Adios, Conchita

Conchita Martinez legger opp. 34-åringen har vært plaget av skader – og stupende ranking – i flere år nå.

Det er klart jeg kommer til å savne henne. Den stadige klagingen på ballguttene og -jentene. Masingen om å få serve med akkurat den ballen og ikke den andre. De skyhøye lompene som hun kunne slå i timevis på grusen. Servene i 50 km/t. Den konstante utstrålingen av tilværelsens smertefulle virkelighet.

Ja, det blir tungt. Men jeg får ta tiden til hjelp, så går det kanskje over.

En ettermiddag med zapperen

I en perfekt verden hadde jeg hatt fri i 14 dager nå, hvor jeg skrudde døgnet til New York-tid og så alt av tennis på Eurosport. Det er dessverre ikke situasjonen (og ærlig talt hadde jeg vel blitt litt lei). Nå er tv-tennis en av mange ettermiddagsaktiviteter, sammen med grøt-mating, bleieskift og kone med litt andre tv-preferanser.

Med andre ord: Ikke allverdens jeg har fått sett. Disse kampene var jeg innom i dag:

  • Serena Williams – Yung-Jan Chang. Serena mange gir under toppform, og hadde ingen problemer. Under kampen kom jeg til å tenke på om Martina Hingis noen gang slo så hardt som den taiwanske jenta. Spillet har utviklet seg, Williams-søstrene er ikke lenger i en kraftklasse for seg.
  • Rafael Nadal – Bobby Reynolds. Nadal sin forehand er kanskje det største og mest stabile våpenet på ATP-touren akkurat nå. Samtidig viste kampen mot Reynolds svakhetene til Nadal på hardcourt. Spanjolen sto laaangt bak grunnlinjen selv på andreserven, og overlot initiativet til Reynolds i stor grad.
  • Richard Gasquet – Alberto Martin. Gasquet har skulderparti som en flaske, men får kraft i slagene med sin nydelige teknikk. Bra allround-spiller, slår flatt og likevel kontrollert. Backhanden en av de lekreste som slås med en hånd, på høyde med Federer og Gaudio sine. Venter på det store gjennombruddet.