Når verden en gang blir normal igjen, regner jeg med at tennisbanene blir noe av det første som åpner. For finnes det noen mindre smittefarlig (ball)idrett enn tennis utendørs?
Smitte får vi når vi kommer tett på andre mennesker og deres dråper. Jo flere mennesker tett på, desto større smittefare, er det ikke omtrent sånn?
Tennis er en idrett hvor spillerne stort sett står 20-30 meter fra hverandre. De tar aldri på hverandre, bortsett fra når de takker for kampen, og det ritualet kan lett endres. Og tennis foregår utendørs, som vi har lært er gunstig med tanke på smittefare.
Etter mitt hode er de mest smittebærende ballidrettene de hvor sporten består av mange utøvere på liten plass, hvor det meste handler om kroppskontakt. Håndball er et slikt eksempel, for selv om banen er relativt stor, foregår det meste på et fortettet område rundt hvert mål. Basketballspillere har mye kroppskontakt, det samme har fotballspillere. Dråpene som smitter, hagler i disse sportene. Enda mer ekstremt er det selvsagt i bryting, boksing, karate, judo osv.
Tennis spilles vanligvis av bare to personer, og disse møtes aldri like tett som i idrettene i forrige avsnitt. Fra grunnlinje til grunnlinje på en tennisbane er det 23,77 meter. Noen få ganger i løpet av en kamp kommer begge spillerne til nettet samtidig, men det er sjelden mindre enn ti meter mellom dem. (Når den ene er ved nettet, er den andre vanligvis et helt annet sted, som regel ved egen grunnlinje eller langt utenfor den. Put-away-volley, som det heter.)
Dagens tennis spilles uansett stort sett fra grunnlinja, altså med 23,77 meter mellom spillerne – ofte mer (spillerne står som regel 1-2 meter bak grunnlinja). Hvis spillerne holder på med den vanligste duellformen, diagonale grunnslag, blir avstanden enda større. (Hvis de har litt mer futt i forehandene og backhandene enn jeg og klarer å holde god lengde, vel å merke.)
Tennis, badminton og bordtennis har disse tingene felles, men fordi avstandene er størst i tennis, har smitten dårligst vilkår der, vil jeg tro.
Volleyball er beslektet ved at den deler banen i to, men der risikerer du å få en lagkamerat tett på. Ikke minst mellom poengene, hvor jeg har skjønt at man i volleyball skal komme sammen i en sirkel og klaske i hverandre hender. Overlever det ritualet koronoaen? (For ikke å snakke om fotballspillere i haug etter scoring?)
Det nærmeste du kommer fysisk kontakt med motstanderen i tennis, er ballene dere spiller med. Begge spillerne tar på dem med svette hender, putter dem i skitne lommer og ballene trekker til seg rusk fra underlaget.
En måte å unngå at ballen blir smittebærer, kunne vært at spillerne hadde hver sine baller. Når Roger server, gjør han det med sine fire baller. Han er den eneste som tar på dem. Hvis en av ballene blir liggende på Novaks side, kan Novak vippe den opp med racket og fot, og slå tilbake til Roger.
Når det er Novaks tur, tar de fram Novak-ballene og spiller med dem, og Novak er den eneste som tar på disse. Og uansett; etter at Novak har tatt ballen ut av lommen og kastet den opp, får eventuelle baselusker på ballens overflate først smake en racket, før den fyker over nettet i høy fart mens den spinner rundt sin egen akse, treffer bakken, og deretter en ny racket en meter unna Rogers ansikt.
Følg korona-rådene og hold ut. Kate Bush har en julesang som heter December will be magic again, og jeg stjeler glatt fra henne: Tennisåret vil bli magisk igjen.