Tomt for spansk pepper

Ram/Krajicek (USA) – Alcaraz/Nadal (Spania) 6-2, 6-4
Kvartfinale double, OL 2024

To gode singlespillere skal ha en mer enn brukbar sjanse mot et godt doublepar. Carlos Alcaraz og Rafael Nadal hadde singlemerittene og publikum med seg, men klarte ikke å slå amerikanerne Ram og Krajicek. (Er sistnevnte i slekt med nederlenderne Michaëlla og Richard Krajicek? Må finne det ut.)

Jeg kom inn i slutten av første sett. Både Alcaraz og Nadal virket rustne. Publikum gjorde alt i sin makt for å gi dem overtaket i andre sett, men spanjolene misset stadig vekk slag som de prikker inn på gode dager. Særlig Alcaraz spilte et svakt andre sett, syntes jeg. Samtidig spilte amerikanerne smart, og lot seg ikke plage av publikums forsøk på å løfte det spanske laget.

Jeg liker ikke å spille double, og jeg ser lite double på tv, så mine innsikter i øvelsens taktikk og strategi er liten. Men det var påfallende hvor ofte de spanske stjernene bommet fra grunnlinjen selv i posisjoner hvor de hadde tid til å stille siktet. Og all ære til amerikanerne som turte å holde stand ved nettet mot det iberiske skytset. Alt i alt satt jeg med en følelse av at amerikanerne fikk overtaket i duellene, mens Alcaraz/Nadal måtte gjøre noe spektakulært for å ta poeng. I lengden er det vanskelig å vinne kamper på den måten.

Nadal var rask av banen etter kampen. Det var ikke noe seremonielt over hans avskjed (?) med Roland-Garros. Jeg tipper han er mest irritert over at de ikke klarte å spille bedre i det som kanskje er hans siste store turnering. En gang konkurransemann, alltid konkurransemann.

(PS: Austin Krajicek er en fjern slektning av Wimbledon-vinner Richard Krajicek.)

Det ønskede spettet i vindusåpningen

Novak Djokovic (Wikimedia Commons)

Novak Djokovic – Casper Ruud 7-6, 6-3, 7-5
Finale, French Open 2023

Novak Djokovic pleier å vinne kampene han spiller i Grand Slam-turneringer. Jo da, han vinner stort sett uansett hvor han går på banen, men femsettsformatet i Grand Slam-sammenheng passer de beste aller best.

Så det åpner seg sjelden vinduer for motstanderen i disse kampene. Eller mulighetsrom, som konsulentbransjen ville kalt det. Når disse vinduene åpner seg, må motstanderen finne fram brekkjernet og kjøre det rett inn i den bittelille glipa og velte all kroppstyngde over jernet og prøve å åpne det på vidt gap.

Dette vet Djokovic, og dette visste selvsagt Casper Ruud i dagens finale. Vinduet åpnet seg tidlig i kampen. Selv om Djokovic servet godt og Ruud stort sett bommet på førsteservene sine, fikk Ruud et tidlig brudd. Han klarte å befeste bruddet, og ledet 4-1 i første sett. Og ja, det var bare ett brudd, men hør nå: Leder du et sett 4-1 mot Djokovic, må du vinne det, hvis du har tenkt å vinne kampen.

Jeg likte åpningen av kampen, hvor Ruuds enorme toppspinn kombinert med hard satsing fra forehanden så ut til å virke. Samtidig gjorde Djokovic litt flere feil enn vanlig. Men han kravlet seg tilbake til 4-4, og jeg var redd alt skulle renne ut mellom Ruuds hender slik det gjorde i fjorårets finale. Den siste sjansen kom da Djokovic servet på 4-5, 0-30. Ruud klarte ikke å ta vare på noen av de to neste poengene, og det tredje ble en merkelig forehand som havnet nederst i nettet. Det føltes som kampen var avgjort.

Første setts tiebreak ble en maktdemonstrasjon av Djokovic, og det fortsatte dessverre over i andre sett. Da Djokovic tok ledelsen 3-0, hadde jeg mistet håpet, og det tredje settet droppet jeg til fordel for Stavanger kulturskoles sommeroppvisning.

Jeg lurer på hva Team Ruud tar med seg fra denne finalen. Det var gledelig å se at Ruud gikk på banen med en annen selvtillit og målbevissthet enn i 2022-finalen mot Nadal. Ruuds spill kan minne og Nadals, og Nadal har slått Djokovic på grus en del ganger. Men Ruud er høyrehendt, og han har ikke Nadals feeling og X-faktor. Å slå Djokovic i en femsetter på grus ville blitt vanskelig uansett hvordan man vrir på det.

Men at Casper Ruud kommer til å vinne denne turneringen? Det tror jeg. Casper Ruud er blitt en spiller som spiller sin beste tennis i Grand Slam-turneringene, og ingenting er bedre enn det.

Ha det, Holger!

Casper Ruud slår en forehand mot Søren Hess-Olesen. (Eget foto fra 2017)

Kvartfinale, French Open 2023
Casper Ruud – Holger Rune
6-1, 6-2, 3-6, 6-3

– Jeg regner med at du ser på tennis! tikka det inn på mobilen min i kveld. Casper Ruud spilte kvartfinale mot Holger Rune i French Open.

Sant å si gjorde jeg ikke det. De siste månedene har jeg spilt mye mer tennis enn jeg har sett. Eurosport-abonnementet var oppsagt, men når mamma sender meg tekstmeldinger om tennis, pleier det å være noe spesielt på gang.

Det var det. I øyeblikket jeg logget meg inn med nykjøpt månedsabonnement (179 kroner, jeg kommer selvsagt å glemme å avbestille om 30 dager), klappet publikum Ruud av banen etter andre sett. To strake sett mot Holger Rune, hva kunne gå galt?

Mye, selvsagt. Rune gikk på toalettet, kom tilbake om føyk gjennom det tredje settet. Spillerne er så jevne at det egentlig bare skulle mangle, selv om jeg delte kommentatorens uro: Ruud mistet initiativet til Rune, som begynte å treffe på alt og forsvarte seg godt.

Men ærlig talt, jeg syntes Rune så litt sliten ut mellom poengene. Fjerde sett begynte med mange lange games, ofte med Ruud i trøbbel. Og jeg skal ikke tvile på Casper Ruuds evne til å legge dårlige ting bak seg, der han gikk opp til 4-1 og så ut til å vri kreftene ut av Rune som vann av en oppvaskklut. Begge spillerne visste selvsagt at Rune hadde en lang kamp bak seg i forrige runde. Da Ruud vant de to første settene, ville han trolig være best rustet for en lang kvartfinale.

Ruud gikk opp til 5-2 med en kvelerslanges målbevissthet; han skviset Rune akkurat nok til å vinne gamet. I neste game kastet Rune bort to poeng og gikk fra 30-0 til 30, før en dobbeltfeil gav matchball for Ruud. Rune reddet seg unna etter en lang duell. Ruud fikk en ny matchball med en stoppball (!) han satte fra uventet posisjon, det føltes litt som han ville gni inn nederlaget. Men Rune reddet den matchballen også, og fikk gameball etter en litt shaky volley. Det neste poenget kommer til å leve godt på sosiale medier. Og etter et langt game holdt Rune til 3-5, etter at han hadde avverget to matchballer. Jeg satt med en Federer Wimbledon 2019-følelse: Kanskje alt er ødelagt når de to matchballene røyk?

Heh. Ruud 15-0 med serve rett i magen. Ruud 30-0 med et ess. Ruud 40-0 med serve langt ut av banen og påfølgende forehandvinner. TRE MATCHBALLER!!!!! Rune redder den første med en backhandvinner. (Er det bare meg, eller kan Rune en reinkarnert Guillermo Coria? De ligner i kroppstype og spillestil, Rune litt tyngre og litt tregere, slår hardere.) Rune redder den andre med en backhandvinner, MEN DRIT I DET, RUUD VINNER!!!

Casper Ruud skal spille semifinale i French Open. Det er stort, folkens! Heldigvis er det Alexander Zverev han skal møte, mens Alcaraz og Djokovic forhåpentlig mørner hverandre i den andre. Zverev er god. Men han er ikke uslåelig, og han kan bli sur.

Heldigvis har jeg Eurosport-abonnement.

Novak, no mercy

Novak Djokovic – Casper Ruud 7-5, 6-3
Final, Nitto ATP Finals 2022

Hope is the thing we cling to when all seems hopeless. And facing a highly motivated Novak Djokovic on an indoor hard court (oh, let’s be honest, ANY tennis court) is such a task. The British commentators on Eurosport know this too, and in the beginning of the match they paid a lot of attention to physical pains that Djokovic was supposed to have. The TV producers played along, and showed Djokovic gripping his thighs in slow-mo and looking worried in between games. Was the big man not doing well?

Hah. Doing very well, thank you very much. Ruud played another solid match, but could not reach any break points in the match. Djokovic snatched the first set when he challenged a serve at 30-30, and won the next point. Previous opponents in this tournaments have tried to pin Ruud to the backhand corner, with little success. Djokovic managed to dictate the match doing just that, and then launch his beautiful forehands. I love how Djokovic hits through the ball with his forehand.

The second set was pretty uneventful, Djokovic seizing the initiative and Ruud scrambling well behind the baseline and beyond the doubles corridors, making a lot of balls. A worse opponent than Djokovic surely would have missed more than the great Serb did, but he was efficient throughout. Late in the match the commentators noted that CR had not had any forehand winners in the second set, and that says a lot about Djokovic’s level of dominance.

The big takeaways from CR’s game this week were his serve and backhand, in my opinion. I don’t see what Ruud could have done differently today. Could he have stood closer to the baseline and hammered away, first strike style, come what may? Of course. But that is so far from his usual game that it surely would not have worked.

If Ruud improves as much next year as he has in 2022, 2023 will be a joy for Norwegian tennis fans. Let’s collectively pinch our arms for a while; in Casper Ruud we have a Norwegian born and bred tennis player who played in 3 of the 5 biggest finals in tennis this year. Thank you, Casper Ruud! I can’t wait for what’s next.

(Why is this Norwegian guy writing in English? At a party this fall, a friend and fanatical tennisbloggen.net fan suggested I should write in English in order to conquer the world or something like that. (Memories are slightly fuzzy.) I have not written English texts of any substance or length since the Clinton presidency, but will write in English for the rest of 2022 just for the fun of it and see if my numbers go through the roof. Please excuse my rusty grammar and spelling. If I run out of steam and/or receive loads of online fury from Norwegian language activists, I will switch to Norwegian and claim the blog was hijacked by forces outside my control.)

Blessed are the Greeks

Stefanos Tsitsipas – Daniil Medvedev 6-3, 6-7 (11), 7-6 (1)
Group match, Nitto ATP Finals 2022

My 1990s addicted heart skipped a beat: Sitting in Stefanos Tsitsipas´ corner was a retired English speaking serve and volley specialist of Greek descent, who used to serve people off the court in the 1990s. It´s good to see Mark Philippoussis on the tour again, life in tennis retirement has not always been easy for him.

Tsitsipas came out with a clear plan: Serve. And. Volley. With the serves pulling Medvedev wide, Tsitsipas took the first set quickly. He also threw in a lot of drop shots, and continued doing so even when they did not always pay off.

You see, Medvedev is a better player than Tsitsipas from the baseline. Even though they both held serve throughout the second set, Medvedev was game by game starting to dictate. He was going after the Tsitsipas backhand, even when he has plenty of space to work with elsewhere on Tsitsipas´ side. Still, the Greek reached match point three times in the tiebreak, but Medvedev saved them all, and did that thing that spells trouble for the opponent: Asking for audience love by raising both hands in the air. Tsitsipas finally blinked at 11-12 in the second set tiebreak.

Medvedev broke for 4-3 in the third set. Tsitsipas had break points in the next game, but Medvedev held. The match seemed lost for Tsitsipas.

I watched this match with Swedish audio, and the commentator made and interesting point: Tsitsipas´ backhand is the thing that keeps him from winning slams. Tsitsipas tries to avoid hitting that stroke as much as possible, according to the Swede whose name I did not catch. I have never thought of that before, but maybe he is right. I like the simplicity of Tsitsipas´ game, including his backhand. It is not as baroque as Gasquet´s, and not as booming as Wawrinka´s, but mostly works fine. A weakness? I don´t know.

As for his adventures to the net, Tsitsipas was brave to keep pushing at all times. At one point the Swedish commentator screamed in agony over a missed Tsitsipas volley, claiming that everybody from Sampras to Edberg to Rafter to … well, just about anybody wielding a racket in the 1990s would have made that volley. (Trigger warning: They also missed volleys.) Tsitsipas won 30 of 37 points at the net.

When it all seemed over, Tsitsipas broke back to 5-5, and the match went to a tiebreak, where the Greek went up 6-0. And it was time for another vintage Medvedev gesture, the raised shoulders and wide stare.

As for 1990s serve and volley specialists of Greek descent go, it is time somebody lures Pete Sampras out of his Californian mansion(s) and onto the ATP tour again. How can he not be bored out of his mind? His kids are adults now. And with an autobiography called A champion´s mind, does he not feel the need to share that mind with a player? Imagine Taylor Fritz or Felix Auger-Aliassime with Sampras in their corner, tapping in to all that knowledge.

That would be something.

(Why is this Norwegian guy writing in English? At a party this fall, a friend and fanatical tennisbloggen.net fan suggested I should write in English in order to conquer the world or something like that. (Memories are slightly fuzzy.) I have not written English texts of any substance or length since the Clinton presidency, but will write in English for the rest of 2022 just for the fun of it and see if my numbers go through the roof. Please excuse my rusty grammar and spelling. If I run out of steam and/or receive loads of online fury from Norwegian language activists, I will switch to Norwegian and claim the blog was hijacked by forces outside my control.)

The weight of Ruud will weigh you down

Casper Ruud slår en forehand mot Søren Hess-Olesen. (Eget foto fra 2017)

Casper Ruud – Taylor Fritz 6-3, 4-6, 7-6 (6)
Group match, Nitto ATP Finals 2022

At one point in the third set, Casper Ruud had break point against Taylor Fritz, and fired a forehand down the line against a net rushing Fritz. The American stretched and jumped to his left, and rolled around on the court as he landed, clearly unable to hit the next ball. He didn’t have to. The backhand volley sailed cross court, out of reach for Ruud.

Fritz held, and made his way to a third set tie-break. The winner would be guaranteed a spot in the semifinals. Ruud had been the better player in the third set, but momentum like that can swing in a tie-break, the weaker player loosening up.

That did not happen. Ruud got the upper hand, and kept his nerve even when he tightened a bit towards the end. Ruud’s backhand has been solid so far, and when the opponents fail to break it down, they seem a bit lost, and get dragged down by the forehands and weight of CR’s forehand.

It’s amazing how Ruud has come to life in this event, given how modest his last matches before Turin have been. I will never again underestimate Casper Ruud’s ability to turn on the switch for a big tournament. He has now beaten two of the best hard courters in the world (Felix Auger-Aliassime and Taylor Fritz) on an indoor hard court.

Ruud will finish first or second in his group, depending on the outcome of the last matches: Ruud faces an already eliminated Nadal (who has yet to win this event!), while Auger-Aliassime and Fritz battle it out for the last spot. I think Ruud will do all he can to avoid Djokovic in the semifinals, and by the looks of the first matches, Djokovic will win his group. So beating Nadal should be a top priority for Ruud, because then he will avoid Djokovic in the semis.

(Why is this Norwegian guy writing in English? At a party this weekend, a friend and fanatical tennisbloggen.net fan suggested I should write in English in order to conquer the world or something like that. (Memories are slightly fuzzy.) I have not written English texts of any substance or length since the Clinton presidency, but will write in English for the rest of 2022 just for the fun of it and see if my numbers go through the roof. Please excuse my rusty grammar and spelling. If I run out of steam and/or receive loads of online fury from Norwegian language activists, I will switch to Norwegian and claim the blog was hijacked by forces outside my control.)

Had worries. Not anymore.

Casper Ruud slår en forehand mot Søren Hess-Olesen. (Eget foto fra 2017)

In my sizeable collection of mid 90s CDs, there is one with a title that crossed my mind this morning. Thinking ahead to Casper Ruud´s match against Felix Auger-Aliassime (FAA), I remembered a noisy album from 1996 called Now I got worry, which is precisely what I had leading up to the match.

Casper Ruud has not had the best results lately, whereas FAA has had just that, winning three indoor tournaments this fall. This could get ugly.

But then the match started, and Ruud was up for it. He held serve with four straight points in the first game. He kept his backhands deep, and FAA kept targeting it even when that tactic wasn´t working. In general, Ruud made FAA wonder where all the recent tailwind from European indoor arenas had gone. It certainly wasn´t in Turin, that´s for sure.

Ruud took the first set in a tiebreak, and kept pushing in the second. FAA looked strangely off throughout the match, even though he served some aces and showed flashes of brilliance. The surface in Turin seems nice and slow for Ruud´s brand of tennis, the kick serves jumping high. Ruud faced no break points in the match.

Ruud is up against Taylor Fritz, also a straight set winner today (against Nadal), on Tuesday night.

(Why is this Norwegian guy writing in English? At a party this weekend, a friend and fanatical tennisbloggen.net fan suggested I should write in English in order to conquer the world or something like that. (Memories are slightly fuzzy.) I have not written English texts of any substance or length since the Clinton presidency, but will write in English for the rest of 2022 just for the fun of it and see if my numbers go through the roof. Please excuse my rusty grammar and spelling. If I run out of steam and/or receive loads of online fury from Norwegian language activists, I will switch to Norwegian and claim the blog was hijacked by forces outside my control.)

En fartshump for prosjekt Casper Ruud

Casper Ruud (Wikimedia Commons)

Carlos Alcaraz – Casper Ruud 6-4, 2-6, 7-6 (1), 6-3
Finale, US Open 2022

Det ble en annerledes finale enn jeg hadde sett for meg. Alcaraz kom ikke sprintende ut fra start, og Ruud ble ikke overspilt. Men det var Alcaraz som fikk det første settet, og fikk roet nervene med en tredjedels seier i lommen. Klart det betyr noe.

Tenniskamper vinnes som regel av den spilleren som i minst grad trenger å gjøre tilpasninger i spillet sitt for å ha overtaket. I en kamp mellom Alcaraz og Ruud på hardcourt, er den spilleren Alcaraz. TV-vinkelen fra spillernes øyehøyde var spesielt illustrerende i dette oppgjøret. Alcaraz spiller ballen lavere over nettet, og ballen «skyter» mer gjennom banen enn Ruuds slag. På hardcourt vil Ruud trenge en kombinasjonsrekke av slag etter hverandre for å sette bort ballen. Alcaraz kan i større grad slå bort ballen uten den samme poengkonstruksjonen.

Legg til at Alcaraz også løper opp det meste og har et offensivt hode, og det var klart for alle at Ruud ville ha en tøff oppgave. Ruuds håp var å spille på et stabilt høyt nivå, og utnytte de uunngåelige fallene i Alcaraz´ spill.

På et punkt i tredje sett trodde jeg Ruud var i ferd med å feste grepet. Alcaraz virket litt flat, og Ruud spilte seg til settballer i Alcaraz´ serve. Da han ikke vant noen av dem, var kampen langt på vei avgjort. Alcaraz hadde ikke vunnet et eneste tiebreak i turneringen før dette tredje settet, men han blåste gjennom det mot en Ruud som forsvant aldeles etter at han tok det første poenget.

Casper Ruud hadde et par minutter hvor nivået falt i sett 1, 3 og 4, og det var disse periodene som kostet ham kampen. For der Alcaraz også hadde dårlige perioder, spilte han på sitt beste når han måtte.

Den Casper Ruud som spilte finalen i går, er milevis bedre enn spilleren han var for bare noen måneder siden. Han er bedre på nett, kan holde ballen i gang med backhanden og evner å klore seg fast i poeng som virker tapt. Casper Ruud er et tennisbyggverk som forsterkes og vokser år for år, med dedikerte byggmestere i kretsen rundt hovedpersonen, hver med sin spesialitet.

Casper Ruud har vunnet sitt første sett mot Carlos Alcaraz og sitt første sett i en Grand Slam-finale. Jeg liker måten Ruud har åpnet seg opp på de siste månedene. Han er blitt en Grand Slam-spesialist, og han sier rett ut at han vil bli nummer én i verden. At sindige Ruud sier det rett ut, forteller meg at han har stor tro på at det kan skje.

Tyngdekraften vinner (nesten) alltid

Casper Ruud (Wikimedia Commons)

Tennis på tv:
Casper Ruud – Matteo Berrettini 6-1, 6-4, 7-6 (4)
Kvartfinale, US Open 2022

I selvbiografien sin skriver Andre Agassi om et av de mange gode rådene han fikk av Brad Gilbert.

Tyngdekraften

Sistnevnte var arkitekten bak Agassis comeback på slutten av 1990-tallet, som ble innledet med seieren i French Open 1999. «Vær tyngdekraft» («be gravity») formante Gilbert til Agassi. Han mente at Agassi måtte spille på en måte som fikk motstanderen til å knekke sammen under den samlede vekten som Agassi belastet dem med. Det jevne, det kvelende og det utmattende spillet.

Andre Agassis selvbiografi "Open"
Andre Agassis selvbiografi Open.

Agassi nådde verdenstoppen med den motsatte typen tennis; det var det ekstraordinære ved Agassis spill som gjorde ham til stjerne. I siste halvdel av karrieren levde Agassi etter Gilberts motto, særlig i Australian Open, hvor han kvernet i stykker motstanderne på begynnelsen av 2000-tallet.

Jabnå

Casper Ruud trenger ikke å minnes på Brad Gilberts ord, for han har «tyngdetennis» som en del av DNA. Du vet hva du får når du skal møte Ruud. Ruud kommer ikke til å slå seg bort fordi han ikke har dagen, men bruke game etter game til å legge steiner i sekken til motstanderen.

Det betyr ikke at han ikke kommer til å slå spektakulære vinnere eller variere i kvalitet, men i det store og hele forlanger Ruuds spill at motstanderen skal spille på sitt beste for å vinne. En dupp, og Ruud spiser poeng etter poeng, game etter game. «Dæ e jabnå som dræge», som en tidligere sjef av meg sa. (Beklager den dårlige jærsken, Egil.)

Casper Ruud
Casper Ruud i Davis Cup-kamp i Stavanger.

Matteo Berrettinis beste nivå på hardcourt er muligens høyere enn Ruuds, men den slags merkelapper er meningsløse hvis vi snakker om et toppnivå som ikke er mulig å holde over tid. Og fem sett er lang tid. Ruuds grunnfjell av forehander og backhander har vokst seg høyere og høyere gjennom sesongen. Han kan ikke fike til en forehandvinner med en kjapp underarmsbevegelse slik Berrettini og Nick Kyrgios kan, men resten av Ruuds forehandkvaliteter veier opp for det.

En rekke gode frampek

Tidligere i turneringen har Ruud tapt noen sett som han kunne unngått.

Mot Berrettini snudde det. Ruud stivnet litt mot slutten av andre og begynnelsen av tredje sett. Hadde Berrettini vunnet det tredje, tror jeg likevel Ruud hadde tatt kampen, men det hadde kostet litt flere krefter og timer på banen. I stedet brøt Ruud og presset fram et tie-break hvor han hadde god kontroll. I semifinalen venter Karen Khachanov, som slo ut Nick Kyrgios i fem lange sett seint på natta. Det er akkurat det resultatet team Ruud ønsket: De slipper å møte Kyrgios, og Khachanov får mindre hvile før semifinalen.

Det blir en førstegangsvinner i US Open for menn i år. På motsatt side av trekningen for Ruud finnes Sinner, Alcaraz, Rublev og Tiafoe, fire spillere som er i utmerket stand til å slite hverandre godt ut før finalen, og som får mindre hviletid enn Ruud/Khachanov.

Det er lov å være optimist.

Rafael Nadal: 14 av samme sorten

Rafael Nadal – Casper Ruud 6-3, 6-3, 6-0
Finale, French Open 2022

Alderen vinner til slutt. Før eller seinere vil kroppen kapitulere for yngre kropper, samme hvor klokt hodet på toppen av den er. Før i tida skjedde det for tennisspillere i 30-årsalderen, gjerne før. John McEnroe vant sin siste Grand Slam som 25-åring, Stefan Edberg var 26. Pete Sampras var utbrent som 28-åring, men presset seg til noen flere år i troféjaktens navn.

Rafael Nadal.
Rafael Nadal (Wikimedia).

Også Rafael Nadal (36) vil på et tidspunkt bli for gammel, og gjennom hele årets Roland Garros har han snakket om fotskade og karriereslutt. Men Nadal kan tilsynelatende vinne French Open på langt under 100% fysisk form, hvis vi skal tro at han har vært så fotskada under turneringen som han har sagt.

På en varm, solrik dag i Paris, perfekte forhold for Nadal, måtte Casper Ruud gjort dette til utholdenhetskamp for å ha noen sjanse. Slag for slag er Nadal bedre enn Ruud, men over 4-5 timer kunne Ruud muligens ha en sjanse? Slik tenkte jeg før kampen.

Første sett ble unnagjort på mindre enn en time mens jeg satt i bil på vei hjem fra fjellet. Jeg kom inn i begynnelsen av andre sett, hvor Ruud brøt til 3-1. Jeg husker ikke detaljene, men Ruud brøt Nadal i et game som sluttet med en dobbeltfeil fra Nadal, en håpløs dobbeltfeil av den typen som kan indikere at en spiller har vondt noe sted.

Casper Ruud spilte solid tennis. Han slo grunnslagene sine dypt til Nadals halvdel. Han hadde en plan om å slå mye toppspinn mot Nadals backhand, og lete etter muligheter for å avgjøre med sin egen forehand. Han spilte med mening og retning, og etter min mening mye bedre enn mot for eksempel Holger Rune i kvartfinalen.

Ulempen var at han spilte mot Rafael Nadal. Mot alle andre enn Nadal ville Ruud ha vunnet denne kampen. Fra 1-3 i andre sett tok Nadal 11 strake games, og kontret alt Ruud serverte. Ofte var det backhanden som avgjorde poengene for Nadal, når Ruud gikk dit med forehanden sin og etterlot rom i eget forehandhjørne.

Jeg er usikker på hva Ruud tar med seg fra denne kampen. På 3-1 i andre sett så det ut til å kunne bli en virkelig generasjonsbatalje. En drøy time senere var kampen slutt. Tar Ruud med seg selvtilliten fra det å ha nådd en Grand Slam-finale, eller raset av poeng og games fra 3-1 i andre sett og utover? Anyway, Ruud er nummer 6 på ATP-rankingen som kommer ut i morgen.

Rafael Nadal vant med dette sin 14. tittel i French Open, og et lite poeng her: Novak Djokovic har fortsatt bare 20, og du kan vedde på at serberen ligger våken og tenker på det hver kveld.

Jeg har sett noen Nadal-finaler i French Open opp gjennom årene, her er et utvalg: