Fra arkivet: Gustavo Kuerten mot Patrick Rafter, Cincinnati 2001

Gustavo Kuerten varmer opp, French Open 2001.
Gustavo Kuerten varmer opp, French Open 2001. (eget bilde)

Vi som er født midt på 1970-tallet har ikke så mange tennisforbilder i egen generasjon. Sampras og Agassi er født i 1970/71. Federer kom ti år etter dem. «Midt på 70-talls»-kameratene får ikke blodet til å bruse på samme måte. Ingen av dem kan måle seg med dem som kom fem år før eller fem år etter.

Men det er også fine ting der. Gustavo Kuerten (f. 1976) vant tre titler i French Open. Patrick Rafter (f. 1972) vant US Open to ganger. Kuerten var best på trege dekker, Rafter på raske (han tapte to finaler i Wimbledon). Begge sleit med skader gjennom store deler av karrieren, Rafter i skulderen og Kuerten i hofta (så vidt jeg husker). (Hm, jeg har alltid tenkt på Rafter som i en annen generasjon enn Sampras/Agasssi, men det er han jo egentlig ikke. Men Rafter hadde en så annerledes karrierekurve (ble god mye senere) at han føles mye yngre enn de to amerikanerne.)

I 2001 var både Rafter og Kuerten nær toppen da de møttes til finalen i Masters-turneringen i Cincinnati. (Eller for å være mer presis; begge hadde vunnet karrierens siste Grand Slam-tittel, men Rafter hadde spilt finale i Wimbledon og Kuerten vunnet French Open den sommeren.)

Egentlig skulle dette vært fordel Rafter, men i stedet ble han tilskuer til Kuertens briljans. Kuerten var en av de første som brukte polyester-strenger, som gjorde at spillerne kunne slå hardere og fortsatt holde ballen innenfor linjene. I denne finalen er Rafter sjanseløs mot Kuertens stupbombende grunnslag, og Kuertens serve var også perfekt denne varme sommerdagen for 19 år siden.

Tidligere samme dag hadde Kuerten slått Tim Henman (også han serve- og volleyspiller).

Serve og volley har ikke forsvunnet helt fra tennisen, men ingen gjør det like helhjertet som Patrick Rafter i denne kampen.

1999 i herretennis: Førsteplass på vandring

Da Andy Murray overtok førsteplassen på ATP-rankingen i november, ble det etterfulgt av så mye halloi at det er vanskelig å tenke seg at nye verdensenere en gang var en helt dagligdags ting.

Årsaken heter Novak Djokovic, som hadde hatt førsteplassen sammenhengende i mer enn to år. De siste årene har førsteplassen turnert mellom Federer, Nadal og Djokovic. Den siste før denne trioen var Andy Roddick, som var verdensener til vinteren 2004. At Andy Murray overtar førsteplassen nå bekrefter at merkelappen – klisjévarsel! – «de fire store» om ham og Nadal, Federer og Djokovic er på sin plass.

Det har ikke alltid vært like topptungt. La oss skru klokken tilbake til en annen tid, en uskyldigere tid, en tid hvor 11. september er en dato som alle andre, hvor mobiltelefoner er en ting for de få, hvor platebransjen tjener penger som gras, Apple er en datamygg og den største globale skurken ikke snakker arabisk, men bor i Beograd og heter Slobodan Milosevic.

Velkommen til 1999, et av de mer kaotiske årene i moderne herretennis, hvor førsteplassen på rankingen spratt rundt fra mann til mann:

Året 1999 begynte med at verdensener Pete Sampras holdt seg hjemme fra Australian Open, fordi han hadde overarbeidet seg høsten før i jakten på sin sjette strake sesong på toppen av rankingen. Ingen kronprins var i sikte. Det var faktisk så ille at grufullt kjedelige Alex Corretja kunne blitt verdensener.

Carlos Moya (Wikimedia Commons).
Carlos Moya (Wikimedia Commons).

Likevel klarte ingen å overta førsteplassen før i mars, da tørrpinnen Carlos Moya overtok toppen. Han hadde vunnet French Open sesongen før, men vant ikke en eneste turnering på nesten to år etter den seieren. Men fordi ATP-rankingen baserer seg på de siste 52 ukenes prestasjoner, ble Moya løftet til førsteplassen to uker i mars 1999.

Pete Sampras overtok førsteplassen igjen etter Moyas to uker, før det var duket for enda en fersk verdensener: Russiske Yevgeny Kafelnikov vant Australian Open i 1999, men da han ramlet inn på førsteplass våren 1999 hadde han tapt seks førsterundekamper på rad. Rankingsystemet gir seg merkelige utslag noen ganger, få mer ekstreme enn dette.

Pete Sampras overtok førsteplassen igjen på forsommeren, før Andre Agassi, takket være seier i French Open 1999 og finale i Wimbledon, gjorde comeback på førsteplass. Disse to amerikanerne eide sommeren 1999. Den største kampen som aldri ble spilt, er US Open 1999 mellom Sampras og Agassi – Sampras måtte gi seg tidlig i turneringen på grunn av skade.

Midt i 1999-sommerens deilige duell mellom Sampras og Agassi ble førsteplassen overtatt av…Patrick Rafter, mye takket være seieren hans i US Open 1998. Pete Sampras overtok den igjen i august 1999, før Andre Agassi tok den igjen i september 1999 og beholdt den ut sesongen. Takk og pris. Agassi vant to Grand Slam-turneringer i 1999.

Det var 1999: Fem ulike verdensenere, en sport i et vakuum mellom Pete Sampras´ velmaktsdager og den neste store generasjonen (Hewitt, Federer, Safin, Kuerten), med forglemmelige fyrer som Carlos Moya og Yevgeny Kafelnikov dyttet til topps i mellomtiden. Forståelig nok ble ikke endringene på toppen den gang like mye feiret som Andy Murrays toppklatring, men oftere møtt av hoderisting.

Morsom Patrick Rafter-reklame

Du husker Patrick Rafter? To ganger vinner av US Open, to finaler i Wimbledon, fortsatt en av Australias best likte idrettsmenn. I en ny reklame forteller han stjerneskuddet Nick Kyrgios (slo ut Nadal i årets Wimbledon) om presset som følger med jobben. Men kanskje ikke den jobben du først tenker på:

De beste duellene

ATP oppsummerer tiåret på sine nettsider, og det er interessant lesning. I kåringen av de beste duellene fra de siste ti årene, er det selvsagt Federer-Nadal som troner øverst. Jeg tipper deres rivalisering kommer til å vokse seg større og større den dagen det er slutt. Saken ligger her.

Personlig synes jeg Rafter og Agassi ofte spilte gode kamper, for de var perfekt matchet mot hverandre. Rafter med sine evige nettangrep, Agassi med passeringsslagene sine.

Party like it´s 1999

wtaHar det allerede gått ti år? Ti år siden jeg satt på hybelen til Jarle og Trond i et snøfylt Oslo og fulgte halvt med på Australian Open? Ti år siden Amelie Mauresmo slo gjennom i Australia, da hun slo Davenport i semifinalen og tapte for Hingis i finalen?

Huttetu. Mauresmo har vunnet to Grand Slam-titler siden den gang, men etter triumfene i 2006 har hun slitt. Hun innledet 2009-sesongen med seier mot Jelena Dokic i Brisbane, også hun fikk sitt gjennombrudd for ti år siden. Mauresmo vant 7-6, 7-6 i dag. Og siden dette er internett, og jeg kan lese om den kampen allerede nå, legger jeg like godt en lenke til The Canberra Times sin dekning av kampen. Dokic etterpå:

“I had my chances. I think if I won that first set, the match would have been completely different. That first set was really difficult mentally. She came out with the better points at the right time. It was really just a lack of matches for me. And a lack of matches at this level.»

Fun fact: Kampen ble spilt på Pat Rafter Arena. Patrick Rafter har altså en større tennisbane oppkalt etter seg. Ikke verst, og jeg kan ikke huske å ha hørt om Pete Sampras Arena noen gang.

Her er slutten av semifinalen for ti år siden, hvor Mauresmo var helt ukjent. Davenport var verdensener, hun vant første sett og hun ledet 4-3 med egen serve i tredje sett. Sjekk den nydelige backhanden på matchballen.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=xFWoYfJxKlQ]

Søkeordet: "herretennis-turneringen 2000 wimbledon"

I admin-pakken til WordPress kan jeg se hvilke søkeord/-uttrykk som folk brukte på veien til denne bloggen. Det er ofte ganske rare ting. Som en leserservice skal jeg av og til ta et søkeuttrykk og skrive en artikkel basert på det, sånn at jeg gir folk nøyaktig det de ønsker. Artikkel 1: «herretennis-turneringen 2000 wimbledon»:

Wimbledon 2000 ble den siste Pete Sampras vant. Han ble skadet tidlig i turneringen (noe greier i foten), men servet seg gjennom en trekning som var meget heldig. I semifinalen slo han Vladimir Voltchkov, som ingen har om før eller seinere. I finalen slo han Partick Rafter i fire sett. Rafter tok det første settet og hadde en klar ledelse i tiebreaket i andre, før han kastet bort settet og slapp Sampras tilbake. Sampras sine foreldre var på tribunen og så sønnen vinne sin Grand Slam-tittel nummer 13, som var rekord.

Turneringens beste kamp var sannsynligvis semfinalen mellom Rafter og en formsterk Andre Agassi, som hadde vunnet Australian Open tidligere samme vinter. Rafter vant semifinalen i Wimbledon, og fikk dermed revansje for tapet mot Agassi i 1999. Han slo Agassi i semifinalen igjen året etter, også det i en klassiker.

Sånn, nysgjerrige leser, det var det viktigste om «herretennis-turneringen 2000 wimbledon».