Farvel Andre, farvel Gustavo

Andre Agassi er borte for denne gang, etter tap i fem sett for Jarkko Nieminen. Med hofteskade tapte amerikaneren de to siste settene 6-1, 6-0. Han gikk tårevåt av banen, og jeg tviler på om det var på grunn av skaden.

Gustavo Kuerten tapte sin førsterundekamp mot David Ferrer, en spiller han ville gitt skikkelig juling i sine glansdager.

Kuerten blir 30 neste år (i likhet med en langt mindre talentfull tennisspiller i Stavanger), og han kommer aldri til å vinne sin favoritturnering igjen. Sånn er det bare. Kuerten har vunnet to kamper i hele år.

Vinnerkandidater rundt hver sving

Akkurat da Rafael Nadal så helt uovervinnelig ut, ble han skadet. Ikke store greier, men man skal jo kalle en skade for en skade (hi-hi).

Akkurat i det Ferrero så ut til å være på vei tilbake, får han juling av Chela (i Hamburg). Hrbaty blir slått av Gasquet samme sted.

Jeg prøver bare å si at det er så mange som kan vinne på grus at det er skremmende. Sju seire på rad på grus er trolig den hardeste prøven i tennis (French Open). I farten kommer jeg på 10-20 spillere som kan klare det, og nivået er utrolig høyt:

Største favoritter: Rafael Nadal, Guillermo Coria.
Like bak: Roger Federer, Gaston Gaudio, Marat Safin (yes!), Juan Carlos Ferrero.
Dark horses: Tim Henman, Richard Gasquet, enhver spanjol, David Nalbandian, Andy Roddick (yes!), Nikolai Davydenko, Juan Ignacio Chela, Andre Agassi. Og mange som jeg sikkert har glemt.

Den eneste som neppe har noen sjanse, er Gustavo Kuerten (bildet). Den triple French Open-vinneren er et trist syn for tida, halvskadet på tampen av karrieren. Å tape et sett 6-0 mot fjollete Tommy Robredo må svi for Kuerten.

Fallert grusspesialist II: Kuerten

Dagen etter at jeg spådde Juan Carlos Ferrero som en ferdig toppspiller, er jeg fristet til å gjøre det samme for Gustavo Kuerten. Brasilianeren klarte å vinne to lusne games mot Alberto Martin nylig.

Alberto Martin, en av Spanias aller gråeste arbeidsmenn, som i en normal verden ville fått grisebank av den triple French Open-mesteren Kuerten. Men Kuerten har hatt så mange operasjoner at jeg helt har kommet ut av tellingen, og jeg tror ikke han kan reddes.

Andre Agassi var 29 da han gjorde sin fantastiske comeback-sesong i 1999. Kuerten blir 29 i år, men forskjellen var at Agassi ikke hadde noen skader da. Kuerten er et vandrende operasjonssår.

For den som vil huske Ferrero og Kuerten som noe annet enn has-beens, anbefaler jeg semifinalen fra French Open i 2000. Ferrero var 20, Kuerten 23, og grustennisen fra den kampen er noe av det beste som er vist (drit i Bjørn Borg, for en gangs skyld). Kuerten vant i fem sett.

Fantastiske slag, del 2: Kuerten sin backhand

Gustavo Kuerten server.

Gustavo Kuerten sin backhand i sakte film eller bilde for bilde er et spektakulært syn:

Kuerten slår med en hånd. Den vanligste klisjeen om enhåndsbackhand er at slaget gjør det vanskelig å slå effektivt på høye baller. Sampras klarte det aldri på grus, hvor backhanden hans ble angrepet konstant.

Gustavo Kuerten har et ekstremt grep. Det vil si at han holder rackethodet omtrent parallelt med bakken når han forbereder slaget, og det gir en utrolig overskru. Slaget krever ekstrem timing for å lykkes. Feilslag betyr at ballen går i nettet, men i Kuerten sine velmaktsdager (1999-2001) var det aldri et problem.

Kuerten vant tre ganger det åpne franske mesterskapet, mye takket være backhanden. Forskjellen fra andre grusspillere med en hånd (Albert Costa og Alex Corretja, for eksempel) er at Kuerten klarte å kombinere fart og spinn. Høye baller er heller ikke noe problem for Kuerten. Kampen mot Federer i fjorårets franske mesterskap viste forskjellen på en god grusbackhand, og en fantastisk. Kuerten vant i tre strake sett.

Selv har jeg sett Kuerten live to ganger. En gang mot Karim Alami i det franske mesterskapet for fire år siden, og i 2003 i Roma mot Gaudio. Sistnevnte kamp tapte han, men rakk også å vise noen utrolige backhander. Hvis noen hadde sagt at en av dem kom til å vinne det åpne franske mesterskapet året etter, ville jeg ikke satt pengene på Gaudio, for å si det sånn.

Og FOR en trivelig type!

Den tapte generasjonen

Fiasko er tungt å innrømme, selv om det skjer på andres vegne. Men det svir alltid å innse at ens egen generasjon er ganske ubrukelig.

Dagens beste tennisspillere er født rundt 1980 – Hewitt, Roddick, Federer, Safin, Coria. Før dem dominerte Sampras, Agassi, Chang og Courier. De er født ti år tidligere.

Det store mysteriet er hva som skjedde med gjengen midt mellom, altså de som er født midt på 70-tallet. Etter prognosene skulle de tatt over tronen fra Sampras/Agassi rundt 1998/99. Det skjedde ikke. Kafelnikov vant to slams, Kuerten tre på grus. Resten av denne gjengen har hatt gode glimt, men aldri stabilitet i toppen.

Sampras var verdensener i 1998. Året etter Agassi, 29 år gammel. Kuerten er den fra midten av 70-tallet som har sluttet året som nummer en, det skjedde i 2000. Deretter har det handlet om Hewitt, Roddick og Federer.

Hva skjedde med dere, Thomas Enqvist, Magnus Norman, Nicolas Lapenttti, Carlos Moya, Alex Corretja, Nicolas Kiefer og Tommy Haas? Vi som er født i ’76 trenger også generasjonshelter.