Stikkordarkiv: Krajicek

Riktig underlag, feil tid

Denne saken handler om herretennisRoger Federer har uflaks som må kjempe om French Open-tittelen samtidig som den beste grusspilleren de siste 20 årene, Rafael Nadal, er i sine beste år. Uten Nadal ville Federer ha vunnet French Open nå. Han har tapt mot Nadal i 2005 og 2006. Kanskje blir 2004 stående som Federers store tapte sjanse, da han ble utslått av en Gustavo Kuerten som allerede da sang på siste verset.

Nadal har nå vunnnet 562 kamper (eller noe sånt) på rad på grus. Han har absolutt ingen svakheter på dekket, og har aura rundt seg på grus som Federer har det på gras.

Likevel, Federer og de andre trenger ikke gi opp av den grunn. Bjørn Borg har seks titler fra French Open, men også han tapte kamper der. Ikke mange, men det skjedde. Pete Sampras vant Wimbledon tre ganger på rad 1993-95 og så uovervinnelig ut. I 1996 ble han feid av banen av en Richard Krajicek i kanonform.

Det går ikke an å serve noen av banen på grus slik det gjør på gras. Men det skal ikke mer til enn en liten skade på Nadal kombinert med en god dag for en annen grusspesialist (og dem er det mange av), så kan spanjolen tape. Jeg kan aldri se for meg at Federer klarer å slå Nadal på grus under normale forhold, men heldigvis for sveitseren møter han aldri Nadal før finalen. Med andre ord, noen andre må mørne eller slå ut Nadal i French Open. Nadal har aldri spilt fem sett i Paris.

Det. Går. Så. Seint.

Denne saken handler om dametennisInnendørsturneringene for ca. ti år siden har gitt tennisen et rykte som det fortsatt sliter med. Hvis jeg treffer noen med en godt gjemt interesse for tennis, begrunner de gjerne sin litt sviktende interesse med noe sånt: «Det er jo bare serving nå for tiden.»

Med andre ord: De beste spillerne – spesielt på herresiden – server så godt at det ikke blir noe spill av det. Og serving er kjedelig å se på i lengden. Det var kanskje tendenser i den retningen midt på 90-tallet. Da var Sampras, Ivanisevic, Rusedski (ja, faktisk!), Philippoussis og Krajicek på høyden, og servet hjem mange kamper, særlig på raske dekker.

Innendørsdekkene var raskere enn gras, og en innendørsturnering kunne bli kjedelig for andre enn menigheten (her!). I dag er det et annet bilde. Jeg så litt på dameturneringen fra Stuttgart i går og i dag (i dag så jeg litt av Dementieva, bildet). Sendingene fra Stuttgart kolliderer med Barne-TV, så det var ikke mye jeg fikk sett.

Elena Dementieva, French Open 2006

Det mest åpenbare var hvor treg banen var. De spilte ikke på grus, det bare virket sånn. Ballen bremset godt opp for hver gang den traff bakken, og spratt opp i perfekt spretthøyde. Jeg trodde et sekund at det var noe galt med skjermen min.

Jeg liker en god grunnlinjeduell. Men er det noe poeng i å gjøre alle underlag like? Wimbledon-graset har aldri vært tregere enn i dag. Innendørsdekkene er sirup. Serve og volley er nærmest utdødd. Tennisarrangørene sørger for å utslette taktikken fullstendig når alle de raske dekkene blir utradert.

Fantastiske slag, del 10: Rafter sine volleyer

Det er en vanlig misforståelse at serve og volley-spillere har en kanonhard serve. Pete Sampras, Richard Krajicek og Mark Philippoussis har bidratt til myten gjennom sine Wimbledon-turneringer på 1990-tallet.

Patrick Rafter

Men bildet er mer nyansert. Spillerne i avsnittet over er først og fremst serve-spillere, de hamrer inn en hard serve med det formål å omsette en svak retur i et vinnerslag. Se for eksempel på den tidlige Sampras, som var mye sjeldnere på nett enn den gamle. Sampras brukte serven mer enn volleyen, men ble likevel – særlig mot slutten av karriereren – kalt en serve og volley-spiller.

Så har vi den andre fløyen, volley-spillerne. De mest beundrede i moderne tid er McEnroe, Edberg og Rafter. De to første har jeg sett lite av. Rafter har jeg sett mye.

Felles for disse tre er at de varierte servene mye. På den måten kunne de komme seg raskt til nettet. Rafter slo for eksempel mye kick-server, altså server med sykt mye overskru. De er vanskelige å returnere, og gir serveren masse tid til å stikke til nettet.

Vel framme ved nettet hadde Patrick Rafter en enorm rekkevidde. Volleyene hans var ikke så flate som Sampras sine, men Rafter nådde det meste. Ikke alt lyktes, men Rafter sitt vingespenn virket demoraliserende på motstanderne. De visste at de måtte slå helt presise passeringsslag for å komme forbi australieren.

Patrick Rafter var ikke et naturtalent i tennis. Han er en av få spillere som har gått veien via satelites og future-turneringer (det laveste nivået) til førsteplass på rankingen.

Men han hadde også kunstslag. Ballvekslingen jeg husker best, er fra åttendelsfinalen i US Open mot Sampras i 2002. Sampras slo et passeringsslag mot Rafter sin backhand. Ballen var velplassert og hard, så Rafter måtte kaste seg etter den. Han fikk til en nydelig halv-volley stoppball, fra en posisjon hvor han ikke hadde sjanse til å se hva han gjorde.

Det var den typen spill som sikret Rafters to titler i US Open, 1997 og 1998. For mer superbt volleyspill fra mannen, se kampene mot Agassi Wimbledon-semifinalene 1999-2000-2001.