Når generasjonsskiftet skjer rett foran øynene våre

Noen kamper antar mytiske proporsjoner fordi de involverte spillernes karrierer overlapper så lite. Når to fantastiske spillere fra hver sin generasjon bare møtes noen få ganger, etterlater det seg store tomrom som vi kan fylle med «hva om?»-spørsmål.

Roger Federer slo Pete Sampras i åttendelsfinalen av Wimbledon 2001, og mye har blitt skrevet om kampen siden den gang. Det skyldes ikke minst at de to Wimbledon-kongene var i hver sin ende av karrieren da denne kampen ble spilt. Sampras var tittelforsvarer i Wimbledon 2001. Federer vant sin første tittel der i 2003.

YouTube vet hva jeg liker. Denne uken fikk jeg foreslått å se høydepunktene fra kampen mellom Björn Borg og Rod Laver i 1976. Borg var på dette tidspunktet 20 år og på vei til å bli verdens beste. Laver var 38, og i avslutningen av sin karriere. Den grønne grusen forteller oss at kampen spilles i USA, nærmere bestemt Boca Raton, Florida. (Merkelig nok står den ikke oppført på ATPs statistikk over kampene mellom Laver og Borg).

Dagens beste idrettsfolk er bedre enn gårsdagens beste. Den regelen gjelder i nesten alle sporter, også tennis. Likevel er det oppklarende å se dette klippet, fra Borgs storhetsperiode. Rafael Nadal har redefinert fenomenet overskru (spinn) på 2000-tallet. Borg spilte med treracket og mindre livlige strenger enn Nadal. Derfor er det rystende å se hvor mye toppspinn Borg, med datidens utstyr, gir ballen. Store deler av disse høydepunktene er filmet fra spillernes høyde, og viser hvordan Borgs slag skyter fart mot Lavers strupe eller deromkring.

Borg blir ofte sammenlignet med Nadal. Begge vokste opp på grus, men var så mye mer. Borg vant French Open seks ganger og Wimbledon fem ganger. Som Nadal var han mer enn en grusmaskin. Legg merke til Borg sine beste opphentinger i dette klippet, og ikke minst de fine volleyene hans.

Kampen mellom Roger Federer og Pete Sampras i Wimbledon 2001 har de fleste hørt om. Kampene mellom Steffi Graf og Serena Williams er ikke like mye omtalt. Tell opp hvor mange Grand Slam-titler Graf og Williams har til sammen, og det er lett å se at deres bataljer burde hatt en større plass i tennismytologien. De møttes bare to ganger, begge i 1999. Graf vant sin siste Grand Slam-tittel det året, Serena vant sin første. Passende nok vant de hver sin kamp mot hverandre, og settsifrene var nesten identiske.

Her er noen klipp fra den siste kampen de spilte, i Indian Wells. Serena Williams var bare ranket 21 i verden på dette tidspunktet, men det var lett å se at hun skulle nå mye høyere. Passende nok var det Serena som vant – akkurat som Borg slo Laver og Federer slo Sampras.

Når kommer neste kamp hvor vi kan se generasjonsskiftet rett foran øynene våre?

Noen aller siste ord om Djokovics 2011-sesong

Tennis.com har kåret de ti beste sesongene på herresiden. En listemann som meg synes sånt er tøft. (Grunnen til at debatten aldri kommer opp på kvinnesiden, er Steffi Grafs 1988-sesong: 4 av 4 Grand Slam-turneringer pluss OL-gull. End of discussion, som de sier.)

Spaltist Steve Tignor har plassert Rod Lavers 1969-sesong på toppen. Argumentet hans er greit nok: Laver vant alle de fire Grand Slam-turneringene.

Fortsett å lese

Dunlop Maxply Fort: En åpenbaring i tre

Trofaste lesere av bloggen vil huske at jeg fant en treracket, Dunlop Maxply Fort, på loftet hos mine foreldre i fjor høst. Etter en altfor lang spillepause fikk jeg endelig prøvd den forrige uke. Ord blir ofte fattige, men de er det eneste vi har å hjelpe oss med. Her kommer en rapport fra tre kvarter med tennishistorie i hendene.

Dette er kanskje den mestvinnende racketen i sportens historie. Den ble brukt av Laver, Rosewall, Smith Court, Nastase, McEnroe og mange andre. Racketen var i produksjon i mer enn 50 år. Så da jeg entret bane 4 i Stavanger tennishall denne kvelden, følte jeg at jeg hadde en rimelig streng gjeng legender i den innbilte Player´s Box bak meg: «Ikke gjør skam på racketen, nå».

Et vanlig utsagn om treracketer er at du enten må gå for kraft eller kontroll – begge deler er umulig med tre. Siden jeg aldri har hatt noen av delene i mitt spill, var jeg spent på hvordan det ville føles. Dunlop Maxply Fort har atskillig mindre sweet spot (den delen av strengene som gir et optimalt balltreff) enn nyere racketer. Det betyr at du som spiller må være mer nøyaktig enn med nyere racketer. Du må se ekstremt godt på ballen i slagøyeblikket.

Det første som slo meg var lyden av balltreffet, som langt overgikk det som ville vært passende for ballens fart. Tøft uansett. Vi begynte å slå grunnslag til hverandre. Dunlop-en er tung. Det tar tid å legge an til slag, og det nytter ikke å improvisere i siste liten. Men belønningen var stor dersom jeg kom i posisjon tidsnok: Dunlop-en svinger seg framover nesten av egen fri vilje hvis du først har begynt å sette den i bevegelse.

Det andre som skiller Dunlop-en fra nyere racketer, i alle fall racketer for amatører, er balansen. Nyere racketer har tyngdepunket nær hodet, noe som gir dem hammer-følelse. (Wilsons Hammer-racketer understreker poenget.) Gamle treracketer er balansert motsatt, med vekten i grepet. Det gjør dem lettere å manøvrere. Det fører også til at feiltreff ikke rister armen din så mye som nyere racketer.

Vi slo fram og tilbake i en liten time. Makkeren spilte for første gang siden Jim Couriers glansdager og var helt på høyde med meg (uten at det skal så mye til). Dunlop-en er en ærlig racket. Shit in – shit out, heter et gammelt jungelord, og litt sånn føltes det. Slurvet jeg, fikk jeg ingenting gratis fra racketen. Var jeg oppmerksom og godt forberedt før slagene, ble jeg belønnet i rikt monn.

Egentlig burde alle nybegynnere starte med en helt enkel racket, ikke en som er stappet full av teknologi som skal kamuflere spillerens svakhter. På samme måte bør bordtennisspillere gjerne begynne med racketer til 50 kroner på Europris, sånn at de lærer seg det fundamentale med skru osv. fra bånn.

Vi avsluttet med å spille noen poeng. Da kom det største kultursjokket med Dunlop-en. Nyere racketers tunge hode gjør dem enklere å serve med. Hvis du kommer over «toppen» med racketen i servebevegelsen med en ny racket, vil tyngdekraften gi deg god hjelp, og trekke det tunge hodet ned og fram i slaget. Dunlop-ens tunge skaft gjør at du ikke får slik hjelp, og du må svinge hardere, og ha en god begevelse for å en god serve. Jeg hadde vel en serveprosent på ca 20 i de få poengene vi spilte.

Alt i alt: En åpenbaring. Jeg fortsetter med Dunlop-en. Selv om jeg bare har en kvart promille av Laver og Nastases talent, tror jeg de synes det er stas at noen fortsatt bruker deres gamle våpen.

Avslutningsvis, her er noen bilder fra finalen av US Open i 1969, mellom Rod Laver og Tony Roche. Jeg tror Tony Roche (senere trener for Lendl og Federer) også spiller med en Dunlop Maxply Fort her.

Dette er kampen hvor Laver vinner den fjerde og siste Grand Slam-turneringen i 1969, det året vant han alle de fire store. Det slår meg hvor avdempet stemningen er her. Jeg mener, mannen er i ferd med å gjøre noe helt ekstraordinært (fullføre sin Grand Slam!!!), men på tribunen er det ganske stilt. Tenk deg hvordan stemningen vil være på Flushing Meadows i finalen dersom en spiller hadde vært i samme situasjon i dag, på terskelen til den største prestasjonen i tennissporten.

Here goes:
https://www.youtube.com/watch?v=QnLbVeQ8-D8

Dunlop Maxply Fort

Jeg var hjemme hos foreldrene mine sist helg. Dattera mi ville opp på loftet og leite etter puslespillene, som vi fant. Vi fant noe annet også: En Dunlop Maxply Fort. Jeg vet ikke helt hvordan den havnet der, for ingen av foreldrene mine spiller tennis.

Det forteller kanskje mest om min historieløshet at jeg ikke umiddelbart hoppet i taket av glede. Jeg har lite peiling på tennisracketer, spesielt gamle. Jeg vet at Borg spilte med Donnay, at Connors hadde en stor stygg stålracket som mange mente var elendig og at Sampras spilte med en 1984-modell hele karrieren (Wilson ProStaff 6.0).

Så jeg googlet Dunlop Maxply Fort, og skjønte fort at dette var en godbit. Racketen var på tennis.coms liste over historiens 10 mest klassiske racketer. Den ble brukt av Rod Laver, Margaret Court Smith, Ilie Nastase, Fred Stolle og John McEnroe, og var i produksjon i 52 år (1931-83). Dunlop er med andre ord et klassisk merke på linje med Wilson, Head og Prince. I dag brukes Dunlop-racketer av blant annet Tommy Robredo, James Blake og Tomas Berdych.

Racketen som jeg fant på loftet var i nesten perfekt stand. Den trenger selvsagt nye strenger, men ramma var omtrent feilfri. Den hadde også en slags tre-presse rundt seg, som skal sikre at den holder fasongen når den ikke er i bruk. Racketen var tydeligvis solgt via butikken Finn de Lange i Bergen, som fortsatt eksisterer.

Jeg regner med å få underarmer som Skipper’n når jeg min Maxply den i bruk: Ifølge kjøkkenvekta mi veier den ca 400 gram. Den har balansepunktet langt nedenfor hodet (i motsetning til dagens hammer-aktige racketer), lite hode og et tjukt håndtak.

Håndtaket er av skinn, men det er akkurat som å gripe en tjukk trepinne. Grepstørrelsen av 6, som er det meste jeg har sett på noen racket. Det er lett å se at den kommer fra enhåndsbackhandens æra: Grepet er for kort til at man komfortabelt kan plassere to hender der.

Et par minutter med racketen i hånda ga meg to tanker: 1) Respekt for folk som lærte å spille tennis i gamle dager, med sånne tunge tre-ting mellom hendene. Ungene gjorde det også! 2) Denne racketen kjennes bare så fullstendig riktig i hånda. Den er så tung at det er bare å føre den framover, så følger racketen på. Men jeg lurer på om jeg klarer å spille en full time med den.

For noen år siden fikk jeg dilla på gamle speilreflekskameraer. Hvor du må stille skarphet, blender og lukkertid helt selv, med bare en elektronisk lysmåler som hjelp. Mye vanskeligere enn dagens gjennomprogrammerte apparater, med andre ord.

Men også mer tilfredsstillende når bildene blir bra, for du vet at det er du selv som har mesteparten av æren for det. (En del av bildene mine med film og manuelt kamera ligger på nikkormat-ft2.blogspot.com.)

Jeg innbiller meg at en gammel treracket vil være tennisens svar på et manuelt speilreflekskamera: Krevende, men enormt givende dersom det blir håndtert riktig. Wish me luck. I neste uke – som belønning etter at jeg har levert inn grammatikk-hjemmeeksamen – leverer jeg min Dunlop Maxply Fort til strenging.

(Et lite apropos til racketer: Det er rart å tenke på at f.eks Borg og Lendl spilte med merker som knapt eksisterer i dag. Donnay (Borg) finnes visst fortsatt, men jeg har ikke hørt om proffspillere som bruker dem. Adidas (Lendl) har noen få modeller, men som Donnay – jeg tror ikke de brukes av proffer nå.)

Dere andre: Noen som har erfaringer med treracketer og kan gi tips?

Noen bilder:

For å vise hvor lite hode de gamle tennisracketene hadde. Har ikke funnet ut hvor mange kvadratcentimeter vi snakker om, men det er ikke mange.

Reprise 40 år etter?

I 1969 vant Rod Laver alle de fire Grand Slam-turneringene. Jeg tror Rafael Nadal kan gjøre det samme i 2009.

Han vant Australian Open i dag. Han er tittelforsvarer i de to neste (French Open og Wimbledon). Den siste er US Open, som spilles på hardcourt. Også på det underlaget er han verdens beste akkurat nå.

Jeg trodde det skulle bli umulig for Nadal å overgå 2008, men nå ser jeg ingen grunn til at 2009 skal bli dårligere. Nå er han tittelforsvarer i tre av fire Grand Slam-turneringer. Nadals største styrke er hodet. Hvor mange ganger har Nadal blitt lammet av nerver i avgjørende kamper? Jeg kommer ikke på noen. Hvor ofte gjør Nadal desperate ting for å redde seg ut? Jeg kommer ikke på noen. Og hvis han gjør noe litt på siden av det forventede, er det alltid vellykket. Nadals hode er fantastisk.

Hvor mange Grand Slam-titler kan Nadal ta? Jeg anså det lenge umulig at han kunne nå Federers antall, men slik som Nadal har sopt inn titler de siste årene, er det slett ikke umulig.

Laver skal hylles

Rod Laver vant alle de fire Grand Slam-turneringene i 1969, og skal hedres for det når Australian Open spilles på nyåret. Laver er som kjent australsk, og han vant jo også de fire store i 1962.Laver var en allsidig keivhendt spiller, med tilnavnet The Rocket. Jeg skal ikke påstå at jeg vet noe særlig mer om spillestilen hans. Det må legges til at i 1969 var tre av fire Grand Slam-turneringer spilt på gras.

I 2009 virker det ekstremt usannsynlig at noen skal kopiere Lavers prestasjon. Federer og Mats Wilander har klart tre på ett år, men jeg kan ikke se for meg at Federer tar fire neste år. En eller to, er min spådom.

Det finnes en del klipp av Laver på nettet. Her fra semifinalen av Wimbledon 1969, mot Arthur Ashe:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=EpdPX9avs1M]

Bortkastet time foran skjermen

Film:
Legends of tennis
OVC Media

Tennisavdelingen på norske biblioteker er et sørgelig syn. Selv på gode Stavanger bibliotek består den bare av en biografi om Andre Agassi (skrevet da han var i begynnelsen av 20-årene, og derfor ganske verdiløs), en bok om Martina Navaratilova og noen instruksjonsbøker fra 70-årene.

Likevel kikker jeg innom av og til, for å se om det har skjedd noe med utvalget siden sist. Og det hadde det denne uken. Filmen Legends of tennis så lovende ut. På coveret lokkes det med Borg, Agassi og Lendl, og jeg gledet meg stort til å putte disken i DVD-spilleren.

Det ble kjapt klart at filmen heller burde blitt kalt Gamle gubber mimrer om hvor bra alt var før. Filmen følger Roy Emerson, Rod Laver, Ilie Nastase og andre gamle storheter (du kan google dem hvis navnene er ukjente for deg) under Canadian Open 1989, hvor de spiller kosetennis ved siden av den ordentlige turneringen. De mener selvsagt at alt var mye bedre før, de var kamerater alle mann, det var mindre penger og prestisje, spillerne hadde det mer gøy med sporten sin osv.

I 1989 var Lendl, Agassi, Becker og Edberg de største stjernene. Lendl får vi bare se i glimt på trening (!), og Agassi gir ett svar mens han går på vei til trening. Borg og McEnroe dukker opp i 20 sekunder hver. Forhåndsreklamen er med andre ord bare vås.

Det meste av tiden går med til intervjuer med de pensjonerte spillerne. Jeg skulle gjerne sett flere klipp som viser hvor gode folk som Laver og Lew Hoad var, men det er vanskelig å få noe inntrykk av det når vi nesten bare får se dem som 60-åringer.

Av aktive spillere i 1989 er det Yannick Noah og Tim Mayotte (hvem?) som snakker mest. Det er tydelig at produsentene ikke har fått de store navnene til å snakke, og etter å ha sett filmen, kan jeg ikke klandre Agassi & co. Filmen henger ikke sammen, og plages av 80-tallsmuzak som ligger konstant i bakgrunnen.

Konklusjon: Dropp denne.