Hvis du i Paris vandrer på sørsiden av Seinen, kan du umulig unngå å stanse ved bokselgerne langs muren. De selger bøker (stort sett på fransk, naturellement), og alt mulig annet som a) er lite nok til å få plass på de få kubikkmetrene hver av dem disponerer, og b) interessant nok for turister til at det blir en inntekt av det. Utrolig nok har alle selgerne vært i minst én av Norges fem største byer.
Roland Garros (French Open) har hvert år siden 1980 fått en kunstner til å lage et tennisrelatert kunstverk til turneringen. I bodene langs Seinen finner du kopier av mange slike. Da jeg blafret forbi en replika av plakaten for 1984, var det ingen tvil: Denne skulle jeg ta med hjem. (Når prisen var den samme som to cappuccinoer på kaféen på andre siden av gaten, var ikke dette en avgjørelse som krevde særlig mye overveielse.)
Gilles Aillaud-verket fra 1984 viser magnetismen som grusbanene i Paris har på tilskuerne, selv fra de øvre seteradene. Det plasserer deg i et sete langt unna selve banen, men du klarer ikke å la være å stirre på den likevel. Det mest imponerende med bildet, er at jeg tror alle vil tenke «tennis!» med en gang de ser det, selv om verken spillere eller banelinjer kommer tydelig fram.
Burde jeg heller kjøpt en plakat fra et av årene hvor jeg faktisk så turneringen med egne øyne i Paris? Muligens. Det ville blitt en bedre samtalestarter som veggpryd hjemme. («Roland Garros, ja? Jo da, jeg var der i 2000, og dette er plakaten.») Men motivene fra 2000, 2001 og 2006 gir ingen gåsehud.
Alle disse plakatene langs Seinen er selvsagt piratkopier, mange av dem elendig utført. Den jeg kjøpte var helt habil til å henge på veggen. Tilbake i Norge viste det seg at plakaten var i en størrelse som det ikke finnes rammer til hos oss, den passer nesten i A3-størrelse, men ikke helt. Dette overrasket meg ikke.
Den ekte varen er selvsagt å få tak i for den som har penger og motivasjon. Her begynner det å bli skummelt. En signert litografi av dette motivet i størrelse 57×95 cm koster et sted mellom 10 000 og 15 000 kroner. Skulle jeg noen gang bli kunstinvestor, ville jeg begynt her. Jeg mener, finnes det noe stiligere innen moderne fransk kunst enn dette?
Det smarte er selvsagt å holde seg langt unna slik mørnende googling, og heller godta at versjonen som befinner seg i mitt hus er mye mindre og bare et substitutt. Men et fint et.