Så skviser vi sitronen enda en gang

Du trodde kanskje det var skrevet tilstrekkelig mange spaltemil om Björn Borg, John McEnroe og epoken rundt 1980? Hå-hå-hå! Niks, behovet er utømmelig! Selv tennisjournalister som knapt var kommet i stemmeskiftet da disse folkene klasket ballen til hverandre med treracket, er sykelig opptatt av tennisen som ble spilt for 30 år siden.

Nylig kom Matt Cronin med sin bok om sesongen 1980, som etter hans mening er den beste noen gang. Okei då. Og nå ser jeg til min forbløffelse at hedersmannen Steve Tignor også har skrevet en bok om den samme perioden: High Strung: Bjorn Borg, John McEnroe, and the Untold Story of Tennis’s Fiercest Rivalry.

Tignor har allerede sagt at tittelen ikke er helt god. Jeg lurer på hvor mye om denne rivaliseringen mellom Borg og McEnroe som kan være «untold» nå. Hvor lange skolissene til linjedommerne i Wimbledon-finalen 1980 var? Hvilken skrifttype som ble brukt i svenskekongens gratulasjonstelegrammer til Borg? Hvor stramme McEnroes strenger var i åttendedelsfinalen av US Open 1981?

McEnroe har jo skapt et levebrød av å repetere de gamle historiene om kampene mot Borg, og om tomheten som oppsto da Borg ga seg, om dopet, damene, hvor ulike han og Borg var. Og. Så. Videre. Vi snakker tross alt om historiens mest omtalte tennisduell her. Hvor mange steiner gjenstår det å snu?

Dette er hva Tignor sier om boka:

…an account of the brilliance and blunders of the sport’s first group of Open era superstars, and how they dealt with an entirely new tennis landscape, when the game went from amateur to pro, elite to mass, country club to arena, all-white to multicolored, Anglo to polyglot, British Empire to American Empire, ITF to IMG, wood to graphite, grass to asphalt, clean cut to scruffy, gentlemanly to . . .  not as gentlemanly.

Fine greier. Men hvor mange bøker om 1980-tennis trenger vi? Og hvor intens var denne rivaliseringen mellom Borg og McEnroe? De var ulike i spillestil og temperament, men det var mer bensin på bålet i kampene mellom McEnroe og Connors, og de spilte mot hverandre gjennom en lenger periode enn Borg og McEnroe.

For å kjølne ned nostalgikerne litt, her er McEnroe-Borg-rivaliseringen satt opp mot to andre velkjente dueller fra ATP-touren de siste årene. Ingen av dem står tilbake for Borg-McEnroe-duellen, mener jeg:

Borg – McEnroe Sampras-Agassi Federer-Nadal*
Totalt antall oppgjør 14 (7-7) 34 (20-14) 34 (11-23)
GS-finaler mot hverandre 4 (1-3) 5 (4-1) 8 (2-6)
Grand Slam-titler til sammen 18 (11+7) 22 (14+8) 31 (17+14)
Varighet 4 år (1978-81) 14 år (1989-2002) 12 år (2004-15)
*Nadal-Federer er fortsatt aktive, så tallene kan endre seg. A jour pr september 2016.

Hm. Jeg har en følelse av å ha skrevet en post som denne før. Neste gang det kommer en bok om tennishøsten 1979 (innendørssesongen) eller Björn Borgs isnende blå øyne og flagrende blå hår i skarp kontrast til New York-bøllete McEnroe og ulven Ivan Lendl som kom luskende fra de tsjekkiske steppene for å erobre tennisen med streng diett og maskintennis, ja da skal jeg forbigå den i fullstendig stillhet. (Neppe!)

Skolemester McEnroe

Si hva du vil om John McEnroe, men mannen brenner for tennis. Spesielt den typen tennis som han spilte, med volleyer, touch og offensiv innstilling. Går det an å lære bort McEnroes måte å spille tennis på? Det vil vise seg når McEnroes tennisakademi begynner å utvikle seniorspillere. Fortsett å lese «Skolemester McEnroe»

Tennis i litteraturen

Tennis er en såpass liten del av den norsk kollektive bevisstheten at jeg alltid sperrer opp øynene når sporten dukker opp i bøker. Karl Ove Knausgård har en nydelig passasje om sitt barndomsforhold til John McEnroe i Min kamp 3.

I dag fant jeg et lite tennisinnslag i Jan Kjærstads Jeg er brødrene Walker.

Fortsett å lese «Tennis i litteraturen»

Et perfekt tennisnettsidenavn om John McEnroe

Nettets beste tennisdomenenavn kommer fra Sverige. Eller rettere sagt, fra John McEnroe.

Jeg har kommet over det som må være nettets beste navn på en tennisside: Den svenske bloggen www.AnswerMyQuestionJerk.se. Ikke et spor av ordet tennis i den adressen, men domenenavnet er selvsagt en av John McEnroes mest kjente replikker. På bloggen skriver blant annet Magnus Norman av og til. Aboslutt et sted å bokmerke.

Apropos McEnroe-utbrudd, det finnes rike muligheter for et domenenavn blant mannens mange gullkorn. Det ser ut som disse er ledige:

www.ChalkFlewUpAllOverThePlace.com
www.YouCantBeSeriousMan.com
www.ThatBallWasOnTheLine.com
www.TheBallWasClearlyIn.com

for ikke å glemme

www.YouGuysAreTheAbsolutePitsOfTheWorldDoYouKnowThat.com

og masse andre. Eksemplene over er hentet fra et McEnroe-utbrudd i Wimbledon.

McEnroe og Knausgård

Knausgård gråt for McEnroe.

Rett før Australian Open leste jeg ferdig tredje bok i Karl Ove Knausgårds Min kamp-serie, som er like medrivende lesning som de to første.

Nummer tre handlet om barndommen på Tromøya, og aller mest om hatet til faren. Den ene hjerteskjærende scenen etter den andre med råttent farskap mot sønnen. Det er fascinerende at Knausgård ikke prøver å psykologisere faren, men bare forteller historiene. Kanskje kommer det i de neste bøkene?

Knausgård toucher også borti tennis. Han skriver at Wimbledon-sendingene var blant høydepunktene på tv, i tillegg til tippekampen. I barndommen var McEnroe den store helten. Fra side 332-33:

Når John McEnroe, som jeg satte høyest av kanskje alle, når han fikk det farlige glimtet i øyet etter en dommeravgjørelse, når han likesom gløttet opp mot dommeren mens han droppet ballen mot gresset før serven, tenkte jeg fortvilet, nei, ikke gjør det, ikke gjør det, det går ikke bra, du tåler å miste det poenget, ikke gjør det! – og kunne nesten ikke se på når han likevel gjorde det, og begynte å skjelle dommeren huden full, kanskje til og med kaste racketen hardt i bakken så den spratt flere meter opp igjen. Min identifisering med ham var så stor at jeg gråt hver gang han tapte, og klarte ikke å være inne, men måtte ut på veien, hvor jeg satt på fortauskanten og sørget over tapet med kinn våte av tårer.

Les Knausgård. Selv om alle sier det er bra, trenger ikke det bety at det er dårlig. Eller for mer om McEnroe, les Tim Adams´ bok. Eller McEnroes egen selvbiografi.

Den siste finalen mellom Borg og McEnroe

Et klipp fra Borg og McEnroes siste store finale.

Björn Borg og John McEnroes mest berømte er Wimbledon-finalen i 1980, som svensken vant 8-6 i femte sett. Siste gang de møttes i en Grand Slam-finale var i US Open 1981. Tidligere den sommeren hadde Borg vunnet French Open, McEnroe vant Wimbledon.

McEnroe var best i New York i 1981, og vant i fire sett. Dette var Borgs siste store opptreden i topptennisen, han forsvant raskt ut av stadion etterpå. Dette var fjerde gang han tapte finalen i US Open – to ganger mot Connors, to ganger mot McEnroe.

Her er et klipp fra kampen. Jeg slutter aldri å bli fascinert av McEnroes grunnslag. Det virker som han bare pirker ballen tilbake med underarmen, særlig på forehanden. Hvordan får han sånn fart på ballen likevel? Timingen hans i trefføyeblikket må ha vært helt vanvittig. I flere dueller holder han helt greit følge med Borg, før han avslutter med å gå til nettet på en kort ball. Se f.eks på ballvekslingen som begynner på 1:13. Det må også nevnes at Borg var en bedre volleyspiller enn mange husker. Sjekk ballvekslingen som begynner på 08:22, lekker volley som avslutter poenget.

(Jeg tror McEnroe spiller med Dunlop Maxply Fort her, den samme racketen som jeg fant i høst. Har levert den til strenging, men ikke prøvd den ennå, for min faste makker har en kneskade…)

Dunlop Maxply Fort

Jeg fant en klassisk tennisracket på loftet, Dunlop Maxply Fort.

Jeg var hjemme hos foreldrene mine sist helg. Dattera mi ville opp på loftet og leite etter puslespillene, som vi fant. Vi fant noe annet også: En Dunlop Maxply Fort. Jeg vet ikke helt hvordan den havnet der, for ingen av foreldrene mine spiller tennis.

Det forteller kanskje mest om min historieløshet at jeg ikke umiddelbart hoppet i taket av glede. Jeg har lite peiling på tennisracketer, spesielt gamle. Jeg vet at Borg spilte med Donnay, at Connors hadde en stor stygg stålracket som mange mente var elendig og at Sampras spilte med en 1984-modell hele karrieren (Wilson ProStaff 6.0).

Så jeg googlet Dunlop Maxply Fort, og skjønte fort at dette var en godbit. Racketen var på tennis.coms liste over historiens 10 mest klassiske racketer. Den ble brukt av Rod Laver, Margaret Court Smith, Ilie Nastase, Fred Stolle og John McEnroe, og var i produksjon i 52 år (1931-83). Dunlop er med andre ord et klassisk merke på linje med Wilson, Head og Prince. I dag brukes Dunlop-racketer av blant annet Tommy Robredo, James Blake og Tomas Berdych.

Racketen som jeg fant på loftet var i nesten perfekt stand. Den trenger selvsagt nye strenger, men ramma var omtrent feilfri. Den hadde også en slags tre-presse rundt seg, som skal sikre at den holder fasongen når den ikke er i bruk. Racketen var tydeligvis solgt via butikken Finn de Lange i Bergen, som fortsatt eksisterer.

Jeg regner med å få underarmer som Skipper’n når jeg min Maxply den i bruk: Ifølge kjøkkenvekta mi veier den ca 400 gram. Den har balansepunktet langt nedenfor hodet (i motsetning til dagens hammer-aktige racketer), lite hode og et tjukt håndtak.

Håndtaket er av skinn, men det er akkurat som å gripe en tjukk trepinne. Grepstørrelsen av 6, som er det meste jeg har sett på noen racket. Det er lett å se at den kommer fra enhåndsbackhandens æra: Grepet er for kort til at man komfortabelt kan plassere to hender der.

Et par minutter med racketen i hånda ga meg to tanker: 1) Respekt for folk som lærte å spille tennis i gamle dager, med sånne tunge tre-ting mellom hendene. Ungene gjorde det også! 2) Denne racketen kjennes bare så fullstendig riktig i hånda. Den er så tung at det er bare å føre den framover, så følger racketen på. Men jeg lurer på om jeg klarer å spille en full time med den.

For noen år siden fikk jeg dilla på gamle speilreflekskameraer. Hvor du må stille skarphet, blender og lukkertid helt selv, med bare en elektronisk lysmåler som hjelp. Mye vanskeligere enn dagens gjennomprogrammerte apparater, med andre ord.

Men også mer tilfredsstillende når bildene blir bra, for du vet at det er du selv som har mesteparten av æren for det. (En del av bildene mine med film og manuelt kamera ligger på nikkormat-ft2.blogspot.com.)

Jeg innbiller meg at en gammel treracket vil være tennisens svar på et manuelt speilreflekskamera: Krevende, men enormt givende dersom det blir håndtert riktig. Wish me luck. I neste uke – som belønning etter at jeg har levert inn grammatikk-hjemmeeksamen – leverer jeg min Dunlop Maxply Fort til strenging.

(Et lite apropos til racketer: Det er rart å tenke på at f.eks Borg og Lendl spilte med merker som knapt eksisterer i dag. Donnay (Borg) finnes visst fortsatt, men jeg har ikke hørt om proffspillere som bruker dem. Adidas (Lendl) har noen få modeller, men som Donnay – jeg tror ikke de brukes av proffer nå.)

Dere andre: Noen som har erfaringer med treracketer og kan gi tips?

Noen bilder:

For å vise hvor lite hode de gamle tennisracketene hadde. Har ikke funnet ut hvor mange kvadratcentimeter vi snakker om, men det er ikke mange.
Titt-tei, her kommer retro-monsteret!

Sommerknask: McEnroe-Wilander, 1982

Sommerknask: Wilander-McEnroe, 1982.

Da Mats Wilander vant French Open i 1982, var det en av tidenes sensasjoner. Han var 17 år, og slo en rekke toppspillere før han slo rutinerte Vilas i finalen. Senere den sommeren spilte Sverige mot USA på bortebane i Davis Cup. Wilander møtte John McEnroe, en av tidenes beste DC-spillere.

Jeg leste første gang om dette oppgjøret for noen år siden, i Steve Flinks bok The greatest tennis matches of the 20th century. I forrige uke kom jeg over et klipp på YouTube.

Det er lett å se at mye har skjedd med sporten på de 27 årene som er gått. Det mest åpenbare er at verken McEnroe eller Wilander går for vinnerslag med samme dødsforakt som spillerne i dag. Det har nok en sammenheng med at racketene var mindre kraftfulle enn i dag. Jeg synes Wilander slipper unna med mange korte grunnslag – de lander som regel rundt servelinjen til McEnroe, som likevel ikke prøver å hamre dem inn. I dag hadde så korte slag blitt straffet mye hardere.

Wilander var som sagt fersk Franch Open-vinner sommeren 1982, og spiller mye på samme måten her. Mye overskru og god margin til sidelinjene, og litt for mye luft i passeringsslagene mot McEnroe. De gangene Wilander prøver på noe spesielt, er når McEnroe tvinger ham til det. Likevel er det lett å se hvorfor Wilander var en vanskelig motstander, for svensken gir ikke bort noe gratis i form av upressede feil.

Kampen varte 6 timer og 22 minutter, og er den lengste i DC-sammenheng. McEnroe vant til slutt: 9–7, 6–2, 15-17, 3–6, 8–6. Legg merke til at McEnroe spiller med treracket. Jeg tror han droppet den i 1983 eller deromkring.