Jeg venter på to pakker i posten

Denne saken handler om herretennisWimbledon-turneringen har hatt flere klassiske kamper enn noen andre. Nå har jeg bestilt to av dem på dvd.

Det var mye snakk om duellen mellom Sampras og Agassi mens de spilte. Men sannheten er at det var få av kampene mellom dem som helt levde opp til forventningene. Sampras vant de fleste viktige kampene, og nesten ingen av dem gikk til fem sett. Agassi vant i Australian Open 1995, i fire sett. Når Sampras var på sitt beste, var det lite Agassi kunne gjøre.

Duellene mellom Patrick Rafter og Agassi er mindre omtalt, men kampene mellom dem var minst like spennende som dem mellom Sampras og Agassi. Kontrastene mellom Rafter og Agassi er store på alle områder: Agassi var barnestjerne og naturtalent, Rafter blomstret seint og var ikke av de mest slepne spillerne teknisk sett. I begynnelsen av karrieren tok Agassi seg lett av Rafter, som for første gang slo Agassi i US Open 1997. Det virker som Agassi fikk mer respekt for Rafter mot slutten av karrierene deres.

Gras var et perfekt underlag for kampene mellom de to. Rafter hadde en hard og god serve, men mest av alt var han god til å plassere den og slå den med mye overskru, slik at han kom seg til nettet, hvor han dekket mye med sin enorme rekkevidde. (En taktikk som Stefan Edberg også brukte.) Agassi på sin side hadde de beste servereturene i verden – noen gang? – og kontrasten mellom den evig angripende Rafter og Agassi sine presisjonspasseringer gjorde semifinalene mellom dem i Wimbledon til klassikere.

Agassi vant i tre strake sett i 1999, før de møttes igjen i 2000. Den kampen gikk til fem sett, og det gjorde kampen i 2001 også. Jeg er ganske sikker på at Agassi ville vunnet finalen de to siste årene dersom han hadde slått Rafter, men det gjorde han altså ikke. Rafter tapte for en halvskadet Sampras i 2000 – det tror jeg ikke Agassi hadde gjort. Rafter tapte igjen for Ivanisevic i 2001. Det er kampen mellom Rafter og Agassi fra 2000 jeg venter på i posten.

Den andre kampen jeg har bestilt på dvd er Federer-Sampras i 2001. Nok en femsetter, som Federer vant. Jeg har sett høydepunktene fra den i lite YouTube-format, og gleder meg til å se hele. Det var den eneste gangen de møttes i ATP-sammenheng.

Lendl, McEnroe og et oppgitt bokprosjekt

Denne saken handler om French OpenVær advart: Dette er den lengste blogposten jeg har skrevet. Eller noen gang kommer til å skrive, for den slags skyld.

De fleste journalister har et bokprosjekt eller annet kreativt prosjekt i hodet. Aviser er flyktig, bøker er varig osv. Sommeren 2003 fikk jeg det for meg at jeg skulle skrive en bok med tittelen Ti dager som forandret idretten. Meningen var å ta for seg ti dager i ti ulike idretter, dager som hver for seg endret sporten for alltid. Jeg tror jeg har skrevet seks kapitler (fotball, tennis, sykling, boksing, Formel 1).

Bokprosjekter stanser av flere grunner:
a) Ideen viser seg å være for dårlig
b) Forfatteren mister interessen for emnet
c) Forlagene er ikke interessert

For min del gjelder alle punktene. Jeg luftet ideen for et par forlag, uten å få napp hos noen av dem.

Men uansett, her er kapittelet om tennis. Nærmere bestemt French Open 1984, hvor Lendl møtte McEnroe. Jeg kom til å tenke på artikkelen etter å ha lest Justin Gimelstobs underholdende blogg fra Paris.

Artikkelen min er ikke endret siden den ble skrevet i 2003. I dag vil jeg si at den er for selvhøytidelig i formen, og litt for utflytende. Men pytt, jeg kan fortsatt stå inne for innholdet. Så, værsågod:

28.mai 1984

Finessene faller i grus

Hvem er tidenes største idrettstalent? Hvem har hatt gener formet som en ski, en rugbyball, en golfkølle eller en kajakkåre? Hvem har fra naturens side vært skapt med det ene mål for øyet å skape en perfekt idrettsutøver? For alle som så John Patrick McEnroe jr. svinge en tennisracket er det liten tvil.

Alt virket selvsagt for McEnroe. Han gjorde seg bemerket første gang i 1977, da han som 18-årig amatør kom til semifinalen i Wimbledon. Han hadde bare tenkt å delta i juniorturneringen, men tok overgangen til seniorklassen uten problemer. Tennisen hadde fått en ny stjerne.

I ettertid er McEnroe mest kjent for sine utskjellinger av motspillere, dommere, turneringsledere, linjedommere, fotografer og publikum. For engelskmennene som så krøllhodet fra New York slå seg til Wimbledon-semifinalen var det likevel spillet hans som blendet mest. McEnroe spilte helt annerledes enn Connors og Borg, som var tungvekterne på slutten av 70-tallet. McEnroe hadde ikke Borgs tunge grunnslag og stoiske ro. Borg var like deler naturtalent og svensk arbeidsmoral. Connors var et naturtalent, men hadde også en vinnervilje helt uten sidestykke i tennishistorien. I bunnen av Connors’ suksess lå en klar forestilling om at verden hadde rottet seg sammen mot ham, og skulle få svi for det.

McEnroe – Connors. McEnroe – Borg var melodien i det 70-tallet vippet over til 1980. Borg vant den legendariske Wimbledon-finalen mot McEnroe i 1980, men året etter ble han slått for første gang siden 1975. Da han tapte igjen i finalen i US Open samme år, la han opp. Overmann i begge finalene var John McEnroe, og mange mente at han hadde knekt Borg psykologisk med de to finaleseirene. I 1982 og 1983 delte McEnroe og Connors på de store titlene.

Samtidig begynte tsjekkiske Ivan Lendl så smått å skape krusninger på overflaten. Allerede i 1979 hadde Borg spådd tsjekkeren en stor framtid, og to år senere tapte Lendl mot nettopp Borg i finalen i det åpne franske mesterskapet. Uten de store faktene, og med få naturlige talenter, jobbet Lendl seg mot verdenstoppen. Lendl levde tennis døgnet rundt, han spiste rett, trente alltid og hadde ingen forstyrrelser. I 1982 og 1983 pløyet han seg gjennom 15 strake turneringer uten tap.

Problemet var at ingen av seirene kom i Grand Slam-turneringene. En tenniskarriere måles i antall Grand Slam-seire. Før 1984 hadde Lendl ingen. Han hadde som nevnt tapt for Borg i 1981. I 1982 og 1983 tapte han US Open for Jimmy Connors. Til og med den svenske tenåringen Mats Wilander slo Lendl i en finale, det australske mesterskapet i 1983.

Før finalen i French Open 1984 virket Lendl enda mer sjanseløs enn før finalene han hadde tapt tidligere. Etter at Connors var over toppen og Borg hadde lagt opp, kastet John McEnroe alle andre av scenen. Resultatene hans i 1984 har ingen mannlig tennisspiller vært i nærheten av senere. Samme hvor og på hvilket underlag, så var McEnroe best. I venstrehånden hans gjorde racketen kunster som Harry Potter ville måpet av. Grusspesialister, servekanoner og unge spillere fullstappet av selvtillit ble klasket til bakken av McEnroes viftende venstrehånd. Han var ikke sterkest og servet ikke hardest. Grunnslagene hans fikk ingen fartsmåler til å vise de høyeste sifrene. Men McEnroe hadde et bedre tennishode enn alle andre, tidenes beste volley og spilte aller best under press.

På vei til finalen i Paris hadde han knapt hatt bruk for den siste egenskapen. Ingen hadde truet han fram til finalen, og McEnroe så ut til å bli den første amerikanske mann som vant turneringen siden 1950-tallet. Lendl kom fra en grei semifinale mot Mats Wilander, men hadde ikke slått McEnroe på sju kamper. Sist de to møttes var i to grusturneringer like før, og McEnroe hadde vunnet begge kampene i to strake sett. Det åpne franske mesteskapet spilles også på grus, som på papiret demper McEnroes sterkeste våpen: serve og volley. Det var kun papirteori. McEnroe gikk inn i finalen med 42 strake seire.

McEnroe ville hatt pokalen i hendene etter en drøy times spill dersom denne finalen hadde vært en tresetter. Han feide gjennom de to første settene på autopilot, og vant 6-3, 6-2. Men alle Grand Slam-finaler spilles best av fem sett, så McEnroe trengte ett sett til. I kulissene begynte turneringsledelsen å gnikke på pokalen da McEnroe brøt Lendls serve og gikk opp til 2-0 i tredje sett.

Hjernen skal ikke brukes for mye på tennisbanen. McEnroe visste at han spilte sin beste tennis, at dette var hans beste sesong. Hvis han noen gang skulle vinne French Open, måtte det skje nå. Tanken hadde plaget han gjennom hele turneringen. I de innledende kampene hadde de velkjente McEnroe-utbrudddene kommet tett som biler i rushtrafikken. I alle rundene fram mot finalen hadde han kjeftet på alle innen rekkevidde. McEnroe var spent som et fiskesnøre med napp i bunnen.

Snøret røk i begynnelsen av tredje sett. En av kamerafolkene som filmet finalen hadde tatt av seg headsettet, og McEnroe hørte lyder fra det. McEnroe kortsluttet, allerede overopphetet i den franske forsommervarmen. Ved sidebytte gikk han rett til mikrofonen og ropte «Shut the fuck up!». McEnroe hadde begynt å tvile, og det var hans egen feil.

Lendl bakset seg tilbake i settet og brøt McEnroes serve. Med McEnroe tydelig ute av balanse tok Lendl det tredje settet 6-4.

I det fjerde settet så McEnroes utbrudd ut til å være bare en skjønnhetsfeil i et perfekt maleri. Han klarte som regel å legge raseriutbruddene raskt bak seg, og spilte gjerne bedre etter å ha rast fra seg. I fjerde sett var han igjen i førersetet, og plukket Lendls monotone grunnlinjespill i småbiter.

På stillingen 4-2 og med egen serve ledet han 40-30. Han var ett poeng unna en 5-2 ledelse, og resten av kampen ville vært en formalitet. Som vanlig servet venstrehendte McEnroe med sideskru fra den venstre serveruten, en serve som sendte Lendl langt ut over sidelinjen der han måtte spille en backhand, som var hans svakeste slag. Han klarte bare å sende tilbake en svak ball med underskru, som seilte rolig mot den parate racketen til fremadstormende McEnroe. Hele kampen hadde han hatt suksess med sin vante serve-og volleytaktikk, og nå var han en enkel volley fra å vinne French Open, på hans verste underlag, i en by han hatet.

McEnroe nærmet seg nettet og planla å spille en drop-volley, altså en kort volley. Enten ville ballen sprette to ganger og gi McEnroe poenget, og hvis Lendl nådde ballen ville han neppe kunne gjøre noe skikkelig med den.

– Men så tenkte jeg «nei, nei, slå et sikrere slag», for drop-volley er vanskelig. Jeg slo volleyen langt i stedet, for å få ham til å passere meg, skriver McEnroe i sin selvbiografi. Den korte ubesluttomheten ødelegger konsentrasjonen. McEnroe slår ørlite for hardt, og ballen seiler ut.

Kampen snur. Lendl hadde lenge vært jernmannen i tennis, men manglet det siste i hodet. Plutselig hadde han det fjerde settet også. I femte sett hadde McEnroe nok en gang masse sjanser til å ta kontroll over kampen, men Lendls nyvunne mentale styrke ga ikke amerikaneren det nødvendige forspranget. På tribunen hadde det humørsyke franske publikummet for lengst begynt å pipe ut McEnroe, som i tillegg var tydelig plaget av varmen.

I det femte settet var ikke McEnroes talent nok. Lendl fikk mer uttelling for sine spesialiteter: En knusende forehand og backhand, utholdenhet og stabilitet. Sluttsifrene ble 3-6, 2-6, 6-4, 7-5 og 7-5. I sin femte Grand Slam-finale hadde arbeideren Ivan Lendl vunnet mot artisten John McEnroe.

Likevel var 1984 McEnroes store år, og de neste månedene vant han både Wimbledon (mot Connors) og US Open (mot Lendl). Så var det slutt. Seieren i US Open 1984 var hans siste slam. I stedet for å forbedre seg ytterligere, satte McEnroe seg tilbake og lot utfordrerne ta ham igjen.

Lendl slo seg fram som den store spilleren, fullstendig dedikert til tennis. Fra han var 24 til 29 vant Lendl åtte slam-titler, med et arsenal som har blitt standard for alle store spillere siden. Ingen hadde før Lendl vært så brutal fra grunnlinjen. Lendl bygget spillet opp rundt den massive forehanden, som han stadig slo fra sitt backhandhjørne til motstanderens backhand. Mer enn noen annen bygget Lendl opp spillet rundt sine sterke sider, og kamuflerte svakhetene. Han gikk metodisk til kampene med klare ideer om hvordan han skulle utnytte motstanderne, og hadde tre-fire trekk som han likte å bruke. Lendl systematiske tilnærming til spillet ble kopiert av alle tennisakademiene som har kommet siden.

Verdensenerne som kom etter Lendl har kopiert og foredlet hans metoder. Jim Courier og Thomas Muster kom seg til toppen med knallhard trening og ditto forehandslag. Ingen av dem hadde McEnroes talent eller temperament. Men de hadde vinnerviljen. Lleyton Hewitt var verdens beste i et par år etter årtusenskiftet, løftet fram av en pokalhunger og arbeidsmoral verden ikke har sett siden Lendl.

Lendl viste vei for en ny generasjon østeuropeere. På kvinnesiden hadde Martina Navratilova lenge vært en ledestjerne for spillere bak jernteppet. Lendl ble den første østeuropeiske mann som dominerte sporten. Etter Lendl var landsmannen Miroslav Mecir, russiske Jevgenij Kafelnikov og Marat Safin med på å prege de store turneringene.

McEnroe fikk ingen arvtakere i hjemlandet. Generasjonen som kom etter han kunne vært elever av Lendl, særlig Jim Courier og Michael Chang. Ingen av dem var naturtalenter, men årevis med trening og kraftige skylapper veide opp for det. Courier fikk fire slam-titler og to år som nummer en i verden. Chang vant French Open som 17-åring og var i verdenstoppen de neste åtte årene.

De to største talentene etter Lendl har vært Andre Agassi og Pete Sampras. – En forehand og en sveis, var Lendls beskrivelse av Agassi. Tidlig i karrieren var Agassi grunnlinjens svar på McEnroe, et ekstremt talent som så løsninger få andre tenkte på, han spilte på rent instinkt. Hans første slam kom i 1992, men det var ikke før mot slutten av karrieren at han virkelig begynte å samle titler. Måten han gjorde det på ville varmet Lendl: Agassi kuttet ut de spektakulære slagene, trente hardere enn noen andre og ble en tennismaskin. Fra 1999 til 2003 vant Agassi fem slam-titler, på et tidspunkt i karrieren hvor de fleste andre tenker på å legge opp. Agassi begynte å slite ut motstanderne, han forvandlet tenniskamper til maraton. I stedet for å ydmyke motstanderne med susende vinnerslag, slo han ballen tilbake til dem for å forlenge kampene. Til slutt sto bare Agassi igjen, med motstanderen som en vaskefille i et hjørne av banen. Bak Agassis triumfer sto Brad Gilbert, den grundigste teoretikeren tennisen har sett siden Lendl.

Sampras var en bedre volleyspiller enn Lendl, men bygget spillet mer rundt kraft enn den fintspillende volley-spesialisten McEnroe. Sampras hadde ikke like god backhand som Lendl, men til gjengjeld hadde han den beste løpende forehanden av alle – et slag Lendl gjorde populært på 80-tallet. Dessuten servet han hardere og mer presist enn Lendl. Kvartfinalen i US Open i 1990 ble et skille. 19 år gamle Sampras servet Lendl i senk, og hindret Lendl fra å nå sin niende strake finale i turneringen – rekorden hans på åtte kommer til å bli stående til evig tid.

Lendls seier over McEnroe i 1984 varslet slutten for de delikate serve og volley-spillerne. Etter Lendl har de fleste verdensenere vært grunnlinjespillere som Muster, Courier, Agassi, Safin, Hewitt, Kuerten og Wilander.

Kraftspillet som Lendl introduserte til tennisen kom samtidig med nye og kraftigere racketer. McEnroes spill var rent artisteri. Med kraftigere redskap ga mindre begavede Lendl McEnroe mindre tid til å forberede seg. Fra midten av 80-tallet fikk serveren en fordel, noe som ble understreket da Boris Becker vant Wimbledon i 1985.

Etter McEnroe har bare Stefan Edberg dominert sporten med samme spillestil som McEnroe. Edberg var minst like offensiv som amerikaneren, og pilte til nettet på både første- og andreserven. Livslinjen fra McEnroe tok slutt da Patrick Rafter vant US Open i 1998, i en turnering hvor han stormet til nettet som en gjeterhund mot rømte sauer. Det var et siste sprell fra en type tennis som ligger på dødsleiet. Da Rafter la opp i 2001 var kroppen mørbanket etter tusenvis av nettangrep i et terreng som slett ikke var egnet til formålet.

McEnroe var tennisens siste rene talent. Ingen har før eller siden hatt en så særpreget teknikk som McEnroe, og ingen har flytt så langt på talentet alene. Lendls arbeidseier i 1984 varslet en ny tid, der manglende gudegaver kunne tas igjen med en kraftig racket og atskillige timer i treningsstudio. Da McEnroes eneste ubesluttsomme volley i kampen seilte ut mot slutten av det fjerde settet den heite maidagen i Paris, forsvant sjansen til å vinne det franske mesterskapet. Han fikk ikke flere, og tennisens jernarbeidere var mer enn klare til å ta over tronen.

Turtips: Sverige

Denne saken handler om French OpenJeg var i Stockholm i pinsen. Det er en bra by. God mat, trivelige folk, fin natur og flotte hus. Vi så Victoria (ja, hun) på Djurgården. Vi lo av gamle og nye poenger. Stockholm er en av de fineste hovedstadene jeg har vært i.

Men dette skulle handle om tennis, og i så måte er Stockholm et stykke unna begivenhetenes sentrum akkurat nå. Det viktige skjer i Paris, hvor French Open spilles. Det meste har gått etter skjema så langt: Regn, enkle kamper for Nadal og Federer, tidlig tap for Safin.

Den største taperen så langt er USA, som mistet alle sine åtte (?) spillere i første runde. Det er helt latterlig at tidenes beste tennisnasjon ikke klarer å lage spillere som er brukbare på grus. Amerikanerne unnskylder det med at de er oppvokst på hardcourt, og dermed ikke har grustennis i blodet. Tja, hvorfor ikke lage noen flere grusbaner, da? Det amerikanske tennisforbundet får inn millioner på US Open hvert år, og landet har best rekruttering av alle. Chang, Courier og Agassi har alle vunnet i Paris, så kanskje handler det bare om at dagens generasjon er for dårlig. Andy Roddick var seedet som nummer tre i turneringen, og det forteller alt om et seedingsystem som trenger oppussing.

En annen stor taper for tiden er – advarsel: rød tråd! – Sverige. Deres beste spiller akkurat nå er Robin Søderling, ranket 28 i verden. Han forsvant i første runde. Gamlingene Björkman (39 og Johansson (79) er de to eneste andre svenskene i topp 100. De største svenske klatrerne på ATP-rankingen er Carl Bergman, Daniel Kumlin og Tim Göransson. De ligger langt nede på listen, og er alle rundt 20 år. Tennis er en sport for de unge. Det hører med til unntakene at spillere blir verdensnavn uten å ha satt sitt preg på sporten i slutten av tenårene. Patrick Rafter er i farten den eneste jeg kommer på.

Turtips, ja. Gøteborg er en nesten like fin by som Stockholm. Hvis du vil ha en tennistur i høst, så reis dit. 23-24 september møtes USA og Sverige til semifinalen av Davis Cup, og billettsalget har allerede startet. Selv om både verken Sverige eller USA er noe særlig på grus lenger, bør det innendørs oppgjøret bli severdig.

Borte, og nesten glemt

Jennifer CapriatiJeg oppdaget en pappeske med VHS-kassetter da jeg ryddet ut av noen flyttegreier tidligere i uka. Siden jeg var alene hjemme denne fredagskvelden, fant jeg fram videospilleren igjen og kikket på båndene.

De var, utrolig nok, fulle av tennis. Mange bra kamper også: De klassiske kampene mellom Sampras og Agassi i US Open 2001 og 2002, semifinalen i Australia 2001 mellom Rafter og Agassi (som Rafter hadde fortjent å vinne), deler av Mauresmo og Hingis sin finale i Australia 1999. Og noen elendige kamper, som Ferrero mot Verkerk (husker noen ham?).

Men mest av alt ble jeg glad over å se Jennifer Capriati igjen, fra Australia 2001. Hun var god da. Capriati er like gammel som meg, altså pur ung (31 i år). Hun har vært ute med skulderskade i årevis, og jeg har vanskelig for å tro at hun kommer tilbake.

Første kikk på Grönefeld

Tennis på tv:
Elena Dementieva – Anna-Lena Grönefeld
7-5, 3-6, 6-1
3.runde, Italia Masters

Denne saken handler om dametennisGrönefeld har sneket seg oppover rankingen uten at jeg har sett henne spille. Grus er neppe hennes beste underlag, selv om hun ga Dementieva hard kamp i to og et halvt sett. Grönefeld lever på en god serve og et høyrisikospill.

Noen ganger klaffer alt, som i det andre settet. Andre ganger ser hun bare maskinaktig ut, og hun kan ikke tillate seg for lange slik perioder i hver kamp dersom hun har tenkt å klatre mer på rankingen.

Grönefeld sin serve minner meg om Patrick Rafter. Skikkelig bevegelse med hele kroppen. Men jeg synes hun kaster ballen for langt bak seg, slik at hun må bak og hente den før hun slår den framover. Det kan ikke være bra for kroppen på lang sikt. Rafter kunne nok holdt et par år til, hadde det ikke vært for den krevende spillestilen hans.

Dementieva? Det vanlige: svak serving (hun tørrtrente flere ganger mellom poengene), gode grunnslag og kjemping om hver ball. Hun så ikke akkurat ut som en French Open-vinner. Det er det bare Nadia Petrova som gjør for øyeblikket.

Fantastiske slag, del 10: Rafter sine volleyer

Det er en vanlig misforståelse at serve og volley-spillere har en kanonhard serve. Pete Sampras, Richard Krajicek og Mark Philippoussis har bidratt til myten gjennom sine Wimbledon-turneringer på 1990-tallet.

Patrick Rafter

Men bildet er mer nyansert. Spillerne i avsnittet over er først og fremst serve-spillere, de hamrer inn en hard serve med det formål å omsette en svak retur i et vinnerslag. Se for eksempel på den tidlige Sampras, som var mye sjeldnere på nett enn den gamle. Sampras brukte serven mer enn volleyen, men ble likevel – særlig mot slutten av karriereren – kalt en serve og volley-spiller.

Så har vi den andre fløyen, volley-spillerne. De mest beundrede i moderne tid er McEnroe, Edberg og Rafter. De to første har jeg sett lite av. Rafter har jeg sett mye.

Felles for disse tre er at de varierte servene mye. På den måten kunne de komme seg raskt til nettet. Rafter slo for eksempel mye kick-server, altså server med sykt mye overskru. De er vanskelige å returnere, og gir serveren masse tid til å stikke til nettet.

Vel framme ved nettet hadde Patrick Rafter en enorm rekkevidde. Volleyene hans var ikke så flate som Sampras sine, men Rafter nådde det meste. Ikke alt lyktes, men Rafter sitt vingespenn virket demoraliserende på motstanderne. De visste at de måtte slå helt presise passeringsslag for å komme forbi australieren.

Patrick Rafter var ikke et naturtalent i tennis. Han er en av få spillere som har gått veien via satelites og future-turneringer (det laveste nivået) til førsteplass på rankingen.

Men han hadde også kunstslag. Ballvekslingen jeg husker best, er fra åttendelsfinalen i US Open mot Sampras i 2002. Sampras slo et passeringsslag mot Rafter sin backhand. Ballen var velplassert og hard, så Rafter måtte kaste seg etter den. Han fikk til en nydelig halv-volley stoppball, fra en posisjon hvor han ikke hadde sjanse til å se hva han gjorde.

Det var den typen spill som sikret Rafters to titler i US Open, 1997 og 1998. For mer superbt volleyspill fra mannen, se kampene mot Agassi Wimbledon-semifinalene 1999-2000-2001.