Om få dager begynner French Open, som er årets andre Grand Slam-turnering og den eneste som spilles på grus. Jeg kommer sterkt tilbake til den, men først må jeg skrive litt om vårens retro-føljetong i tennisverden: Selvbiografien til Jimmy Connors.
Jeg så aldri amerikaneren mens han var aktiv. Connors hadde sin storhetstid på 1970-tallet. Han ble overskygget av Björn Borg og John McEnroe i perioder, men vant US Open for fjerde og femte gang i 1982 og 1983. Dessuten nådde han semifinalen i samme turnering i 1991, 39 år gammel.
Amerikaneren er like kjent for å ha fjernet tennisen fra snobbestempelet sporten hadde. Connors bannet, kjeftet og gestikulerte på en måte som bare John McEnroe kunne matche. Dessuten ble Connors aldri en del av gjengen, han foretrakk å holde god avstand til alle, selv utenfor banen. Ingen bør bli overrasket over at Connors kalte selvbiografien sin for «The Outsider».
En kveld jeg vasket badet, hørte jeg Sports Illustrateds journalist Jon Wertheim intervjue Connors. Han er 60 nå, og ga en nøkternt framstilling av egen karriere. Avstanden til de andre, som han var så besatt av å holde? Bare for å maksimere sjansene til å vinne mest mulig, ifølge Connors. (Intervjuet kan du høre på SIs hjemmesider.)
Jeg har ikke lest boka, men kommer til å gjøre det når jeg har sjansen. De første anmeldelsene har kommet, og er varierende. Oregon Live skriver dette:
Jimmy Connors, in his new memoir «The Outsider,» calls Agassi «nothing but an act.» Because Connors doesn’t believe anyone can change. You are who you are. There’s no personal growth to be had, there’s only pushing forward, trying harder. (…) Thanks to «The Outsider,» we now know there wasn’t anything behind Jimbo’s angry-young-man bravado. He was a great tennis player, a driven tennis player — and that was it.
Den anmeldelsen setter fingeren på noe av problemet med selvbiografien som sjanger. I en episk fortelling (for eksempel filmmanus) skal hovedpersonen helst gå gjennom en forvandling. Rollefigurene skal være på et annet sted mentalt og i livet sitt når filmen slutter, enn i det den begynner. Hendelsene skal ha gitt dem ny innsikt, skal ha forandret dem.
Men forandrer vi oss, vi som ikke lever i et filmmanus? Njæh. Jeg er ikke sikker. Personligheten vår blir formet i barndom og oppvekst. Hvor mange går gjennom dype forandringer i personligheten sin etter fylte 25 år? Jeg spekulerer høyt her, men tror ikke det er vanlig. (Folk som vinner store pengepremier kommer tilbake til sitt vanlige lykkenivå etter en viss tid, mener jeg å ha hørt.) Det jeg har lest av tennisbiografier, bekrefter dette. Suksessen forandrer ikke kjernen av Sampras, Agassi eller McEnroe – personlighetene deres slipes ikke av alt de oppnår.
Så hvordan kan en selvbiografi da bli interessant, når den mangler forvandlingskraften som romanen og filmen streber etter? Kjendisbiografier trekker lesere fordi de kaster lys over episoder folk kjenner fra før. Jimmy Connors har mange sånne knyttet til seg. Den mest kjente er da Connors uteble fra Wimbledons 100-årsmarkering i 1977. Mange har tolket dette som Connors´ ypperste fåkkju-handling til tennisverden, mens han i virkeligheten ikke kunne komme på grunn av en skadet tommel.
Mest bråk rundt selvbiografien har det blitt på grunn av Connors´ avsløring av at hans daværende forlovede (og verdens beste damespiller) Chris Evert tok abort i 1974. Jeg har som sagt ikke lest boka, men skjønner ikke helt hvorfor han tar det med. Han har da også fått mye tyn for dette.
Nå har de store amerikanske spillerne fra de siste 40 årene skrevet sine selvbiografier, og slik er de:
- Andre Agassi sin «Open» er den mest velskrevne, men også den klart mest sutrete og den som stiller forfatteren i et dårligst lys.
- Pete Sampras´ bok «A champion´s mind» har de beste analysene av tennis, og er nok litt tørr (som mannen selv).
- John McEnroes «Serious» er litt tam i forhold til mannen selv.
- Boris Becker (ikke amerikansk) skrev «The Player» for noen år siden, og den var fort glemt.