Stikkordarkiv: kamprapporter

Finale US Open 2014, Williams-Wozniacki: Klasseforskjell og kjedelig

Tennis på tv:
Serena Williams – Caroline Wozniacki 6-3, 6-3
Finale US Open 2014

Denne saken handler om US OpenFluer. Underveis i kampen mellom Serena Williams og Caroline Wozniacki tenkte jeg på fluer, for det så ut som det var det Wozniacki prøvde å bli kvitt. Serena Williams´ slag kom så fort at Wozniacki bare kunne prøve å dunke dem tilbake på improvisert vis, som om hun viftet med fluesmekkeren. Dansken fikk sjelden sjansen til å gjøre mer enn reagere på det som ble sendt hennes vei. Hun fikk ikke sjansen til å være særlig proaktiv, for å si det med konsulentjålespråk.

Har Serena Williams spilt en bedre kamp? Hun hadde en breakball mot seg tidlig, men flere farligheter slapp hun å hanskes med. Selv om Wozniacki brøt et par ganger, virket ikke Williams stresset av det. Serenas spill er i en egen klasse på damesiden, og i denne finalen slapp hun seg aldri ned fra sitt høye nivå. Når jeg ser på statistikken, er ikke tallene så imponerende, det handlet mer om denne (klisjeadvarsel) nerven i kampen som ikke var der.

Serena Williams vant med dette sin Grand Slam nummer 18, og ble gratulert på banen av Chris Evert og Martina Navratilova, de to andre medlemmene i 18-klubben. Kan hun ta igjen Steffi Graf (22)? Ikke hvis hun fortsetter som i år – Serena er snart 33, og vant «bare» en slam i 2014. Men jeg ser ikke hvem i tennishistorien som skulle klart å henge med på Serenas nivå i denne finalen.

US Open, fredagskveld foran tv-en

Denne saken handler om US OpenSkalvise…kone på teater, barn i seng, US Open på skjermen. Her er det som skjedde sett fra en grå stol i Stavanger:

Simona Halep mot Mirjana Lucic-Baroni: Wimbledon-turneringen i 1999 vil alltid være spesiell for meg. Det var Steffi Grafs siste Grand Slam-turnering, det var da Pete Sampras slo Andre Agassi i finalen og der var året med et par tenårsingskometer i kvinneklassens semfinaler: Alexandra Stevenson og Mirjana Lucic.

Sistnevnte heter nå Lucic-Baroni. Hun ble aldri en stabil toppspiller, men holder på fortsatt. (Hvor er Alexandra Stevenson? Gudene vet.) Lucic i 2014 spiller på små marginer, som blir hennes triumf og tap. Hun har 4-3 i første setts tie-break og egen serve, taper det første på en enkel feil, men vinner det neste til ledelse 5-4. Hun får settball på en serveretur som treffer baksiden av Haleps grunnlinje, men følger opp med en feil. Settball nummer to: Lucic-Baroni slår en ny backhand rett i nettet, og det står 6-6. Halep klarer ikke å skape noe selv, og Lucic-Baroni får enda en settball etter frisk satsing. Verdenstoer Simona Halep gir henne settet med en andreserve som så vidt når fram til nettet. Party like it´s 1999!

(Men burde vi ikke fått se Venus Williams mot Sara Errani i stedet? Den går ikke på Eurosport 2, slik kommentatoren på 1 sier.)

Jeg sjekker tilstanden i barneavdelingen, rydder litt halvhjertet og kommer tilbake til en kamp hvor LUCIC LEDER 2-1 I ANDRE SETT MED EGEN SERVE! Leder det gamet 40-0, før Halep før 40-15, men Lucic server godt til ledelse 3-1. Simona Halep ser ikke ut som en verdenstoer, men som ett nummer for liten for Lucic.

Lucic øker til 4-2 ved å drive Halep langt ut på sidene. Dette må vel holde helt inn? Halep virker tom for ideer. Halep kaster for sikkerhets skyld inn enda en dobbeltfeil, og Lucic leder 5-2. (Må sjekke trekningen for å se hvilke hull et tap for Halep medfører. Bare sette på en klesmaskin først.) Oh yes, Lucic vinner dette, og Halep går på årets verste tap.

Rett over på Arthur Ashe-banen, hvor Sara Errani vinner mot Venus Williams i tredje setts tie-break. Får vi se Venus igjen i US Open noen gang? Jeg bare spør. Denne replikkvekslingen var kul, trenerne Brad Gilbert og Darren Cahill ga Errani mikroskopiske sjanser før kampen:

Mats Wilander og Barbara Schett nå, alltid trivelig, de forteller at Angelique Kerber er ute. Høh? Kerber og Halep er spillere som skal kverne i stykker middelmådigheter som Lucic i Grand Slam-sammenheng. For ikke å snakke om Belinda Bencic (17 år), som slo ut Kerber i strake sett.

Nå: Tomas Berdych mot Martin Klizan, en kamp som subber langt nede på karismaskalaen. Berdych kan være fryktelig god på sitt beste, når lave grunnslag treffer linjene i en sammenhengende kanonade. Bare han ikke har sin egen kleskolleksjon på seg. Jo, han har den oransjestripete på seg i dag.

Det er populært å snakke om hvor endimensjonale dagens spillere er, at de ikke skjønner seg på volleyspill. Tomas Berdych liker seg best bak i banen, men på 15-30 i egen serve plukker han opp en ekkel ball rett mot kroppen, i ingenmannsland på banen. Berdych setter en skrudd backhandvolley ned i Klizans forehandhjørne.

Klizan har enormt lange slagbevegelser, ser det ut for meg. Det kan ikke være særlig lurt på raske dekker? Ser ikke for meg at Berdych taper denne kampen. Maks fire sett, sier jeg. Berdych bryter til 5-3, tar første sett 6-3. (Nå må vel Eurosport 2 være ferdig med Bundesliga snart?)

Thiem mot Gulbis: Aldri sett Thiem før, bare hørt mye bra om ham. Gulbis er umulig å forutse, har i det minste mye mer rutine i slike sammenhenger og har vunnet de to første settene. I det første gamet er det Thiem som løper, Gulbis som styrer. (Alle disse som sender inn spørsmål til Eurosport om hvem spillerne skal møte, har de ikke smarttelefon og kan finne det ut selv?).

Gulbis kaster ballen temmelig høyt på serven. Lurer på om det finnes noen statistikk som viser sammenheng mellom høyde på oppkast og antall dobbeltfeil osv.

Thiem holder til 3-2 i fjerde sett. En av ballvekslingene viser hvor enkelt det er å sette fart på ballen i dag: Thiem løper skrått bakover i banen for å hente opp en forehand, som han uten problemer kyler ned i Gulbis´ backhandhjørne, og vinner til slutt poenget. Tennis anno 2014: Det er ikke tvingende nødvendig å spille seg til gode muligheter, det er alltid mulig å trekke av. Selv om et godt gjennomarbeidet poeng alltid gir størst sjanse for suksess.

Tilbake til Berdych-Klizan: For mange år siden skreiv jeg en artikkel om Tomas Berdychs forehand. Den er fortsatt en nytelse å se på. Jeg liker spesielt den lille rykningen i det racketen er helt i opptrekksfasen, et lite flikk med toppen av rammen før den raser mot ballen. Klizan holder til 4-3 i andre sett takket være nesten hasardiøs satsing. Han må spille sånn for å vinne denne kampen, så solid som Berdych er.

Men så! Berdych spiller et elendig siste game, og ser plutselig uflyttbar og stiv ut. Klizan presser en dårlig andreserve fra Berdych, og slipper ut et brøl i det han vinner gamet 6-4. Ett sett til hver nå.

Berdych tar det tredje settet enkelt, 6-2. klizan kan neppe snu dette, og jeg står ved min spådom om fire sett.

Over til Wozniacki mot Petkovic, to festlige jenter som spiller temmelig sjelløs tennis. Ups, der sa Eurosport-Francke at det hadde vært en veldig god kamp så langt. La oss håpe det fortsetter sånn. Wozniacki tar første sett. Danmark!

Wozniacki opp til 3-0 i andre sett.

Kjapt over til den andre kanalen for å se Berdych ta hånd om kampen mot Klizan…som server for det fjerde settet! Berdych kan ikke vikle seg inn i en femsetter allerede i andre runde. Kommer seg til 30-30 på stillingen 5-3 for Klizan, men Berdych sender en forehand fem meter utenfor – det er settball. Klizan blir overivrig og slår en forehand ut, og det er deuce igjen. En god førsteserve gir Klizan settball nummer to. En ny forehand fra Klizan slås ut, og det er deuce igjen. Han følger opp med et ess, og settball nummer tre. Dette er spennende, tross alt. Klizan bommer på enda et grunnslag. Enda en enkel feil fra slovaken, og det er breakball for Berdych. Klizan redder den med en god serve, og vi har deuce igjen. (Er ikke tennis en herlig sport?) Ny god serve, og Klizan får en FJERDE settball. Berdych dunker en forehand noen centimeter ut, og kampen går til et femte sett.

Wimbledon 2014: Var dette Roger Federers siste sjanse?

Tennis på tv:
Novak Djokovic – Roger Federer 6-7, 6-4, 7-6, 5-7, 6-4
Finale, Wimbledon 2014

Denne saken handler om WimbledonUngene mine elsker å høre historien om min traumatiske kortspill-opplevelse fra barndommen. Som 11-åring (eller deromkring) var jeg på hyttetur, og som eldste barn fikk jeg være oppe med de voksne et stykke etter leggetid. Jeg hadde lært å spille Spar dame, og kortene ble delt ut. Ved spillets slutt satt jeg gråtende i sofaen, nedbrutt av å komme på soleklar sisteplass.

En helt hverdagslig historie, med et ordinært tap i kortspill som kjerne. Hvorfor liker de å høre denne anekdoten gjenfortalt? Det å bli voksen handler mye om å holde ens egne følelsesutbrudd i sjakk, og det er en naturlig prosess: Vi lever i mindre grad i øyeblikket enn barn gjør. Taper jeg i kortspill i 2014, stikker det ikke så dypt. Og motsatt: Jeg blir ikke overlykkelig om jeg vinnet i kortspill (eller tennis). For barn er det eksotisk at ens foreldre en gang i tiden satt som en oppvridd vaskeklut bare på grunn av et kortspill.

Voksenlivet tar vekk toppene og bunnene i følelsesregisteret, fordi vi ser ting mer i sammenheng. Da jeg så Wimbledon-finalen mellom Federer og Djokovic forrige helg, satt jeg hele tiden med en følelse av at Djokovic skulle vinne.

Bare på ett tidspunkt så det lovende ut: Da Federer tok hjem det fjerde settet, etter en opphenting fra 2-5 som kom helt ut av det blå. Jeg satt ytterst på stolen og begynte å tenke store ting. I begynnelsen av femte sett skar Djokovic grimaser og ristet på høyrefoten. Den gamle Djokovic, han som pleide å trekke seg fra kamper, ville kanskje kastet inn håndkleet her. Den nye Djokovic, som vi har kjent siden 2011, gjør ikke det. Spillerne fulgte hverandre på serve gjennom det femte settet, før Djokovic brøt Federer i det siste gamet. Det var ukarakteristisk spilt av Federer, han rushet gjennom gamet og tapte enkelt. Federer var den piggeste av de to, og servet stødig helt fram til dette siste gamet. Jo lenger kampen hadde vart, desto større sjanser for Federer. Dette visste han selvsagt, og kanskje tenkte han allerede i de baner?

Selv for så rutinerte spillere som Federer og Djokovic tror jeg det mentale spilte inn. Før finalen snakket mange om Federers overbevisende spill mot Raonic og Wawrinka, men disse er helt andre typer enn Djokovic. Ingen av dem gir Federer en så konstant strøm av harde, godt plasserte grunnslag, ei heller beveger de seg så godt som Djokovic gjør.

Djokovic på sin side hadde ikke spilt opp mot sitt beste før finalen. Han kom dit med et visst press (lenge siden han vant en Grand Slam utenfor Australia), men i motsetning til Federer har han framtiden foran seg. Djokovic sitt spill i finalen var på høyde med det han presterte i 2011, og jeg ser ikke hvem som skulle slått ham. Djokovic hadde stort sett overtaket i ballvekslingene, og Federers grunnslaga klarte ikke å gjør livet vanskelig for serberen. Det hjalp ikke at han fortsatte å serve fantastisk, som han gjorde i hele turneringen.

Under kampen og rett etterpå satt skuffelsen over Federers tap hardt i. I stedet for å gråte, tok jeg den voksne varianten. Jeg måtte sjekke statistikken for å se hvordan dette kunne skje. Det ble Federers fall var andreserven, hvor han vant mindre enn halvparten av poengene. NRKs kommentatorer roste Federers backhand, og jeg har sett den dårligere. Men en virkelig trussel mot Djokovic var den ikke. Likevel, Federers tall skulle på papiret slått hvem som helst:

Novak Djokovic (SRB)Roger Federer (SUI)
13  Aces29
3  Double faults5
108 of 174 = 62 %  1st serves in133 of 192 = 69 %
79 of 108 = 73 %  1st serve points won102 of 133 = 77 %
43 of 66 = 65 %  2nd serve points won26 of 59 = 44 %
124 MPH  Fastest serve127 MPH
116 MPH  Average 1st serve speed115 MPH
92 MPH  Average 2nd serve speed100 MPH
26 of 35 = 74 %  Net points won44 of 67 = 66 %
4 of 15 = 27 %  Break points won3 of 7 = 43 %
64 of 192 = 33 %  Receiving points won52 of 174 = 30 %
68  Winners75
27  Unforced errors29
186  Total points won180

Så hvor går vi herfra? Det er fristende å kalle dette Federers siste (tapte) sjanse til å vinne en Grand Slam-tittel til. Fysisk sett virker Federer sprek fortsatt, selv om det var merkbart at han er tregere ut til sidene enn for sju-åtte år siden. Federer er i dag en spiller som lever mye på serven sin. Jeg kan vanskelig tro at han vil overleve en kanonade av harde grunnslag fra Murray/Djokovic/Nadal i US Open.

I motsetning til fotball-VM, kommer det nye sjanser hvert år. Neste år er Federer 33, en alder hvor John McEnroe nådde semifinalen i Wimbledon. Hvis McEnroe klarte det, hvorfor skal ikke Federer? Jeg sitter ikke tårevåt i sofaen av Federers tap i Wimbledon, men vet at det kommer nye sjanser. Og at Grigor Dimitrov fort kan slå seg inn i den absolutte verdenstoppen med en tennis som ligner mye på den Federer har gitt oss. All things must pass.

Mayer kom ned fra treet

Tennis på tv:
Andy Murray – Leonard Mayer 7-5, 6-1, 3-6, 6-1
2. runde, US Open 2013

Denne saken handler om US OpenNorsk mangler et ord som tilsvarer det engelske «treeing». «Treeing» er det som skjer når en idrettsmann plutselig beveger seg opp på et høyere nivå enn sitt vanlige. Omtrent som når unger klatrer opp i et tre og sier «Se hvor høy jeg er!». Leonard Mayer klatret opp i treet i tredje sett mot verdenstreer Andy Murray i deres andrerundekamp i US Open.

Murray hadde knepet det første, cruiset i det andre og skulle bare komme seg gjennom det tredje med minst mulig stress. Det var da Leonard Mayer beveget seg opp i høyden. Argentineren servet perfekt og flyttet Murray langt ut av banen og sidelengs.

Andy Murray: Greit videre til tredje runde. (flickr.com)

Andy Murray: Greit videre til tredje runde. (flickr.com)

Tv-tennis dreier seg ofte om de vante fjesene. Forskjellen mellom Murray (nummer 3 i verden) og Mayer (81 i verden) er hvor lenge de klarer å spille på sitt maksnivå. I ett sett så Mayer ut som en topp ti-spiller. Særlig serven hans bør vises i sakte film for unge spillere. Han spenner kroppen som en buestreng i serven, med en livlig venstrearm som styrer bevegelsen.

Mayer kom ned fra treet på 0-1, 0-15 i fjerde sett. Han hadde drevet Murray rundt på banen, og skotten returnerte en smash fra langt bak i banen. Mayer plasserte seg fint ved nettet, men satte volleyen i nettet. Det sto 0-30, og Mayers raptus var over.

Og Murray? En grei gjennomkjøring, men det er vanskelig å si noe bastant om formen hans ut fra denne kampen. I likhet med Novak Djokovic (som måtte redde settballer mot Benjamin Becker tidligere på dagen) har ikke Murray virket så overlegen som Federer og Nadal i de to første rundene. Det bekymrer neppe Murray, som har gjort det til en vane å spille best mot slutten av de store turneringene.

Morsomt poeng: Murray spiller mot enda en Mayer, Florian, i neste runde. Han er ikke beslektet med Leonard, såvidt jeg vet.

Tennisbloggen har Murray som favoritt til årets turnering, med egen Andy-watch i den anledning.

Tennis is coming home

Tennis på tv:
Andy Murray – Novak Djokovic 6-4, 7-5, 6-4
Finale, Wimbledon 2013

Denne saken handler om WimbledonDu vet du har et psykisk overtak på motstanderen når han prøver på ting som ligger langt utenfor komfortsonen. Hva mente Novak Djokovic med de stadige nettangrepene sine i finalen mot Andy Murray? Djokovic har én svakhet, og det er volleyspillet. Likevel var han stadig der framme, med blandet hell. Det kunne bare bety én ting, at han ikke trodde han kunne slå Murray fra grunnlinjen. Djokovic var ved nettet 52 ganger, bare 4 mindre enn i femsettskampen mot Del Potro i semifinalen.

Denne kampen minnet meg om OL-finalen mellom Murray og Federer i fjor. Da returnerte Murray som en gud, og resten av Federers spill forvitret som følge av det. I årets Wimbledon-finale gjorde han det samme med Djokovic sine server. Murray var dessuten bånnsolid fra grunnlinjen, og Djokovic måtte satse helt på kanten av det forsvarlige for å vinne poeng. I lengden blir det umulig.

Djokovic var vekselvis kranglete og ufokusert på banen. Selv om han hadde ledelsen i andre og tredje sett, klarte han ikke å holde på noen av dem. De færreste trodde noen ville vinne denne finalen i tre sett, men det skjedde altså.

Andy Murray, Wimbledo-vinner 2013. (Wikimedia)

Det siste året har Andy Murray vunnet OL, spilt to Wimbledon-finaler (en seier), vunnet US Open og spilt finale i Australian Open. Hvis han kan bli bedre på grus (hvor han aldri har vunnet en tittel av noe slag!), kan Djokovic få en rival til førsteplassen. Hittil i år har Djokovic, Nadal og Murray vunnet hver sin Grand Slam-tittel. Det er lenge til september, men akkurat nå er Murray mannen å slå der.

Seieren betyr også at tennisjournalistikkens mest forslitte setning kan legges seks fot under: Ingen trenger lenger minne oss på hvor mange år det er siden forrige brite vant Wimbledon. Det skjedde i 2013, mannen var Andy Murray og seieren var fullt fortjent. Dette var hans andre Grand Slam-tittel, og det er ingen grunn til at det stopper her.

French Open, dag 13: Kyllingfrikassé og Serena-seier

Tennis på tv:
Serena Williams – Maria Sharapova 6-4, 6-4
Finale, French Open

French OpenMitt forhold til bredbåndsleverandøren Altibox er ikke spesielt varmt. Hvorfor ser internett på tv-skjermen så latterlig ut, når signalene kommer inn til huset gjennom den samme kabelen? Hvorfor er kanalpakkene så firkanta, når konkurrentene har begynt med fritt kanalvalg? Jeg har spurt dem, uten å få annet svar enn «sånn er det bare». Det gir meg ikke veldig lysten på å fortsette hos dem.

I går var Altibox-humøret mitt bedre. Chill heter tjenesten som lar meg se Altivbox-kanalene på iPad hvor som helst innenfor huset. Lørdag satte jeg iPad-en på kjøkkenbenken mens jeg fulgte damefinalen. Noen påstår at multitasking er umulig, men det gikk helt fint for meg i går. Kyllingfrikassé er ingen stor kunst, det er bare å kaste ingrediensene i ei gryte og la komfyren gjøre resten.

Kyllingfrikassé  kan aldri gå helt galt. og det kunne ikke gå galt for Serena Williams i går, heller. Jo, da settsifrene 6-4, 6-4 mot Maria Sharapova ser i det minste ut som en jevn kamp, men kamuflerer den underliggende dominansen som Serena sto for. Selv da Sharapova brøt Serena, og det skjedde noen ganger, føltes det bare som en fyrstikkflamme i kuling: Et kortlevd lyspunkt for Sharapova.

Serena Williams (flickr.com)

Pete Bodo hos tennis.com skriver en del om Maria Sharapovas kroppsspråk, og jeg kunne ikke sagt det bedre. Det var tydelig fra første ball hvor mye kampen betydde for henne. Vinnerslag ble etterfulgt av pumpende knyttnever og rop, feilslag med sammensunkne skuldre og himlende øyne. Det er lurt å leve seg inn i kampen med hele kroppen, men det må koste mye mentale krefter å holde på slik Sharapova gjorde i denne kampen. Mest av alt understreket kroppsspråket hennes hvor anspent hun var, og jeg tipper Serena koste seg litt over synet.

Serena Williams har nå 16 Grand Slam-titler, og er bare to bak Chris Evert og Martina Navratilova. Det er ikke noe råtips å si at hun kommer til å være på høyden med dem når 2013 er slutt. Skal bli interessant å se hvor lavt bookmarkerne setter henne i Wimbledon. 1.05 ganger innsatsen tilbake for Serena-triumf, eller noe sånt?

Grafikk og statistikk kommer senere i dag.

French Open, dag 9: En av de dårlige dagene

Tennis på tv:
Jo-Wilfried Tsonga – Roger Federer 7-5, 6-3, 6-3
Kvartfinale, French Open 2013

French OpenHva er den beste følelsen en tennisspiller kan ha på banen? Jeg kan bare snakke for meg selv. Den beste følelsen innebærer verken serve-ess, listige stoppballer, hylende vinnerslag eller backhandsmasher i full strekk.

Nei, den beste følelsen er den av å drive motstanderen rundt uten at man spiller på grensen av det forsvarlige. Med god margin til linjene, men samtidig med nok fart i ballen og god nok plassering til at fyren på andre siden av nettet løper som en tulling.

Roger Federer fra French Open 2009. (Flickr)

Jeg så ikke så mye av det fra Roger Federer i dag. Sveitseren klarte sjelden å stresse Jo-Wilfried Tsonga fra grunnlinjen. Federers forehand var ikke kvass nok til at Tsonga måtte slite, og Federers backhand kommer aldri til å regjere på dette dekket. Tsonga spiste opp alt Federer sendte hans vei, og selv Federer får litt hetta da. Forehanden var enten for lang eller for kort, han fikk sjelden den fine presslengden som alle tennisspillere søker.

Jo-Wilfried Tsonga fra French Open 2012. (Flickr)

Slutten av første sett var typisk: Tsonga fikk 0-40 i Federers serve, og dermed tre settballer. Federer reddet alle med strålende spill. Dette kunne vært en anledning til å vise Tsonga hvem som er sjefen, hvis Federer klarte å presse fram et tie-break. I stedet kom en billig forehandfeil, og så et rammetreff. Settet var vekk, og Tsonga tok raskt kontroll i det andre.

De dårlige dagene kommer tettere når spillere blir eldre. Dette var en sånn for Federer. Nedturen hans er et faktum, samme hva rankingen sier. Federer har ennå ikke vunnet en turnering i 2013. Hvor mye svir dette nederlaget? Ikke all verden, selv om Federer sier det motsatte. For å vinne denne turneringen måtte Federer slått Simon, Tsonga, Ferrer og Djokovic/Nadal, og det er mye forlangt.

Wimbledon vil fortelle mye om framtiden for Federer. Der kan han fortsatt kjempe om tittelen, selv om jeg rangerer ham bak både Nadal og Djokovic (Murray er et spørsmålstegn akkurat nå).

Tsonga skal ut i semifinale mot David Ferrer, trolig den verste mannen å møte for en hjemmefavoritt som Tsonga. Ferrer gir seg aldri, han spiller hvert poeng med dødsforakt og er ikke redd for Tsonga. Jeg tipper Tsonga vinner den kampen i fem sett.

En dag i solen for Wawrinka

Tennis på tv:
Novak Djokovic – Stanislas Wawrinka 1-6, 7-5, 6-4, 6-7, 12-10
Åttendelsfinale, Australian Open

Denne saken handler om Australian OpenOpp med hånda alle som så denne thrilleren komme. Jeg hadde i alle fall ikke noe utropstegn i margen ved siden av. Vi snakker tross alt om Novak Djokovic, dobbelt tittelforsvarer i Australian Open. I kamp mot Stanislas Wawrinka, en stødig fyr som sjelden slår de beste i de store kampene. Før kampen i dag hadde Djokovic vunnet 11 av 13 kamper mot Wawrinka, og ikke tapt et sett mot ham på tre år. Det luktet ikke jevnt oppgjør på forhånd, for å si det forsiktig. Les videre

Imponerende Federer mot Tomic, men er han vinnerkandidat?

Tennis på tv:
Roger Federer – Bernard Tomic 6-4, 7-6, 6-1
Tredje runde, Australian Open

Denne saken handler om Australian OpenBernard Tomics første breaksjanse kom i begynnelsen av tredje sett. Han hadde nettopp tapt det andre etter å ha kastet vekk en 4-1-ledelse i tie-breaket, og Federer begynte det tredje settet med å bryte australieren. Tomics siste lille halmstrå var breakballen i begynnelsen av tredje. Les videre

En avgjørende forehand i nettet fra Azarenka

Denne saken handler om US OpenTennis på tv:
Serena Williams – Victoria Azarenka 6-2, 2-6, 7-5
Finale: US Open

Hvor tapte Victoria Azarenka denne finalen? Det var på 5-3, 30-30 i Serenas servegame. Azarenka jobbet seg inn i en ballveksling, og fikk en grei ball mot forehanden. Hun slo den rett ned linjen, men traff nettet. Litt senere var gamet Serenas, og Azarenka skulle serve for kampen på 5-4. Les videre