Gianluigi Quinzi: Den neste Federer. Kanskje.

NOLI (tennisbloggen.net): Hvilke bymessige strukturer legger du først merke til fra flyvinduet? Gatene, havnene, kanalene, parkene, bygningene? Jeg ser som regel tennisbaner når jeg flyr inn over en europeisk by. Det gjorde jeg i Amsterdam og i Nice også.

Videre langs Liguria-kysten dukker de opp hvis jeg kikker ut togvinduet. I Ventimiglia ligger de langs jernbanesporet, rett før stasjonen, med grus, kunstgras, en trener og mange småunger med racket. På hotellrommets tv finnes en egen tenniskanal.

Vi ankommer Spotorno med tog utpå kvelden. Vi er de eneste som går av i den søvnige kystbyen. Taxisjåførene vet at markedet er dårlig på denne tiden av døgnet, og de tre drosjeplassene utenfor står tomme. Jeg går inn i baren ved siden av for å spørre om taxi.

Mens jeg venter på å bli ekspedert, faller blikket på skjermen på veggen. Italiensk tv sender et innslag fra Wimbledon, som nettopp sluttet. Ikke om Andy Murray eller Marion Bartoli, men om Gianluigi Quinzi. Hvem? Han vant juniorklassen i årets turnering.

Folk som vinner Wimbledon for juniorer får store proffkarrierer, skulle man tro. De har tross alt mye tennis i kroppen, har vinnermentaliteten inne og har trent hele livet for å bli best. Feil! De beste juniorene får i mange tilfeller fabelaktige resultater som senior, men ofte forsvinner de uten å prege ATP-turen i det hele tatt. Mange av verdens beste spillere var aldri juniorvinnere. Enten fordi de blomstret senere i karrieren, eller fordi de ikke prioriterte juniorklassen.

Vi kan dele juniormesternes seniorkarrierer i fire kategorier:

Smooth sailing: Juniormestere som vant Grand Slam-titler som senior. Stefan Edberg, Roger Federer, Andy Roddick, Mats Wilander, Ivan Lendl, John McEnroe, Andy Murray, Pat Cash.

Smooth sailing minus, store karrierer hvor bare Grand Slam-tittel manglet: Thomas Enqvist, Andrei Medvedev, Marcelo Rios, Jo-Wilfried Tsonga, Guillermo Coria, Fernando Gonzalez.

Etablerte topp 100-spillere på ATP-touren: Andrei Pavel, Mariano Zabaleta, Marcos Baghdatis, Stanislas Wawrinka, Sjeng Schalken.

Ehhhh…hvem, sa du? Fantastiske juniorer, usynlige seniorer: Nicolas Pereira, Mark Kratzmann, Florin Mergea, Roman Valent.

Den siste kategorien er den mest interessante. Stefan Edberg vant i 1983 ALLE de fire Grand Slam-turneringene for juniorer. To år senere vant han sin første som senior, i Australian Open, som ble starten på en briljant karriere.

I 1984 vant australske Mark Kratzmann tre av fire GS for juniorer. Hvor ble det av Kratzmann? Han ble aldri noen trussel på seniornivå, best ranket nummer 50 og vant ingen titler i single. I 1988 vant Nicolas Pereira tre av fire GS for junior. På ATP-touren ble han en parentes, best ranket nummer 74 og vant to små titler.

Wikipedia har selvsagt en liste over juniorvinnere i Grand Slam-turneringene. Den understreker hvor stort spranget fra junior til senior er blitt. Tidligere juniormestere har begynt å vinne på seniornivå ganske raskt. Sjekk listen over juniorvinnere fra 2005 og utover. Hvor mange av navnene har bitt skikkelig fra seg på ATP-touren?

Det slående med listen er hvor mange gode juniorer svenskene har fått fram gjennom årene. Edberg, Wilander og Enqvist er nevnt. Andre spillere får det bare til å ringe små klokker hos meg: Björn Rehnquist, Per Hjertquist, Jörgen Windahl, Daniel Berta. Kent Carlsson var vel god på grus på 80-tallet.

Og Gianluigi Quinzi? Kanskje forsvinner han ut i det store ATP-tomrommet når han blir senior. Kanskje knekker han rekorder om ti års tid. Jeg har ikke peiling. Bilder fra finalen ser du på http://youtu.be/c1MGc6YiW7k.

Legg merke til kommentatorens avslutning: «Hans første Grand Slam, og sikkert ikke hans siste.»

Jo, det var kanskje hans siste. Bare sjekk historiebøkene.