Slå ballen diagonalt (skrått over banen)

Selve grunntipset. Tennis handler om å unngå å gjøre feil. For å holde ballen innenfor linjene, slå den diagonalt. Fra din forehand til motstanderens forehand, fra din backhand til motstanderens backhand. Da slår du over den laveste delen av nettet, mot den delen av banen hvor det er mest plass å slå på.

Det er også den letteste og mest naturlige måten å slå en forehand og backhand på for de aller fleste, å sikte diagonalt. (Du utnytter kroppens rotasjon enklere ved å slå diagonalt enn ned langs linjen. Mer om det i denne videoen fra Fuzzy Yellow Balls.)

2. Slå så mange forehander du kan

Forehand tennis
Forehand i Egersund tennisklubb.

Forehanden din er bedre enn backhanden din, tipper jeg. Plasser deg slik at du står litt over mot backhandsiden din og kan slå forehander derfra også. Rafael Nadal er helt rå på dette, og har ingenting imot å løpe langt for å gjøre sitt neste slag til en forehand.

(Hvis du er av mikropromillen med bedre backhand enn forehand, gjør omvendt: Plassér deg slik at du får slått flest mulig backhander.)

3. Slå forehanden fra ditt eget backhandhjørne mot motstanderens backhand

Da bruker du ditt sterkeste våpen over den laveste delen av nettet, mot motstanderens svakhet, backhanden. Klarer han å slå backhanden sin ned langs linjen, er ikke det så farlig: Da får du sjansen til å slå det letteste slaget i tennis, den diagonale forehanden, mot en motstander som må løpe for å komme seg til sitt forehandhjørne. Bruk backhanden bare hvis du er presset langt ut i backhandhjørnet ditt, og slå den diagonalt.

Pete Sampras gjorde dette mange ganger: I en nøytral duell kunne han stå et godt stykke til venstre for midten av grunnlinjen, for å kunne slå sin mye bedre forehand. Han var ikke redd for å eksponere forehandhjørnet sitt, fordi han visste at den løpende forehanden hans var så god. Her fra semifinalen i US Open 2002 mot Sjeng Schalken. Nederlenderen hadde slått til Sampras´ backhand igjen og igjen, men Sampras velger her å gjøre det til en forehand:

https://youtu.be/SSaNyFNbv84?t=243

Mot Lleyton Hewitt, Sampras slår seks – 6! – forehander fra backhandhjørnet sitt for å knipe til seg dette poenget:

4. Returnér førsteserver diagonalt, med gode marginer til linjene

Se punkt 1. Førsteserve-returen skal du bare få tilbake, ikke prøv å gjør noe fancy med den.

5. Returnér andreserver rett fram (ned langs linjen)

Andreserver er svakere enn førsteserver, og det gir deg en mulighet til å ta initiativet når du returnerer. Du får ofte sjansen til å slå forehander på disse servene uansett hvilken rute serven kommer mot, og på den måten kan du ta overtaket.

6. Slå rett fram dersom du har tenkt å gå til nettet

Ikke angrip nettet etter en diagonal ball, for da må du både trekke sidelengs for å dekke opp for en passering ned langs linjen, samtidig som du forlater midten av banen og gjør den åpen for passeringsslag.

7. Slå ballen lengst mulig vekk fra motstanderen

Filip Krajinovic
Filip Krajinovic, Stockholm Open 2019.

Dårlig trent motstander, eller merker du at kreftene begynner å minke på motsatt side av nettet? Legg vekk strategien nr. 1, og slå heller mot åpningene i banen, slik at motstanderen må bevege seg mest mulig. Sikt lengst mulig unna motstanderen for å slite henne ut.

8. Svakt punkt-taktikken

Denis Shapovalov på Stockholm Open 2019.

Finn motstanderens svake punkt og angrip det. I 90% av tilfellene betyr det å slå mot motstanderens backhand. Det kan også bety å dra motstanderen til nettet, å slå med mye overskru eller noe helt annet. Å gjennomføre dette må selvsagt kombineres med å se på dine egne styrker – det hjelper ikke at motstanderen din misliker slice hvis du ikke klarer å servere dette.

9. Sterkt punkt-taktikken

Angrip motstanderens styrke. I 90% av tilfellene betyr det å slå mot forehanden. Det er to grunner til at dette kan fungere:

  1. I en kamp vil denne manøveren ofte være en forlengelse av pkt. 8. Hvis motstanderen blir stående i backhandhjørnet i ball etter ball, vil han/hun ofte finne måter å komme seg ut av det, på grunn av forutsigbarheten. Rett før dette punktet, mens taktikk 8 fortsatt fungerer, men motstanderen begynner å skjønne plottet, kan du gå over til punkt 9, eller i det minste bryte opp med å slå til motstanderens sterke punkt. (Hvis punkt 8 fungerer og ikke ser ut til å bryte sammen med det første, er det bare å fortsette å angripe motstanderens svakhet. Det er ingen grunn til å endre en plan som fungerer, og som ikke ser ut til å svekkes.)
  2. Ingenting er mer demoraliserende enn å bli slått selv om du får slått ditt presumptivt beste slag, forehanden.

10. Stor kraft krever store marginer

Jo hardere du slår, desto mer kontroll mister du, og derfor bør dine hardeste slag ha mye margin til nett og sidelinjer. Hvis ikke, kommer du til å tape mange av disse poengene. (YouTube-kanalen Fuzzy Yellow Balls kommer ofte tilbake til dette.)

11. Finn ut hvor mange slag over nettet du klarer, og hvor mange motstanderen din er i stand til å slå

Hvor mange slag på rad klarer du å slå før du gjør en feil, gjennomsnittlig? Hvor mange klarer motstanderen din? Hvis du har bedre stabilitet, kommer du til å vinne poengene ved bare å holde ballen i spill. Hvis motstanderen din har bedre stabilitet, må du prøve å vinne poengene innen rammen av det antallet slag du typisk klarer å slå før du gjør en feil. Det kan bety mer aggressivitet.

12. Få en stabil serve

De gangene jeg server best, er når jeg konsentrerer meg om å få nok overskru i serven, ikke at jeg skal slå hardt. Jeg gjør det med å slippe rackethodet ganske langt ned i forberedelsen, slik at den kan komme opp bak ballen og skape overskru. (Ikke misforstå, serven min er en vits, men de dagene jeg slår få dobbeltfeil, sprer det sol og glede til resten av spillet mitt.)

13. Gi motstanderen sjanse til å gjøre feil

Ikke gå for høyrisiko-slag. Hold ballen i spill med gode marginer, og ikke prøv på noe fancy. Tennis er et spill av feil. Å gjøre færrest feil er ofte nok.

14. Ha en plan

Helst en enkel plan du har kapasitet til å gjennomføre, med noen få kulepunkter. (Ikke lag en vilt ambisiøs plan som er dømt til å mislykkes.) Hvis du har en plan, kommer du til å bruke energien din mellom poengene mer fornuftig, i stedet for å synke ned i generelt mismot når ting går dårlig. (Det går alltid dårlig for oss alle på ett eller flere tidspunkt i enhver tennisøkt.)

Har du andre tips eller kommentarer? Bruk feltet under.

Fra arkivet: Sampras-Agassi 6-7, 7-6, 7-6, 7-6 (US Open 2001)

Tennis på YouTube:
Pete Sampras – Andre Agassi 6-7, 7-6, 7-6, 7-6
Kvartfinale, US Open 2001

Nå i koronapausen har Wimbledon sendt verdens lengste tenniskamp i sin helhet på YouTube, for dem som har lite å fylle dagene med.

Spenning uten forløsning?

Nylig ble kvartfinalen mellom Pete Sampras og Andre Agassi fra US Open 2001 lagt ut. Det nevnes ofte som en av de beste kampene som er spilt i den turneringen.

Det har blitt sagt at denne kampen er spenning uten forløsning, og jeg skjønner hva som menes med det. Fire sett, alle til tie-break, ingen servegjennombrudd.

Nivået er skyhøyt gjennom hele kampen, på en gammeldags måte. Ikke ved at de slår noe svakere enn dagens generasjon, men sett fra spillerhøyde er det lett å se utviklingen i spinn som nyere strengeteknologi har ført til. Ballene stuper ikke ned på samme måte som i dag.

Sampras-Agassi rundt årtusenskiftet

Pete Sampras og Andre Agassi spilte mange minneverdige kamper mot hverandre rundt årtusenskiftet:

  • Sampras spilte sin kanskje beste kamp i Wimbledon-finalen 1999.
  • Han slo Agassi i finalen av Los Angeles den sommeren.
  • Sampras var like suveren i ATP-sluttspillfinalen samme år.
  • Agassi vant semifinalen i Australian Open 2000 i fem sett.

Før US Open 2001 hadde Agassi vunnet de to siste kampene mot Sampras på hardcourt, i Indian Wells og Los Angeles.

En forehandmiss for evigheten

Agassi var favoritt ved inngangen til kampen i US Open, og spilte da også en nærmest feilfri kamp.

Nærmest. I tie-breaket i fjerde sett slår Agassi en enkel forehand rett i nettet, og kommentatorene sier at det bare er hans upressede feil nummer 17 for kampen. Kun 17 upressede feil på 52 spilte games skal være mer enn nok til å vinne enhver tenniskamp. «That was surprising. That came from nowhere.», sier kommentatorene, og har helt rett.

Da Agassi slo Sampras i Australian Open 2000, falt avgjørelsen i det fjerde settets tie-breaket, etter det ble femte sett en formalitet.

Noe lignende ser ut til å skje i denne kampen også. Agassi kommer seg til 30-30 på Sampras´ serve, og er to poeng fra settet på stillingen 6-5 i game i fjerde sett. Sampras bommer på førsteserven. Han setter en andreserve til et ess ned langs midtlinjen, og holder til 6-6 med en luftig volley som seiler inn:

I tie-breaket tar Agassi ledelsen 3-1, og hvis det er ett poeng jeg tror han ligger våken og tenker på om natta i dag, 19 år senere, må det være forehanden som han måker rett i nettet på det femte poenget. Hadde han tatt det poenget, tror jeg settet langt på vei ville vært avgjort. Av hans egne reaksjoner å dømme, tenkte han også det samme selv rett etter missen.

Sampras slår et ess til 3-3, et nytt ess til 4-3 og skaffer seg det avgjørende rykket i neste poeng til 5-3: Han venter i backhandhjørnet hvor han ser at Agassi kommer til å slå, og sender en sjelden backhandvinner ned langs linjen mot en feilplassert Agassi. Sampras får den første av tre matchballer når Agassi slår en enkel backhandvolley ut.

Her skulle kampen sluttet i Pete Sampras´  hender, men  i stedet misser Sampras på en litt triksen volley. Sampras følger opp med en dobbeltfeil, og Agassi server på Sampras´ tredje matchball. Agassi slutter med en sjelden forehandmiss til, og Sampras vinner kampen 6-7, 7-6, 7-6, 7-6.

Sampras og Agassi i forhold til Federer og de

Hvor gode var Pete Sampras og Andre Agassi sammenlignet med dagens beste? Det er vanskelig å si, for teknologien har endret seg siden 2001. Federer, Nadal og Djokovic spiller med mer spinn i ballen, og ballvekslingene er mye lenger enn vi ser her.

Men litt vet vi. Andre Agassi var mye nærmere sin karrieretopp i 2001 enn han var i 2005, da han nådde finalen i US Open mot Federer, en kamp hvor han hadde et godt tak på Federer i store deler av kampen – i et år hvor Federer var tett på sine beste år på banen.

Så når en yngre Andre Agassi hadde minst like store problemer mot Pete Sampras som en eldre Agassi hadde mot Federer, er det rimelig å si at Sampras var helt på høyden med Federers hardcourt-nivå. Det er et åpent spørsmål hvordan Sampras ville tilpasset seg strømingene utover 2000-tallet, hvor teknologien først og fremst har kommet returspillerne til nytte mer enn serverne.

1999 i herretennis: Førsteplass på vandring

Da Andy Murray overtok førsteplassen på ATP-rankingen i november, ble det etterfulgt av så mye halloi at det er vanskelig å tenke seg at nye verdensenere en gang var en helt dagligdags ting.

Årsaken heter Novak Djokovic, som hadde hatt førsteplassen sammenhengende i mer enn to år. De siste årene har førsteplassen turnert mellom Federer, Nadal og Djokovic. Den siste før denne trioen var Andy Roddick, som var verdensener til vinteren 2004. At Andy Murray overtar førsteplassen nå bekrefter at merkelappen – klisjévarsel! – «de fire store» om ham og Nadal, Federer og Djokovic er på sin plass.

Det har ikke alltid vært like topptungt. La oss skru klokken tilbake til en annen tid, en uskyldigere tid, en tid hvor 11. september er en dato som alle andre, hvor mobiltelefoner er en ting for de få, hvor platebransjen tjener penger som gras, Apple er en datamygg og den største globale skurken ikke snakker arabisk, men bor i Beograd og heter Slobodan Milosevic.

Velkommen til 1999, et av de mer kaotiske årene i moderne herretennis, hvor førsteplassen på rankingen spratt rundt fra mann til mann:

Året 1999 begynte med at verdensener Pete Sampras holdt seg hjemme fra Australian Open, fordi han hadde overarbeidet seg høsten før i jakten på sin sjette strake sesong på toppen av rankingen. Ingen kronprins var i sikte. Det var faktisk så ille at grufullt kjedelige Alex Corretja kunne blitt verdensener.

Carlos Moya (Wikimedia Commons).
Carlos Moya (Wikimedia Commons).

Likevel klarte ingen å overta førsteplassen før i mars, da tørrpinnen Carlos Moya overtok toppen. Han hadde vunnet French Open sesongen før, men vant ikke en eneste turnering på nesten to år etter den seieren. Men fordi ATP-rankingen baserer seg på de siste 52 ukenes prestasjoner, ble Moya løftet til førsteplassen to uker i mars 1999.

Pete Sampras overtok førsteplassen igjen etter Moyas to uker, før det var duket for enda en fersk verdensener: Russiske Yevgeny Kafelnikov vant Australian Open i 1999, men da han ramlet inn på førsteplass våren 1999 hadde han tapt seks førsterundekamper på rad. Rankingsystemet gir seg merkelige utslag noen ganger, få mer ekstreme enn dette.

Pete Sampras overtok førsteplassen igjen på forsommeren, før Andre Agassi, takket være seier i French Open 1999 og finale i Wimbledon, gjorde comeback på førsteplass. Disse to amerikanerne eide sommeren 1999. Den største kampen som aldri ble spilt, er US Open 1999 mellom Sampras og Agassi – Sampras måtte gi seg tidlig i turneringen på grunn av skade.

Midt i 1999-sommerens deilige duell mellom Sampras og Agassi ble førsteplassen overtatt av…Patrick Rafter, mye takket være seieren hans i US Open 1998. Pete Sampras overtok den igjen i august 1999, før Andre Agassi tok den igjen i september 1999 og beholdt den ut sesongen. Takk og pris. Agassi vant to Grand Slam-turneringer i 1999.

Det var 1999: Fem ulike verdensenere, en sport i et vakuum mellom Pete Sampras´ velmaktsdager og den neste store generasjonen (Hewitt, Federer, Safin, Kuerten), med forglemmelige fyrer som Carlos Moya og Yevgeny Kafelnikov dyttet til topps i mellomtiden. Forståelig nok ble ikke endringene på toppen den gang like mye feiret som Andy Murrays toppklatring, men oftere møtt av hoderisting.

Noen opplevelser blir bare gode hvis man har slitt for dem, selv om snarveiene er åpenbare. (Dette er egentlig en utstyrstest, bare vent og se.)

Jeg legger vekk ca 1/4 av bøkene jeg begynner på. Hyllene mine (og biblioteket) har rikelig med vitnesbyrd om min troløse lesernatur.

Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel
Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel

En slik bok er Zen og kunsten å vedlike­holde en motorsykkel, en av 1970-årenes klassikere. Jeg husker ikke helt hvorfor jeg avbrøt den, men jeg ble minnet på boken igjen i vår. Da holdt John Peter Hernes bokprat på Sølvberget, hvor jeg jobber. Han oppsummerte den røde tråden i Zen… slik (jeg tar det etter hukomm­elsen): Boken handler om gleden ved å kjenne tingene sine til bunns, slik at man er i stand til å forstå hvordan de fungerer – og dermed også kan repareres. Jeg skal lese den i løpet av høsten.

En slik livsfilosofi lar seg selvsagt ikke forene med et moderne liv, i alle fall ikke fullt ut. Fremmedgjøring er en negativt ladet klisjé som beskriver det helt opplagte i at ingen mennesker kan skjønne hvordan de ørsmå tannhjulene i både flatskjermer, den global­iserte markeds­økonomien, Linux, internettet, Gore-Tex OG klima­­kvote­ordningen fungerer. Det beste vi kan håpe på er å skjønne grunnprinsippene, og kanskje dybden i noen få av dem.

Da 1990-tallsironien var på sitt kraftigste, ca. 1996, kom den såkalte easy listening-bølgen. Med ironiske ører begynte folk å høre på popjazza versjoner av kjente sanger. Den fremste eksponenten var Mike Flowers Pops, mest kjent for coverversjonen av Oasis´ Wonderwall. Jeg tror at jeg kjøpte samlealbum med easy listening-klassikere omtrent samtidig (jeg var ung og lett påvirkelig!), med tittelen Make it easy on yourself.

Vi gjør det lett for oss selv hele tiden. Bare virkelige selvplagere prøver å komme til bunns i alt. Likevel tror jeg vi alle har områder hvor vi lemper sekken fullere av stein enn vi hadde behøvd. Felt hvor vi frivillig streber etter en opplevelse med minst mulig staffasje, hvor sammenhengen mellom innsats og resultat er lett å se, hvor vi velger å gå gjennom krattskogen i stedet for å ta snarveier.

Det er vitset mye de siste årene om folks hang til scrapbooking, ølbrygging og oppussing. Jeg tror alt dette handler mest om å få til noe lett målbart selv. Det enkleste er selvsagt å sende bildene inn digitalt og få fotobok i posten, å kjøpe øl i butikken og betale folk for å fikse huset.

Men fordi vi trenger å se helt fysiske, konkrete resultater av arbeid vi legger ned. Når mange av oss har jobber hvor det kan være vanskelig, velger vi av og til alternativt. Jeg tror det er derfor analog film, fjellturer, akustiske gitarer og seilbåter aldri kommer til å forsvinne helt. Andre kjøper en gammel bil de skrur på, eller blir sykkelfiksere i kjelleren. Noen finner glede i å hardkode en nettside helt fra <html><head><title>Hjemmeside</title></head> og nedover, selv om du ikke trenger å kunne det minste kodespråk for å starte blogg.

Valgene og tingene vi omgir oss med vi tar forteller omverden hvem vi er, men like mye hvem vi ønsker å framstå som og på hvilke felter vi ønsker å vise oss som grundige, dyptloddende.

Jeg ville lenge være en fyr som tok analoge bilder, og har kasser med gammelt Nikon-utstyr på loftet. Men resten av verden gikk videre, film og framkalling ble dyrt og SÅ viktig var det tross alt ikke for meg å ta de dyrebare filmbildene mine når det kom til stykket. Nå har jeg gjort det enkelt for meg selv, og tar bilder med mobilen, som sikkerhetskopierer dem til Google Photos. (Bildene av fuglene i Bergen og av nesa under er begge tatt av meg med Nikkormat FT2 i 2006.)

Lesere av denne bloggen vil huske at jeg i fjor kjøpte en tennisracket. Ny, men gammel modell: Wilson Pro Staff 6.0 85 kom på markedet tidlig på 1980-tallet. Trengte jeg ny racket? Kanskje. Var dette den racketen jeg trengte? Kanskje ikke.

Etter åtte måneders testing (som er lite i denne bloggens verden) kan jeg si dette: Det er en kravstor racket, på grensen til det demoniske, langt forbi det pedantiske. Men det gjør ingenting, for kjøpet av den gamle Wilson-modellen er et åpenlyst forsøk på å bli noe jeg ikke er, men har lyst å være.

Wilson Pro Staff 85 6.0

Racketen er tung, med mesteparten av vekten i håndtaket og med lite sweetspot. Den ble brukt av folk som Pete Sampras og Roger Federer. De skaper sin egen kraft og treffer midt i ramma hver gang. For en amatør som meg er det egentlig bare tull å spille med denne racketen. Problemet er bare at jeg så gjerne vil være en spiller som trenger en sånn racket. For å få noe som helst kraft i ballen krever racketen at jeg gjør alt riktig: At jeg ser på ballen, tar racketen tidlig tilbake, vrir overkroppen, flytter vekten til bakfoten, holder blikket helt stødig på ballen, svinger racketen utvungent framover, treffer ballen på nøyaktig rett sted og fullfører kroppens rotasjon (sånn cirka).

Hvis bare så mye som ett av leddene i denne lange kjeden svikter? Plonk. Ballen i nettet. Eller såvidt over, kraftløst. Spesielt server og enhåndsbackhand med denne racketen er seig materie, hvor ingenting kommer gratis.

For å få fullt utbytte av denne racketen bør jeg egentlig begynne et nytt og bedre liv: Et liv hvor jeg trener på korte sprinter (racketen krever at jeg er tidlig i posisjon), et liv hvor jeg tar armhevninger (for at den ikke skal virke så tung), et liv hvor jeg er hundre prosent konsentrert på banen (jeg kan ikke ta øynene av ballen et mikrosekund).

Jeg kunne gjort det enklere for meg selv, og spilt med en racket som var lettere, hadde større hode og gjerne mer hammer-aktig vektfordeling. Samtidig tror jeg ikke det ville føltes like tilfredsstillende å slå en god forehand da, hvis jeg visste at moderne racket-teknologi hadde latt meg slippe unna med et halvgodt treff, slurvete fotarbeid og halvgod svinging av racket. Noen opplevelser blir bare gode hvis man har slitt for dem, selv om snarveiene er åpenbare.

Rekordene som gjenstår, og sjansen for at Djokovic bryter dem

En del av meg synes spådommer er tull. Selv folk som lever tett på en bransje kan spå fullstendig feil. Og mange av verdenshistoriens definerende hendelser klarte ikke ekspertene å forutse (Berlinmurens fall, 11.september-angrepene). En annen del av meg liker å slenge ut halvgodt begrunnede gjetninger.

Novak Djokovic (Wikimedia).
Novak Djokovic (Wikimedia).

For noen år siden skrev jeg en sak om rekordene i tennis som gjensto, og sjansen for at Roger Federer skulle slå dem. I 2016 kan den samme saken skrives om Novak Djokovic. Litt dristig er det selvsagt. Djokovic ligger et godt stykke bak tidenes beste i de viktige kategoriene. Men:

  • I motsetning til tidligere års dominerende spillere, har ikke Djokovic noe å være redd for:
    • Han har taket på alle andre på ATP-touren.
    • Fus i alt: Best på grus, best på gras, best på hardcourt.
    • Ingen av de unge spillerne har vist noe som kan true Djokovic.
    • Hans gamle rivaler viser alle tegn til rust, eller blir jevnlig smadret av Djokovic (Federer, Nadal, Murray).
    • Fortsatt er han bare 28 år.

Djokovic kan holde seg på topp i tre-fire år til, hvis motivasjonen er der. Derfor kan saken om Djokovic skrives allerede nå:

Rekord Vurdering
Antall Grand Slam-titler i single: 17 (Federer) Djokovic har 11 i dag. Hvis han vinner to hvert år framover, skal dette være innen rekkevidde.
Antall singletitler: 109 (Connors) Djokovic har 62 titler i single akkurat nå. Uansett hvor godt han spiller nå kan jeg ikke se at han skal toppe Connors – og det står neppe høyt på prioriteringslista hans, heller.
Antall Wimbledon-titler: 7 (Federer/Sampras) Djokovic har vunnet tre ganger. Kan ikke se for meg at han vinner fire titler til i Wimbledon, samme hvor god han er blitt på underlaget.
Antall US Open-titler: 5 (Federer/Connors/Sampras) Dette er den delen av Djokovics CV som forundrer meg mest. Han er den beste hardcourt-spilleren de siste ti årene, men har bare to titler i New York. Tre titler til? Han er god nok, men historien taler imot.
Antall French Open-titler: 9 (Nadal) Djokovic har ennå ikke vunnet i Paris, og denne rekorden er selvsagt helt utenfor rekkevidde.
Flest uker som nummer 1 i verden: 302 (Federer) Denne er interessant. Lendl hadde rekorden, men ble forbigått av Sampras, og deretter Federer. Djokovic har i skrivende stund vært nummer 1 i 192 uker. Hvis han skal passerer Federer, må han holde førsteplassen i to år til. Det er absolutt mulig.
Flest sammenhengende uker som nummer 1 i verden: 237 (Federer) Mer tvilsom, men ikke utenkelig. Djokovic har i dag 91 strake uker på førsteplass. For å ta igjen Federers tall, må han holde førsteplassen i mer enn to og et halvt år fra nå av. Det kan gå, men er mindre sannsynlig enn at han klarer å toppe Federers sammenlagttall.
Flest sammenhengende år som nummer 1 i verden ved årsslutt: 5 (Sampras) Djokovic kan tangere Sampras, men sjansen er ikke mer enn 50/50, etter min mening. Djokovic sluttet på førsteplass i 2014 og 2015, og ser uslåelig ut nå. Om han er det i 2018, er et annet spørsmål.
Titler i ATP-sluttspillet: 6 (Federer) Djokovic har 5 i dag. Han er verdens beste innendørs, og kommer til å ta Federers rekord.

Ellers? Djokovic kommer hvert øyeblikk til å passerer Federers i antall vunnede premiepenger. Han kommer i løpet av året til å bli spilleren med flest Masters-turneringer. Han er allerede den som har vunnet Australian Open flest ganger.

Heng med, serberen skriver tennishistorie rett foran øynene våre.

Ord som rimer på Fritz

Amerikanske journalister elsker ordspill. Jeg innbiller meg at gleden var enorm da Taylor Fritz begynte å markere seg på ATP-touren. Han har akkurat fylt 18 år, og har slått seg inn i topp 100. Fritz rimer på en hel haug med ord, og tennis.coms Steve Tignor har allerede levert den uunngåelige Putting’ on the Fritz-saken.

Taylor FritzTaylor Fritz: 193 cm høy, amerikansk (California), mørkt hår, forehand og serve som beste slag. Minner det deg om noen? Pete Sampras: 185 cm høy, amerikansk (California), mørkt hår, forehand og serve som beste slag. Sampras var så vidt fylt 19 da han vant US Open i 1990, og er den siste amerikanske tenåringen av Grand Slam-klasse. 

Tennis-x.com, som jeg virelig bør lese oftere, har allerede slått fast at USA har en ny Sampras i Taylor Fritz. Hvorfor skal en 18-åring lesses ned med slike forhåpninger bare fordi han er amerikansk? Det finnes faktisk andre tenåringer i topp 100 i verden også. Spørsmålet for Fritz, som for alle andre unge spillere i 2016, er om han er forberedt på at det kommer til å ta lang tid å nå toppen. Topp 50, ja vel. Topp 10? Herretennisen i dag krever kropper som er herdet av flere års spill på høyeste nivå for å brøyte seg inn blant de aller beste.

Jeg leste at Sampras delte ut kake til Fritz da Fritz fylte 18 i fjor høst, under en turnering i Monterrey. Jeg regner med at Fritz og Sampras har samme management, for jeg ser virkelig ingen grunn til at Pete Sampras skulle gidde å bry seg om en en Challenger-turnering i Mexico. Apropos Sampras+Fritz: Da Sampras ble spurt om han hadde et godt råd til Fritz med tanke på framtidig storhet, svarte han tørt at Fritz bør legge fra seg mobiltelefonen. Shouldn’t we all, Pete.

Fritz er en topp 100-spiller nå, etter finalen i Memphis i februar. Der yppet han seg mot Kei Nishikori, men tapte 4-6, 4-6.

Det er fortsatt altfor tidlig å si hvor langt Fritz kan nå. Foreløpig er han – selvsagt – uferdig. Backhanden hans har en litt rar avslutning (etter min smak), og han flytter seg ikke godt nok ennå. Mot Nishikori henger han godt med så lenge han ikke strekkes ut i kantene. Tennis er også en estetisk opplevelse, og Fritz gir meg ikke noe særlig på det feltet. Det er noe litt trangt og tvungent over grunnslagene hans, slik jeg ser dem. Ikke den langlemmede, frittflytende kraften som for eksempel Lindsay Davenport eller Goran Ivanisevic hadde.

https://www.youtube.com/watch?v=7rHB6FZU1hI

Men hei – det er tidlig i en lang karriere og Taylor Fritz (jeg sverger på at jeg kommer til skrive Taylor Swift en gang) kan utmerket godt bli den neste mørkhårede californieren som vinner mye på tennisbanen.

Alle liker deg hvis du bare blir gammal nok

Ja, så lenge du ikke har vært despot, diktator, drapsmann eller storkriminell på andre vis. Er du bare en vanlig grumpy fyr, kommer alle til å elske deg når du nærmer deg graven.

Eller når du nærmer deg pensjonsalderen i idretten din. (Et unntak må være Kobe Bryant, når jeg tenker meg om.) 2000-2002 var en mørk tidsalder i herretennisen. Pete Sampras var på nedadgående. Andre Agassi kvernet folk i stykker, med dødskjedelig mørnetennis etterfulgt av de idiotiske slengkyssene til alle tribunesidene. Federer var lovende, men uferdig. Verdensener i 2001 og 2002 var Lleyton Hewitt, en hissig, rask, in-your-face australier med ubøyelig vilje, mye gester og stadige «come ooooooon!!!»-brøl gjennom kampen. Trenger jeg nevne at jeg ikke kunne fordra fyren?

– Kom igjen, Åsmund, du må innrømma at han e´ god! sa Trond K. da jeg for hundrende gang gneldret over Hewitt og alt hans vesen. Jeg mente han var et tegn på herretennisens forfall.

Lleyton Hewitt (Wikimedia Commons).

Årene gikk. Hewitt var fortsatt like sulten, men ikke lenger den raskeste og sikreste spilleren på touren. Jeg koste vettet av meg da Federer ble en vinnermaskin utover 2000-tallet og fordrev Hewitt og hans dølle tennis fra verdenstoppen. Og ærlig talt: Det vil aldri komme en ny verdensener som Lleyton Hewitt. Fart, sikkerhet og vinnervilje holder ikke til å bli verdens beste i 2016.

Det er lenge siden Hewitt var en trussel. De siste årene har han vært så svak at jeg har vært på nippet til å glede meg over de få titlene han har vunnet (selv når han slo Federer i finalene). Det er ti år siden han avsluttet året i topp 10. Likevel har han fortsatt å spille, slite og jobbe på touren, mens resten av feltet har passert ham. Respekt!



Australian Open er Hewitts siste turnering. På turneringens hjemmeside kan du se en timelang dokumentar om karrieren hans. Hvis du har en time til overs, er den absolutt verd tiden din. Som 34-åring er Hewitt en mye mer spiselig type enn 20-åringen som lå i krig med verden. Filmen inneholder også masse gullklipp, som glimt fra Adelaide-turneringen i 1998, som Hewitt vant, bare 16 år gammel, ranket 550 i verden. (Han slo Agassi i semifinalen.)

Det skjer ikke så ofte at 16-åringer med ranking 550 vinner ATP-turneringer, og vi får neppe en ny Lleyton Hewitt heller. Lykke til i Melbourne, Lleyton. Du var en fin fyr, tross alt.

Her er Hewitts første Grand Slam-tittel, mot Sampras i US Open 2001:

Og hans andre og siste, Wimbledon 2002 mot David Nalbandian: