Sidespor: De beste platene 1993-97, etter musikkmagasinet BEATs mening

Musikkbladet BeatMusikk betyr mye for mange i ungdomsårene. For meg betydde musikkmagasiner mer. Helt konkret: Musikkbladet BEAT.

Jeg skriver bladnavnet med store bokstaver slik de selv gjorde, selv om det uttales som et ord og ikke en forkortelse. Jeg kjøpte det første nummeret av bladet sommeren 1993 på Coop-butikken på Avaldsnes. Utgaven hadde Bono på forsiden, og jeg kjøpte det sannsynligvis fordi jeg skulle se U2 på Valle Hovin senere den sommeren.

Store bokstaver, ja. Å begynne å lese BEAT var som å få en smart, brautende og frekk storebror. Eller kanskje fikk jeg like mye følelsen av å bli innlemmet i en halvhemmelig urban klubb med folk som var noen hakk kulere enn meg. (20 år senere er det lett å se hvor ekstremt selvopptatte de var. Både bladets tiårsdag i 1995 og ikke minst dets nedleggelse i 1997 var hovedsaker i de utgavene.)

Jeg leste bladet med andakt i ungdomsårene, og talte ned dager til hver ny utgave. CD-budsjettet mitt var ikke stort, dette var tross alt de harde 1990-åra. Det ble til at jeg leste om mange artister, men musikken hørte jeg bare tidvis på NRK Petre, hvis jeg da ikke samlet sammen slantene mine til et besøk på Compacthuset i Haugesund.

Snart 20 år etter at BEAT ble utgitt for siste gang har jeg fortsatt de komplette årgangene fra Se og Hør-forlagsperioden, årene 1993-97, liggende på loftet. De er forbausende pent brukt. Ingen løse sider. Ingen fingermerker. Ingen søleflekker. (Jeg drakk lite eller ingenting alkohol i disse årene.)

Jeg leste hver utgave fra begynnelsen flere ganger, skribent for skribent. Listen over redaksjonsmedlemmer er «hvem er hvem» i norsk presse og kulturliv 20 år senere: Dagsavisens skarpe kommentator Hege Ulstein var der, Finn Bjelke (mest kjent fra radio nå) var like vittig på trykk som han er på eteren, VGs nåværende politiske slugger Eirik Mosveen var redaktør 1993-95 (noe produksjonen hans i BEAT gir enkelte forvarsler på), VGs musikkanmelder og tiligere Idol-dommer Morten Ståle Nilsen var redaktør i et par år (og han er fortsatt den beste musikkformidleren i norsk media), Idol-dommer Thomas Strzelecki skrev om teknomusikk og rap, Tor Milde skrev om pop og så videre. Første gang jeg leste en større norsk artikkel om Internet var i BEAT sommeren 1994. Enda et par kjente 2000-tallsnavn må nevnes: Lars Mytting – nå mest kjent som vedhogstens kronikør – var BEATs korrespondent innen nye medier. Arne Svingen, prisvinnende barne- og ungdomsbokforfatter, ble redaktør i 1995. Torgrim Eggen og Herman Willis bidro også. Jeg likte spesielt godt Eggens serie «Eat to the BEAT» fra 1996, hvor han tok med seg kjente norske musikere på kjøkkenet (en klar forløper til alle dagens kjendiskokkeprogrammer).

Påvirkningen fra BEAT på min egen tekstproduksjon var rask og neppe helt heldig. Fra å skrive snusfornuftige kåserier som spilte opp til forventningene, prøvde jeg å skrive BEATsk i alt jeg leverte på skolen høsten 1993. Fra å være sekserelev i første klasse, datt jeg ned til firer den høsten. Et rablende, i alle retning sparkende essay om den islandske sagaen Gunnlaug Ormstunge fikk jeg i retur med klar beskjed fra læreren: «Dette vart for bråkjekt, Åsmund». Det gikk bedre etter hvert.

BEATs 1990-tallsperiode markerer avslutningen av en epoke i muskkindustrien som ikke kommer tilbake. BEAT hadde aldri det store opplaget, men var meningstunge og kjeftstore nok til å kunne hype et band som a) var bra og b) de helst hadde oppdaget selv (noen som husker Weld?). Når jeg blar i utgavene fra loftet slår det meg at de til tider kunne bli ensporede, med artister som Nick Cave, PJ Harvey, Bruce Springsteen og Grant Lee Buffalo i spaltene stadig vekk. Og i dag er det ikke musikkmagasinene som breaker nye artister, det gjør talentprogrammene på tv, og til en viss grad sosiale medier som Spotify.

Den digitale revolusjonen har minimert markedet for musikkblader, både i Norge og utlandet. 20 år senere sitter jeg ikke og kjæler med musikkartikler fra nettet på samme måte som jeg gjorde med BEAT-bladene. (I 2016 er mange av artiklene uleselige fordi skriften er så knøttliten. Må skaffe meg time hos optiker.) Den konstante tilgangen på musikkjournalistikk og -meninger har gjort meg en smule nummen. Jeg tar meg ofte i å kikke ned på et tomt søkefelt på Spotify, hodet uten ideer.

Til gjengjeld kan jeg høre nesten alle BEATs favorittplater på Spotify. Her er spillelister over alle platene som fikk seks B-er (full pott) i årene 1993-97. Bladets forkjærlighet for rock med tydelige amerikanske røtter er merkbar, i alle fall de første årene:

1993:

1994:

1995:

1996:

1997: