Før jul ble jeg utfordret til å si noe om poesien i tennis på NRK P2. Det medførte også en tennisøkt med artist Thomas Dybdahl, en pasjonert hobbyspiller.
Bærebjelken i programmet var Jon Ståle Ritland. Han ga på slutten av fjoråret ut diktsamlingen I bane rundt en gul ball, som handler om tennis i alle sportens varianter, med poetiske avstikkere ned langs linjen, opp i himmelen, tilbake i historien og diagonalt over nettet.
Boken er gitt ut av Olympiastadion (må ikke forveksles med Olympiatoppen). Nettstedet opererer i samme landskap som Josimar og Harvest, med solide artikler om emner som klikkjagende nettaviser lett overser.
Mitt eget forhold til tennis skulle ikke være nødvendig å utdype, for det har jeg gjort på denne bloggen i ti år. Hva med poesi? Fra tidlig alder har jeg likt dikt som ligger midt mellom det kryptiske og det tydelige. Det fullstendig lukkede diktet appellerer ikke til meg. Samtidig skal et dikt ikke gi fra seg alle sine hemmeligheter.
Ritlands dikt ligger nærmere det konkrete, som når han forteller om farens lærdom og hvordan man holder racketen. Eller diktet om Hawkeye (videodømmingen som viser om ballen er inne eller ute). Disse diktene spinner ikke videre i hodet mitt etter at de er lest.
Min favoritt er diktet om tennis vs. kunst, som avsluttes med denne perlen:
spørsmålet er ikke
om når idretten nærmer seg kunst
men om kunsten kan nærme seg Federer
Andre ganger er Ritland morsom, som i diktet om alt tennisutstyret som skulle gjøre hovedpersonen bedre. Hadde det stått på nynorsk, hadde jeg tippet at det var skrevet av Jon Hjørnevik.
Alle som har spilt tennis har kjent på sportens særegenheter. Ensomheten. Uvissheten. Flyten og frustrasjonene som følger hverandre kontinuerlig. I bane rundt en gul ball handler om alt dette pluss ting du ikke har tenkt på: Tennisballen som en gul fugl. Tennisballen som er på størrelse med et hjerte, og lyden av sprett-treff som minner om et hjerteslag. Det avsluttende grand slam er en naturlig avrunding, en vakker beskrivelse av årets gang sett med tennisbriller.
Diktene varierer i form. Noen er haiku-korte, andre har kortprosaform, med hele setninger og konvensjonell tegnsetting. (Bruken av store og små bokstaver forvirrer litt. Jeg ville skrevet Kristus med stor K, siden de andre egennavnene i boken har det. Og mens jeg pirker: Blir ikke James Joyce-hentydningen tydeligere og bedre hvis man skriver portrett av ballkunstneren som ung mann i stedet for portrett av en ballkunstner som ung mann?) Bokens inndeling forvirrer meg også litt. Diktene er fordelt på kapitlene Game, Set og Match, uten at de danner en naturlig progresjon i mitt hode.
I bane rundt en gul ball er boken for deg som spiller tennis og lar tankene kretse rundt sporten også når du ikke står på banen. Ritlands fabuleringer rundt slagene til Federer, Nadal og Djokovic gjør at du ser dem med nye øyne når spillerne snart går på banen i Australian Open. De mest presise diktene i samlingen er stilstudiene av disse tre, samt hyllesten til Pete Sampras sine smasher. Herregud som den mannen kunne smashe med den gamle, tunge racketen.
I bane rundt en gul ball
Jon Ståle Ritland
Olympiastadion 2014
Kjøp boken her