John McEnroe: In the realm of perfection

(Jeg holdt innledningen til visningen av filmen John McEnroe: In the realm of perfection på Kapittel-festivalen 2019 på Sølvberget i Stavanger.)

John McEnroe: In the realm of perfection
John McEnroe: In the realm of perfection

«Velkommen til Kapittel-film! Vi skal øyeblikkelig vise «John McEnroe: In the realm of perfection».

Temperament og Björn Borg

Det er to grunner til at alle har hørt om John McEnroe. To grunner til at det skrives bøker av denne typen: “Being John McEnroe”, som er en (over)ambisiøs  psykoanalyse av McEnroe og hans tid.

Den ene grunnen heter temperament.

Den andre grunnen heter Björn Borg.

Ja, McEnroe ble sint til tider.

Ja, han spilte noen berømte kamper mot Björn Borg.

Sånn. Ferdig. Nå kan vi gå forbi klisjéene.

Hva er storhet?

John McEnroe er tidenes største tennisspiller.

Statistikerne blant dere holder allerede på å lette i salen, klare til å arrestere meg med en haug tall. Ja da, jeg vet at McEnroe bare har sju Grand Slam-titler mot 20 for Roger Federer, 19 for Rafael Nadal, 16 for Novak Djokovic og så videre. Jeg vet at McEnroe ikke var ranket nummer én i så mange uker som Pete Sampras. Ivan Lendl var bedre trent, Björn Borg mer mystisk, Jimmy Connors mer elsket av sine egne og så videre. Og da har jeg ikke engang nevnt Steffi Graf eller Serena Williams.

Likevel. Tall, popularitet og utmerkelser er ikke alt. I så fall kunne vi sagt at Bjørnson var en større forfatter enn Ibsen fordi bare Bjørnson av de to fikk Nobelprisen i litteratur. At Joseph Haydn var en større komponist enn Mozart fordi han skrev 104 symfonier mot Mozarts 41. Apropos Mozart: Da Tom Hulce skulle spille Mozart i filmen fra 1984, brukte han nettopp McEnroe som modell for rollen som det plagede geniet.

Nei, McEnroe er størst fordi de beste idrettsutøverne skal vise oss det sublime, det ekstreme nivået av utenomjordisk talent. Intet menneske har tatt den fysiske kunstformen tennis til et så absurd høyt nivå som John McEnroe gjorde i 1984.

Energiøkonomisering

Mange av beste idrettsutøverne har en egen, effektiv signatur, som om de knapt bruker krefter. Tenk på Thomas Alsgaards ruslende skitur til gull på 30 kilometer under OL 1994. Lionel Messi som tasser rundt på banen, uinteressert helt til han eksploderer. Anja Andersen som knapt så ut til å bruke krefter når hun slengte håndballen i mål.

John McEnroe hadde dette samme minimalistiske ved seg. McEnroes serve begynte riktig nok med ryggen mot nettet, men det var det eneste tungvinte han gjorde. Ellers var han energiøkonomisk til det ekstreme. Han slo forehand og backhand fra albuen og ned, helt annerledes enn maskineriet som Ivan Lendl og Björn Borg satte i verk for hvert slag. Han var som en katt ved nettet, og ingen har lest spillet bedre. Som for de andre enerne i sport, hadde McEnroe en teknikk jeg neppe tror blir lært bort av dagens tennistrenere. Til det var McEnroes teknikk for særegen og barokk.

For mange vil John McEnroe alltid være han sinte fyren som spilte mot Björn Borg. Og ja, McEnroe var sint, men han var ikke en egoist: McEnroe vant i sin karriere 78 titler i double. Han vant lagturneringen Davis Cup fem ganger med sine medspillere fra USA. John McEnroe spilte europeisk fotball i barndommen, og savnet kameratskapet på banen når han sto med racketen alene på tennisbanen. For som vi skal se, tennisbanen er et ensomt sted, og det er ingen steder å gjemme seg hvis det går dårlig og du spiller single.

Filmen vi nå skal se, er om den nest mest berømte kampen John McEnroe spilte. (Den mest berømte er Wimbledon-finalen i 1980 mot Borg). I 1984 møtte McEnroe Ivan Lendl i finalen av French Open, som er årets andre Grand Slam-turnering. Julien Faraut har brukt opptakene som Gil de Kermadec gjorde i Paris denne sommeren til å lage et helt spesielt portrett av en tennisspiller som vi ikke kommer til å se maken til.

82-3

Okei da, vi kan bruke litt tall likevel, hvis dere liker sånt. Totalt vant McEnroe 13 turneringer dette året. Han vant de 42 første kampene han spilte, i hele året vant han 82 kamper og tapte 3. Det i en sport med en 11 måneder lang sesong, som spilles over hele verden, på fire vidt forskjellige underlag. Ingen, verken Roger Federer, Rafael Nadal eller Novak Djokovic har hatt et lignende år.

David Foster Wallace sa det

Hvis du leser McEnroes selvbiografi, blir bildet et annet. Der er året 1984 er fullt av tvil, personlige problemer, kjendiser han møter og krangling med andre spillere. Mange mener at Wimbledon-finalen som McEnroe spilte mot Jimmy Connors det året er den beste tennisen som er spilt av noe menneske. I McEnroes selvbiografi nevner han knapt den kampen. Hans forklaring på seieren, hvor han vant 6-1, 6-1, 6-2: “Jimmy was just a little flat that day.”

Alle idrettsfolks selvbiografier er kjedelige, i alle fall hvis du som leser har lyst å vite hvordan de klarte å gjøre det de gjorde. David Foster Wallace sier det presist i et essay fra 1992: “Det kan godt hende at vi tilskuere, som ikke er guddommelig begavet som utøverne, er de eneste som virkelig kan se og artikulere talentet som er nektet oss. Og at de som er født idrettslige genier må være blinde og døve for dette talentet – ikke fordi døvhet og blindhet er prisen for denne gaven, men fordi de er selve essensen.”

I 1984 så Gil de Kermadec for oss med sine kameraer, da John McEnroe spilte finale i French Open. Julien Faraut gikk til hvelvene og skapte filmen vi nå skal se.

God fornøyelse.»

Jeg tror fortsatt ikke Jimmy Connors´ 109 singletitler kommer til å bli passert

Jimmy Connors (Wikimedia)Rafael Nadal og Roger Federer skrudde klokka tilbake i 2017. De vant to Grand Slam-turneringer hver, og Nadal var tilbake i mesterlig grusform. Med deres oppsving ble det igjen interessant å se på en statistikk som det er vanskelig å bedømme viktigheten av: Antall singletitler. Det blir litt som å vinne World Cup-renn i vintersport: All verdens seire der er mye mindre verd enn OL-gull.

Jimmy Connors topper listen, og kommer antakelig til å gjøre det så lenge jeg lever. Selv om Federer passerte Ivan Lendl og nå står med 95 titler, tviler jeg på om han kommer opp på Connors´ antall. Jeg tror heller ikke det er så interessant for Federer. Det finnes ikke et fornuftig menneske på denne planet som holder Connors over Federer merittmessig med henvisning til de 109 titlene.

Statistikken over de mestvinnende spillerne blir mest interessant når de plottes med tidspunktene for når de vant titlene sine. Det er lett å lese forskjellene mellom tennisen før og nå i denne grafiske framstillingen:

ATP-titler etter når spillerne vant dem.
ATP-titler etter når spillerne vant dem.

Legg merke til dette:

  • De fleste spillerne har sine beste år tidlig i 20-årene, med unntak av Novak Djokovic, som først skyter fart på statistikken når han kommer til 23-årsalderen.
  • Björn Borgs tennisliv er og blir fascinerende. Så mye som han vant i begynnelsen av karrieren, er det nesten forståelig at han var utbrent midtveis i 20-årene.
  • Forskjellen mellom før og nå er lett å se i kurvene til Connors, McEnroe og Borg. Det året Borg fylte 18 år, vant han åtte singletitler. Kan du se for deg at noe lignende skal skje i 2018? Selvsagt ikke.
  • Tidligere flatet kurvene ut når spillerne fylte 30. Se på Lendl, Sampras og McEnroe sine linjer – etter fylte 30 hadde de ikke mye igjen i tanken.
  • Jeg er blant dem som tvilte på om Federer kom til å ta igjen Ivan Lendls 94 singletitler. Federer klarte det i år, og har bare Connors foran seg. Federer har sagt han skal spille et par år til, men jeg tror det er urealistisk at han skal vinne like mye de neste årene som han har gjort i å.
  • Nadal følger Federer som en skygge.  Nadal har 75 titler som 31-åring. Federer hadde 76 på samme tidspunkt i karrieren.
  • Alexander  Zverev (20) er verdens beste unge spiller. Han har seks titler til nå i karrieren. Det er mer enn Connors, Federer og Lendl hadde på den alderen.






En helt uaktuell oppdatering: US Open 1985

En sein kveld kom jeg til å tenke på Hana Mandlikova. Jeg vet at hun vant et par Grand Slam-turneringer i Navratilova/Evert-epoken, men kan ikke huske å ha sett mye av hennes spill. Jeg ramlet oppi en oppsummering av US Open 1985, som Mandlikova vant etter at hun slo de to ovennevnte damene i semifinalen og finalen.

Alle vet at tennisen i dag er mye bedre enn for 30 år siden. Likevel; dette er tøffe klipp. Se hvordan både Mandlikova og Navratilova jager mot nettet:

Matchballen er fantastisk, Mandlikova må rygge sidelengs og slå en lav volley nesten bak seg, men styrer den skarpt diagonalt bort fra Navratilovas forehand.

Noen klipp fra herrefinalen også, den siste John McEnroe noen gang spilte. Ivan Lendl vant endelig US Open, i sin fjerde strake finale. Han holder på å sprekke av energi mellom poengene, de fleste av dem er skikkelige perler. Tennisen går raskere i dag, men Lendl hadde klart seg helt fint i 2015 med dagens utstyr. Sjekk backhanden han slår på 21:05.

 

Winning ugly: Perfeksjon er bortkastet, bare vær bedre enn motstanderen

I fem prosent av kampene vinner du uansett hva motstanderen gjør. I fem prosent av kampene spiller motstanderen uovervinnelig tennis. Det overveldende flertall av tenniskamper, 90 prosent, ligger et sted mellom disse ytterpunktene, ifølge Brad Gilbert. Han har metoder for å vinne dem.

Brad Gilbert? Eks-spiller, nå kjent som tv-kommentator på amerikanske kanaler, aldri hvilende twitrer og tidligere trener for Andre Agassi, Andy Roddick og Andy Murray. I vinterferien leste jeg hans bok Winning ugly.

Ugly. Jeg tenker umiddelbart på adjektivet som antonym til pretty, akkurat som Brad Gilbert ønsket. Han driter i vakker tennis. Han bryr seg ingenting om hvilke spillere som har stilige slag. Han driver med tennis for å vinne.

En innledende presisering: Winning ugly handler ikke om tjuvtriks,  slik jeg trodde på forhånd. Brad Gilbert er ingen estetiker, men han er ikke ute etter å bryte eller tøye regler. Han har bare forakt til overs for hvordan Jimmy Connors, John McEnroe og (til dels) Ivan Lendl brukte sine dominerende posisjoner til å manipulere dommere i kamper hvor de spilte dårlig.

Det som skiller tennis fra for eksempel golf, er motstanden. Du trenger bare slå fyren på andre siden av nettet. Du trenger ikke spille perfekt, bare bedre enn motstanderen din. I golf kan du spille en strålende runde, men likevel tape turneringen fordi en annen spiller har sitt livs beste dag. Gilbert skriver mye om dette. I Andre Agassis selvbiografi Open skal du lese side 187, Gilberts monolog da Agassi ba om hjelp i 1994, da karrieren sto i stampe (min oversettelse):

Når du jager etter perfeksjon, når du gjør perfeksjon til det ultimate målet, vet du hva du gjør? Du jager noe som ikke finnes. Du gjør alle rundt deg ulykkelige. Du blir ulykkelig selv. Perfeksjon? Det skjer cirka fem ganger i året at du våkner og føler deg i perfekt slag, når du ikke kan tape mot noen, men det er ikke de fem gangene som gjør deg til tennisspiller. Eller menneske, for den saks skyld.

Gilberts metode er ganske enkel. Det handler kort sagt om å legge en plan for kampen man skal spille. Dessuten må du være klar til å gjøre endringer underveis. Når skal du endre en plan som ikke virker? Når du ligger under med et sett og et servebrudd, ifølge Gilbert. Passelig sta, men ikke ubøyelig.

Winning ugly av Brad Gilbert.
Winning ugly av Brad Gilbert.

Noe av det vanskelige med alle former for sport er å observere seg selv utenfra mens man er midt i spillet. Innen tennis teller den evnen mer enn i andre idretter. Du har ingen trener som kommer ned og forteller deg at du må slutte å slå til motstanderens backhand, du må selv legge merke til at mønsteret er skadelig for deg. «Hvem gjør hva mot hvem?» er det grunnleggende spørsmålet du må stille deg underveis i kampen for å kunne tilpasse deg.

Tennis er et spill som avgjøres av feil. Du kan drive det langt ved bare å ha et solid grunnlinjespill, brukbar serve og god kondis. Brad Gilbert dyrker det som kalles prosenttennis, altså å velge den smarteste løsningen i hvert tilfelle. Han sammenligner det med en slange som klemmer luften gradvis mer og mer ut av offeret, ved konstant press. Og det er under press at du virkelig får se hvor mye en spillers slag er verdt.

Winning ugly fungerer på mange plan. Gilbert har vært i profftennisen siden tidlig 80-tall, men rådene han gir er myntet på amatører. Alle vil finne mange knep å plukke opp i boka. Mange av dem er selvsagte, men det er godt å bli minnet på dem: Øv på serven. Slå servereturen diagonalt tilbake. Unngå upressede feil. Vær skjerpet i de første gamene, for da er motstanderen gjerne ikke det.

Samtidig krydrer Gilbert boka med historier fra sin egen karriere, og kamper mot McEnroe, Boris Becker og Connors. Han virker såre fornøyd med å ha vært et irritasjonsmoment på ATP-touren. Winning ugly har flere sitater fra spillere som klager på slagene hans, men beundrer den mentale kapasiteten. Jeg måtte også flire av Gilberts åpenlyse glede over å snakke om hvor mye penger han har tjent på tennis («The bank doesn´t think I´m ugly»).

Brad Gilbert (og medforfatter Steve Jamison) kunne skapt en bokserie av filosofien sin, som gjelder på alle livets områder: Gjør godt forarbeid, ha en plan, se hvordan den slår ut og vær klar til å forandre den hvis den ikke virker. T. Timothy Gallwey har blitt mangemillionær på sin The inner game-serie, som begynte med tennisboka på 1970-tallet.

Leser du Winning ugly og The inner game of tennis, får du med deg mye. Ingen av dem handler om hvordan du holder racketen når du server eller hvor føttene skal peke når du slår en backhand. Tennis er minst 50 prosent mental anstrengelse.

Vi må ha med et klipp av Brad Gilbert selv i aksjon. Her spiller han mot Boris Becker i US Open 1987, en kamp han vant. (Lyden er dårlig, bildene funker.)

Noen rekorder betyr mindre enn andre

Roger Federer vant sin kamp nummer 1000 på ATP-touren da han slo Milos Raonic i finalen av Brisbane-turneringen. Federers 1000-jubileum ble markert med pompøs musikk og hyllest på ATPs hjemmesider.

Ivan Lendl (Wikimedia)
Ivan Lendl (Wikimedia).

Bare Ivan Lendl (1071) og Jimmy Connors (1253) har vunnet flere profesjonelle singlekamper for menn. Etter finalen begynte skriveriene om hvor sannsynlig det er at Federer tar dem igjen. Mitt svar er 1) kanskje Lendl, men ikke Connors og 2) hvem bryr seg?

1) Federer kommer ganske sikkert til å passere Ivan Lendls 1071 seire. Neppe i år, men i 2016. Federer har de siste årene vunnet 73, 45, 71, 64, 65, 61 og 66 kamper. Da teller jeg bakover fra 2014-sesongen til 2008 (et sted må man jo slutte). Det gir et snitt på 63 seire i året. Federer ligger nå 253 bak Connors sine 1253 seire. Hvis han fortsetter å vinne i samme tempo som før, må han spille i fire år til. Federer blir 34 i år. Selv om han har vært skadefri og sulten hittil i karrieren, kan vi neppe forvente at han vinner like mye de neste årene – og jeg tviler på om Federer holder det gående i fire år til. Connors sin rekord er trygg, akkurat som rekorden hans med 109 turneringsseire. (Lendl vant 94 turneringer, Federer har 83.)

2) Storhet i tennis kan måles på mange måter, men antall vunnede kamper i karrieren ligger et stykke nede på min liste. Du finner neppe den tennisekspert som mener at Jimmy Connors og Ivan Lendl er tidenes to beste spillere, selv om disse har vunnet flest kamper i karrieren. All idrett handler om å vinne de viktige kampene. En spiller kan vinne 40 kamper og ikke en eneste turnering gjennom en sesong. Spilleren ville gladelig byttet det ut med 25 vunnede kamper og to turneringsseire. Connors´ og Lendls imponerende tall forteller oss at de var seige folk som holdt et høyt nivå gjennom mange år. Men begge skulle nok byttet et par hundre av disse seirene mot en triumf i French Open (for Connors) eller Wimbledon (Lendls uoppfylte karrieredrøm).

Nadal snart fus i alt på grus

ATP - herretennisNettavisene markerer at det er 20 år siden Monica Seles ble knivstukket av en rabiat tilskuer i Hamburg. Av alle tennisens «hva om?»-spørsmål, er dette det tristeste: Hvordan hadde tennisens adelskalender sett ut hvis Seles ikke hadde blitt knivstukket? Hun var totalt dominerende på alt annet enn gras da hun ble angrepet i pausen av en kamp. Hun ble aldri den samme etterpå.

I stedet for å dvele ved fortiden, er det på tide å skrive enda mer fint om Rafael Nadal. At han herjer på grusbanene i Europa er blitt et vårtegn like sikkert som lønnsoppgjør og russen. Forrige uke vant han turneringen i Barcelona for åttende gang. Nadal har fire titler hittil i år, og det er mest på ATP-touren. Jeg holder ham som storfavoritt til tittelen i French Open om en måned, selv om Novak Djokovic beseiret Nadal i Monte Carlo-finalen.

Er Nadal tidenes beste på grus? Jeg mener det. Sju titler i Roland Garros (French Open) er én mer enn Björn Borg, og flere argumenter trenger jeg ikke. Derfor ble jeg litt overrasket da jeg lette meg fram til en oversikt over de mestvinnende på grus. Da snakker vi om alle turneringer, ikke bare French Open og Master-turneringene (som for eksempel Monte Carlo og Roma er).

Nadal er faktisk ikke den med flest grustitler (men blir det nok i løpet av et par år). Det er heller ikke Borg som topper den listen, ifølge tennis-x.com:

Spiller Land Grustitler Titler i French Open
Guillermo Vilas ARG 45 1
Thomas Muster AUT 40 1
Rafael Nadal ESP 39 7
Björn Borg SWE 30 6
Manuel Orantes ESP 30 0
Ivan Lendl TCH/USA 28 3
Ilie Nastase ROU 28 1
Mats Wilander* SWE 20 3
Gustavo Kurten* BRA 14 3

Rare tall, ikke sant? Guillermo Vilas var så uheldig at han spilte samtidig med Borg, og klarte bare én tittel i French Open. En av de store sensasjonene i tennishistorien var da 17 år gamle Mats Wilander slo Vilas i finalen av French Open i 1982. Borg hadde lagt opp og Vilas knuste alt på veien til finalen, men tapte i fire sett mot Wilander.

Björn Borg har forholdsvis få grustitler med tanke på hvor dominant han var i French Open – kanskje han ikke prioriterte å spille så mange små grusturneringer som Vilas.

Thomas Muster sopte med seg grustitler på 90-tallet, men French Open vant han bare én gang. Orantes vant aldri French Open, selv om han var god på grus.

Jeg har tatt med Mats Wilander og Gustavo Kuerten også, siden begge de har tre titler i Paris. Det kan godt hende at det finnes noen grusgrossister mellom dem og Nastase på rankingen, men det har jeg ikke sjekket. Jeg ble spesielt overrasket over at Kuerten ikke har flere titler på grus. Han slo gjennom i 1997, og var en spiller å regne med de neste ti årene.

Lærdom? Rafael Nadal vinner stort og smått på grus, men det visste vi jo fra før. Historien viser at det ikke er noen selvfølge – noen har peaket til French Open, uten å sope med seg alt av gruspokaler resten av sesongen. Og andre har sanket med seg de små pokalene, men aldri blitt konger av Paris.

Vi kan se litt nærmere på kurvene til Vilas, Muster, Nadal og Borg. Legg merke til at Borg og Nadal har nøyaktige den samme utviklingen tidlig i karrieren. Etter Seles-spørsmålet, er dette sportens «what if» nummer to: Hvor mye ville Borg vunnet hvis han ikke hadde blitt utbrent som 26-åring?

grustitler

(Dette ble en litt nostalgisk post likevel. Men ikke så dyster som alle nettavisenes saker om Monica Seles.)

Jimmy Connors og tennisens seigeste rekord

ATP - herretennisJimmy Connors blir sjelden nevnt i debatten om tidenes beste tennisspiller, men én ting kan ingen ta fra ham: Rekorden på 109 singletitler på herretouren. Den kommer aldri til å bli slått, av mange grunner: Tennisen er mer fysisk krevende i dag, toppspillerne dropper gladelig små turneringer for å konsentrere seg om de store og jeg tror ikke det kommer sultne evighetsmaskiner som Connors igjen.

Lendl er feil mann

Andy Murray har kvittet seg med Alex Corretja, og Ivan Lendl skal være aktuell som ny trener. Det er neppe en god idé, etter min mening. Lendl har stort sett spilt golf de siste 17 årene, og har ingen trenererfaring av betydning. Og han er ikke den som kan få Murray til å senke skuldrene og få humøret tilbake.