Tennis er en såpass liten del av den norsk kollektive bevisstheten at jeg alltid sperrer opp øynene når sporten dukker opp i bøker. Karl Ove Knausgård har en nydelig passasje om sitt barndomsforhold til John McEnroe i Min kamp 3.
I dag fant jeg et lite tennisinnslag i Jan Kjærstads Jeg er brødrene Walker.
Rett før Australian Open leste jeg ferdig tredje bok i Karl Ove Knausgårds Min kamp-serie, som er like medrivende lesning som de to første.
Nummer tre handlet om barndommen på Tromøya, og aller mest om hatet til faren. Den ene hjerteskjærende scenen etter den andre med råttent farskap mot sønnen. Det er fascinerende at Knausgård ikke prøver å psykologisere faren, men bare forteller historiene. Kanskje kommer det i de neste bøkene?
Knausgård toucher også borti tennis. Han skriver at Wimbledon-sendingene var blant høydepunktene på tv, i tillegg til tippekampen. I barndommen var McEnroe den store helten. Fra side 332-33:
Når John McEnroe, som jeg satte høyest av kanskje alle, når han fikk det farlige glimtet i øyet etter en dommeravgjørelse, når han likesom gløttet opp mot dommeren mens han droppet ballen mot gresset før serven, tenkte jeg fortvilet, nei, ikke gjør det, ikke gjør det, det går ikke bra, du tåler å miste det poenget, ikke gjør det! – og kunne nesten ikke se på når han likevel gjorde det, og begynte å skjelle dommeren huden full, kanskje til og med kaste racketen hardt i bakken så den spratt flere meter opp igjen. Min identifisering med ham var så stor at jeg gråt hver gang han tapte, og klarte ikke å være inne, men måtte ut på veien, hvor jeg satt på fortauskanten og sørget over tapet med kinn våte av tårer.
Les Knausgård. Selv om alle sier det er bra, trenger ikke det bety at det er dårlig. Eller for mer om McEnroe, les Tim Adams´ bok. Eller McEnroes egen selvbiografi.
Året er godt i gang, og jeg burde ha skrevet noe. Imidlertid har jeg blitt lenket fast i sofaen av to bøker, Karl Ove Knausgårds Min kamp 1 og 2. Ikke et originalt lesevalg, men fullstendig oppslukende litteratur.
Nadal og Federer oppjusterer saldoen etter julehandelen ved å delta i oppvisningsturneringen i Abu Dhabi i De forente arabiske emirater. Det er neppe verdt å legge noe i Federers tap for Söderling, eller Nadals seier over Ferrer. Jeg har en sterk følelse av at Nadal kommer fryktelig tilbake i år.Han er tittelforsvarer i Australia, og jeg tror ikke det kommer til å påvirke ham negativt. Nadal forsvarte French Open-tittelen tre ganger før han tapte i fjor.
Söderling presset Federer hardt i flere kamper i fjor, så det var ikke så uventet at han endelig vant. I en kamp som ikke betyr så mye.
Nå møtes Söderling og Nadal i finalen i Perth Abu Dhabi, og selv om det på papiret er en koseturnering, har Söderling og Nadal en så lang (og tidvis bitter) historie bak seg, at de kommer til å gi alt for en seier. Jeg har spådd at Söderling kommer til å få en knekk etter det gode fjoråret. Hadde selvsagt vært gledelig om svensken etablerer seg i topp 10.
I Perth, Australia, spilles Hopman Cup. Det er en nasjonsturnering med både menn og kvinner. Heller ikke den er offisiell, så det er ingen rankingpoeng å hente.
De skikkelige turneringene begynner først mandag. Australian Open begynner 18. januar.