Vi som er født midt på 1970-tallet har ikke så mange tennisforbilder i egen generasjon. Sampras og Agassi er født i 1970/71. Federer kom ti år etter dem. «Midt på 70-talls»-kameratene får ikke blodet til å bruse på samme måte. Ingen av dem kan måle seg med dem som kom fem år før eller fem år etter.
Men det er også fine ting der. Gustavo Kuerten (f. 1976) vant tre titler i French Open. Patrick Rafter (f. 1972) vant US Open to ganger. Kuerten var best på trege dekker, Rafter på raske (han tapte to finaler i Wimbledon). Begge sleit med skader gjennom store deler av karrieren, Rafter i skulderen og Kuerten i hofta (så vidt jeg husker). (Hm, jeg har alltid tenkt på Rafter som i en annen generasjon enn Sampras/Agasssi, men det er han jo egentlig ikke. Men Rafter hadde en så annerledes karrierekurve (ble god mye senere) at han føles mye yngre enn de to amerikanerne.)
I 2001 var både Rafter og Kuerten nær toppen da de møttes til finalen i Masters-turneringen i Cincinnati. (Eller for å være mer presis; begge hadde vunnet karrierens siste Grand Slam-tittel, men Rafter hadde spilt finale i Wimbledon og Kuerten vunnet French Open den sommeren.)
Egentlig skulle dette vært fordel Rafter, men i stedet ble han tilskuer til Kuertens briljans. Kuerten var en av de første som brukte polyester-strenger, som gjorde at spillerne kunne slå hardere og fortsatt holde ballen innenfor linjene. I denne finalen er Rafter sjanseløs mot Kuertens stupbombende grunnslag, og Kuertens serve var også perfekt denne varme sommerdagen for 19 år siden.
Tidligere samme dag hadde Kuerten slått Tim Henman (også han serve- og volleyspiller).
Serve og volley har ikke forsvunnet helt fra tennisen, men ingen gjør det like helhjertet som Patrick Rafter i denne kampen.