Moya, en evig skuffelse

Tennis på tv:
Guillermo Garcia-Lopez – Carlos Moya 7-5, 6-3, 3-6, 6-3
1.runde, Australian Open

Carlos Moya seiler opp som en gummiarm av de sjeldne. Han ligger konstant i topp ti, ikke på grunn av sine Grand Slam-prestasjoner, men på tross av dem. Han spilte finale i Australia i 1997, vant French Open i 1998 og har aldri vært i nærheten siden.

Mandag morgen tapte han for Guillermo Garcia-Lopez i fire sett. Jeg fikk sett 45 minutter av kampen i en halvdøs på sofaen. Moya sin forehand klarte aldri å sette landsmannen på defensiven, og servene var under middels.

Det aller verste var likevel backhanden. Moya har alltid spilt svakt på backhand, men elementær taktikk er aldri å forakte når ting går skeis. Når han ble presset på backhand, prøvde han hele tiden å slå ned langs linjen. Roger Federer klarer det noen ganger. Agassi også. Men som regel slår de diagonalt, for det er et sikrere slag i pressede situasjoner. Når Moya holder på sånn en hel kamp uten å lykkes, fortjener han ikke bedre.

Garcia-Lopez viste ingenting spesielt, greie slag, en bleik backhand som nok vil få kjørt seg utover turneringen.

Federer-Ljubicic: Federers første tittel

Tennis på tv:
Roger Federer – Ivan Ljubicic 6-3, 6-1
Finale Doha 2005

ATP - herretennisRoger Federers første tittel for året, i årets første turnering. Han brøt Ljubicic i midten av første sett, og gikk opp til 4-2. Etter det var han aldri truet, men Ljubicic spilte meget godt i første sett.

Jeg har alltid likt kroatens stil. Ingenting ser spesielt vanskelig ut av det han gjør, han minner om en avansert hobbyspiller i stilen. Han er verken mekanisk som Lleyton Hewitt eller Tim Henman, eller et naturtalent som Safin og Federer. I stedet spiller han solid tvers gjennom.

Federer spilte tålmodig og ganske konservativt, og overlot mye av initiativet til Ljubicic. Kanskje ikke så dumt, for Federer er trolig den beste defensive spilleren i verden for øyeblikket. Når han kontrer skjer det raskt og presist. Federer når ballen langt bak seg og ute til sidene, og sender den dypt tilbake. Han returnerer ikke så aggressivt som Hewitt og Agassi, men som regel med så mye underskru at motstanderen selv må sette fart på ballen.

Federer smilte midt i en av de siste ballvekslingene, da Ljubicic sendte tilbake en ball som burde vært umulig. Så smashet Federer den utagbart utenfor rekkevidde. Selvtillit.

En drøy uke til Australian Open, og jeg ser ikke hvem som skal slå ham der. Kanskje Tim Henman på en god dag?