Trofaste lesere av bloggen vil huske at jeg fant en treracket, Dunlop Maxply Fort, på loftet hos mine foreldre i fjor høst. Etter en altfor lang spillepause fikk jeg endelig prøvd den forrige uke. Ord blir ofte fattige, men de er det eneste vi har å hjelpe oss med. Her kommer en rapport fra tre kvarter med tennishistorie i hendene.
Dette er kanskje den mestvinnende racketen i sportens historie. Den ble brukt av Laver, Rosewall, Smith Court, Nastase, McEnroe og mange andre. Racketen var i produksjon i mer enn 50 år. Så da jeg entret bane 4 i Stavanger tennishall denne kvelden, følte jeg at jeg hadde en rimelig streng gjeng legender i den innbilte Player´s Box bak meg: «Ikke gjør skam på racketen, nå».
Et vanlig utsagn om treracketer er at du enten må gå for kraft eller kontroll – begge deler er umulig med tre. Siden jeg aldri har hatt noen av delene i mitt spill, var jeg spent på hvordan det ville føles. Dunlop Maxply Fort har atskillig mindre sweet spot (den delen av strengene som gir et optimalt balltreff) enn nyere racketer. Det betyr at du som spiller må være mer nøyaktig enn med nyere racketer. Du må se ekstremt godt på ballen i slagøyeblikket.
Det første som slo meg var lyden av balltreffet, som langt overgikk det som ville vært passende for ballens fart. Tøft uansett. Vi begynte å slå grunnslag til hverandre. Dunlop-en er tung. Det tar tid å legge an til slag, og det nytter ikke å improvisere i siste liten. Men belønningen var stor dersom jeg kom i posisjon tidsnok: Dunlop-en svinger seg framover nesten av egen fri vilje hvis du først har begynt å sette den i bevegelse.
Det andre som skiller Dunlop-en fra nyere racketer, i alle fall racketer for amatører, er balansen. Nyere racketer har tyngdepunket nær hodet, noe som gir dem hammer-følelse. (Wilsons Hammer-racketer understreker poenget.) Gamle treracketer er balansert motsatt, med vekten i grepet. Det gjør dem lettere å manøvrere. Det fører også til at feiltreff ikke rister armen din så mye som nyere racketer.
Vi slo fram og tilbake i en liten time. Makkeren spilte for første gang siden Jim Couriers glansdager og var helt på høyde med meg (uten at det skal så mye til). Dunlop-en er en ærlig racket. Shit in – shit out, heter et gammelt jungelord, og litt sånn føltes det. Slurvet jeg, fikk jeg ingenting gratis fra racketen. Var jeg oppmerksom og godt forberedt før slagene, ble jeg belønnet i rikt monn.
Egentlig burde alle nybegynnere starte med en helt enkel racket, ikke en som er stappet full av teknologi som skal kamuflere spillerens svakhter. På samme måte bør bordtennisspillere gjerne begynne med racketer til 50 kroner på Europris, sånn at de lærer seg det fundamentale med skru osv. fra bånn.
Vi avsluttet med å spille noen poeng. Da kom det største kultursjokket med Dunlop-en. Nyere racketers tunge hode gjør dem enklere å serve med. Hvis du kommer over «toppen» med racketen i servebevegelsen med en ny racket, vil tyngdekraften gi deg god hjelp, og trekke det tunge hodet ned og fram i slaget. Dunlop-ens tunge skaft gjør at du ikke får slik hjelp, og du må svinge hardere, og ha en god begevelse for å en god serve. Jeg hadde vel en serveprosent på ca 20 i de få poengene vi spilte.
Alt i alt: En åpenbaring. Jeg fortsetter med Dunlop-en. Selv om jeg bare har en kvart promille av Laver og Nastases talent, tror jeg de synes det er stas at noen fortsatt bruker deres gamle våpen.
Avslutningsvis, her er noen bilder fra finalen av US Open i 1969, mellom Rod Laver og Tony Roche. Jeg tror Tony Roche (senere trener for Lendl og Federer) også spiller med en Dunlop Maxply Fort her.
Dette er kampen hvor Laver vinner den fjerde og siste Grand Slam-turneringen i 1969, det året vant han alle de fire store. Det slår meg hvor avdempet stemningen er her. Jeg mener, mannen er i ferd med å gjøre noe helt ekstraordinært (fullføre sin Grand Slam!!!), men på tribunen er det ganske stilt. Tenk deg hvordan stemningen vil være på Flushing Meadows i finalen dersom en spiller hadde vært i samme situasjon i dag, på terskelen til den største prestasjonen i tennissporten.
Here goes:
https://www.youtube.com/watch?v=QnLbVeQ8-D8
Roger Federer er nå bare én sluttspill-tittel unna rekorden på fem, som Lendl og Sampras deler. Det kommer han til å klare. Seieren mot David Ferrer i dagens finale var meget enkel, 6-2, 6-3, 6-2.