Tapte muligheter

John McEnroe vant nylig en double-tittel sammen med Jonas Bjørkman, 47 år gammel. Dermed har han 77 singletitler og 78 i double. Utrolig imponerende.

McEnroe er som haien: Han må stadig være i bevegelse for å holde seg i live. Han elsker oppmerksomhet og har mange meninger om dagens tennis. Likevel synes jeg det er noe trist over mannens enorme behov for å spille tennis på toppnivå (i double, vel å merke).

Det har aldri vært noe større tennistalent enn McEnroe. At han bare fikk sju Grand Slam-titler (3 Wimbledon, 4 US Open) forteller om spolerte sjanser. McEnroe hadde kanskje tidenes beste tennisår i 1984, da han kun tapte tre kamper. I stedet for å holde trykket og ta enda flere titler de neste årene, lente McEnroe seg tilbake. En kombinasjon av ekteskapsproblemer, Ivan Lendl på oppadgående, sviktende motivasjon og for mye partyliv utenfor banen, førte McEnroe ut av tennistoppen.

Da hjelper det lite at han spiller bedre tennis enn noen 47-åring har gjort før. McEnroes mulighet til å bli tidenes beste spiller kommer aldri tilbake.

Fantastiske slag, del 12: McEnroe sine volleyer

Jeg er for ung til å huske John McEnroe. Fyren har vært i søkelyset siden 1977, men vant sin siste Grand Slam-turnering så langt tilbake som 1984. Da var han 25 år.

John McEnroe er av mange regnet som det største tennistalentet verden har sett. Ingen som har sett et klipp av mannen i aksjon, unngår å bli fascinert, og da snakker jeg ikke om de mange raseriutbruddene. For eksempel servinga til McEnroe. Alle amatører som har sett McEnroes plassering, med ryggen mot nettet før bevegelsen starter, har prøvd å gjøre det samme på trening. Selvsagt med elendig resultat.

Grunnslagene til McEnroe var også noe for seg selv. Det ser ut som han ikke bruker krefter i det hele tatt, han vekselvis pirker og sveiper ballen over nettet, med en temmelig stiv arm på forehanden. Backhanden så ofte ut som han prøvde å vifte vekk fluer, men likevel var det bra fart på grunnslagene hans. Volleyene til McEnroe har ingen klart å kopiere.

På DVD har jeg Wimbledon-finalen fra 1980, den legendariske mellom Borg og McEnroe. Tie-breaket i fjerde sett er noe av det mest omskrevne som er spilt på en tennisbane.

Det beste poenget er sånn: McEnroe angriper Borg sin backhand og piler til nettet. Borg er presset langt ut, men fyrer av et backhandslag med ekstrem overskru, diagonalt mot McEnroe sin forehand (McEnroe er keivhendt). Ballen styrter mot bakken like over nettet på McEnroes side, og amerikaneren er i full strekk. Ballen treffer McEnroes utstrakte racket og dør hen på Borgs side.

1981, samme spillere i Wimbledon-finalen igjen: McEnroe har matchball, og det er en av historiens vakreste avslutninger. Han presser Borg etter at svensken har servet, og får en høy, overskrudd ball på forehandsiden, halvveis framme til nettet. Volleyen han slår derfra, er utrolig: McEnroe legger inn overskru og sideskru, og ballen dupper ned helt ytterst i Borg sitt forehandhjørne.

Det ble McEnroes første av tre Wimbledon-titler. Volleyene til McEnroe er blant de mest særpregede slagene tennisen har sett. Ingen andre har hatt samme kombinasjon av presisjon, følelse og overblikk i volleyslagene. Med dagens bang-bang-tennis, kommer vi neppe til å se en lignende spiller igjen.

Rampelys-abstinens

John McEnroe slår seg sammen med Jonas Björkman, og skal spille double- turneringen i San Jose til vinteren. Og jeg siterer den gamle ballkunstner:

We are coming to play San Jose for one reason — to win the SAP Open doubles title.

Det gjør de neppe, men det vil kaste glans over en turnering og periode av ATP-året som er meget dødt. McEnroe er 46. Han holder kanskje i et par kamper, men neppe en hel turnering. Det er uansett bra for den gamle skrotten at double-kampene i turneringen spilles med to sett og deretter tiebreak til 10.

McEnroe er som haien, hvis han ikke svømmer og får oppmerksomhet til enhver tid, dauer han. Husk, dette er mannen som følte at «jeg fikk ikke tatt skikkelig farvel» da Steffi Graf trakk seg fra mixed double-samarbeidet i Wimbledon 1999. Jeg fniste godt da de ordene falt.

2006 blir et fint tennisår

Jeg vet om mange spillere som hadde droppet sesongavslutningen dersom de hadde hatt en halvskadet fot. Roger Federer (bildet) er ikke en av dem. Han spilte finalen i ATP-sluttspillet, som han tapte i fem sett mot David Nalbandian.

Tapet er slett ikke noe å være flau over. Nalbandian er en spiller som knekker enhver motstander som ikke er 100 prosent i slag. Federer mistet sjansen til å kopiere Ivan Lendls tre sluttspill-pokaler på rad (1985-87), John McEnroes seiersprosent fra 1984 og sjansen til sin 12.tittel for 2005. Og rekken av finaleseiere på rad (24?) ble brutt.

Men likevel, jeg tror ikke Federer er altfor nedbrutt. Nå har han god tid på seg til å forberede neste sesong, sultnere enn på lenge. Presset knyttet til rekken av finaleseire er borte. Etter tapet for Nalbandian uttalte han at Wimbledon, French Open og førsteplass på rankingen er det viktigste neste sesong. Fornuftige mål.

Jeg tror Federer kommer til å spille mindre i mellomperiodene enn han har gjort i år. Mellom Australian Open og Indian Wells i mars er det mye labre turneringer. Det samme gjelder perioden mellom Indian Wells og French Open. Hvis Federer er lur, holder det med 2-3 grusturneringer, to er sannsynligvis nok hvis formen er god.

Men personlig stolthet er selvsagt alltid en faktor, og hvis Nadal begynner å spise poeng tidlig neste år, kan det hende at Federer spiller mer enn planlagt for å holde topplasseringen.

Nadal blir også et spenningsmoment i 2006. Nå er han spilleren som alle vil slå, ved siden av Federer. Nadal har en energikrevende stil, og har allerede slitt med en del skader.

Så er det resten: Roddick og Hewitt (bildet) har etablert seg i topp 10 for lengst, men ser ut til å være over toppen. Safin er som alltid ustabil. Agassi blir 36 neste år.

Årets stjerneskudd Ljubicic har nok hatt sine minutter i rampelyset, neste år kommer det noen andre halvgamle spillere og får en uventet god sesong. Spennende også å følge britiske Andy Murray, som ganske sikkert blir «Britain’s number one» i løpet av 2006.

Fantastiske slag, del 10: Rafter sine volleyer

Det er en vanlig misforståelse at serve og volley-spillere har en kanonhard serve. Pete Sampras, Richard Krajicek og Mark Philippoussis har bidratt til myten gjennom sine Wimbledon-turneringer på 1990-tallet.

Men bildet er mer nyansert. Spillerne i avsnittet over er først og fremst serve-spillere, de hamrer inn en hard serve med det formål å omsette en svak retur i et vinnerslag. Se for eksempel på den tidlige Sampras, som var mye sjeldnere på nett enn den gamle. Sampras brukte serven mer enn volleyen, men ble likevel – særlig mot slutten av karriereren – kalt en serve og volley-spiller.

Så har vi den andre fløyen, volley-spillerne. De mest beundrede i moderne tid er McEnroe, Edberg og Rafter. De to første har jeg sett lite av. Rafter har jeg sett mye.

Felles for disse tre er at de varierte servene mye. På den måten kunne de komme seg raskt til nettet. Rafter slo for eksempel mye kick-server, altså server med sykt mye overskru. De er vanskelige å returnere, og gir serveren masse tid til å stikke til nettet.

Vel framme ved nettet hadde Patrick Rafter en enorm rekkevidde. Volleyene hans var ikke så flate som Sampras sine, men Rafter nådde det meste. Ikke alt lyktes, men Rafter sitt vingespenn virket demoraliserende på motstanderne. De visste at de måtte slå helt presise passeringsslag for å komme forbi australieren.

Patrick Rafter var ikke et naturtalent i tennis. Han er en av få spillere som har gått veien via satelites og future-turneringer (det laveste nivået) til førsteplass på rankingen.

Men han hadde også kunstslag. Ballvekslingen jeg husker best, er fra åttendelsfinalen i US Open mot Sampras i 2002. Sampras slo et passeringsslag mot Rafter sin backhand. Ballen var velplassert og hard, så Rafter måtte kaste seg etter den. Han fikk til en nydelig halv-volley stoppball, fra en posisjon hvor han ikke hadde sjanse til å se hva han gjorde.

Det var den typen spill som sikret Rafters to titler i US Open, 1997 og 1998. For mer superbt volleyspill fra mannen, se kampene mot Agassi Wimbledon-semifinalene 1999-2000-2001.

10-10

Rafael Nadal vant finalen i China Open, og har dermed 10 titler i år. Det samme har Roger Federer. Federer har to slams og derfor mer kvalitet over sine titler. Såvidt jeg husker er åtte av Nadals seire kommet på grus, og det hever ikke akkurat kvaliteten på seiersrekka.

Likevel, hvis noen i fjor hadde sagt at Federer ville vinne 10 titler i år, hadde nok mange godtatt det. Men hvis noen hadde spådd ti titler til en annen spiller, haddee de blitt erklært lettere forstyrret. Hvis noen hadde spådd at Rafael Nadal ville være denne andre spilleren med 10 titler, hadde de blitt lagt i reimer.

Bare 19 år gammel har Nadal vist seg som en kanongod spiller under press. Federer har ennå ikke funnet helt ut hvordan han skal slå Nadal, selv ikke på hardcourt. Det blir spennende å se om de møtes igjen i år, kanskje skjer det i ATP-sluttspillet. Hvis vi er heldige, kan de møtes to ganger. Turneringen spilles jo med to gruppespill først, deretter semifinaler.

Mye rart skal skje om Nadal slutter året som nummer én, men uansett er det forfriskende med to spillere så langt foran de andre. Det gir i det minste et skinn av konkurranse om tittelen Verdens beste spiller.

(Sist gang to spillere vant 10 titler samme sesong, var da Ivan Lendl og John McEnroe gjorde det i 1981.)

Treerbanden

Når var siste gang alle semifinalistene for menn i en Grand Slam har minst en slam-tittel på merittlisten fra før?

Spørsmålet kvernet i bakhodet under onsdagens oppvask ved kjøkkenbenken, etter at det ble klart at
Roddick (vinner USO 2003),
Johansson (AO 2002),
Hewitt (USO 2001, W 2002)
og Federer (jeg gidder ikke ramse dem opp) sto igjen.

Svar: Årets åpne australske mesterskap. Der spilte Federer, Roddick og Hewitt semifinale, det samme gjorde Marat Safin (vinner USO 2000). De tre førstnevnte er i ferd med å få litt av den samme posisjonen som McEnroe, Borg og Connors hadde rundt 1980: Når det nærmer seg slutten av de store turneringene, er de med.

Federer møter Hewitt igjen. Ingen av dem avga sett i kvartfinalene sine. Federer har slått Hewitt så mange ganger på rad at det omtrent ikke er spenning knyttet til kampen. Hewitt må gjøre alt perfekt og håpe at Federer har en elendig dag.

Roddick møter Johansson. Amerikaneren overlevde nok en femsetter i kvartfinalen, svensken feide Nalbandian av banen i sin kamp. Svensken har med andre ord en gyllen sjanse her.

Grastennis for dummies

Gras har gått fra å være det dominerende underlaget til å bli en raritet som det spilles på en knapp måned hvert år. US Open ble spilt på gras fram til midten av 70-tallet, og i 1988 (tror jeg det var) skiftet også Australian Open til hardcourt.

Den eneste grunnen til å fortsatt spille tennis på gras er sportens største turnering: Wimbledon. De aller fleste store spillere har vunnet Wimbledon, selv om det finnes unntak (Wilander, Seles, Lendl). Bjørn Borg, Pete Sampras, John McEnroe, Boris Becker, Steffi Graf og Martina Navratilova har alle dominert Wimbledon.

Gras er, som alle fotballspillere vet, et ujevnt dekke. Grasbanene blir slitt jo lenger turneringene varer, dermed spretter ballen skeivt. Gras er et organisk materiale som endrer seg med været. Fuktig luft gir raske baner, tørt vær får dem til å ligne mer på hardcourt.

Serven er det viktigste slaget i tennis, og på gras er det ekstra viktig. Det hører med til unntakene når spillere som ikke baserer seg på en sterk serve vinner, men det skjer noen år. Hewitt, Agassi, Hingis og Connors har alle vunnet Wimbledon til tross for halvtamme server.

Returspillet er nesten like viktig, og svekker myten om at Wimbledon er en lang servefest. Og ikke minst: Psykisk sterke spillere kommer til sin rett på graset. Grastennis betyr korte ballvekslinger, og et par ukonsentrerte poeng kan bety at settet er tapt.

Halvkjedelig og selvpiskende fra McEnroe

De fleste selvbiografier stiller forfatteren i et mye bedre lys enn vedkommende fortjener. John McEnroe går til den motsatte ytterkanten i sin livsfortelling, som kom ut i 2002.

McEnroe har aldri forlatt tennisen, i motsetning til sine samtidige Bjørn Borg og Jimmy Connors har han vært i rampelyset sammenhengende siden slutten av 1970-tallet. Boka bærer preg av McEnroes ønske om å være alt på en gang: sportens vismann, A-kjendis og biograf.

Kombinasjonen er bare passelig vellykket. McEnroe er sjokkerende fri for refleksjon over sin egen karriere, andre steder stiller han seg i mye dårligere lys enn nødvendig.

De største kampene hans blir forbigått med noen selvfølgeligheter («I think Jimmy was just a little flat that day» om kanskje tidenes mest imponerende forestilling holder liksom ikke), det eneste unntaket er French Open-finalen i 1984, som har tapte mot Lendl. En spiller som forøvrig får altfor mye tyn i McEnroes bok. Den gamle grinebiteren har fortsatt unnskyldninger for alle sine tapte kamper.

Det hadde vært interessant å høre om McEnroes strategier på banen, for ingen har verken før eller senere spilt som ham. Eller teknikken, som bryter med de fleste instruktørers formaninger.

I stedet er det mye jabbing om problemer i ekteskapet, skuespillere han treffer på fest på 80-tallet, tv-jobbing og så videre. McEnroe og medforfatter James Kaplan dilter gjennom McEnroes liv fra ca. 1977, og i siste halvdel skjer det lite som interesserer andre enn den harde McEnroe-fansen. Skildringen av 11. september 2001 i New York er selvsentrert til det kvalmende.

Grei lesning en kjedelig søndag, men ikke forvent noen litterær bakoversveis.

«Serious» finnes på blant annet Amazon.com til en latterlig lav pris, og du finner den nok på hovedstadens beste bokhandler også. Originaltittelen var «You can not be serious», som gir mye mer mening, og forsidebildet var også mye kulere originalt (se til høyre).

For våkenettene

Når en ti dager gammel baby styrer døgnrytmen, er det vanskelig å få sett tennis på tv. Men solsiden er at jeg endelig får sett Wimbledon-finalen fra 1980, den kjøpte jeg på dvd for to år siden og har bare sett glimt. Når Nina ikke vil sove og alle andre vil, eller hun trenger litt tid på armen midt på natta, er filmen god å ha.

Finalen i 1980 blir av mange kalt tidenes beste kamp. Bjørn Borg mot John McEnroe. Fem sett, fire timer, tidenes mest berømte tiebreak, reddede matchballer og spektakulære slag. Tennisen har forandret seg mye på 25 år, men kampen er fortsatt utrolig fascinerende.

Første sett fikk jeg med meg en tidlig morgen, og med hennes døgnrytme blir jeg ikke forundret om jeg får med meg de fire siste ganske snart.