Rett før påske så jeg en ny dokumentar om John McEnroe som ligger ute på NRKs nett-tv. Du har ett år på deg hvis du også vil se den – her er lenken til filmen.
Finnes det noe mer å si om John McEnroe? Han er tidenes mest omtalte tennisspiller, og har villig stilt opp for enhver mikrofon de siste 30 årene. McEnroe elsker rampelyset, ingenting galt med det. Men kan du din McEnroe, får du ikke vite noe særlig nytt om ham i filmen. Den er fint laget på alle vis, selv om jeg ikke forstår det gjennomgående grepet med å la McEnroe traske gjennom et mørklagt New York.
Ingenting nytt? Jo, litt. Filmen bruker mye tid på forholdet til foreldrene hans. Jeg har alltid tenkt på McEnroe som en enmannsmaskin, fyrt opp av indre og til dels ukjente krefter, men i filmen kommer det godt fram at han spilte med familiens store forventninger hengende over seg.
Men igjen sitter jeg med følelsen av at sportsdokumentarister har berøringsangst for selve SPORTEN de tar utgangspunkt i. Hele verden vet at John McEnroe var en hissigpropp på tennisbanen. Filmen gjør ikke noe forsøk på å forklare hva som skiller McEnroes TENNIS fra alle andres. Han konkurrerte mot tre av tidenes beste grunnlinjespillere (Borg, Connors, Lendl), og klarte å holde følge med dem fra grunnlinja. Jeg har fortsatt vanskelig for å forstå hvordan han klarte det når jeg ser klipp fra de kampene, McEnroes minimalistiske bevegelser mot den åpenbare kraften i de tre andres spill. Hva var det som foregikk? Hvordan kunne McEnroe med sitt kontinentalgrep klare å parere Borgs enorme toppspinn og stødighet?
DEN dokumentaren om John McEnroe kunne jeg tenkt meg å se.
Her er et klipp fra 1984. McEnroe har fortsatt en magnetisk virkning på meg. Det ser jo så LETT ut!
YouTube knows me better than I know myself. One evening I found myself rewatching the fourth set tiebreak between McEnroe and Borg in the 1980 Wimbledon final, suggested by the ever helpful YouTube algorithm.
Needless to say, this is the most famous tennis match of all time, and will probably remain so despite Nadal, Federer and Djokovic and all their matches against each other. McEnroe and Borg played each other only 14 times, whereas the three greater ones mentioned above have played each other a lot more.
Both Borg and McEnroe played epic matches before and after that 1980 Wimbledon final. However, this is the most famous match of their careers. Why is that so? Because of the fourth set tiebreak, won famously 18-16 by McEnroe. Had he lost that fourth set, the final would likely be remembered as a fine, but predictable win the four time defending champion Borg, who took control over the second and third sets after losing the first.
Watching the tie break again, one point stands out. At 11-10, Borg has match point and serves a second serve. McEnroe moves towards the middle to return with his forehand to Borg´s backhand. It is not a pressing shot. Borg hits a backhand straight into McEnroe´s backhand side (McEnroe being left-handed). McEnroe takes the ball early, and hits what looks to be a short, nervous backhand straight in Borg´s direction. If the ball reaches Borg, the Swede will have all the time in the world to pass or lob McEnroe, and the match would have been over.
Instead, the ball catches the top of the net. Or, should I say, somewhere near the top. But it is enough for the ball to roll over, as this is the most loosely strung net I have seen in any professional match. Here it is:
Without that cooperative net, there is no Legend of the Wimbledon final 1980. With a tighter net cord, Borg wins the match in four sets and this would just be a good, but not spectacular Wimbledon final. Instead, 18-16 happened, and the two players have been locked to each other for eternity, with movies, books and numerous blog posts dedicated to Borg and McEnroe. Without that loose net cord, my bet is that they would be just another pair, like Connors and McEnroe, Sampras and Agassi, Lendl and Becker.
A similar point came in the fourth set tiebreak between Nadal and Federer in 2008. What lifts this match into the «best ever» discussion is in my opinion Federer´s match point saving backhand in the fourth set tie break. Here it is:
(Why is this Norwegian guy writing in English? At a party this weekend, a friend and tennisbloggen.net reader suggested I should write in English in order to conquer the world or something like that. (Memories are slightly fuzzy.) I have not written English texts of any substance or length since the Clinton presidency, but will write in English for the rest of 2022 just for the fun of it and see if my numbers go through the roof. Please excuse my rusty grammar and spelling.)
(Jeg holdt innledningen til visningen av filmen John McEnroe: In the realm of perfection på Kapittel-festivalen 2019 på Sølvberget i Stavanger.)
John McEnroe: In the realm of perfection
«Velkommen til Kapittel-film! Vi skal øyeblikkelig vise «John McEnroe: In the realm of perfection».
Temperament og Björn Borg
Det er to grunner til at alle har hørt om John McEnroe. To grunner til at det skrives bøker av denne typen: “Being John McEnroe”, som er en (over)ambisiøs psykoanalyse av McEnroe og hans tid.
Den ene grunnen heter temperament.
Den andre grunnen heter Björn Borg.
Ja, McEnroe ble sint til tider.
Ja, han spilte noen berømte kamper mot Björn Borg.
Sånn. Ferdig. Nå kan vi gå forbi klisjéene.
Hva er storhet?
John McEnroe er tidenes største tennisspiller.
Statistikerne blant dere holder allerede på å lette i salen, klare til å arrestere meg med en haug tall. Ja da, jeg vet at McEnroe bare har sju Grand Slam-titler mot 20 for Roger Federer, 19 for Rafael Nadal, 16 for Novak Djokovic og så videre. Jeg vet at McEnroe ikke var ranket nummer én i så mange uker som Pete Sampras. Ivan Lendl var bedre trent, Björn Borg mer mystisk, Jimmy Connors mer elsket av sine egne og så videre. Og da har jeg ikke engang nevnt Steffi Graf eller Serena Williams.
Likevel. Tall, popularitet og utmerkelser er ikke alt. I så fall kunne vi sagt at Bjørnson var en større forfatter enn Ibsen fordi bare Bjørnson av de to fikk Nobelprisen i litteratur. At Joseph Haydn var en større komponist enn Mozart fordi han skrev 104 symfonier mot Mozarts 41. Apropos Mozart: Da Tom Hulce skulle spille Mozart i filmen fra 1984, brukte han nettopp McEnroe som modell for rollen som det plagede geniet.
Nei, McEnroe er størst fordi de beste idrettsutøverne skal vise oss det sublime, det ekstreme nivået av utenomjordisk talent. Intet menneske har tatt den fysiske kunstformen tennis til et så absurd høyt nivå som John McEnroe gjorde i 1984.
Energiøkonomisering
Mange av beste idrettsutøverne har en egen, effektiv signatur, som om de knapt bruker krefter. Tenk på Thomas Alsgaards ruslende skitur til gull på 30 kilometer under OL 1994. Lionel Messi som tasser rundt på banen, uinteressert helt til han eksploderer. Anja Andersen som knapt så ut til å bruke krefter når hun slengte håndballen i mål.
John McEnroe hadde dette samme minimalistiske ved seg. McEnroes serve begynte riktig nok med ryggen mot nettet, men det var det eneste tungvinte han gjorde. Ellers var han energiøkonomisk til det ekstreme. Han slo forehand og backhand fra albuen og ned, helt annerledes enn maskineriet som Ivan Lendl og Björn Borg satte i verk for hvert slag. Han var som en katt ved nettet, og ingen har lest spillet bedre. Som for de andre enerne i sport, hadde McEnroe en teknikk jeg neppe tror blir lært bort av dagens tennistrenere. Til det var McEnroes teknikk for særegen og barokk.
For mange vil John McEnroe alltid være han sinte fyren som spilte mot Björn Borg. Og ja, McEnroe var sint, men han var ikke en egoist: McEnroe vant i sin karriere 78 titler i double. Han vant lagturneringen Davis Cup fem ganger med sine medspillere fra USA. John McEnroe spilte europeisk fotball i barndommen, og savnet kameratskapet på banen når han sto med racketen alene på tennisbanen. For som vi skal se, tennisbanen er et ensomt sted, og det er ingen steder å gjemme seg hvis det går dårlig og du spiller single.
Filmen vi nå skal se, er om den nest mest berømte kampen John McEnroe spilte. (Den mest berømte er Wimbledon-finalen i 1980 mot Borg). I 1984 møtte McEnroe Ivan Lendl i finalen av French Open, som er årets andre Grand Slam-turnering. Julien Faraut har brukt opptakene som Gil de Kermadec gjorde i Paris denne sommeren til å lage et helt spesielt portrett av en tennisspiller som vi ikke kommer til å se maken til.
82-3
Okei da, vi kan bruke litt tall likevel, hvis dere liker sånt. Totalt vant McEnroe 13 turneringer dette året. Han vant de 42 første kampene han spilte, i hele året vant han 82 kamper og tapte 3. Det i en sport med en 11 måneder lang sesong, som spilles over hele verden, på fire vidt forskjellige underlag. Ingen, verken Roger Federer, Rafael Nadal eller Novak Djokovic har hatt et lignende år.
David Foster Wallace sa det
Hvis du leser McEnroes selvbiografi, blir bildet et annet. Der er året 1984 er fullt av tvil, personlige problemer, kjendiser han møter og krangling med andre spillere. Mange mener at Wimbledon-finalen som McEnroe spilte mot Jimmy Connors det året er den beste tennisen som er spilt av noe menneske. I McEnroes selvbiografi nevner han knapt den kampen. Hans forklaring på seieren, hvor han vant 6-1, 6-1, 6-2: “Jimmy was just a little flat that day.”
Alle idrettsfolks selvbiografier er kjedelige, i alle fall hvis du som leser har lyst å vite hvordan de klarte å gjøre det de gjorde. David Foster Wallace sier det presist i et essay fra 1992: “Det kan godt hende at vi tilskuere, som ikke er guddommelig begavet som utøverne, er de eneste som virkelig kan se og artikulere talentet som er nektet oss. Og at de som er født idrettslige genier må være blinde og døve for dette talentet – ikke fordi døvhet og blindhet er prisen for denne gaven, men fordi de er selve essensen.”
I 1984 så Gil de Kermadec for oss med sine kameraer, da John McEnroe spilte finale i French Open. Julien Faraut gikk til hvelvene og skapte filmen vi nå skal se.
John McEnroe (https://www.flickr.com/photos/159374004@N02/24236649998/)
Selv folk som ikke var påtenkt da John McEnroe spilte sin siste proffkamp, vet hvem han er. 16. februar fylte han 60 år.
Folk kjenner McEnroe for temperamentet, et bredt spekter av utbrudd som har fått mange journalister til å lese og skrive mye forskjellig inn i det. Jeg er ikke så opptatt av hva han gjorde mellom poengene, jeg bryr meg mer om hva McEnroe gjorde med en racket.
Jeg har sagt det før, men de beste i sin sport er ikke alltid de letteste eller beste å basere eget spill på. Hvor mange Nadal-kloner finnes det? Man skulle tro at det var en hel del av dem, siden Nadal har hatt enorm suksess. Men Nadals stil er for ekstrem til å kunne brukes som modell.
Og McEnroe? Jeg kjenner merittene hans og jeg vet utfallet av kampene jeg ser høydepunktene av på YouTube. Likevel nekter øynene mine å godta de jeg ser.
Fakta er at McEnroe klarte å henge med i kampene mot Björn Borg, Jimmy Connors og Ivan Lendl, tre sterke grunnlinjespillere. Hva McEnroe gjorde med ballen de millisekundene den var på racketen er fortsatt vanskelig å forstå.
McEnroe var et ekstremt balltalent, men talentet så annerledes ut enn f.eks Federers blendende briljans. McEnroe så alltid ut til å gjøre akkurat nok, eller ofte litt for lite, i det ballen kom. Grunnslagene hans så mest ut som blokkeringer eller styringer, og det så aldri ut som han virkelig drylte til ballen. McEnroe spilte tennis som om det var en øvelse i energiøkonomisering, men det fungerte. Aldri ble en overflødig kalori brukt. Dette klippet er fra 1978.
Alle som har sett McEnroe serve, har prøvd å gjenta bevegelsen på tennisbanen, og raskt gitt opp. Serven hans innebærer at McEnroe har ryggen mot nettet til langt uti bevegelsen, og er et så mangeleddet kjede at vanlige dødelige er dømt til å mislykkes. Se på serven under, og hvor langt inn i banen McEnroe kommer etter serven.
John McEnroe ble tidlig god, og han falt tidlig fra toppen. Han vant sin siste Grand Slam-turnering som 25-åring, og årene 1985-1992 var en sakte nedtur, riktig nok avbrutt av noen fantastiske enkeltkamper. Som denne, mot tittelforsvarer Boris Becker i Australian Open 1992. Finnes det en mer kvelende følelse på tennisbanen enn å møte en motstander som kommer til nettet på hvert eneste poeng?
Det er spesielt to kamper med McEnroe som aldri vil dø. Den ene er Wimbledon-finalen i 1980 mot Björn Borg, som er tennisens Woodstock – toppen av en mytisk tid som de samtidige aldri slutter å snakke om. Den andre er finalen i French Open i 1984, mot Ivan Lendl. Dette var toppen av McEnroes karriere, og dette er kampen som fortsatt holder ham våken om natta. Lendl vant i fem sett, etter at McEnroe ledet 2-0 i sett.
Shia LaBeouf som John McEnroe og Sverrir Gudnason som Björn Borg.
Helt møter indre og ytre motstand på veien mot et tydelig mål. Toppidrett ligger så tett inntil den klassiske spenningskurven at det kan virke merkelig at det ikke finnes flere gode sportsfilmer.
Sportsfilm er vanskeligere enn man skulle tro
Eller kanskje er nettopp dette grunnen til at sportsfilmer kladder litt – strukturen er overtydelig sammenlignet med andre historier.
Jeg kan tenke meg to andre faktorer som virker til sportsfilmens disfavør: 1) Sport er best som ekte vare. Spillefilm kan løfte de fleste situasjoner sammenlignet med virkeligheten, men ikke sport. I alle fall ikke sport hvor vi kommer tett på personene. 2) Sportsfolk er jevnt over ganske kjedelige og ensporede. Sånn må det være for å bli best i verden. De fleste av dem har ikke så mye interessant indre terreng som vi i salen kan engasjere oss i.
Gode rekonstruksjoner av Borg og McEnroe
Filmen om Bjørn Borg og John McEnroe, nærmere bestemt deres møte i Wimbledon-finalen i 1980, er blitt mye bedre enn jeg fryktet.
Det beste med den er faktisk tennisen selv. Det ser verken stivt eller PlayStation-aktig ut, men viser sporten fra sin beste side. Matchballen som Borg vinner kampen med (bu-hu hvis jeg spoilet noe nå), er en perfekt kopi av virkelighetens. At skuespillerne ikke er tennisspillere, kamufleres ved å filme ansiktene deres tett på mellom poengene. McEnroes blikk over skulderen før serven og Borgs karakteristiske stamping fra fot til fot mens han venter på en serve, gjenskapes fint. (Og litt i overkant ofte, vil jeg si.)
Dybden av researchen er også imponerende. Drakter og racketer er spot on, den gustne 1980-tidskoloritten det samme. At filmen tar med spillet i kulissene før 15 år gamle Björn Borgs kamp mot Onny Parun i 1972 , var mer enn jeg hadde forventet, for å si det sånn. Filmen har også fått med Borgs første ord etter at han hadde slått McEnroe i 1980-finalen: «Otroligt!».
Hva finnes bak raseriet og roen?
Shia Labeouf som John McEnroe.
Shia LaBeouf fikser ikke helt rollen som John McEnroe. For meg har alltid McEnroes utbrudd hatt noe litt sjenert og samtidig sutrete over seg. LaBeouf spiller i stedet amerikaneren med volumknappen konstant skrudd til 11, og sender ut spyttklyser så store at de skulle hatt egen oppføring på rulleteksten. Wimbledon-publikummet har heller aldri vært mer volumsterkt og rasende enn i denne filmen.
Sverrir Gudnason er Björn Borg, under mottoet om at stille vann har dypest grunn. Det er selvsagt bare tull – jeg har møtt mange stille og ekstremt grunne vann. Gudnason spiller Borg med sammenknepte lepper og forpint, fjernt blikk. Personen bak ekstremkonsentrasjonen er vanskelig å få øye på, og kanskje er det ikke så mye der, heller. Jeg kan ikke komme på å ha lest noen interessante intervjuer med Björn Borg.
Stellan Skarsgård som Borgs trener Lennart Bergelin og Tuva Novotny som Borgs forlovede Mariana Simionescu har ikke så mye å ta seg til. Skarsgård drysser noen av sjangerens påkrevde trener-gullkorn til eleven. Novotny er for det meste bekymret og/eller oppofrende for Borgs sak. Tennisnerder vil oppdage filmversjoner av Vitas Gerulaitis, Peter Fleming og Jimmy Connors blant de mange tennisfolkene som kommer og går i løpet av filmen.
Det er ingen store feil med filmen om Borg og McEnroe, men når de ekte klippene fra 1980 lett overgår rekonstruksjonen, og ingen av hovedpersonene blir mer enn to litt forskjellige fyrer med helt spesielle evner på tennisbanen, fester ikke denne filmen seg. I alle fall ikke hos meg.
Shia LaBeouf som John McEnroe og Sverrir Gudnason som Björn Borg.
Simon Reynolds har skrevet boken Retromania om hvordan populærmusikken har stagnert fordi vekten av fortiden ligger som en elefant over nåtiden. Jeg har ikke lest den, men det har kollega Øyvind Berekvam, les omtale på Øyvinds blogg.
Hovedpoenget i Retromania er at tilgjengeligheten til kanonisert musikk fra fortiden, i form av strømmetjenester, YouTube og andre digitale kanaler, hindrer vår lyst til å oppdage nye ting. Tilgang, som skulle være et gode, blir i stedet en hemsko. Hvem gidder å pløye seg gjennom masse ny og ukjent musikk når hele Beatles-katalogen ligger på mobilen?
Vi forenkler verden for å klare å holde oversikten over den. Vi gir ting enkle merkelapper hvis vi kan slippe unna med det. Han fyren jeg ikke var så mye sammen med i klassen min på barneskolen? God å svømme. Hun som satt bak meg i norsktimene på ungdomsskolen? Blid. Kollegaen jeg bare var på nikk med i alle år før han gikk av med pensjon? Litt arrogant.
Jeg ble sittende og tenke på dette da jeg så Linda Eides fine NRK-serie Smæsj. Der forteller hun historien bak forskjellige idrettsgrener. Episoden om tennis lærte meg masse nytt, og kan ses på NRKs nett-tv. Det eneste klisjéfylte ved den var innledningen om – alle sammen nå! – Bjørn Borg og John McEnroes kamper i Wimbledon.
Borg og McEnroe var fantastiske spillere i en periode hvor sporten hadde større gjennomslag enn noen gang før og etter. Nelson Mandela skal etter sigende ha fulgt 1980-finalen på radio på cella si.
Men kom igjen, det er 31 år siden John McEnroe vant en Grand Slam-finale. Borg og McEnroe spilte 14 ganger mot hverandre. De har til sammen 18 Grand Slam-titler. Fine greier.
Det er likevel ingenting mot Rafael Nadal og Novak Djokovic, som har spilt 45 ganger mot hverandre, og har vunnet 24 Grand Slam-titler til sammen, og ingen av dem er utbrent i en alder av 25 (hei, Bjørn og John!).
Jeg gleder meg til neste generasjon tennisjournlister inntar mediehusene og tar sine barndomsminner med inn som referanser. Andre kan snakke seg varme om kontrastene mellom Borg og McEnroe, men jeg ser heller en YouTube-samling med det beste av Nadal og Djokovics kamper når som helst. Som dette poenget fra US Open-finalen 2011:
Hvorfor raller jeg om dette nå? Fordi Nadal møter Djokovic i London på lørdag, til semfinale i ATP-sluttspillet. Nadal har vunnet alle sine tre gruppekamper, også den betydningsløse siste gruppekampen mot David Ferrer. Nadal er senhøstens mest spennende spiller.
I år klarte endelig Djokovic å slå Nadal i French Open. Kan Nadal gi Djokovic en på trynet innendørs i London, som har vært Djokovics beste dekke de siste årene? Nadal har aldri vunnet ATP-sluttspillet. Slår han Djokovic i semifinalen, møter han enten Federer, Wawrinka eller Murray i finalen. Han har godt tak på dem alle.
En sein kveld kom jeg til å tenke på Hana Mandlikova. Jeg vet at hun vant et par Grand Slam-turneringer i Navratilova/Evert-epoken, men kan ikke huske å ha sett mye av hennes spill. Jeg ramlet oppi en oppsummering av US Open 1985, som Mandlikova vant etter at hun slo de to ovennevnte damene i semifinalen og finalen.
Alle vet at tennisen i dag er mye bedre enn for 30 år siden. Likevel; dette er tøffe klipp. Se hvordan både Mandlikova og Navratilova jager mot nettet:
Matchballen er fantastisk, Mandlikova må rygge sidelengs og slå en lav volley nesten bak seg, men styrer den skarpt diagonalt bort fra Navratilovas forehand.
Noen klipp fra herrefinalen også, den siste John McEnroe noen gang spilte. Ivan Lendl vant endelig US Open, i sin fjerde strake finale. Han holder på å sprekke av energi mellom poengene, de fleste av dem er skikkelige perler. Tennisen går raskere i dag, men Lendl hadde klart seg helt fint i 2015 med dagens utstyr. Sjekk backhanden han slår på 21:05.
I fem prosent av kampene vinner du uansett hva motstanderen gjør. I fem prosent av kampene spiller motstanderen uovervinnelig tennis. Det overveldende flertall av tenniskamper, 90 prosent, ligger et sted mellom disse ytterpunktene, ifølge Brad Gilbert. Han har metoder for å vinne dem.
Brad Gilbert? Eks-spiller, nå kjent som tv-kommentator på amerikanske kanaler, aldri hvilende twitrer og tidligere trener for Andre Agassi, Andy Roddick og Andy Murray. I vinterferien leste jeg hans bok Winning ugly.
Ugly. Jeg tenker umiddelbart på adjektivet som antonym til pretty, akkurat som Brad Gilbert ønsket. Han driter i vakker tennis. Han bryr seg ingenting om hvilke spillere som har stilige slag. Han driver med tennis for å vinne.
En innledende presisering: Winning ugly handler ikke om tjuvtriks, slik jeg trodde på forhånd. Brad Gilbert er ingen estetiker, men han er ikke ute etter å bryte eller tøye regler. Han har bare forakt til overs for hvordan Jimmy Connors, John McEnroe og (til dels) Ivan Lendl brukte sine dominerende posisjoner til å manipulere dommere i kamper hvor de spilte dårlig.
Det som skiller tennis fra for eksempel golf, er motstanden. Du trenger bare slå fyren på andre siden av nettet. Du trenger ikke spille perfekt, bare bedre enn motstanderen din. I golf kan du spille en strålende runde, men likevel tape turneringen fordi en annen spiller har sitt livs beste dag. Gilbert skriver mye om dette. I Andre Agassis selvbiografi Open skal du lese side 187, Gilberts monolog da Agassi ba om hjelp i 1994, da karrieren sto i stampe (min oversettelse):
Når du jager etter perfeksjon, når du gjør perfeksjon til det ultimate målet, vet du hva du gjør? Du jager noe som ikke finnes. Du gjør alle rundt deg ulykkelige. Du blir ulykkelig selv. Perfeksjon? Det skjer cirka fem ganger i året at du våkner og føler deg i perfekt slag, når du ikke kan tape mot noen, men det er ikke de fem gangene som gjør deg til tennisspiller. Eller menneske, for den saks skyld.
Gilberts metode er ganske enkel. Det handler kort sagt om å legge en plan for kampen man skal spille. Dessuten må du være klar til å gjøre endringer underveis. Når skal du endre en plan som ikke virker? Når du ligger under med et sett og et servebrudd, ifølge Gilbert. Passelig sta, men ikke ubøyelig.
Winning ugly av Brad Gilbert.
Noe av det vanskelige med alle former for sport er å observere seg selv utenfra mens man er midt i spillet. Innen tennis teller den evnen mer enn i andre idretter. Du har ingen trener som kommer ned og forteller deg at du må slutte å slå til motstanderens backhand, du må selv legge merke til at mønsteret er skadelig for deg. «Hvem gjør hva mot hvem?» er det grunnleggende spørsmålet du må stille deg underveis i kampen for å kunne tilpasse deg.
Tennis er et spill som avgjøres av feil. Du kan drive det langt ved bare å ha et solid grunnlinjespill, brukbar serve og god kondis. Brad Gilbert dyrker det som kalles prosenttennis, altså å velge den smarteste løsningen i hvert tilfelle. Han sammenligner det med en slange som klemmer luften gradvis mer og mer ut av offeret, ved konstant press. Og det er under press at du virkelig får se hvor mye en spillers slag er verdt.
Winning ugly fungerer på mange plan. Gilbert har vært i profftennisen siden tidlig 80-tall, men rådene han gir er myntet på amatører. Alle vil finne mange knep å plukke opp i boka. Mange av dem er selvsagte, men det er godt å bli minnet på dem: Øv på serven. Slå servereturen diagonalt tilbake. Unngå upressede feil. Vær skjerpet i de første gamene, for da er motstanderen gjerne ikke det.
Samtidig krydrer Gilbert boka med historier fra sin egen karriere, og kamper mot McEnroe, Boris Becker og Connors. Han virker såre fornøyd med å ha vært et irritasjonsmoment på ATP-touren. Winning ugly har flere sitater fra spillere som klager på slagene hans, men beundrer den mentale kapasiteten. Jeg måtte også flire av Gilberts åpenlyse glede over å snakke om hvor mye penger han har tjent på tennis («The bank doesn´t think I´m ugly»).
Brad Gilbert (og medforfatter Steve Jamison) kunne skapt en bokserie av filosofien sin, som gjelder på alle livets områder: Gjør godt forarbeid, ha en plan, se hvordan den slår ut og vær klar til å forandre den hvis den ikke virker. T. Timothy Gallwey har blitt mangemillionær på sin The inner game-serie, som begynte med tennisboka på 1970-tallet.
Leser du Winning ugly og The inner game of tennis, får du med deg mye. Ingen av dem handler om hvordan du holder racketen når du server eller hvor føttene skal peke når du slår en backhand. Tennis er minst 50 prosent mental anstrengelse.
Vi må ha med et klipp av Brad Gilbert selv i aksjon. Her spiller han mot Boris Becker i US Open 1987, en kamp han vant. (Lyden er dårlig, bildene funker.)
Om få dager begynner French Open, som er årets andre Grand Slam-turnering og den eneste som spilles på grus. Jeg kommer sterkt tilbake til den, men først må jeg skrive litt om vårens retro-føljetong i tennisverden: Selvbiografien til Jimmy Connors.
Jeg så aldri amerikaneren mens han var aktiv. Connors hadde sin storhetstid på 1970-tallet. Han ble overskygget av Björn Borg og John McEnroe i perioder, men vant US Open for fjerde og femte gang i 1982 og 1983. Dessuten nådde han semifinalen i samme turnering i 1991, 39 år gammel.
Bokomslaget til «The Outsider» av Jimmy Connors.
Amerikaneren er like kjent for å ha fjernet tennisen fra snobbestempelet sporten hadde. Connors bannet, kjeftet og gestikulerte på en måte som bare John McEnroe kunne matche. Dessuten ble Connors aldri en del av gjengen, han foretrakk å holde god avstand til alle, selv utenfor banen. Ingen bør bli overrasket over at Connors kalte selvbiografien sin for «The Outsider».
En kveld jeg vasket badet, hørte jeg Sports Illustrateds journalist Jon Wertheim intervjue Connors. Han er 60 nå, og ga en nøkternt framstilling av egen karriere. Avstanden til de andre, som han var så besatt av å holde? Bare for å maksimere sjansene til å vinne mest mulig, ifølge Connors. (Intervjuet kan du høre på SIs hjemmesider.)
Jeg har ikke lest boka, men kommer til å gjøre det når jeg har sjansen. De første anmeldelsene har kommet, og er varierende. Oregon Live skriver dette:
Jimmy Connors, in his new memoir «The Outsider,» calls Agassi «nothing but an act.» Because Connors doesn’t believe anyone can change. You are who you are. There’s no personal growth to be had, there’s only pushing forward, trying harder. (…) Thanks to «The Outsider,» we now know there wasn’t anything behind Jimbo’s angry-young-man bravado. He was a great tennis player, a driven tennis player — and that was it.
Den anmeldelsen setter fingeren på noe av problemet med selvbiografien som sjanger. I en episk fortelling (for eksempel filmmanus) skal hovedpersonen helst gå gjennom en forvandling. Rollefigurene skal være på et annet sted mentalt og i livet sitt når filmen slutter, enn i det den begynner. Hendelsene skal ha gitt dem ny innsikt, skal ha forandret dem.
Men forandrer vi oss, vi som ikke lever i et filmmanus? Njæh. Jeg er ikke sikker. Personligheten vår blir formet i barndom og oppvekst. Hvor mange går gjennom dype forandringer i personligheten sin etter fylte 25 år? Jeg spekulerer høyt her, men tror ikke det er vanlig. (Folk som vinner store pengepremier kommer tilbake til sitt vanlige lykkenivå etter en viss tid, mener jeg å ha hørt.) Det jeg har lest av tennisbiografier, bekrefter dette. Suksessen forandrer ikke kjernen av Sampras, Agassi eller McEnroe – personlighetene deres slipes ikke av alt de oppnår.
Så hvordan kan en selvbiografi da bli interessant, når den mangler forvandlingskraften som romanen og filmen streber etter? Kjendisbiografier trekker lesere fordi de kaster lys over episoder folk kjenner fra før. Jimmy Connors har mange sånne knyttet til seg. Den mest kjente er da Connors uteble fra Wimbledons 100-årsmarkering i 1977. Mange har tolket dette som Connors´ ypperste fåkkju-handling til tennisverden, mens han i virkeligheten ikke kunne komme på grunn av en skadet tommel.
Mest bråk rundt selvbiografien har det blitt på grunn av Connors´ avsløring av at hans daværende forlovede (og verdens beste damespiller) Chris Evert tok abort i 1974. Jeg har som sagt ikke lest boka, men skjønner ikke helt hvorfor han tar det med. Han har da også fått mye tyn for dette.
Nå har de store amerikanske spillerne fra de siste 40 årene skrevet sine selvbiografier, og slik er de:
Andre Agassi sin «Open» er den mest velskrevne, men også den klart mest sutrete og den som stiller forfatteren i et dårligst lys.
Pete Sampras´ bok «A champion´s mind» har de beste analysene av tennis, og er nok litt tørr (som mannen selv).
John McEnroes «Serious» er litt tam i forhold til mannen selv.
Boris Becker (ikke amerikansk) skrev «The Player» for noen år siden, og den var fort glemt.
