Stikkordarkiv: Nadal

«Du kan ikke vinne kampen fra bak der!»

Rafael Nadal – Dominic Thiem 6-3, 5-7, 6-1, 6-1
Finale, French Open 2019

Rafael Nadals gruskamper mot de beste spillerne (Federer, Djokovic, Thiem) pleier å inneholde mange poeng hvor Nadal ligger langt bak eller ute i siden av banen, og sender tilsynelatende umulige baller utagbart tilbake. Kampen mot Thiem i dag hadde sånne poeng, bevares. Mer overraskende var det at Nadal oftere var den som sto nær grunnlinja og drev Thiem rundt.

Rafael Nadal.

Rafael Nadal (Wikimedia).

Det var ikke sånn jeg hadde sett for meg dette. Tidlig i første sett begynte jeg å rope «du kan ikke vinne kampen fra bak der!» til Thiem. Okei, statistikken viste at Thiem vant flere lange enn korte poeng, men jeg var overrasket over at Thiem ikke hadde sett mer til Djokovic-skolen for hvordan slå Nadal på grus: Gå inn og ta ballen tidlig, ta tida vekk fra Nadal. Hele tida var det Nadal som vant de korte poengene. Når Thiem skulle gi ekstra gass, endte han ofte opp med dårlige valg, som å slå ikke giftige nok forehander fra eget backhandhjørne. Når Thiem skulle flate ut backhanden sin, var det et sjansespill.

Thiem klarte ikke å slå hull på Nadal, og Nadal var bedre i alle faser av spillet. Da Thiem var heldig og tok det andre settet, var det også siste pift fra ham.

Jeg lurer på hva som var Thiems plan, eller hvilke scenarier de så for seg. Det var noe nølende over Thiems spill fra starten av, det virket som han hadde lånt øre til Karl Rove-skolen, «angrip motstanderens styrke». Nadals styrke på grus er…alt, men det å ligge langt bak i banen og utveksle grunnslag mot Nadal er ikke lurt. Thiem har hatt et strammere kampprogram enn Nadal inn mot finalen, og måtte trolig ha vunnet den i tre sett. I tredje og fjerde sett i dag virka han avlogga mentalt.

Nadal har fått flere generasjoner grusspillere til å se sjanseløse ut, og var flere lengder bedre enn Thiem i dag. Nadals touch og volleyer er blant de beste på touren, forehanden er der når han trenger den og backhanden er en av de mest effektive på touren. Grand slam-turneringsseier nummer 18 for Nadal, Federers 20 er innen rekkevidde.

Sekspoengskamper og andre selvfølgeligheter

Rafael Nadal.

Rafael Nadal (Wikimedia).

Nå som fotballsesongen er i gang vekkes en del begreper opp fra vinterdvalen. Som «dommeren titter på sin klokke», «etter hvilen» og ikke minst «sekspoengskamp». Et Google-søk viser at det ennå ikke har vært snakk om sekspoengskamper i årets norske fotballsesong, men det kommer, bare vent.

En sekspoengskamp beskriver (som regel) situasjonen hvor det skiller tre poeng fra lag A ned til lag B, og lag A skal spille mot lag B. Dersom lag A vinner kampen, blir det plutselig seks poengs avstand mellom dem på tabellen, og det er atskillig mer enn tre. Eller null, som stillingen blir dersom lag B vinner.

Og sånn kan man holde på. Et lag som vinner en fotballkamp, får tre poeng mer enn laget som taper, uansett hvor på tabellen de ligger, men det er mer stas å snakke om sekspoengskamper. Forskjellen mellom sekspoengskamper og andre kamper, er at ikke begge lag kan få tre poeng, siden lagene spiller mot hverandre. I en tetstrid mellom lag A, B og C, vil lag A ha fordel av at lag B og C møtes, fordi poengene skal fordeles mellom dem, og ikke tas på bekostning av lag D og E.

Steve Tignor hos tennis.com kan også telle, og har begynt å lade opp til French Open. «A Djokovic win would pull him to within one major of Nadal, and four of Federer. Conversely, a Nadal victory would leave him three Slams ahead of Djokovic, and just two behind Federer.» Det stemmer Steve, det er bare å legge én slam til antallet de har nå, så blir det akkurat slik du beskriver.

Karrierekurvene for de tre store har alltid svingt, og sekspoeng-artikkelen kan skrives før hver Grand Slam-turnering. Det interessante med dette regnestykket er at spillerne ikke bare konkurrerer med hverandre, de kjemper også mot tida. Alle er langt over 30. Det spilles bare fire Grand Slam-turneringer i året, så hver av dem er en tapt sjanse for den som ikke vinner.

Sekspoengskamp-parallellen som Tignor nærmer seg i sin artikkel er litt villedende, for en tennisturnering består av 128 spillere, og ikke to. Det er ikke gitt at Nadal eller Djokovic vinner i Paris, langt derfra. For noen uker siden ville jeg satt mye penger på det, men seinvinteren og våren har gjort meg usikker. Nadal var blek mot Thiem i Barcelona, og tapte mot Fognini i Monte Carlo. Djokovic er langt unna formen fra Australian Open.

Det eneste som virker sikkert, er at det ikke blir Roger Federer som vinner i French Open. DET vil være overraskende, etter hans lange fravær fra grusen.

Roger Federer og Jimmy Connors (Wikimedia Commons)

Jakten på Jimmy (Connors og hans 109 singletitler)

En av de store historiene på herresiden i 2019 kommer til å bli hvor mange singletitler Roger Federer vinner. Han vant sin 101. tittel i Miami sist helg, og er med det åtte bak Jimmy Connors´ rekord på 109 titler. Federer har sagt flere ganger at dette ikke er et tall han bryr seg så mye om, og at han er mye mer opptatt av å vinne de store turneringene. Jeg tror ham på det, samtidig som jeg nekter å tro at han ikke tenker på tallet 109 i det hele tatt.

Her ser dere karrierekurvene for de to. Det finnes neppe noen som mener Jimmy Connors er tidenes beste tennisspiller bare fordi han har denne rekorden, men den sier noe om evnen til å være relevant år etter år. Antall titler vertikalt, alder horisontalt.

Bare for gøy kan vi hive inn to andre som fort kan bli tidenes beste når karrierene deres er over; Nadal og Djokovic. Her er deres kurver sammenlignet med Connors og Federer. Fortsetter de to like lenge som Federer, med samme utvikling, kan de også passere 100 singletitler og vel så det.

Novak Djokovic (Wikimedia Commons)

Ingen har fått Nadal til å se så sjanseløs ut

Tennis på tv:
Novak Djokovic – Rafael Nadal 6-3, 6-2, 6-3
Finale, Australian Open 2019

I begynnelsen av tredje sett begynte Novak Djokovic å spille stoppballer mot Nadal. Ikke spesielt gode stoppballer, Nadal nådde dem, men Djokovic vant stort sett poengene, med en blanding av dyktighet og flaks.

I en annen kamp og en annen tid ville jeg tatt det som et tegn på begynnende desperasjon, men i denne finalen var det enda et bevis på hvor avslappa Djokovic var. Han spilte sin livs kamp mot en Nadal som kom til finalen uten å ha tapt et sett.

Tenniskamper vinnes som regel av den spilleren som slipper å bevege seg ut av komfortsonen for å ta poengene. Det er derfor Nadal som regel har slått Federer, og derfor Djokovic har fått overtaket på Nadal. Nadal grunnmur er forehanden ut mot motstanderens backhand. Problemet for Nadal er at den manøveren ikke er effektiv mot Djokovic, som har sportens beste backhand. Djokovic har lånt øre til Karl Rove, PR-manager for president George W. Bush, som mente at det var lurt å angripe motstanderens styrke. Djokovic er ikke redd for å slå til Nadals fryktede forehand, og allerede der har han et lite mentalt overtak. Nadal får ikke så mye igjen for overskruen sin på hardcourt. Det blir interessant å se hvordan en eventuell finale i French Open mellom dem vil bli.

Djokovic i tre raske sett var ikke blant de mange spådommene jeg leste før denne kampen. Nadal prøvde å gire seg opp etter gode poeng, men kom egentlig aldri inn i kampen.

Gud, som vi skal plage kommende generasjoner med gjenfortellinger om tennisen i årene 2003 – 2018 og forbi det. McEnroe og Borg spilte mot hverandre 14 ganger, på noen få år. Dette var til sammenligning kamp nummer 53 mellom Nadal og Djokovic, som nå har 17 og 15 Grand Slam-titler, og fortsatt spiller Federer, som har 20.

Rafael Nadal

En skade fra eller til betyr ikke så mye for Nadal

Jeg er i innspurten av Peter Englunds bok om trettiårskrigen (1618-48) og Sveriges rolle i den. Anbefales varmt for alle som er interessert i historie, og som tror svenskene alltid har vært så fredelige som de er nå.

Jeg kom til å tenke på Englunds bok da jeg leste en sak i dag om Rafael Nadals skadeproblemer. «Hvor mye mer kan Rafa tåle», spør Steve Flink i tennis.com. Men akkurat som krigen var tilværelsens grunntilstand for 1600-tallsmenneskene, er skader en så naturlig del av Nadals karriere at jeg ikke tror en skade fra eller til betyr så mye. Så kommer han kanskje ikke til å dominere en sesong slik han gjorde på sitt beste. Men Nadal har i hele karrieren hatt skader av ulike slag, og alltid kommet tilbake. Nadal får ikke panikk av skader, og han vet at han kan tåle lange avbrudd fra sporten uten å trenge lang tid på å slå seg tilbake i verdenstoppen.

Det var en tid jeg trodde Nadal kom til å bukke under av skadene. Heller ikke han kommer til å spille for evig, men hittil har han klart å komme fint tilbake fra alle skader. Restitusjon er en kunst som både han, Federer og Djokovic har perfeksjonert de siste årene.

Jeg er mer bekymret for Andy Murray, som jeg synes langt på vei hinter om karriereslutt når han i sesongens første turnering halter mellom poengene og sier ting som «I’m happy I’m back out here competing again. I want to try to enjoy it as much as I can. I’m not sure how much longer it’s going to last.»

Rafael Nadal

Tennisåret 2018 for menn oppsummert

Topp 10 i verden ved sesongslutt 2018 ser slik ut:

  1. Djokovic
  2. Nadal
  3. Federer
  4. Zverev
  5. Del Potro
  6. Anderson
  7. Cilic
  8. Thiem
  9. Nishikori
  10. Isner

Topp 10 for ett år siden så slik ut:

  1. Nadal
  2. Federer
  3. Dimitrov
  4. Zverev
  5. Thiem
  6. Cilic
  7. Goffin
  8. Sock
  9. Wawrinka
  10. Carreno Busta

Gamle kjente inn i topp 10

Halvparten av topp 10 er byttet ut på det siste året. Det er noen interessante poeng her. Spillerne som avslutter i topp 10 i år, og som ikke var der i fjor, er kjente navn: Kevin Anderson, Juan Martin Del Potro, John Isner, Kei Nishikori og ikke minst Novak Djokovic.

På sitt dårligste i år var Djokovic ranket 22 i verden. Jeg kommer ikke på sist gang en spiller som var så lavt ranket i en sesong endte opp på førsteplass ved årsslutt. (Den første som slo meg var Andre Agassi i 1999, men han var aldri lavere enn 14 det året.)

Når det gjelder de fem som har forsvunnet ut av topp 10, har fallet ikke vært så langt for alle. David Goffin er 22 i verden, Pablo Carreno Busta 23, Grigor Dimitrov har falt fra 3. til 19. plass på rankingen, og 3. plassen hans fra i fjor må kunne sies å være i overkant.

At Stan Wawrinka ligger helt nede på 66. plass handler mye om skader. Jack Sock har falt til 107. plass på ATP-rankingen, og det er en av de merkeligere historiene i 2018. Parallelt med en forferdelig sesong i single (9 seire, 21 tap) har han etablert seg som en av verdens beste i double, og vant ATP-sluttspillet i double sammen med Mike Bryan.

99 titler for Federer

Roger Federer vant fire turneringer i år, og har nå totalt 99 ATP-titler. Han ligger ti bak Jimmy Connors´ rekord, et kappløp som jeg ikke klarer å bestemme meg for om er interessant å følge eller ikke. Når Federer blir spurt om det, pleier han å si at det ikke er noe han bryr seg om, fordi han er opptatt av å vinne Grand Slam- og Masters-turneringer. Å jakte seier i ATP250-turneringene er ikke noe poeng.

Legg merke til at Nadal også ligger fint an i løypa til å slå Connors sine 109 turneringsseire. Nadal har 80 turneringsseire i karrieren.

ATP-titler og alder etter sesongen 2018

Djokovic tangerte Sampras

Federer, Nadal og Djokovic vant Grand Slam-turneringene i år. Federer fortsetter å øke rekorden for antall GS-titler, og Nadal ligger an til å kunne passere ham.

Djokovic vant sin 14. Grand Slam-turnering med seieren i US Open, og har dermed like mange som Pete Sampras.

Det er fort gjort å glemme hvor ekstraordinære tider vi lever i på herresiden. Da Sampras vant sin 13. tittel i 2000, trodde jeg det var en rekord som kom til å stå lenge, men nå har tre spillere tatt ham igjen og vel så det.

Grand Slam-titler etter alder 2018

Grand Slam-titler etter alder – menn

Det gjenstår mye av tennisåret 2018, men Grand Slam-turneringene er unnagjort. Det er de fire viktigste i et år; Australian Open, French Open, Wimbledon og US Open. De ble vunnet av Roger Federer, Rafael Nadal, Novak Djokovic og Novak Djokovic (du har kanskje hørt dem nevnt før).

Hver gang jeg skriver denne artikkelen, for det gjør jeg hvert år (håper jeg), pleier jeg å si at vi lever i eksepsjonelle tider. Hvor lenge må en tilstand vedvare før den slutter å være ekstraordinær? Det er kanskje mer et semantisk spørsmål enn et tennisspørsmål, og når en unntakstilstand varer i årevis, slutter vi å bry oss om den.

Faktum er uansett at Federer, Nadal og Djokovic har endret oppfatningen av hva som er mulig, og hvor lange tenniskarrierer kan vare. Federer fylte 37 i sommer, og vant Australian Open i vinter. Nadal vant French Open for 11. gang. Kanskje mest imponerende er det at Djokovic vant både Wimbledon og US Open. Så sent som i vår så han ut som en mann med framtida bak seg. (Med sin 14. Grand Slam-tittel tangerte Novak Djokovic antallet til Pete Sampras, som var en utbrent mann da han la opp som 31-åring. Djokovic er like gammel, og full av pepp igjen. Etter at Sampras satte sin rekord, har Federer og Nadal passert ham, og ingen blir overrasket om Djokovic også gjør det.)

Dette med comeback er verd å merke seg. Før i tida hadde som karrierene regel én kurve, oppover, utflating og nedover. Agassi og Becker hadde flere år mellom noen av sine Grand Slam-titler, men de er utypiske. Jim Courier, Stefan Edberg, Lleyton Hewitt, John McEnroe og Björn Borg hadde noen fortettede år på toppen, men hadde ikke et så langt spenn mellom første og siste Grand Slam-turnering som Federer, Nadal og Djokovic. Federer vant sin første i 2003, Nadal i 2005 og Djokovic i 2008.

Jeg har sluttet å spå. Hvem som vil ende med flest Grand Slam-titler av de tre hovedpersonene i denne artikkelen, er vanskelig å si. Nadal er nærmest Federer, og er fem år yngre. Djokovic er god på alle underlag, men ett år eldre enn Nadal. Federer har tre slams mer enn Nadal.

Følg med, unntakstilstanden ble forlenget i alle fall ut 2018.

Hei, jeg er tilbake, har vært lenge vekk fra byen

Angelique Kerber (Wikimedia Commons).

Angelique Kerber (Wikimedia Commons).

Ikke så lenge. 14 dager i Italia. Men ganske lenge vekke fra denne virtuelle tennislandsbyen.

Tennishendelser siden sist oppdatering:

  • Spilte grustennis sju dager på rad i slutten av juni. 1 – 1,5 timer hver dag. Det er en rytme jeg kunne blitt vant til. Det beste med dette var at kroppen tålte det helt fint. Det var selvsagt ikke Nadal-intensitet eller -spinn over tennisen vi presterte, men når man nærmer seg 42, tas alle fysiske positive overraskelser imot med åpne armer og overdrevent stor glede.
  • Jeg har bestilt meg Pressureball. Det er en plastpose hvor man kan putte inn åtte tennisballer, og blåse posen opp til et bestemt trykk, slik at ballene får tilbake gammel sprett. En venn har kjøpt det allerede og er storfornøyd. Poenget med Pressureball er å holde liv i tennisballene lenger. De blir ofte kastet fordi spretten forsvinner, ikke fordi de er utslitt på utsiden. Kommer tilbake med test og omtale i løpet av høsten, når jeg har prøvd det litt.
  • Det har vært Wimbledon. Tennisåret 2018 på herresiden brygger opp til sesongfinale i US Open. Federer, Nadal og nå ganske overraskende Djokovic har vunnet hver sin Grand Slam-turnering. Alle har noe å bevise i New York i august/september. Jeg hadde avskrevet Djokovic som en kraft å regne med, for etter sine fantastiske år som sluttet med French Open-triumfen i 2016, har har virket kaputt både fysisk og psykisk. At han slo Nadal i Wimbledon-semien, var mer enn jeg hadde trodd. Bra kamp, hørte jeg. Selv var jeg på stranda i Italia da den ble spilt.
  • Angelique Kerber! At hun vant Wimbledon, var enda mer gledelig enn Djokovic, men litt mindre overraskende. Dametennisen trenger stabile toppspillere med andre etternavn enn Williams.
  • Frankrike vant fotball-VM. Jeg holdt egentlig med dem, men måte de vant mot Belgia og Kroatia gjorde meg bare sur. Snakk om gledesløs fotball.
Rafael Nadal.

En serie faste Nadal-momenter

Rafael Nadal – Dominic Thiem 6-4, 6-3, 6-2
Finale, Roland Garros 2018

– Å, du kødder!

Alle gruskamper med Rafael Nadal har noen faste elementer, og vi var framme ved ett av dem: Det punktet av kampen hvor Nadals rekke av umulig opphentinger topper seg i form av en spesielt mirakuløs ball.

Det var på 3-3 i første sett, og stakkars Dominic Thiem (seedet 7, fra Østerrike), hadde sendt en forehand hardt og langt ut i Nadals backhandhjørne, hvor det ikke befant seg noen spanjol. Men han kom selvfølgelig dit i siste sekund, men klarte ikke mer enn å sende tilbake en desperat backhand som var utenfor sidelinjen gjennom hele sin ferd gjennom luften, men selvsagt falt ned på det ytterste krysset av Thiems backhandside, og jeg ropte de tre ordene øverst i artikkelen. Østerrikeren ble så forfjamset at han tapte poenget, og var på full fart mot å tape finalen.

Jeg har sett lite av årets French Open. Mest på grunn av det utrolige været i Stavanger. Det har føltes feil å sitte inne og se en turnering hvor utfallet, i alle fall på herresiden, er gitt på forhånd. Nadal tapte ett sett i turneringen. Som 32-åring har han fortsatt ingen seriøse utfordrere på grusen. Dominic Thiem har slått Nadal før, ja faktisk tidligere denne sesongen. Av alle de 127 spillerne i årets turnering, hadde han den beste sjansen til å slå Nadal, ville jeg sagt på forhånd.

Hvis Thiem trodde det samme, var det ikke lett å se på ham. Et annet fast moment i en Nadal-gruskamp er det øyeblikket hvor motstanderen begynner å kaste lange og hyppige blikk mot tribunen og folkene sine der, gjerne akkompagnert av en god remse med gloser og «hva faen skal jeg finne på»-håndbevegelser. Thiem havnet der ganske tidlig, og jeg hadde aldri følelsen av at han trodde på seier. Derfor fikk jeg ikke se (i alle fall mye sjeldnere enn vanlig) et annet klassisk Nadal-moment, nemlig den pumpende armbevegelsen ned mot grusen etter et spesielt godt poeng.

Tennis handler om å få kampen inn i sitt spor. Den beste spilleren i en kamp har den fordelen at han ikke trenger å avvike fra den normale kampplanen for å vinne. Nadal var business-aktig i de to første settene som var et jeg fikk med meg. Han hadde et par fine triks på lager, som den stadige serven rett i kroppen på Thiem, og en «Roland Garros-finaleklassiker til glede for nye seere»: Nedbrytingen av motstander med enhåndsbackhand ved å dundre på med høye forehander mot denne backhanden. (For tidligere episoder i serien, se Nadals kamper i Roland Garros mot Roger Federer i 2005, 2006, 2007, 2008 og 2011)

Det mest stabile elementet i en Nadal-gruskamp er at han vinner. Dette var Rafael Nadals 11. tittel i French Open. Det er en helt vill statistikk, som ikke kommer til å bli slått av noe annet menneske så lenge det spilles tennis på denne planeten.

Andy Murray

Blir 2018 mer av det samme?

Denne uka så jeg siste episode av NRKs serie Lisenskontrolløren. Der ser Njål Engesæth på ulike sider av tilværelsen med NRKs enorme arkiv som filter. Siste program handla om framtida. Hvorfor er vi så dårlige til å forutse framtida? Se Lisenskontrolløren på nett.

Mot slutten av programmet sier en av jentene i et arkivklipp at hun tror framtida kommer til å være omtrent som nåtida. Det er en ganske kjedelig og lite dristig ting å si, men desto mer treffsikker. Verden får en mild nullpunkt-psykose rundt nyttår. Vi liker å tro at alt begynner med blanke ark igjen 1. januar, men verden er ikke som et telleverk. 2018 har 2017 og alle foregående år på ryggen når det begynner i morgen.

Tenniåret 2017 var spesielt fordi Nadal og Federer skrudde klokka tilbake og vant to Grand Slam-turneringer hver, etter lange skadeopphold. Når store deler av topp 10 på herresiden var ute med skade i siste halvår, sitter i alle fall jeg med en snikende forventning om at noe lignende skal skje det kommende året. For eksempel ved at Djokovic, Murray, Wawrinka eller Nishikori herjer i 2018.

Men rett før alt starter virker det ikke som noen av dem er i stand til å dundre gjennom Australian Open slik Federer og Nadal gjorde i fjor:

  • I dag kom nyheten om at Djokovic trekker seg fra både Doha og Abu Dhabi-turneringene. Årsaken er den samme vonde albuen som holdt ham ute av spill i slutten av 2017. Jeg blir overrasket om Djokovic spiller Australian Open.
  • Kei Nishikori skulle spilt i Sydney, men har trukket seg fra turneringen.
  • Andy Murray og Milos Raonic oser ikke akkurat av selvtillit før sine comeback. Murray: «Unless something happens the next couple of days that goes wrong, I don’t see myself not playing because of my hip right now». Tre nektelser i én setning – det bobler ikke selvtillit av briten for øyeblikket.

Fjorårsfinalist Rafael Nadal virker tvilsom for Australian Open. Han trakk seg fra turneringen i Brisbane, og avsluttet 2017 med skade. Hvis han uteblir fra Australian Open, er førsteplassen på rankingen i fare.

Akkurat nå virker det som vi nok en gang skal låne øre til The Who: «Meet the new boss. Same as the old boss.» Roger Federer er skadefri og klar for Australia.

Aller mest spennende på comeback-fronten: Serena Williams spiller igjen, men har ikke bestemt seg for om hun kommer til å spille Australian Open.