Det var det i alle fall for meg. Jeg fikk den i gave i fjor høst av min gode kollega på Stavanger bibliotek, Egil Henriksen. Vi ble et litt fattigere bibliotek da Egil gikk av med pensjon i sommer.
Lars Gustafsson var et nytt navn for meg før jeg fikk denne boka. Det sier mer om mitt manglende overblikk enn om Gustafsson. Da han døde i fjor, 79 år gammel, var det en kulturnyhet i alle de svenske nettavisene. En del av bøkene hans er fortsatt å få i på norske biblioteker og nettbokhandler.
Sensasjon: Ei bok som er for kort
Tennisspelarna handler om en hovedperson med samme navn som forfatteren, som drar til Austin i 1974 for å være gjesteforeleser. Forsidebildet på min utgave har Gustafsson selv på coveret, i avslutningen av en noe nølende backhand.
Det er ei tynn bok, bare rundt 100 sider. Det er sjelden jeg ønsker at bøker skulle være lengre. Dette var et slikt tilfelle.
Tennisspelarna er den perfekte miksen av høyt og lavt, idrett og filosofi, samfunnskritikk og fjas. Allerede på første side nevnes Nietzsche, Brandes og Walter Cronkite, og navnedroppingen fortsetter i stor stil. Men det er ingen kultursnobbete bok.
Inferno-gransking under bakken
Foreleseren i historien holder ekstremt populære foredrag om skandinavisk litteratur på 1800-tallet, med særlig vekt på August Strindbergs Inferno. Tennisspelarna har klare selvbiografiske trekk, men overstiger stadig grensene for det som virker sannsynlig.
Som når hovedpersonen kommer i kontakt med en tennisspiller som jobber for myndighetene i et senter flere hundre meter under bakken, og vedkommende setter myndighetenes største tilgjengelige datamaskiner i gang med, på Gustafssons initiativ, å undersøke lingvistiske likheter mellom Inferno og en ukjent, samtidig bok – et eksperiment som kan velte etablerte litteratursannheter dersom hypotesen slår til.
Høres det sært ut? Det er det, men Gustafssons penn er lett, leken, dansende. Han skriver også inn en sidehistorie om universitetspolitikk, også det blir morsomt og tankevekkende.
Tennisens serve og Mozarts «Don Juan»
Grensegangen mellom det sannsynlige og det mildt overskridende gjelder ikke minst partiene som handler om tennis.
Fortelleren begynner dagene i Austin med å slenge innom en tennisbane i en park, hvor han møter de utroligste spillere, som alle har det felles at de ikke jager penger og berømmelse, men er fornøyde med å klaske ball på en bortgjemt offentlig bane. Om en slik innstilling var usannsynlig i 1974, ville den vært utenkelig i 2017.
Jeg er selvsagt helt nødt å lese mer av en forfatter som kan skrive noe så nydelig som dette om tennisservens vesen. Hva ville besøkende fra andre planeter heve øyenbrynene over hvis de landet hos oss? Fra side 14 (min oversettelse):
Det finnes egentlig bare to ting jeg kan tenke meg at en slik besøkende kunne bli imponert over. Det ene er Mozarts «Don Juan». Det andre er tennisserven.
Det forekommer i verdensturneringer, for eksempel Australian Open, at en spiller gjør tre dobbeltfeil på rad.
Dette sier noe om vanskelighetsgraden. Hvordan man egentlig utfører en tennisserve, vet ingen. Man vet naturligvis i prinsippet hvordan det skjer, men ingen som skal til å utføre en kan være sikker på at han kommer til å lykkes. Det finnes egentlig bare en måte, og det er å betro saken til den mørke, den ordløse siden av sin egen personlighet, å stole på den, og gi faen i å forstyrre den. Bare den er i stand til å utføre den fantastiske akten av muskelkoordinasjon, ballistiske beregninger, millimeterfine innstillinger av håndledd, fotledd og ryggmuskler som er en tennisserve.
Tennisserven er et vindu til det ukjente.
Lars Gustafsson har forlatt oss og dratt over i det ukjente, men Tennisspelarna har han sikret seg et evig navn i tennislitteraturen.
Tennisspelarna er oversatt til både tysk og engelsk. Les Svenska Dagbladets omtale av Tennisspelarna og andre LG-bøker. Det finnes også en TV-serie (!) basert på Tennisspelarna, men bare tilgjengelig i Sverige.