Stikkord: Pete Sampras

French Open 1996: Da Sampras slo Bruguera på grus

Tennis på YouTube
Pete Sampras – Sergi Bruguera 6-3, 6-4, 6-7, 2-6, 6-3
2. runde, French Open 1996

1996 var ikke Pete Sampras´ beste år i rene tall. Han vant «bare» én Grand Slam-turnering, US Open.

Men det er likevel tett på Sampras´ spillemessige topp. Siden det ikke spilles French Open nå, publiserer de gamle kamper på YouTube i sin helhet. Det er en fryd. Ingen kommentatorer, ingen reklame, bare tennis.

Sampras møtte Sergi Bruguera i andre runde av French Open. Spanjolen hadde vunnet turneringen i 1993 og 1994, og skulle nå finalen igjen i 1997.

Jeg vet ikke hva Sampras så for seg da han gikk inn i denne kampen. Men jeg innbiller meg at det må ha vært med et lyst sinn., med lite å tape Jeg har aldri sett ham vise så mye glede på en tennisbane som her.

I begynnelsen av femte sett kysser ham racketen sin (!). Ja, kjedelige Pete gjør ting som selv ikke Andre Agassi i alt sitt publikumsfrieri ville funnet på.

Det er også gøy å høre publikum være så helhjertet bak Sampras. Det er hans vinnerslag som får mest applaus, ikke den dobbelte mesteren Brugueras. (Hva er det med franskmenn og spanjoler? Nadal blir kjølig akseptert, ikke kjærlig omfavnet på Roland Garros, samme hvor mye han vinner.)

Det er skrevet mye om Gustavo Kuertens triumf i 1997 og den påfølgende strengerevolusjonen, som gjorde det mulig å kombinere spinn og fart på en annen måte enn før. Denne kampen mellom Bruguera og Sampras er i så fall en representant for perioden som kom før. Selv med sin bittelille Wilson Pro Staff 6.0 85 (den som blir gjenstand for Sampras´ lepper), klarer han å få tilbake Brugueras grunnslag uten store problemer. Når Sampras slår en slice (ball med underskru) og går til nettet, klarer ikke Bruguera å slå passeringsslaget like hardt som dagens spillere, for han må sikre at ballen har nok overskru til å gå inn. Det gir Sampras en bedre sjanse ved nettet enn dagens spillere har.

Spol fram til andre game i femte sett, det er høydepunkt på høydepunkt der: Sampras vinner det første poenget med en volley, det neste med en backhandpassering og det tredje etter et modig nettangrep igjen. Det beste poenget kommer etter 2:39 i filmen: Bruguera skofler en backhand med masse toppspinn ned mot Sampras, som løper den opp og tar den i hodehøyde, tvers over banen for en ren vinner. Sampras bryter til 2-0 med en følsom volley. Ser du? Sampras var mye mer enn serve.

Sampras holder til 3-0 med nok et variert game. Bruguera har to breaksjanser på 1-3, men Sampras server seg ut av det og går opp til 4-1. På dette tidspunktet ser Bruguera lettere resignert ut, og Sampras får mange poeng ved å serve i deuce-ruten ned mot Brugueras backhand.

Brugueras siste sjanse kommer da Sampras server for kampen på 5-3. Bruguera tar de to første poengene, før Sampras lurer ham med en serve ut av banen denne gang, og så misser Bruguera en passering i det Sampras kommer til nettet med ganske dårlige aksjer. Sampras får matchball med verdens eldste taktikk: Serve ut av banen, neste slag i tomrommet på motsatt side.

Kul kamp. Og gøy å se toppspillere langt inne i femte sett som ikke skal ha håndkle mellom hvert poeng.

Sampras tapte semifinalen mot Kafelnikov, og var aldri senere i nærheten av å vinne French Open. Men han avsluttet 1996 med en av sine beste kamper, seieren i ATP-sluttspillet mot Boris Becker.

Tennisspillerens mentale dilemma

Den siste tenniskamp av betydning er spilt i sesongen 2015. Vi er for lengst inne i agurksesongen, som varer fra slutten av november til nyttår. Den topper seg vanligvis i romjula, hvor den ene dustesaken etter den andre dukker opp selv på gode nettsteder som tennis.com. For noen dager siden fikk vi vite at Jelena Jankovic håper å vende tilbake til toppen. Jankovic har vært nummer én i verden for noen år siden. Det ville vært en nyhet hvis hun sa at hun ikke var lysten på å klatre på rankingen i 2016. Så lenge hun spiller, har hun selvsagt planer om å klatre tilbake til gammelt nivå, FOR HVIS IKKE HADDE HUN LAGT OPP ALLEREDE OG HVILT PÅ LAURBÆR OG VELFYLT BANKKONTO, OG ALLE AKTIVE TENNISSPILLERE I VERDEN HÅPER JO Å KOMME TIL TOPPS, DET ER IKKE ET NYHETSPOENG, herregud.

Men gjemt i bunnen av en artikkel om Andy Murrays bravader i Davis Cup (som han vant egenhendig for Storbritannia) fant jeg noe interessant. Den slutter sånn:

«I need to learn a few things from actually this week,» Murray said. «And how I handled everything, and my attitude towards every single point. I made it very difficult, I think, for David today, I made him work hard for every single point and I’ll try to do that at the beginning of the year in Australia.»

Oversatt og komprimert: Murray fant ut i Davis Cup-finalen at det er lurt å konsentrere seg om hvert poeng, og få motstanderen til å jobbe hardt. Og det har han tenkt å fortsette med til neste år.

Andy Murray (Wikimedia Commons)

Øh, javel. Jeg trodde dette var barnelærdom. Andy Murray er verdens nest beste spiller, og dette finner han ut nå? At det gjelder å følge med og skjerpe seg i hvert poeng? Jeg skulle ønske et oppfølgingsspørsmål i intervjuet, men det kom aldri.

Ved nærmere ettertanke rører Murray ved noe fundamentalt. Tennisens poengsystem straffer ikke sløvskap på samme måte som fotball gjør. Du kan tape et game på mange måter: 1) Du mister konsentrasjonen totalt og begynner å tenke på andre ting. 2) Motstanderen kan serve deg av banen med fire ess i et game. 3) Du kan klaske fire baller rett i nettet. 4) Eller dere kan slite hverandre ut i det uendelige, før han omsider vinner gamet.

Enten du legger ned stor eller liten innsats, er ett tapt game bare ett tapt game. Du kan ha ti breaksjanser i ett game, men hvis du ikke klarer å sette noen av dem, betyr det ingenting. I fotball er det annerledes. Et lag, eller i verste fall en spiller, som mister konsentrasjonen i et par minutter, kan koste laget hele kampen, for ett mål er ofte nok. Og videre i tennis: Om du taper et sett 6-0 eller 7-6,  betyr ingenting. Et sett er et sett, det eneste som betyr noe er hvem som vant det, ikke settsifrene. Å tape 6-0 har nok en mental påvirkning på deg, men gjør ikke formelt større skade enn å tape 7-6.

Andre Agassi (Wikimedia Commons).

Kanskje er det dette som skiller gode og dårlige tennisspillere. I TV-sendte kamper sier kommentatorene ofte at spillere «lar et game gå» når vedkommende likevel skal serve for settet når det blir hans tur til å serve. Mer presist: Spillere med en fantastisk serve kan tillate seg å slappe av i motstandernes servegame, fordi de vet at de holder serve selv uten problemer.

Et eller annet sted sa Andre Agassi at det mest frustrerende ved å spille mot Pete Sampras – tidenes beste server – var nettopp dette. Agassi kunne spille en elendig kamp og tape 6-4, 6-4 mot Sampras. Eller han kunne spille en god kamp og tape 6-4, 6-4. Sampras skriver også om tankesettet sitt i selvbiografien A champion´s mind. Han var så sikker på å holde serve selv at han tok store sjanser i motstanderens servegame. Hvis han fikk inn et par gode returer i et game, ble fokuset sterkt.

Andy Murray har en god serve, men han lever ikke på den slik Sampras gjorde. Murray lever av å kontre fra grunnlinjen, han er en spiller som kverner motstanderen til småbiter. Derfor blir det litt uforståelig at han tydeligvis har vanskelig for å konsentrere seg om hvert poeng.

Spørsmålet blir hva som er verst å møte: 1) Spilleren som ikke gir en millimeter i noen ballvekslinger uansett hva stillingen er, eller 2) den uberegnelige spilleren som kan miste fokus, men i neste øyeblikk finne det totalt. Personlig går jeg for alternativ 1, den fyren som alltid skviser litt hardere og ikke lar meg puste.