For det skjer ikke så ofte i 2017. Håndball er vi gode i. Vi er brukbare i kvinnefotball. Herrelandslaget sliter. Men tennislandslaget er på vei opp og fram, og kurven skal fortsette i Stavanger denne helga.
Norge møter Danmark i tennis, et dansk lag som styres av Kenneth Carlsen. Han vant tre ATP-titler i sin karriere, og var en stabil topp 100-spiller sammen med Kristian Pless på 2000-tallet. Ingen av de danske spillerne som spiller mot Norge er i nærheten av den rankingen. Svensk tennis har landet hardt i årene etter Norman/Enqvist/Björkman/Johansson-generasjonen, men det er ikke sprekt i Danmark heller.
Davis Cup består av to singlekamper på fredagen, etterfulgt av double på lørdag og to singlekamper på søndagen.
Dessverre for arrangørene (men heldigvis for det norske laget) tror jeg oppgjøret kan være så godt som avgjort allerede på fredagen. Casper Ruud (130 i verden) møter Søren Hess-Olesen, som for øyeblikket ikke har noen ATP-ranking. Viktor Durasovic skal spille mot Frederik Nielsen. Begge er ranket på 500-tallet, Nielsen er veteran, Durasovic en stigende stjerne. På hjemmebane skal Durasovic vinne.
Lørdag er Ruud og Durasovic satt opp i double mot det danske paret Nielsen/Kromann. To gode singlespillere som Ruud og Durasovic må være favoritter der også.
I mitt lett sjåvinistiske sinn står Davis Cup-kampen i fare for å være punktert etter lørdagens double. Da får vi nok se noen mindre kjente norske spillere på søndagen, tenker jeg.
Casper Ruud må vinne tre kamper i kvalifiseringen til Australian Open for å få spille hovedturneringen. Han har fått en vanskelig motstander i første runde, Teymuraz Gabashvili. De spiller onsdag 11. januar, jeg vil tro tidlig på dagen norsk tid.
Jeg har sett Gabashvili i noen kamper, og det jeg husker best er det vanvittige trykket i slagene hans. Han spiller tungvektstennis. Gabashvili er ikke av de mest mobile, men hvis han står rett til ballen, smadrer han den. For ti år siden spilte og tapte Gabashvili mot Federer i Wimbledon, les hva jeg skrev om den kampen.
Gabashvili er ranket 140 i verden, men det tallet betyr ikke så mye. Så sent som i 2015 slo han dagens verdensener Andy Murray, og han har også vunnet mot topp 10-spillerne Fernando Gonzalez, Andy Roddick og David Ferrer. I 2010 slo han Andy Roddick i French Open. Etterpå forklarte Roddick tapet slik:
The tricky thing is for him normally is having enough time to take those kind of swings at the ball. Today he definitely had plenty of time to take swings at the ball, so, you know, it was tough for me to penetrate him. He was, you know, similar to, you know, Soderling last year. His swings are big enough to where he can create length even when it is heavy. My swings are a little bit more compact and more based on timing as opposed to kind of long, kind of fluid, kind of lengthy type thing. You do that over and over, I’m probably gonna come up short against that on conditions like these.
Gabashvili er best på grus, og vil ikke få like god tid til å sette opp slagene sine i Melbourne. En nøkkel for Ruud vil være å flytte på russeren, for å unngå kanonaden han er i stand til å varte opp med.
Her er noen klipp fra Federer mot Gabashvili i Australian Open 2014:
Christian Ruud trener, French Open 2000. (foto: Åsmund Ådnøy)
Verden er full av underraporterte nyheter. En av de største i norsk idrett er Christian Ruud. Han nådde 39. plass på ATP-rankingen, men jeg husker aldri at han fikk mer enn notiser i norske aviser. (Et avissøk vil vise at jeg tar litt feil, men pressedekningen var mye mindre enn den burde vært.)
En helt spesifikk underrapportert Ruud-sak var Australian Open i 1999. Hva skjedde? Ruud slo turneringens andreseedede spiller. Seieren betydde blant annet at motstanderen ikke klarte å bli nummer én i verden, en plass som var ledig i Pete Sampras´ fravær. For å oppdatere scenariet til 2016: Jeg tror norske medier i dag hadde gått fra konseptene om en av våre spillere hadde slått ut Andy Murray (årets andreseedede spiller) fra Australian Open.
Sports Illustrated: Is tennis dying, 1994.
Hvorfor fikk ikke Christian Ruud mer heder i norske medier? Det handler litt om at vi ikke er en tennisnasjon, vi er mer opptatt av å vinne gull i sporter hvor vi er gode. Jeg tror også Ruud led litt under det å spille i tennisens gråeste epoke, årene fra midten av 90-tallet og litt utpå 2000-tallet. Thomas Muster, Pete Sampras, Yevgeny Kafelnikov, Magnus Norman, Greg Rusedski, Sergi Bruguera, Mark Philippoussis og så videre – jeg kan kjenne YouTube-trangen stige i meg når jeg skriver disse navnene, men skjønner det hvis du ikke får de samme spasmene.
På kvinnesiden regjerte Steffi Graf (zzzz), med Arantxa Sanchez-Vicario (trippel-zzz) som sporadisk forstyrrende element. Sports Illustrated lagde sin berømte «Is tennis dying»-forside i 1994, og om sporten ikke var døende, var den heller ikke særlig livskraftig for andre enn menigheten. Spilleren som Christian Ruud slo ut fra Australian Open i 1999 var Alex Corretja, et typisk navn du kan slenge ut for å skille ganske interesserte tennisfolk fra dem uten særlig peiling.
Men nå! Vi har Djokovic, Federer, Nadal og Murray. Vi kan gasse oss i YouTube-klipp herfra til sankthans med Wawrinkas beste backhander, Federers magiske knep, Nadals underbukse-røsking (har ikke sjekket, regner med at de finnes), Serena Williams holder på å slå Steffi Grafs rekord og vi kan følge våre favorittspillere hele døgnet på sosiale medier.
Og vi har Casper Ruud, Christian Ruuds sønn, på vei oppover rankingen. Den veien er lang. Denne Ruud-reisen kommer til å bli mer verdsatt enn farens av norske medier. Det har med tennisens økte anseelse i Norge å gjøre, og forståelsen av at det er en av verdens vanskeligste idretter å hevde seg i. Hvilken tennis spiller Casper Ruud? Jeg har bare sett ham i små klipp her og der. Høyrehendt, tohåndsbackhand, jeg tipper med stor stabilitet og få feilslag.
Akkurat nå er Ruud ranket 1148 i verden, og han er verdens beste junior. Sjekk sidene til ITF (det internasjonale tennisforbundet) for å følge med på resultatene hans. Ruud vant nylig Futures-turneringen i Mallorca, etter seier i finalen mot Carlos Taberner.
Det er 11 år siden en tenåring vant en Grand Slam-turnering for menn (Rafael Nadal, French Open 2005). Å nå toppen i tennis har alltid vært en tålmodighetsprøve, som nå har blitt enda lenger. Akkurat «toppen» er et relativt begrep i tennis. Klarer Casper Ruud å kopiere farens 39. plass, vil det være en fantastisk prestasjon. Noe av kunststykket blir å finne en vei til toppen som gjør at Ruud sanker poeng uten å brenne seg ut, noe teamet rundt ham selvsagt er klar over.
Her er noen av dagens beste som 17-åringer. Moral: Folk blir bedre med alderen. Mye bedre. Å se Federer bli herjet med, PÅ GRUS FOR HELVETE!!!, av Patrick Rafter, er en surrealistisk opplevelse:
Dette, derimot, er gullstandarden. 16 år gamle Rafael Nadal, med gode bollekinn, blåser regjerende French Open-vinner Albert Costa av grusen i Monte Carlo i 2003:
Og her har vi Novak Djokovic, 17 og et halvt år, på skolebenken mot Marat Safin i Australian Open 2005. Safin beveger seg ikke så bra, synes jeg, men det trenger han ikke her. Djokovic er lett å kjenne igjen, men uten den tyngden han har i slagene nå. Sjarmerende at Djokovic også har vært ung og ikke-maskin. Sjekk reaksjonen på 7:35 – han gjør ikke sånt lenger.
Jeg kjøpte Dagens Næringsliv sist fredag, siden avisen lokket med Christian Ruud på forsiden. Jeg leser ikke magasinet fast, men det ser ut som de har en serie om ulike sider ved det å trene. Ruud skulle snakke om hvor viktig det er å konsentrere seg, med eksempler fra tennis, men jeg ble ikke så mye klokere.
Etter min mening er konsentrasjon i tennis er noe helt annet enn konsentrasjon i for eksempel svømming, langrenn eller langdistanseløping. I disse idrettene pågår aktiviteten ubrutt fra startskuddet går til du er i mål. Selv om det vil være mindre avgjørende faser underveis i konkurransen, er det ingen naturlig stans i aktiviteten, den pågår kontinuerlig og du må derfor være konsentrert i større og mindre grad gjennom hele øvelsen.
Tennis er derimot en sport som består av nesten bare pauser. Jeg har ikke statistikk å slå i bordet med, men jeg er temmelig sikker på at pausene i en tenniskamp er mye lenger enn den samlede tiden ballen er i spill. Da snakker jeg ikke om pausene mellom annethvert game, men alle pausene som oppstår naturlig inne i gamene, når spillere skal få baller, tørke svette, vente på at ballguttene henter ut ballen som er blitt servet i nettet osv.
En tenniskamp kan vare i mange timer. (Eller i John Isner og Nicolas Mahuts tilfelle; flere dager). Ingen kan være topp konsentrert mange timer i strekk. Tennis handler mye om å være mentalt til stede når det er nødvendig, altså i ballvekslingene. Hvordan trener man opp denne evnen til å være helt skjerpet mens ballen er i spill, for så å senke skuldrene mer mellom ballvekslingene? Det skulle jeg likt å vite mer om.
En annen vanskelig mental ting er å holde et jevnt humør. Dersom jeg vinner to baller på rad (en sjeldenhet) til 30-0, blir jeg så selvfornøyd at jeg prøver på noe altfor avansert i neste poeng. Hvis jeg spiller på mitt vanlige, lave nivå, går den indre monologen i femte gir: «Se på ballen nå, flytt på beina, slå diagonalt og ikke prøv på noe fancy. Der kommer ballen, slapp av nå, racketen tilbake, se på ballen, slå gjennom ballen, idiot!, du ser ikke på ballen og fullfører ikke slaget, skjerp deg!, og hvor lett er det å slå bra når du flytter deg bakover i banen, din gjøk? Idiot!». Det blir rot i hodet uansett hvordan kampen utvikler seg.
Til dere som spiller tennis på et mer seriøst nivå enn meg, hvordan trener dere opp evnen til konsentrasjon i tennis? I´d like to know.
