Murray vant Andy-slaget

Denne saken handler om herretennisDet er lenge siden jeg har sett Andy Murray spille, og jeg gleder meg til neste gang. (Jeg gleder meg til å se tennis samme hva slags kamp det blir, for livet uten Eurosport er ikke sprekt).

Murray slo Roddick i semifinalen i San Jose i går, og møter servemonsteret Ivo Karlovic i finalen. Murray har med denne seieren vunnet 3 av 4 oppgjør mot Roddick. Murray beveger seg nydelig, leser spillet fint, gjør få feil og har mer kraft enn det ser ut som. Kanskje har han den beste servereturen i verden etter Federer nå.

Murray er ikke redd for Roddick, som bare klarte ni ess på det raske dekket. Murray selv slo 14 ess. Det er det som kalles å gni det inn på godt norsk. Les om kampen på Yahoo sine sider.

Et interessant døgn

Akkurat i det tennisen så ut til å bli et Nadal og Federer-show, ble begge slått ut av Cincinnati. Federers tap for Andy Murray var en overraskelse. At Nadal tapte for Juan Carlos Ferrero, var et sjokk.

Tommy RobredoFerrero har ikke spilt godt på lenge, og jeg kan ikke tenke meg noen våpen i arsenalet hans som kan skremme Nadal. Men han vant likevel, og gjorde turneringen vidåpen.

Andy Roddick, Fernando Gonzalez og Tommy Robredo (bildet) er også videre. Av dem har Roddick best sjanse, selv om det neppe er lurt å legge for mye i seieren over Andy Murray. Murray var dødsliten etter mye tennis på kort tid. Fysisk er ikke Murray helt klar for å leke med de store guttene over lengre tid.

Samtidig, på dametouren i Canada: Martina Hingis meldte seg på som outsider til US Open med seier over Svetlana Kuznetsova. Kuznetsova spiller et tungt, sikkert spill, og Hingis sin seier må være en stor oppmuntring. Med Safina, Ivanovic og Chakvetadze som de tre andre semifinalistene, har Hinigis gode sjanser til å ta hjem denne tittelen. Samtidig trakk tittelforsvarer Kim Clijsters seg fra US Open med skade.

Gåtefulle Murray

Denne saken handler om herretennisJeg gleder meg til å se Andy Murray igjen. Sist jeg så ham spille, var i en forferdelig kamp mot Gael Monfils i French Open. Nå har han satt en stopper for Roger Federer sin seiersrekke på amerikansk hardcourt. (Det finnes en statistikk for alt i tennis.) (Federer hadde uansett godt av en pause nå.)

Murray er det motsatte av Tim Henman. Han er skotsk. Han har dårlig tannstilling og bustete hår. Han bryr seg lite om hva folk mener om ham.

På tennisbanen sa Carlos Moya det treffende nylig, da han lurte på hvordan i alle dager Murray vinner kampene sine. Jeg har prøvd å finne ut av det selv, uten å lykkes. Murray har ikke noe varemerke på banen, ingen Nadal-forehand, Gasquet-backhand eller Roddick-serve.

Murray blir spennende å følge i årene framover. Han er en av mange som kan slå gjennom med dunder og brak i årets US Open, som næmer seg raskt.

Utfordrere etterlyses

Denne saken handler om herretennisRafael Nadal og Roger Federer er verdens suverent beste spillere, helt greit. Men er det for mye forlangt å be om et par mulige utfordrere, i det minste på hardcourt? Dekket som gir alle spillestiler en rimelig sjanse til suksess.

Oppladningen til årets siste store turnering antyder at vi kan få den tredje strake Federer-Nadal-finalen i Grand Slam-sammenheng i år. Jeg overlater til statistikerne der ute å finne ut som noe lignende har skjedd før.

Tomas Berdych, French Open 2006James Blake har sett lovende ut flere ganger i år. Han vant turneringen i Indianapolis nettopp, men har etter det blitt tidlig slått ut av Marat Safin og nå sist av Richard Gasquet. Etter den siste kampen snakket alle om Gasquets backhand som den avgjørende faktoren. Uten å ha sett akkurat den kampen, mener jeg Blake har et annet trykk i spillet sitt, og skal slå spillere som Gasquet. Særlig med hjemmepublikum i ryggen.

Andy Roddick er i fritt fall.

Tommy Haas vant nettopp en turnering. I finalen slo han Dimitri Tursunov, men tapte for samme mann i denne ukens turnering.

Lleyton Hewitt er raskt i ferd med å bli en irrelevant spiller. Han mangler gløden og han mangler toppfarten fra glansdagene. Utendørs hardcourt pleide å være hans beste underlag. Etter Wimbledon har han tapt for Paul Goldstein og Arnaud Clement, folk han hadde slått lett for 4-5 år siden.

Lyspunktene er Andy Murray, som sniker seg oppover rankingen til tross for ingen spesielle våpen. Tomas Berdych (bildet) er fortsatt en farlig og respektløs spiller. Men jeg blir overrasket om finalistene i US Open ikke heter Nadal og Federer om en måneds tid. Det hadde tross alt blitt et perfekt punktum for årets Grand Slam-sesong.

En syk dag

Denne saken handler om French OpenJeg reiser til Paris i morgen tidlig. Dagens overraskelse: Feber og halsproblemer! Det er like dårlig timet som Sampras sin backhand på grus. Jeg har puttet sekken full av legemidler og kryper om bord i morgen tidlig.

Andy Murray og Gael Monfils er ikke spreke de heller, selv om de er mye yngre enn meg og atskillig bedre trent. Jeg slo på kampen deres mot slutten av andre sett. Da underholdt de centercourten med stoppballer, volleyer, smasher og grunnlinjeslag det luktet svidd av.

I tredje sett så begge helt kaputt ut. Murray fikk vondt i ryggen og servet i Dementieva-tempo. Monfils spilte enda verre, og slo alt bort. Ved begynnelsen av fjerde sett sovnet jeg. Murray ledet da 2-1 i sett, men tapte likevel i fem sett. Med slike kvaliteter fra begge to, ser jeg ikke hvordan jevnaldrende Rafael Nadal skal ha problemer mot dem i framtiden.

Britain’s number one

Britene er ikke som andre. For dem er det nesten like viktig hvem som er landets beste spiller, som verdens beste. Tim Henman har hatt den posisjonen (Storbritannias beste, hvis du lurte) i mange år. Men nå er Andrew Murray den klart beste spilleren fra øya.

Jeg så Murray for første og hittil eneste gang mot Thomas Johansson i fjor. Mye har skjedd siden da, for nylig slo han selveste Lleyton Hewitt i finalen i San Jose. Hewitt er ikke så god som før, men uansett i stand til å kverne i stykker en 18-åring i sin andre finale.

Og dermed: Murray har overtatt for Henman som Britain’s number one, nummer 47 på verdensrankingen.

Nedturen fortsetter

Andy Roddick ser mindre og mindre ut som en topp 10-spiller. I år har han tapt for Baghdatis, Andrew Murray og nå sist Julien Benneteau. Baghdatis var i kanonform da han kom til finalen i Australia i januar. Murray er på vei opp, men Benneteau er en spiller Roddick skal feie av banen. At tapet kommer på hardcourt i USA, Roddicks tradisjonelt beste underlag, understreker poenget.

Til sammen blir dette et stygt regnestykke for Roddick. De andre er vant til kraften hans nå. Jeg husker da Roddick slo gjennom for fem år siden, og servet Pete Sampras av banen. Akkurat som for Williams-søstrene, får Roddick erfare at et begrenset spill vil bli avslørt etter en stund. Roddick sin forehand er ikke like drepende som før, og backhanden og fotarbeidet har ikke blitt nevneverdig bedre de siste årene.

Noen mener at Roddick sin nedtur skyldes at han bare tenker på Federer, som han aldri slår. Så lenge Federer kommer til finaler og Roddick taper lenge før den tid, møtes de nesten aldri mer.

Likevel: Roddick har tross alt spilt to Wimbledon-finaler de siste årene, og hadde vunnet turneringen dersom ikke Federer hadde eksistert. Det er en trøst, og Roddick kan bli farlig hvis Federer mot formodning snubler der.

Endelig håp for britene

Tennis på tv:
Thomas Johansson – Andrew Murray 7-6, 6-7, 7-5
3.runde, Stella Artois Championships

Tim Henman og Greg Rusedski har begge passert 30, og hvis noen av dem vinner Wimbledon vil det være en liten bombe. Bortsett fra disse to, har britisk tennis vært like trist som maten deres de siste ti årene.

Kanskje Andrew Murray kan rette på det. Når en 18-åring med ranking 357 spiller sin tredje ATP-kamp og er helt på høyde med Thomas Johansson, er det mer enn flaks. Murray viste noen få tegn til nerver i første sett, men i det andre var han fullstendig fryktløs.

På 5-5 i tiebreak, andre sett, fyrte Johansson av en forehand til Murrays forehand-hjørne. Briten kom sprintende og langet ut høyrearmen, og ballen gikk som en rakett tilbake til svenskens forehand-hjørne. Bom ville betydd matchball for Johansson, men ballen traff i hjørnet med passelig margin. Dermed settball til Murray, som Johansson slo umotivert ut.

Det var flere lignende baller hvor Murray var helt kul. Johansson prøvde å holde ballen i gang, men var som regel den som gjorde feilene.

Murray virker som en skikkelig allround-spiller. Han servet hardt og flatt, hadde en slicet backhand som gravde seg ned i graset og virker brukbart rask. Han hadde bra touch ved nettet, og satte vekk mange småvanskelige baller fra Johansson.

Framtidig storspiller? Vanskelig å si. Han har såvidt fylt 18, og kan være glemt om et par år, for alt jeg vet. Men hvis han fortsetter å utvikle spillet, kan han snart bli nevnt i samme setning som Richard Gasquet og Rafael Nadal (heisann, der ble han det allerede).

Dessuten er det noe herlig arbeiderklasse-britisk over han. Han var mer uttrykksfull i en kamp enn Tim Henman har vært i en hel karriere.