Blir 2018 mer av det samme?

Andy Murray

Denne uka så jeg siste episode av NRKs serie Lisenskontrolløren. Der ser Njål Engesæth på ulike sider av tilværelsen med NRKs enorme arkiv som filter. Siste program handla om framtida. Hvorfor er vi så dårlige til å forutse framtida? Se Lisenskontrolløren på nett.

Mot slutten av programmet sier en av jentene i et arkivklipp at hun tror framtida kommer til å være omtrent som nåtida. Det er en ganske kjedelig og lite dristig ting å si, men desto mer treffsikker. Verden får en mild nullpunkt-psykose rundt nyttår. Vi liker å tro at alt begynner med blanke ark igjen 1. januar, men verden er ikke som et telleverk. 2018 har 2017 og alle foregående år på ryggen når det begynner i morgen.

Tenniåret 2017 var spesielt fordi Nadal og Federer skrudde klokka tilbake og vant to Grand Slam-turneringer hver, etter lange skadeopphold. Når store deler av topp 10 på herresiden var ute med skade i siste halvår, sitter i alle fall jeg med en snikende forventning om at noe lignende skal skje det kommende året. For eksempel ved at Djokovic, Murray, Wawrinka eller Nishikori herjer i 2018.

Men rett før alt starter virker det ikke som noen av dem er i stand til å dundre gjennom Australian Open slik Federer og Nadal gjorde i fjor:

  • I dag kom nyheten om at Djokovic trekker seg fra både Doha og Abu Dhabi-turneringene. Årsaken er den samme vonde albuen som holdt ham ute av spill i slutten av 2017. Jeg blir overrasket om Djokovic spiller Australian Open.
  • Kei Nishikori skulle spilt i Sydney, men har trukket seg fra turneringen.
  • Andy Murray og Milos Raonic oser ikke akkurat av selvtillit før sine comeback. Murray: «Unless something happens the next couple of days that goes wrong, I don’t see myself not playing because of my hip right now». Tre nektelser i én setning – det bobler ikke selvtillit av briten for øyeblikket.

Fjorårsfinalist Rafael Nadal virker tvilsom for Australian Open. Han trakk seg fra turneringen i Brisbane, og avsluttet 2017 med skade. Hvis han uteblir fra Australian Open, er førsteplassen på rankingen i fare.

Akkurat nå virker det som vi nok en gang skal låne øre til The Who: «Meet the new boss. Same as the old boss.» Roger Federer er skadefri og klar for Australia.

Aller mest spennende på comeback-fronten: Serena Williams spiller igjen, men har ikke bestemt seg for om hun kommer til å spille Australian Open.

To byks på Grand Slam-statistikken

Roger Federer og Rafael Nadal vant to Grand Slam-titler hver i 2017. De har distansert Novak Djokovic i sammendraget. Jeg kan ikke se for meg at han kommer til å vinne fire Grand Slam-titler for å ta igjen Nadal, langt mindre sju for å ta igjen Federer.

Grand Slam-titler ved årsslutt 2017
Grand Slam-titler ved årsslutt 2017

Last man standing – ATP-sluttspillet begynner i helga

Rafael Nadal (Wikimedia Commons).

Jeg har blandede følelser for ATP-sluttspillet nå, merker jeg. For noen år siden ville jeg sagt at det er nydelig å samle årets åtte beste spillere til dyst. Dessuten spiller de først mot hverandre i grupper,  slik at det blir masse tennis ut av en håndfull spillere.

Nå er jeg ikke så sikker. Tennisåret er brutalt langt. Det går fra januar til november, en sammenhengende reise på jakt etter neste seier. Kanskje ikke så rart at det pleier å være en del forfall og halvskadde spillere. Hvor mange er det egentlig som tørster etter mer tennis på denne tida av året?

I år er det verre enn jeg kan huske. Murray, Djokovic, Nishikori og Wawrinka har for lengst spilt sin siste kamp i 2017, på grunn av et koldtbord med skader. Rafael Nadal har allerede sikret seg førsteplassen for året, så det spenningsmomentet har vi heller ikke å se fram til.

Han og Roger Federer er plassert i hver sin gruppe i London. Forbered deg på en rekke artikler de neste dagene (neppe fra min hånd) om mulighetene for en sluttspillfinale mellom dem. Ja, det hadde vært artig. Men jeg kjenner også litt på metthetsfølelsen. Nadals helse er også et åpent spørsmål, som den pleier å være på denne tida av året.

Nadal spiller i gruppen som er kalt Pete Sampras (javeeel..?). Nadal møter Dominic Thiem (på kraftig nedtur), Grigor Dimitrov og David Goffin. Nadal er Nadal, og Goffin har hatt en god høst – jeg tror de går videre.

Federer spiller i gruppe Boris Becker, mot Alexander Zverev (semifinalekandidat, etter min mening), Marin Cilic og Jack Sock (USA!).

Under normale omstendigheter skal Federer og Nadal spille semifinale. Jeg kunne tenkt meg å se Zverev mot Nadal. Selv om tyskeren har tapt alle kampene mot Nadal i år, har to av dem vært jevne.

ATP-sluttspillet har hatt noen klassiske kamper opp gjennom. Her er noen klipp.

Matchballen fra finalen i 1988 mellom Becker og Lendl:

Finalen i 1996 mellom Sampras og Becker:

Finalen i 2000, da Gustavo Kuerten sluttet året som nummer én, selv om sjansene før sluttspillet ble antatt å være teoretiske:

Finalen i 2003, da Federer latterliggjorde Agassi. Federer på sitt mest eksplosivt ungdommelig dritgode:

Åsmund spår i Grand Slam-gruten

Rafael Nadal (Wikimedia).

I dagene etter det norske valget kan du bruke hele dager på å lese ekspertenes forklaringer på hvorfor regjeringen vant og opposisjonen tapte. I tennisverden har en lignende sjanger banet seg vei den siste uka: Spekulasjonene i hvem som kommer til å vinne flest Grand Slam-titler, Roger Federer eller Rafael Nadal.

19-16

De vant to hver i år, og står nå med 19 (Federer) og 16 (Nadal). Forskjellen mellom den norske valgdebatten og tennisdiskusjonen er at førstnevnte handler om tolkning av kjensgjerninger, den siste om å kikke inn i en spåkule.

Å bruke tid på spådommer med en haug ukjente faktorer, er egentlig bortkasta. Ting snur fort. Det er ikke mer enn et drøyt år siden Novak Djokovic så ut til å slå alle rekorder, og frese forbi Nadal på de viktigste listene. Nå? Djokovic er ute for lang tid. Nadal og Federer så ferdige ut på denne tida i fjor, men har gjort et greit comeback.

Onkel Toni mener nevøen Nadal kan ta igjen Federer. Det samme sier Pete Sampras. De kan selvsagt få rett. Nadal er bare 31. Når Federer kan vinne Grand Slam-titler i sitt 36. år, hvorfor skal ikke Nadal kunne gjøre det samme? Så lenge Nadal har motivasjon, kan han vinne i mange år framover.

På den ene siden og på den andre siden

Likevel: Nadal hadde ikke vunnet en Grand Slam-tittel utenfor Roland Garros (French Open) på fire år før han vant US Open i år. Årets seier i New York kommer etter en rekke svake motstandere. Det skal noe til å få en så god trekning enda en gang.

Samtidig er Nadal alltid der oppe i de store turneringene, og kunne fort hatt tre titler i Australian Open i stedet for den ene han har. Finalene han tapte for Djokovic i 2012 og Federer i 2017 hadde han gode sjanser til å vinne.

Novak Djokovic (Wikimedia Commons).
Novak Djokovic (Wikimedia Commons).

Roland Garros kan være nok for Nadal

Det mest interessante med herretennisen i dag er Nadals totale og årelange dominans på grusen. Han vant French Open første gang i 2005, og nå sist i 2017. Et par generasjoner har kommet og gått, uten at noen har klart å vippe Nadal ned fra grustoppen i mer enn noen korte glimt. Det er en sak for tennishistorikere.

La oss si at Federer har vunnet sin siste Grand Slam-tittel. Selv om Nadal skulle slite med å vinne noen andre steder enn i Paris, kan det være nok til å passere Federers 19 Grand Slam-titler.

Akkurat nå mener jeg det er en liten fordel Nadal i Grand Slam-kappløpet. Men igjen: Slike beregninger har så mange ukjente faktorer at det blir mest en morsom tankeøvelse. Det har jo også sin verdi. Mye avhenger av de to som er ute nå, Djokovic og Murray. Med dem i normal form, blir alt vanskeligere for Nadal og Federer.

Grand Slam-titler etter alder, for menn, etter sesongen 2017. Tennis
Grand Slam-titler etter alder, for menn, etter sesongen 2017.

 

Gullalderen som aldri slutter

Roger Federer
Roger Federer (Wikimedia Commons).

Denne helgen spiller Rafael Nadal og Roger Federer mot hverandre for tredje gang i 2017. Hvis de fortsetter slik de har begynt året, kan verken Andy Murray eller Novak Djokovic være sikre på å beholde plassene sine på toppen.

«De fire store» (de fire i forrige avsnitt) er en så utbrukt frase at den strengt tatt burde vært pensjonert – hadde det ikke vært for at den er sann. Murray og Djokovic dominerte fjoråret. Da de ble rammet av skader og mild formsvikt (Djokovic), kom Nadal og Federer ut fra båsene og overtok lederposisjonen. Hvis noen for et halvt år siden ville sagt at Nadal og Federer ville dominere vinteren 2017, hadde det gitt høye odds.

Vi lever i helt spesielle tider i herretennisen. Eller, de spesielle tidene har vart så lenge at vi ikke blir helt klar over hvor spesielle de er før de tar slutt. Jeg tror ikke det kommer til å skje igjen på lang tid at en håndfull spillere dominerer så kraftig som vi har sett siden 2005.

Federer spiller sin tredje store finale for året i Miami. Han vant i Australian Open og Indian Wells. I begge turneringene slo han Nadal. Jeg har en følelse av at Nadal får sin revansje i Miami.

Nadal har mer hviletid mellom semifinale og finalen. Han spilte en kortere semifinale enn Federer. Nadal vant i to sett mot italienske Fognini. Federer spilte tre tie-break-sett mot Nick Kyrgios, en kamp som ryktene sier vil bli stående som en av de beste i år.

Her er et sammendrag. Kyrgios minner litt om sin landsmann Bernard Tomic. Begge ser litt late ut, men får mye kraft i slagene uten å hente den fra beina, spesielt på backhandsiden. Kyrgios hadde sjansen til å vinne det første og tredje tie-breaket også. Men mot Federer i 2017 er ikke det nok.

https://www.youtube.com/watch?v=7c15hnlVQ3o





Det viktige tallet er +7,8

Roger Federer (Wikimedia Commons).
Roger Federer (Wikimedia Commons).

Tennis er tall. Tellesystemet er innfløkt. Det finnes prosenter for det meste i en kamp, i en sesong, innbyrdes mellom to spillere.

Likevel er jeg, og mange med meg (?), langt unna metningspunktet. En ny oppdagelse innen tennisstatistikk er nettstedet tennisabstract.com, og bloggen kalt Heavy topspin. Dette er deilig statistikknerding for oss i menigheten, drevet av Jeff Sackmann.

Hele denne artikkelen om herrefinalen i Australian Open kan siteres, for den er så breddfull av innsikt. Den setter ord og tall på et av de mest omtalte, men likevel statistikk-underkommuniserte, forholdene i dagens tennis, nemlig grunnmønsteret i kampene mellom Rafael Nadal og Roger Federer. Alle vet at de kampene handler om Nadals forehand mot Federers backhand, en spilleplan som er like effektiv som den er enkel.

Nøyaktig hvor effektiv den har vært, går fram av kampanalysene som Heavy topspin har gjort: Utfallet av backhandene deres i Grand Slam-sammenheng brutt ned til tall. Dette er regnemetoden de har brukt:

A metric I’ve devised called Backhand Potency (BHP) illustrates just how much better Fed executed with his one-hander. BHP approximates the number of points whose outcomes were affected by the backhand: add one point for a winner or an opponent’s forced error, subtract one for an unforced error, add a half-point for a backhand that set up a winner or opponent’s error on the following shot, and subtract a half-point for a backhand that set up a winning shot from the opponent. Divide by the total number of backhands, multiply by 100*, and the result is net effect of each player’s backhand.

Les det sakte en gang til, så ser du at dette ikke er så vanskelig. Plusspoeng for backhander som fører til poengvinst, minuspoeng for backhander som fører til tapte poeng.

Slik har backhandpoengene for Federer vært i Grand Slam-kamper siden 2006:

Match       RF BHP  
2006 RG      -11.2  
2006 WIMB*    -3.4  
2007 RG       -0.7  
2007 WIMB*    -1.0  
2008 RG      -10.1  
2008 WIMB     -0.8  
2009 AO        0.0  
2011 RG       -3.7  
2012 AO       -0.2  
2014 AO       -9.9  
2017 AO*      +7.8 

* matches won by Federer

Med andre ord er årets finale i Australian Open den eneste kampen mot Nadal hvor Federer har vunnet flere poeng enn han har tapt på backhandsiden. Ikke bare litt mer enn vanlig, backhandstatistikken er hinsides god. Sammenlignet med samme sted i 2014, er forskjellen enorm.

a +17 BHP accounts for about 11 points, exactly the difference between Federer and Nadal yesterday.

Det er litt overraskende at Federers backhand ikke har klart seg bedre i Wimbledon-kampene, hvor ballen ikke spretter så høyt som på grus, og hvor det skal være enklere å slå vinnere fra backhandsiden.

Mye har blitt sagt om Federers backhand i finalen mot Nadal, hvor god den var. Om kampen representerer et brudd i dynamikken mellom de to, er mindre trolig. Når Nadal har ristet av seg skuffelsen, kan han finne trøst i dette avsluttende avsnittet:

The career-long trend suggests that, next time Federer and Nadal meet, the topspin-versus-backhand matchup will return to normal. The only previous time Federer recorded a +5 BHP or better against Nadal, at the 2007 Tour Finals, he followed it up by falling to -10.1 in their next match, at the 2008 French Open. He didn’t post another positive BHP until 2010, six matches later.

Fram til det skjer, kan vi se på alle Federers backhandvinnere i finalen en gang til:

Bokmerk med en gang: www.tennisabstract.com/blog. Jeg ser allerede at jeg har mange timer foran meg her.






Grand Slam-titler etter alder – herrer

Roger Federer er i sitt 36. leveår, og han vant sin Grand Slam-tittel nummer 18 i Australian Open. Det er på tide å oppdatere grafen som viser hvordan spillerne ligger an i forhold til hverandre i sammendraget, og hvor gamle de var da de vant sine titler. Federer selv tonet ned dette i pressekonferansen etter finaleseieren, naturlig nok:

Q. Does it mean a lot to you to put some more distance between you and your greatest rivals with this title?
ROGER FEDERER: That’s the smallest part, to be honest. For me it’s all about the comeback, about an epic match with Rafa again. Doing it here in Australia, that I’m so thankful to Peter Carter and Tony Roche, and just people… I guess my popularity here, their support, that I can still do it at my age after not having won a slam for almost five years. That’s what I see. The last problem is the slam count. Honestly, it doesn’t matter.

Dagens generasjon toppspillere har redefinert alder. McEnroe og Borg hadde sine beste år i midten av 20-årene. Pete Sampras så ut som en helt ferdig mann da han vant US Open i 2002. Han hadde akkurat fylt 31, og var de siste årene mer utbrent enn sulten. Roger Federer spilte tre strake femsettskamper før han kunne heve pokalen i Melbourne forrige helg, og virker ikke lei i det hele tatt.

Federer har vunnet to Grand Slam-titler etter fylte 30 år. Nadal ble 30 i fjor, Murray og Djokovic blir det til sommeren. Hvis de følger Federers skjema, noen andre snart begynne å vinne Grand Slam-titler.

Men foreløpig er det ingenting som tilsier at de skal bli vippet ned fra toppen av neste generasjon – som heller ikke er helt ung lenger. Jeg tenker stadig på Grigor Dimitrov og Milos Raonic som unge og lovende. Raonic fylte 26 før jul, Dimitrov blir 26 til sommeren, og begge tapte mot Nadal i Australia.

Grand Slam-vinnere etter alder
Hvor gamle var spillerne da de vant sine Grand Slam-turneringer?





Finalen Federer – Nadal: Det rare var at Federer ikke gikk sur

Roger Federer (Wikimedia Commons).
Roger Federer (Wikimedia Commons).

Tennis på tv:
Roger Federer – Rafael Nadal 6-4, 3-6, 6-1, 3-6, 6-3
Finale, Australian Open 2017

For sur og oppgitt pleier han å bli i femsettskampene mot Nadal, på ett eller annet tidspunkt. Han falt bak 1-3 i femte sett, og Nadal reddet seg unna en god del breakballer, igjen og igjen med fantastiske poeng når han trengte det mest.

Det skal mye til å beholde troen da, slik Federer klarte. Tenk deg situasjonen: Federer er 35 år gammel. Han har gjort et utrolig comeback etter seks måneders skadefravær. Han har forlenget finalen til fem sett. Han ligger under 1-3 i siste sett mot sin evige overmann, som er fem år yngre. Tape? Det hadde vært helt forståelig. Og det skjedde likevel ikke. Nadal hadde egen serve på 3-2 i femte sett, da Federer brøt tilbake etter mange sjanser uten uttelling. Han skiftet ikke taktikk selv om Nadal vant både games og sett. Det viser både stahet og selvtillit.

Jeg så de første to og et halvt settene av denne kampen live, før jeg måtte på jobb. De to første gikk omtrent som forventet. De tok ett sett hver. (Les The Guardians game for game-dekning av kampen.)

Etter kampen er det femte sett alle snakker om. Da glemmes lett de mange punktene i kampen hvor den kunne vippet. I begynnelsen av tredje sett tok Federer en ledelse 40-0 i egen serve. «Det er viktig at han holder blankt nå,» sa jeg jinxende i stua. Hva skjedde? Nadal tok fem strake poeng, og fikk breakballer. Tre breakballer for Nadal ble avverget med tre ess fra Federer. Han holdt, brøt Nadal, og plutselig var det 3-0 i stedet for 0-2. Kampen kunne snudd til Nadals fordel der.

Federer klarte å spille denne kampen på sine premisser. Nadal sto langt bak i banen på Federers server, klar til å lempe sine overskrudde grunnslag opp mot Federers skuldre. Det vil aldri bli en stil Federer liker å møte, men han klarte å finne et svar på det. Federer slo 14 backhandvinnere, og satset ofte ut av banen mot Nadals forehandhjørne, hvor han ikke alltid klarte å plukke dem opp. Disse poengene var kampens store beholdning for meg, måten Federer tilsynelatende slo ballen nedover på, med små marginer over nettet og til linjene.

Det finnes selvsagt en YouTube-video med Federers fine finale-backhander også:

https://www.youtube.com/watch?v=szsJDSFfPg8

(Det finnes en dyp, dyp lenke her: Rafael Nadals nye trener er Carlos Moya. Han spilte med like ekstremt forehandgrep som Nadal. Moya var fenomenal, men ikke en spiller av Nadals kaliber. Moya spilte én finale i Australian Open, for 20 år siden. Motstander? Pete Sampras, som Federer en spiller med enhåndsbackhand og kanongod serve.)

Hvor skuffet skal Nadal være over dette tapet? Ganske. Nadal har alltid vært flink til å gjøre seg til underdog mot Federer, uansett hva statistikken har vist. I denne kampen trengte han bare å holde serve ut femte sett, så ville han hatt pokalen. Nadal prøvde neppe å cruise inn kampen, men som meg må tror jeg han må halvveis ventet på at Federer skulle surne.

Federer sa noe fint etter kampen, som alle tennisspillere kan ta med seg: «Spill mot ballen, ikke mot spilleren.» Altså, ikke tenk på hvem som står på andre siden av nettet, bare slå ballen som kommer mot deg.

Her er samlede høydepunkt fra finalen:

Dette var Federers 18. Grand Slam-tittel. Nadal har 14. Til tross for resultatet, tror jeg Nadal kan legge flest til den lista. Han er fem år yngre, og vil alltid være en tittelkandidat Grand Slam-turneringene han spiller.

Et eller annet sted sitter Novak Djokovic og Andy Murray og planlegger sine neste trekk. Det blir en fantastisk tennissesong.

Eurosport har forresten alle de fire Grand Slam-turneringene i år, Wimbledon inkludert. Håper på mye regn i juli.

Grand Slam-oversikten etter Australian Open 2017:

A = Australian Open
F = French Open (Roland Garros)
W = Wimbledon
U = US Open
Titler Navn Nasj. Vinnerår A F W U
18 Roger Federer Sveits 2003-17 5 1 7 5
14 Rafael Nadal Spania 2005-14 1 9 2 2
Pete Sampras USA 1990-02 2 7 5
12 Novak Djokovic Serbia 2008-16 6 1 3 2






Noen få ord før herrefinalen Federer – Nadal

En tenniskamp er ikke bare en kamp om poeng. Det er også en kamp om definisjonsmakten over hvilken type kamp det skal bli.

Roger Federer har spilt – og stort sett tapt – mot Rafael Nadal i 13 år. Han taper sannsynligvis morgendagens finale også. Hvis han prøver å slå Nadal fra grunnlinjen, er det bare å glemme. Nadals forehand er tilbake i toppform. I semifinalen slo han til og med de vanvittige forehandene fra ankelhøyde diagonalt ut av banen, og da har ingen en bedre forehand på ATP-touren.

Federer må prøve å bestemme hvilken type kamp finalen skal bli. Holde poengene så korte som mulig. Heller gå for vinnerslag tidlig i ballvekslingene og slå en upresset feil, enn å spille Nadal inn i en rytme. Heller slå noen dobbeltfeil enn å gi Nadal andreserver han kan mose tilbake.

Federer må gjøre dette til en rask høyrisiko-kamp. Holde poengene korte. Ta store sjanser i Nadals servegames. Serve som en gud selv. Da har han en liten sjanse. Liten.