Tennishistorier skal handle om de store sesongene til de største spillerne, men også dem som NESTEN ble store, og hvorfor de ikke lyktes bedre. Vi skal dykke ned i sportens ukjente sider, og vise hvordan tennisen har blitt som den har blitt i 2024.
Adam Blicher hadde jeg aldri hørt om før han dukket opp som foreslått podcast for meg i Google Podcasts. Han er en dansk tennistrener som snakker med andre i samme bransje i The Adam Blicher Show.
Trenerne bak toppspillerne
Blicher konsentrerer seg om en smal del av tennisen, nemlig trenere. (Han kunne sikkert fått store spillere som gjester også, men det er ikke hans fokus.)
Navnet Craig O’Shannessy har du kanskje hørt noen ganger de siste årene. Han er gjest i hittil siste episode, og der handler det om tallene bak tennisen. Det er fascinerende lytting.
Vi trener feil!
Du bør høre episoden selv. Jeg skal bare gjengi noen av O’Shannessys hovedpunkter.
Jeg liker hvordan han går til kjernen av en tennisøkt slik den gjennomføres for alle oss amatører: Den 60 minutter lange treningen. Der står vi og slår grunnslag fram og tilbake med ganske laber intensitet. O’Shannessy sammenligner dette med radiobølger, en jevn strøm.
En tenniskamp er derimot jordskjelvlignende i sin form. Poengene begynner ikke med en doven forehand til forehand, men med en serve. En serve er en helt annen ball enn et grunnslag. Den kommer i større fart, i en annen vinkel.
Tennis er en sport med korte poeng, hvis du skulle tro noe annet. De fleste ballvekslinger varer 0 til 4 slag. Jo lenger et poeng varer, desto mer utjevner sjansene seg mellom spillerne. Den som vinner flest korte ballvekslinger, vinner kampen. Derfor bør vi trene mer på serve og retur. Alt dette snakker O’Shannessy om.
Vi trener for lite på serve og retur, og for lite på volleyer, mener han. I stedet brukes altfor mye tid på å kjæle fram en lun godfølelse i form av grunnslag fram og tilbake.
Bekreftelse, bekreftelse og mer bekreftelse
Jeg regner med at mange tennisspillere kjenner seg igjen i dette. Og det har sin verdi, mener O’Shannessy, i alle fall på et lavt nivå: Tennis er vanskelig, og vi trenger å få bekreftet at vi behersker de grunnleggende bestanddelene.
Men når jeg tenker tilbake på alle søndagene jeg spilte fotball i ungdommen, så drev vi ikke og slo innsidepasninger i en halvtime før vi spilte kamp: Vi delte oss i to og spilte kamp.
Et par avgjørende forskjeller mellom fotball på lavt nivå og tennis på (enda lavere nivå):
For det første: Å bruke brorparten av en tennistime på å spille serve og retur, kan gi deg en litt tom følelse. Det blir mer svette, flere slag og mer løping hvis man klasker i gang ballvekslingene fra grunnlinjen i stedet.
For det andre: Tennis er dyrt, og alle ballvekslinger som begynner med en serve har potensial til å bli korte. Betale for en time uten å bli skikkelig kjørt? Bah!
For det tredje: Å komme sammen på en fotballbane for å slå innsidepasninger i evigheter, føles meningsløst. Å slå 10 gode backhander på rad (å, utopi!), har derimot noe zen-deilig over seg. Tennis er i stor grad en indre sport hvor du kan føle deg oppløftet selv etter tap (hvis backhanden satt den dagen), fotball en ytre som foregår i samarbeid med andre hvor lykkefølelsen er radikalt annerledes ved 0-1 i forhold til 1-0, uavhengig av hvordan pasningene dine traff denne dagen.
Første episode av den norske tennispodcasten Smash er ute, og du finner den der du hører podcaster.
Programlederne Rasmus Wold og Sverre Krogh Sundbø kjenner hverandre fra før, og har god kjemi uten at tonen blir for intern. Første episode lover godt: Bra humør, det varer ikke altfor lenge (de fleste podcasters problem) og sendingen har en fin miks av aktualitet og fakta for nerder. Gratulerer, gutter!
I dag er det premieredag for @RasmusWold og min nye tennispodcast.
Håper inderlig at dere gir den en sjanse -samt retweeter, liker og deler om den faller i smak.
Dere må gjerne ta med noen paroler og spre det gode ord på Karl Johan og.#ESNTennishttps://t.co/ZUrdjEsC4E
Jeg savner noen å snakke tennis med. Det nest beste er å høre andre snakke om sporten. Det finnes opptil flere podcaster med tennispreik. Her er tre jeg pleier å høre på (når jeg vasker badet. Det er mitt pod-kammer). Finn dem i iTunes eller hvor du pleier å hente podcastene dine.
Sports Illustrated er sportsjournalistikkens svar på Mercedes: Store, solide og til tider litt kjedelige. Få tenner i tapeten. Tennisdekningen deres er like solid som alt annet de produserer. Jon Wertheim har dekket tennis for Sports Illustrated i mer enn 15 år, og er glatt den mest uanstrengt elegante tennisskribenten der ute.
Nå kan du også høre Wertheim i podcasten Beyond the Baseline. En av podcastingens farer er at det kan bli for mye preik. Det finnes ingen begrensninger for hvor lang en sending kan være. Sports Illustrateds podcaster er kortere enn mange andre, men ikke så korte at jeg føler meg snytt etterpå.
Wertheim er dessuten en journalist i ordets beste forstand. Han gjør seg ikke til hovedperson. Han stiller gode spørsmål. Han skaper god atmosfære uten å bli kosete. Og gjestelisten er en fin miks av mer ukjente folk og virkelige kanoner (Lindsay Davenport, Brad Gilbert, Andre Agassi, Andy Roddick). Her er siste intervju med Lindsay Davenport:
No challenges remaining har for lange programmer. Noen av dem varer i halvannen time. Det er for lenge, selv for menighetsmedlemmer som meg. Courtney Nguyen og Ben Rothenberg snakker fort og mye, og har noen ganger gjester med seg. Kanskje er det den konservative journalisten i meg som blir litt sliten i ørene av og til. Uansett er det mer enn nok å høre på – 180 fyldige episoder ligger ute.
The tennis podcast er britisk, og oppfyller en del av klisjeene som da melder seg: Ja, den er vittig, understatementene sitter løst og programlederne veksler godslige fornærmelser med hverandre. Blanding av intervjuer og egne meninger, og veldig behagelig for ørene. David Law og Catherine Whitaker ved mikrofonene, oppdateringer hver uke.