Åtte strake for Federer

Denne saken handler om French OpenJeg tar en kjapp pause fra mine selvsette kamper fra Roland Garros for å smette inn denne lille faktaopplysningen: Roger Federer har nå nådd semifinalen eller bedre i åtte strake Grand Slam-turneringer. Denne artikkelen på Yahoo har mer, men ikke opplysninger om hvem som er bedre enn Federer i antall strake semifinaler. Jeg har en mistanke om at det er Ivan Lendl.

Fantastiske slag, del 14: Agassi sin backhand

– A forehand and a haircut, var Ivan Lendls klassiske beskrivelse av Andre Agassi da amerikaneren gjorde seg kjent for 20 år siden. Jeg synes backhanden til Agassi er enda bedre.

Mike Agassi visste hva han gjorde da han hengte en tennisball over vogga til sønnen, og da han fikk lille Andre til å slå tusenvis av baller fra grunnlinjen i Las Vegas. Andre Agassi har et av de reneste treffene på ballen i tennishistorien. Forehand, bachand og servereturer slår han så uanstrengt at det er en nytelse å se på. Selv for meg, som synes selve fyren er litt for slitsom.

Dette skal handle om backhanden til Agassi, som er en oversett, men viktig del av spillet hans. Mindre blendende enn forehanden og servereturen, men mer stabil. Agassi tar ballen utrolig tidlig, han slår den nærmest på halvsprett. Backhanden til Agassi er et aggressivt slag. Ikke på den måten at han prøver å sette masse vinnerslag med den, nei, han bruker backhanden til å presse motstanderen ut av stilen.

Agassi kan slå langs linjen og diagonalt. En annen spesialitet er den korte krossede backhanden, som drar motstanderen langt ut av banen. Passeringsslagene fra Agassi sin backhandside er sylkvasse.

Ingen har et bedre blikk for spillet og ballen enn Andre Agassi. Derfor er det et mysterium for meg at han er såpass hjelpeløs ved nettet, og at han aldri lærte seg å serve bedre. Hadde han gjort det, kunne han vært på legendenivået til Pete Sampras.

Video: Mest forehand, men også en backhand. Smooth, alt sammen.

Tapte muligheter

John McEnroe vant nylig en double-tittel sammen med Jonas Bjørkman, 47 år gammel. Dermed har han 77 singletitler og 78 i double. Utrolig imponerende.

McEnroe er som haien: Han må stadig være i bevegelse for å holde seg i live. Han elsker oppmerksomhet og har mange meninger om dagens tennis. Likevel synes jeg det er noe trist over mannens enorme behov for å spille tennis på toppnivå (i double, vel å merke).

Det har aldri vært noe større tennistalent enn McEnroe. At han bare fikk sju Grand Slam-titler (3 Wimbledon, 4 US Open) forteller om spolerte sjanser. McEnroe hadde kanskje tidenes beste tennisår i 1984, da han kun tapte tre kamper. I stedet for å holde trykket og ta enda flere titler de neste årene, lente McEnroe seg tilbake. En kombinasjon av ekteskapsproblemer, Ivan Lendl på oppadgående, sviktende motivasjon og for mye partyliv utenfor banen, førte McEnroe ut av tennistoppen.

Da hjelper det lite at han spiller bedre tennis enn noen 47-åring har gjort før. McEnroes mulighet til å bli tidenes beste spiller kommer aldri tilbake.

Bortkastet time foran skjermen

Film:
Legends of tennis
OVC Media

Tennisavdelingen på norske biblioteker er et sørgelig syn. Selv på gode Stavanger bibliotek består den bare av en biografi om Andre Agassi (skrevet da han var i begynnelsen av 20-årene, og derfor ganske verdiløs), en bok om Martina Navaratilova og noen instruksjonsbøker fra 70-årene.

Likevel kikker jeg innom av og til, for å se om det har skjedd noe med utvalget siden sist. Og det hadde det denne uken. Filmen Legends of tennis så lovende ut. På coveret lokkes det med Borg, Agassi og Lendl, og jeg gledet meg stort til å putte disken i DVD-spilleren.

Det ble kjapt klart at filmen heller burde blitt kalt Gamle gubber mimrer om hvor bra alt var før. Filmen følger Roy Emerson, Rod Laver, Ilie Nastase og andre gamle storheter (du kan google dem hvis navnene er ukjente for deg) under Canadian Open 1989, hvor de spiller kosetennis ved siden av den ordentlige turneringen. De mener selvsagt at alt var mye bedre før, de var kamerater alle mann, det var mindre penger og prestisje, spillerne hadde det mer gøy med sporten sin osv.

I 1989 var Lendl, Agassi, Becker og Edberg de største stjernene. Lendl får vi bare se i glimt på trening (!), og Agassi gir ett svar mens han går på vei til trening. Borg og McEnroe dukker opp i 20 sekunder hver. Forhåndsreklamen er med andre ord bare vås.

Det meste av tiden går med til intervjuer med de pensjonerte spillerne. Jeg skulle gjerne sett flere klipp som viser hvor gode folk som Laver og Lew Hoad var, men det er vanskelig å få noe inntrykk av det når vi nesten bare får se dem som 60-åringer.

Av aktive spillere i 1989 er det Yannick Noah og Tim Mayotte (hvem?) som snakker mest. Det er tydelig at produsentene ikke har fått de store navnene til å snakke, og etter å ha sett filmen, kan jeg ikke klandre Agassi & co. Filmen henger ikke sammen, og plages av 80-tallsmuzak som ligger konstant i bakgrunnen.

Konklusjon: Dropp denne.

2006 blir et fint tennisår

Jeg vet om mange spillere som hadde droppet sesongavslutningen dersom de hadde hatt en halvskadet fot. Roger Federer (bildet) er ikke en av dem. Han spilte finalen i ATP-sluttspillet, som han tapte i fem sett mot David Nalbandian.

Tapet er slett ikke noe å være flau over. Nalbandian er en spiller som knekker enhver motstander som ikke er 100 prosent i slag. Federer mistet sjansen til å kopiere Ivan Lendls tre sluttspill-pokaler på rad (1985-87), John McEnroes seiersprosent fra 1984 og sjansen til sin 12.tittel for 2005. Og rekken av finaleseiere på rad (24?) ble brutt.

Men likevel, jeg tror ikke Federer er altfor nedbrutt. Nå har han god tid på seg til å forberede neste sesong, sultnere enn på lenge. Presset knyttet til rekken av finaleseire er borte. Etter tapet for Nalbandian uttalte han at Wimbledon, French Open og førsteplass på rankingen er det viktigste neste sesong. Fornuftige mål.

Jeg tror Federer kommer til å spille mindre i mellomperiodene enn han har gjort i år. Mellom Australian Open og Indian Wells i mars er det mye labre turneringer. Det samme gjelder perioden mellom Indian Wells og French Open. Hvis Federer er lur, holder det med 2-3 grusturneringer, to er sannsynligvis nok hvis formen er god.

Men personlig stolthet er selvsagt alltid en faktor, og hvis Nadal begynner å spise poeng tidlig neste år, kan det hende at Federer spiller mer enn planlagt for å holde topplasseringen.

Nadal blir også et spenningsmoment i 2006. Nå er han spilleren som alle vil slå, ved siden av Federer. Nadal har en energikrevende stil, og har allerede slitt med en del skader.

Så er det resten: Roddick og Hewitt (bildet) har etablert seg i topp 10 for lengst, men ser ut til å være over toppen. Safin er som alltid ustabil. Agassi blir 36 neste år.

Årets stjerneskudd Ljubicic har nok hatt sine minutter i rampelyset, neste år kommer det noen andre halvgamle spillere og får en uventet god sesong. Spennende også å følge britiske Andy Murray, som ganske sikkert blir «Britain’s number one» i løpet av 2006.

10-10

Rafael Nadal vant finalen i China Open, og har dermed 10 titler i år. Det samme har Roger Federer. Federer har to slams og derfor mer kvalitet over sine titler. Såvidt jeg husker er åtte av Nadals seire kommet på grus, og det hever ikke akkurat kvaliteten på seiersrekka.

Likevel, hvis noen i fjor hadde sagt at Federer ville vinne 10 titler i år, hadde nok mange godtatt det. Men hvis noen hadde spådd ti titler til en annen spiller, haddee de blitt erklært lettere forstyrret. Hvis noen hadde spådd at Rafael Nadal ville være denne andre spilleren med 10 titler, hadde de blitt lagt i reimer.

Bare 19 år gammel har Nadal vist seg som en kanongod spiller under press. Federer har ennå ikke funnet helt ut hvordan han skal slå Nadal, selv ikke på hardcourt. Det blir spennende å se om de møtes igjen i år, kanskje skjer det i ATP-sluttspillet. Hvis vi er heldige, kan de møtes to ganger. Turneringen spilles jo med to gruppespill først, deretter semifinaler.

Mye rart skal skje om Nadal slutter året som nummer én, men uansett er det forfriskende med to spillere så langt foran de andre. Det gir i det minste et skinn av konkurranse om tittelen Verdens beste spiller.

(Sist gang to spillere vant 10 titler samme sesong, var da Ivan Lendl og John McEnroe gjorde det i 1981.)

Tigergutt i tennisland

Becker selv framstår som en blanding av Tigergutt (”tigergutter kan alt”) i en kynisk verden og en bortforklarende sytepave.

★★☆☆☆

Jeg har vært på ferie i Oslo. Ethvert besøk i hovedstaden betyr en tur til Tanum bokhandel, tennisavdelingen. Det er bare en hylle, og som regel har de ingenting av interesse. Men denne gang fant jeg selvbiografien til Boris Becker, som jeg pløyde gjennom på tre-fire dager.

Boris Becker The PlayerBoris Becker er den største tyske kjendisen de siste 20 årene. Selv folk uten interesse for tennis kjenner navnet. Det virker som Becker (og hans to medforfattere) har skrevet for kjendisgribbene der ute, og ikke tennisfansen. Skuffende, særlig når han kaller boken for The Player.

Det er nemlig lite om spilleren Boris Becker i denne boka. Kampene og motstanderne blir beskrevet i bisetninger. Han er sparsom med rosen, har lite til overs for Ivan Lendl, og synes Stefan Edberg er en kjekk kar. Boris Becker har spilt i mange legendariske kamper (sju Wimbledon-finaler, ATP-sluttspillet 1996 mot Sampras, Wimbledon-semifinalen mot Agassi i 1995 og mange andre). Dem hadde det vært gøy å lese mer om.

I stedet preiker Becker i det endeløse om eldgamle konflikter med trenere. Om kjendiser han har møtt, folk som har lurt ham, foreldrene sine, Muhammad Ali (platt og uinteressant) og ikke minst skilsmissen. Det meste er gjespende kjedelig, og tittelen «The Player» blir ekstra tåpelig.

Becker selv framstår som en blanding av Tigergutt (”tigergutter kan alt”) i en kynisk verden, og som en bortforklarende sytepave. Alle Beckers største nederlag blir bortforklart med utenomsportslige forhold eller skader. I lengden er det irriterende å lese. Becker er like sta i etterkant av karrieren som han var da han var midt i den.

Det beste kapittelet viser hva denne boken kunne vært. Becker skriver med innsikt og kritisk sans om sin landsmann Michael Stich (Wimbledon-vinner 1991). Bare synd at det er langt mellom slike lyspunkt i Becker selvbiografi.

Halvkjedelig og selvpiskende fra McEnroe

De fleste selvbiografier stiller forfatteren i et mye bedre lys enn vedkommende fortjener. John McEnroe går til den motsatte ytterkanten i sin livsfortelling, som kom ut i 2002.

McEnroe har aldri forlatt tennisen, i motsetning til sine samtidige Bjørn Borg og Jimmy Connors har han vært i rampelyset sammenhengende siden slutten av 1970-tallet. Boka bærer preg av McEnroes ønske om å være alt på en gang: sportens vismann, A-kjendis og biograf.

Kombinasjonen er bare passelig vellykket. McEnroe er sjokkerende fri for refleksjon over sin egen karriere, andre steder stiller han seg i mye dårligere lys enn nødvendig.

De største kampene hans blir forbigått med noen selvfølgeligheter («I think Jimmy was just a little flat that day» om kanskje tidenes mest imponerende forestilling holder liksom ikke), det eneste unntaket er French Open-finalen i 1984, som har tapte mot Lendl. En spiller som forøvrig får altfor mye tyn i McEnroes bok. Den gamle grinebiteren har fortsatt unnskyldninger for alle sine tapte kamper.

Det hadde vært interessant å høre om McEnroes strategier på banen, for ingen har verken før eller senere spilt som ham. Eller teknikken, som bryter med de fleste instruktørers formaninger.

I stedet er det mye jabbing om problemer i ekteskapet, skuespillere han treffer på fest på 80-tallet, tv-jobbing og så videre. McEnroe og medforfatter James Kaplan dilter gjennom McEnroes liv fra ca. 1977, og i siste halvdel skjer det lite som interesserer andre enn den harde McEnroe-fansen. Skildringen av 11. september 2001 i New York er selvsentrert til det kvalmende.

Grei lesning en kjedelig søndag, men ikke forvent noen litterær bakoversveis.

«Serious» finnes på blant annet Amazon.com til en latterlig lav pris, og du finner den nok på hovedstadens beste bokhandler også. Originaltittelen var «You can not be serious», som gir mye mer mening, og forsidebildet var også mye kulere originalt (se til høyre).