Stikkordarkiv: kamprapporter

Roger Federer (Wikimedia Commons)

Djokovic – Federer, ATP-sluttspillet 2019

Tennis på tv:
Roger Federer – Novak Djokovic 6-4, 6-3
Gruppespill, ATP-sluttspillet 2019

Utgangspunktet for denne kampen er enkelt: Vinneren går til semifinale, taperen er ferdig for sesongen. Federer har slitt mot Djokovic i flere år, men innendørs skal han vel ha en sjanse?

Første sett

Djokovic – Federer 1-0: Federer får en breaksjanse allerede i første game, etter en tilsynelatende trygg 40-15-ledelse for Djokovic. Djokovic holder likevel. Alle minus Djokovics team på arenaen ønsker at Federer skal vinne. Akkurat som de gjorde på årets Wimbledon-finale.

Djokovic – Federer 1-1: «Roger Federer to serve», og publikum jubler. Korte poeng, og Federer kommer seg raskt til 40-15, og avslutter gamet med to ess. Grei start.

Djokovic – Federer 1-2: To dobbeltfeil for Djokovic åpner gamet. Federer får en breaksjanse etter en 2017-aktig knallhard backhand, og BRYTER Djokovic med en like fantastisk kule fra backhandsiden, i kampens til nå beste duell.

Djokovic – Federer 1-3: Djokovic får 30-30, men to gode server av Federer gir ham gamet. Federer er flink til å hakke opp spillet med mye underskru (slice) på backhanden. En undervurdert egenskap hos Federer er hans lange armer ut i sidene når han er på defensiven.

Djokovic – Federer 2-3: Kraftig jubel når Djokovic holder. Jeg tror det er fordi Federer uansett leder, og fordi gamet ble avsluttet med et lekent poeng ved nettet. Begge leser hverandres lure påfunn omtrent før de er blitt utført, men så er det også 49. gang de spiller mot hverandre. Dette ser ut til å bli jevnt.

HVORFOR SPILLES SWEET CHILD O´ MINE OVER HØYTTALERANLEGGET I PAUSEN????

Djokovic – Federer 2-4: Federer avslutter gamet med det rareste av serve-ess, en ball som så ut til å ha verdens største overskru, og skjøt rett ut av banen til venstre for Djokovics backhand.

Djokovic – Federer 3-4: Et par oohhhh!-poeng fra Federer, men Djokovic setter en avgjørende backhand på 30-30, og holder. Federer kan vel ikke fortsette like enkelt i sine egne servegame som han har hatt det til nå?

Djokovic – Federer 3-5: Federer tar de to første poengene, før han slenger inn et ess. Han kan vel ikke tape dette settet? Til og med andreservene til Federer gir Djokovic problemer, og Federer holder lett, enda en gang.

Djokovic – Federer 4-5: 0-30 for Federer, to poeng fra settet, og arenaen holder på å gå av hengslene (okei, ikke helt, da. De er britiske.) På 15-30 gjør Federer dagens første dårlige vurdering, når han blir for fiks med en stoppball. Djokovic krabber seg tilbake til 40-30, og sender en serve rett i kroppen på Federer. Nå blir det spennende. Jeg aner litt nerver for Federer.

HVORFOR SPILLES I STILL HAVEN´T FOUND WHAT I´M LOOKING FOR PÅ HØYTTALERANLEGGET I PAUSEN??

Djokovic – Federer 4-6: Nerver? Nei da, Federer server Djokovic av banen, og vinner ALLE DE FIRE POENGENE i servegamet sitt. Første sett til Federer. Smilefjes.

Andre sett

Djokovic – Federer 4-6, 1-0: Okei. Nytt sett. Jeg regner med at Federer ikke får det like enkelt. 15-30 når Djokovic slår en forehand langt ut. Er det kampen mot Thiem som fortsatt plager ham? Federer skyfler to backhander over i neste poeng, men Djokovic klarer ikke å gjøre noe med dem, og Federer får to breaksjanser. Den første bommer Federer på med forehanden, på den andre kommer Federer til nettet på en dårlig angrepsball og blir passert. Federer bommer enda en gang, og dette gamet føles viktig. Djokovic holder til slutt.

Djokovic – Federer 4-6, 1-1: To raske poeng for Federer åpner gamet. Dette er det fine med toppidrettsfolk, de drasser ikke med seg negativ mental bagasje, at Federer hadde breaksjanser i forrige game virker ikke å plage ham. Djokovic slår en perfekt retur og tar seg til 30-40. Og rett etter er Federer hakket for svak på forehanden, og det er deuce. Dette begynner å bli jevnt. To gode server gir gamet til Federer.

Djokovic – Federer 4-6, 2-1: Djokovic åpner med to forehandvinnere ned i Federers backhandhjørne, og kan puste lettere. Høyt nivå nå. Det må føles spesielt gøy for Federer å slå backhandvinnere ned i Djokovics backhand. Djokovic avslutter med en innpisket forehand fra eget backhandhjørne ned i Federers forehand. Et slag av typen jeg kunne prøvd på 142 ganger uten å klare.

Djokovic – Federer 4-6, 2-2: Kommentatorene snakker om at Federer er på vei ned i denne kampen, og Djokovic gnager ham mer på leggen nå. 15-30. 30-30. Djokovic får en breaksjanse med en forehand som han slår til en vinner selv med god margin til linjene. Hm. Federer redder seg ut av det med en nydelig forehand som han slår mens han beveger seg bakover i eget backhandhjørne – 38 år gammel. Strålende serving gir Federer gamet, men dette er ikke lenger enveiskjøring.

Djokovic – Federer 4-6, 2-3: Federer tar de to første poengene, og publikum prøver å juble ham fram. Federer strekker seg på neste poeng så langt han kan en perfekt forehandretur ned i Djokovics backhand, og får tre breaksjanser. Djokovic redder den første, men den neste tar Federer, når han drar ned farten, får Djokovic til å åpne forehandhjørnet sitt, til hvor Federer sender neste forehand, og bryter!

Djokovic – Federer 4-6, 2-4: Federer vinner de to første poengene raskt, og det tredje med en enkel forehand vekk fra Djokovic, som virker litt treg og uinteressert? Nei, da. Han tar de to neste poengene. Federer er heldig med linja på en forehand, og presser fram en feil slik at han tar gamet. Selv Djokovic kan vel ikke snu dette?

Djokovic – Federer 4-6, 3-4: Djokovic kan virke uinteressert, men tar seg enkelt til 40-15, og det er fortsatt bare ett break i dette settet. Djokovic holder til 3-4. Federer trenger bare holde serve to ganger til, så har han kampen. Med tap for Djokovic i dag er Nadal garantert å ende året som nummer én.

Djokovic – Federer 4-6, 3-5: Å, som publikum ønsker at Federer skal vinne. Når han setter vekk en enkel volley til 15-0, høres det godt i rommet. Federer tar de to neste poengene lett, til 40-0. Han avslutter med et ess som snitsjer innom den ytterste delen av servelinja. Han kan ikke tape dette?

Djokovic – Federer 4-6, 3-6: Federer tar de to første poengene til 0-30, to poeng fra kampen. Når Djokovic måker en forehand ut, har Federer tre matchballer. Djokovic går umotivert til nett på neste poeng, og bommer på en volley – Federer vinner og er i semifinalen!

Tennisbloggen på Stockholm Open

Kungliga tennishallen Stockholm

Kungliga tennishallen Stockholm

Den siste ball er slått i Stockholm Open 2019, og Denis Shapovalov vant. Jeg fikk sett to dager med tennis der. Dette er de svinnende minnenes rapport fra idretten som ble bedrevet på turneringens to nest siste dager.

Stockholm Open spilles i Kungliga Tennishallen. Den ligger nordøst i sentrum av byen, i Östermalm. Det er den minste ATP-turneringen jeg har vært på. Det er én publikumsbane der. Det beste med turneringen er intimiteten. Samme hvor dårlige billetter du får, føles det som du er tett på spillet. Vi hadde plasser på kortsidene, men beveget oss også til langsidene noen ganger. Så lenge du ikke tar plassen til noen som er til stede, kan du sitte stort sett hvor du vil. (Vi så også flere svensker som gikk på rødt lys, så mytene om landets regelslaveri er overdrevet.) Tennishallen ligger i spasertur-avstand fra sentrum, gjennom fine boligområder. Stockholm er en vakker by, det er hundreår med stabilt samfunn og jevn velstandsutvikling satt i stein og tre.

Jeg har vært på Roland Garros tre ganger og Masters i Roma én gang før. Forskjellen fra Stockholm Open er at de to førstenevnte foregår ute. Snakkingen på tribunene der går opp i lufta og vekk. Inne i en hall reflekteres lyden i taket, og det tok litt tid før jeg vennet meg til susingen. Det oppleves litt som å være i et kjøpesenter. Til tider påvirket det spillerne, mer om det senere. Bak hver av kortsidene er det spise- og konferanseopplegg, og til sammen gir det turneringen et visst messepreg.

Vi ankom tennishallen fredag formiddag, og fant plassene våre i trebenkene på tribunen. Ta med sitteunderlag hvis du noen gang skal til Stockholm Open. Billetter er i salg fra midten av mai hvert år, men det så ut som det var noen billetter til salgs på spilledagene også. Uten at du trenger å ligge i kø a la Wimbledon utenfor.

Irritasjon 1: Litt mye snakking på tribunene, og på områdene bak hver kortsidetribune.
Irritasjon 2: Musikk før kampen og i pausene. Er ikke poenget med pausene i tenniskamper at spillerne skal konsentrere seg om hva de skal gjøre i de to neste gamene? Og er høy musikk spesielt konsentrasjonsfremmende? Hvem er det som etterspør denne musikken? Hadde det vært stille, ville kanskje publikum engasjert seg mer verbalt i kampene med tilrop til spillerne, i det eneste tidsrommet hvor de har lov å lage lyd? Nå blir lydrommet i stedet okkupert av en DJ.

Fredag

Filip Krajinovic

Filip Krajinovic

Yoshihito Nishioka

Yoshihito Nishioka

Første kamp: Kvartfinalen mellom Krajinovic og Nishioka. På tv ser Krajinovic farlig, men ganske hengslete og halvtrent ut. I levende live er han en presis slagmaskin som setter motstanderen under press med forehanden sin, jeg fikk følelsen av å se Tomas Berdych´ halvbror i aksjon. Japanske Nishioka hadde aldri en sjanse. Dette var en kamp hvor Krajinovic satt med nøkkelen til seier og tap, og det var ikke første gangen. I motsetning til Casper Ruud holdt Nishioka brukbart følge, uten at det det noen gang var tvil om utfallet. Krajinovic vant 6-3, 6-4.

Sam Querrey

Sam Querrey

Andre kamp: Kvartfinalen mellom Pablo Carreno Busta og Sam Querrey. Tennisspillere kommer i alle fasonger. Sam Querrey sleper kroppen etter seg mellom poengene, men transformeres til toppspiller i det han kaster ballen opp for å serve. Synet av en serve på 220 km/t er ikke noe man glemmer så lett. Resten av spillet hans er ikke like imponerende, og andreserven og breakballene blir Querreys svakheter gjennom kampen. Carreno Busta ser mest ut som en fotballspiller, og spanjolens jevnhet vant kampen. Carreno Busta vant 4-6, 6-1, 6-4.

Tredje kamp: Kvartfinalen mellom Shapovalov og Stebe. Denne fikk vi ikke sett noen ting av, på grunn av treg pizzaservering på en av nabolagets puber. Shapovalov vant 6-0, 6-3.

Janko Tipsarevic

Janko Tipsarevic

Fjerde kamp: Kvartfinalen mellom Sugita og Tipsarevic. Klokka var ganske mye. Tipsarevic spiller sin siste sesong på ATP-touren, og speakeren minnet oss på at dette kunne bli hans siste kamp. Et visst historisk sus kunne anes på tribunen. Eller kanskje jeg heller skal si vorspiel-brus? Det var fredagskveld på läktarna, med mye snakk og tidvise lydras av flaskehauger som tømtes i søppelkasser. Janko Tipsarevic og minst to ganger dommeren ba publikum om å dempe seg. Tipsarevic? Den ene kampen jeg husket med ham, er den mot Federer i Australian Open 2008, hvor Federer vant, men Tipsarevic mørnet ham skikkelig. Tipsarevic er bare muskler, tennismuskler. Leggmusklene breier seg ut rett under kneet, og det ikke den ball han gir opp. Det gjør ikke Sugita heller, men i to og et halvt sett er det mest sammenbitte tenner og mye bomming fra begge. Bak oss sitter to lett brisne svensker og kommenterer hvor jäkla dålig kampen er, når de da ikke prøver å kåre den dårligste spilleren som har vunnet turneringen. (Navnene er lett synlige over den ene langsiden. Mardy Fish og Paradorn Srichaphan var deres heteste kandidater.) Men så, midt i det tredje settet, skjer det ting. Tipsarevic og Sugita begynner å drive hverandre rundt over hele banen, i stadig mer spektakulære poeng, for et publikum som nå er helt stille utenom i jubelen mellom poengene. På den tiende matchballen vinner Sugita. Tipsarevic faller til bakken, kysser banen og leverer Stockholm-helgas beste replikk da han får spørsmål om hva som var hans beste øyeblikk i karrieren: «Det var da Viktor Troicki slo Michael Llodra i Davis Cup-finalen i 2010, og vi (Serbia) vant.» Denne kvelden vant Sugita 6-2, 4-6, 7-6.

Lørdag

Femte kamp: Semifinalen mellom Carreno Busta og Krajinovic. Jeg hadde spanjolen som stor favoritt her. Han holdt unna for store, sterke Sam Querrey, og Krajinovic ville vel også vikle seg inn i det samme nettet av spansk soliditet? Første sett gikk Carreno Bustas vei, men Krajinovic sank ikke ned i frustrasjon, og utnyttet breaksjansene best, mot en stadig blekere spanjol. Krajinovic vant 4-6, 6-3, 6-3.

Sjette kamp: Semifinalen mellom Shapovalov og Sugita. Shapovalov feide gjennom sin kvartfinale, Sugita kom fra en tre timer lang batalje mot Tipsarevic kvelden før. Dette skulle med andre ord være grei skuring for Shapovalov, og det ble det etter hvert også. Men ikke før Shapovalov hadde knust en racket i frustrasjon. Kanadierens enhåndsbackhand var turneringens mest spektakulære slag, uten tvil. Shapovalov spiller med ungdommens manglende klokkertro på metode og grundighet, og det så til tider litt vilt ut, men Sugita hadde ikke mer å by på enn lissepasninger til slag som publikum kunne ooo-e til. Jeg spådde at Krajinovic ville slå Shapovalov i finalen, men der tok jeg feil. På det tidspunktet satt jeg uansett på Arlanda flygplats. Shapovalov vant semifinalen 7-5, 6-2.

Ruud tapte første runde i Stockholm

Tennis på tv:
Filip Krajinovic – Casper Ruud 6-3, 7-5
1. runde, Stockholm Open 2019

Sist gang jeg så Casper Ruud spille kamp innendørs, var her i Stavanger for to år siden. En ung og til tider småamper Ruud klarte ikke helt å senke skuldrene i møtet med de mer rutinerte, men dårligere rankede danskene.

Nå, da? På fredag, altså om tre dager i skrivende stund, sitter jeg på tribunen i Stockholm for å se kamper i Stockholm Open. Det blir ikke Casper Ruud vi får se, han tapte 3-6, 5-7 mot Filip Krajinovic fra Serbia.

Det er ingen katastrofe, for Krajinovic er ingen lettvekter og er en spiller av typen som Ruud har hatt problemer med før: Stor, sterk, hardtslående og høytsatsende. Krajinovic ser etter åpninger for å slå vinnerslag, og er lite interessert i å holde det gående fra bak i banen. Det er en type spillere Ruud ikke liker å møte, og særlig ikke på raske dekker som dette.

Her er det som havna på notatblokka mi fra start til slutt under dagens kamp mellom Krajinovic og Ruud:

Første sett

Swedish House Mafia (eller beslektet) spilles over PA-anlegget når spillerne kommer inn til blinkende lys. Bør jeg ta med glowsticks til Stockholm? Skandaløst lite publikum. Er ikke Sverige en tennisnasjon, da? Selv om de ligger nede for telling på det sportslige?

Mye sus i lokalet. Har lest på nettet at en del publikummere har klaget på det før. Det høres ut som kampen skal spilles i et kjøpesenter. Lav muzak fra et sted. Tribunene er … trebenker? Må huske å ta med sitteunderlag.

Ruud redder en breakball i første game, og spillerne ber selvsagt allerede om håndkle mellom poengene. Krajinovic har et «større» spilll, det er han som tar initiativet i poengene. Ruud holder til 1-0 etter litt problemer. Krajinovic må ha ATP-tourens minst flashy serve. Snakk om å slenge ballen litt opp i lufta og klaske til den. Det betyr ingenting når den funker. Ruud taper alle poengene i Krajinovics serve, men det må da gå an å angripe den andreserven utover kampen?

Det høres ut som de driver med luftpistolskyting, ikke tennis. Heftig akustikk.

Ruud spiller seg inn i trøbbel, og Krajinovic bryter til 2-1.

Spillerne har hver sin store hvite sofa i pausene, ser ikke ut som det er levert av IKEA.

Krajinovic holder lett serve til 3-1. Ruud følger opp til 2-3, og i pausen senkes lysene (!) og det spilles to minutter med popmusikk igjen. Hvem fant ut at dette er trivselsfremmende faktorer på en tenniskamp?

Krajinovic fyker gjennom sitt servegame til 4-2. Dette er slik innetennis skal være; et servebrudd er som en gullbillett. Bare synd at det er Ruud det går ut over.

Det kryper inn feil i Ruud spill nå. Serven får han lite uttelling på. Et kritisk poeng kommer på 15-30, men Ruud holder til 3-4. I pausen kommenterer nordmannen at det er mange pratsomme publikummere på tribunen. Varför gör dom så där?

Krajinovic er ingen umulig oppgave, men Ruud klarer ikke å ta vare på sjansene han får, og Krajinovic holder til 5-3.

I neste game gnager serberen seg igjen inn i Ruuds serve til 30-30. Krajinovic utfordrer en linjeavgjørelse, og det er fortsatt gravstilt i hallen. Enda en utfordring kommer rett etter, og det er fortsatt tyst. Krajinovic tar settet 6-3, og skal serve først i neste sett. Det ser tungt ut.

Andre sett

Krajinovic holder selvsagt uten problemer til 1-0. Ruud venter fortsatt på sin første breaksjanse. Når Ruud skal serve, kjører han seg inn i 0-40, og mister gamet. I det tredje gamet utfordrer Ruud en av Krajinovics server som er så langt inne at den ikke er borti en eneste linje – desperasjon? Krajinovic holder til 3-0.

Krajinovic slår meg ikke som en spesielt mobil spiller, men Ruud klarer ikke å utnytte det. Krajinovic kjenner ikke på noe som helst ubehag. Ruud holder til 1-3. En graf kommer opp som viser hvor mye lenger inne i banen serberen står enn nordmannen når det gjelder retur at andreserver. Litt for mange poeng begynner med at Ruud presses et godt stykke bak for grunnlinja.

Krajinovic holder serve (bombe!) til 4-1.

Ruud får i neste game 30-0, og klarer å holde serve uten for mye føss. 2-4 nå, og det er faktisk bare ett brudd i settet. Virker usannsynlig at Ruud skal klare å bryte.

Men så, når Krajinovic server: 0-15 på en dobbeltfeil. 0-30 på en forehandfeil. 0-40 på en presset forehandfeil. Krajinovic kommer seg unna de to første breakballene, men omsider bryter Ruud når Krajinovic tuller bort en ball som han hadde full kontroll over. 3-4, og liv i settet igjen.

Ruud tar fire raske poeng i neste game til 4-4!

Krajinovic holder til 5-4, og Ruud må serve for å holde seg i kampen. I pausen senkes lysene og det spilles saksofonmusikk. Skulle ikke dere være våre stilfulle storesøsken, Sverige?

Nå er spillerne jevne, men er det for sent? «Han gjetter riktig på hver eneste forehand», synes jeg mikrofonene fanger opp fra Ruud. Han holder til 5-5. Krajinovic er mindre imponerende nå, men holder serve, og Ruud må igjen serve for å holde liv i kampen. Og akkurat da alt virker lovende, får Krajinovic 0-30 i Ruuds serve, og noen minutter senere smasher han inn matchballen.

Puh.

Men hva betyr det, alt sammen? At Casper Ruud inntil videre er best på grus, hvor han får tid til å sette opp forehanden sin. Han kan bli kneblet på raske dekker, hvor det ikke virker som han kan flate ut slaget og sette motstanderen under press med forehanden slik en del andre kan. Det er nesten en nødvendighet på hardcourt, og kan selvsagt utvikles.

Svart kveld for Zverev i New York

Diego Schwartzman – Alexander Zverev 3-6, 6-2, 6-4, 6-3
Åttendelsfinale, US Open 2019

-Dette er det vakre med tennis: 170 cm høye Diego Schwartzman kjører rundt med lange Alexander Zverev! Schwartzman kunne aldri drevet det langt i svømming, basket, volleyball eller håndball, men i tennis går det fint, sa jeg skråsikkert til en halvinteressert lytter i sofaen.

Uten å ha det minste peiling på idrettene over, er det ingen tvil om at lange lemmer er en fordel i mange sporter. Lionel Messi er snarere unntaket enn regelen, for å si det sånn.

Diego Schwartzman

Diego Schwartzman (Wikimedia Commons)

Diego Schwartzman har kortere rekkevidde enn de fleste av motstanderne sine, ikke minst Alexander Zverev. Men her var det Schwartzman som tok initiativet i de fleste ballvekslingene.

Alexander Zverev har ligget i verdenstoppen en stund nå, men jeg sliter med å få opp den store entusiasmen. Han ligger langt bak i banen og prøver å jobbe seg framover i hvert poeng. Jeg kan ikke huske å ha sett mange spillere vinne hardcourt-kamper fra en så tilbaketrukket posisjon som Zverev har – Andy Murray er eneste unntak jeg kommer på i farten. Og da må Zverev løpe mer enn om han hadde stått lenger inne i banen og skåret av vinklene.

Serven hans er god når den sitter, men Zverev slår en hel del dobbeltfeil, noen av dem fryktelig dårlige. Jeg sluttet å telle da han var kommet til 17 dobbeltfeil på 1-4 i det fjerde settet.

Kampen så ut til å gå Zverevs vei etter et par innledende games, hvor Schwartzman kom ned fra sitt skyhøye innledende nivå. Argentineren tok de to neste settene ganske lett, og tok ledelsen 4-0 i fjerde sett. På 2-4 var tyskeren litt på vei tilbake, men da pådro Zverev seg poengstraff for munnbruk (etter først å ha fått en advarsel for ball abuse som han ikke fikk med seg), og tapte gamet til 2-5. Han holdt serve til 3-5, før Schwartzman fikk matchballer i egen serve og tok den andre med en forehand ut av banen.

Jeg vet ikke helt. Er Alexander Zverev bare noen små justeringer unna å bli den neste verdenseneren, eller er det bare noe vi fortalt oss i årevis uten å ha grunn til det?

Schwartzman møter Cilic eller Nadal i kvartfinalen.

Tennis på tv: Casper Ruud mot Jan-Lennard Struff 4-6, 4-6, 2-6

Tennis på tv:
Casper Ruud – Jan-Lennard Struff 4-6, 4-6, 2-6
1. runde, US Open 2019

Jan-Lennard Struff slo Casper Ruud den ene gangen de møttes. Han er 29 år gammel, 196 cm høy og server derfor bra. (Jeg vet om en fyr over 190 cm som server forferdelig, men det kan vi snakke om en annen gang.) Jeg håper Ruud-leiren har studert tyskerens serve, for det er der Struff bygger opp spillet sitt. Knekk Struffs serve, så kan dette bli bra.

Kampen spilles på bane 15. I restauranter finnes det ifølge Torgrim Eggens reiseskildring Manhattan alltid et område i restaurantlokalet som kalles Sibir, som er de minst attraktive stedene å sitte. Bane 15 på Flushing Meadows gir det inntrykket, her er det lite Grand Slam-glamour.

Første sett: Ruud – Struff 4-6

Ruud – Struff 1-0: To raske poeng for Ruud, så et for Struff. Meget tynt på tribunene. Struff spiser seg fra 15-40 til deuce, og Ruud sliter med serven. Ruud avverger en breakball med en fin serve og påfølgende forehand. To fine aggressive poeng fikser gamet for Ruud.

Ruud – Struff 1-1: Struff påkaller sin indre Boris Becker og blåser gjennom servegamet uten å tape et poeng.

Ruud – Struff 2-1: Struff får igjen noen poeng, men lettere for Ruud denne gangen.

Ruud – Struff 2-2: Ruud mer med i dette gamet. Korte poeng, korte games, offensivt spill fra begge. Om det blir fem sett, blir det en relativt kort femsetter, ser det ut til.

Ruud – Struff 2-3: Ruud krongler seg inn i en breakball for Struff, men slår en god førsteserve. Struff bryter etter et poeng hvor han bestemmer seg for å bare slå forehander, og presser fram en backhandfeil fra Ruud. Hm. Var det settet som glapp allerede der? Ruud får medisinsk tilsyn i pausen.

Ruud – Struff 2-4: Struff tar de tre første poengene og avslutter med et ess. Tungt nå.

Ruud – Struff 3-4: Struff går løs på Ruuds svakere server, og det stresser nok Ruud litt. Ruud holder etter litt rusk i forgasseren. I pausen: Ruud har problemer med øret (?). Om Ruud må trekke seg med øreskade, vanker det muligens en Guinness-oppføring?

Ruud – Struff 3-5: Ruud får en breakball når Struff slår en dobbeltfeil. Struff redder seg med en ball som treffer grunnlinja med minst mulig margin. Struff holder serven etter en hel del flaks og marginer. Sådan er toppidretten. Ruud må legge dette bak seg.

Ruud – Struff 4-5: Struff er pigg etter oppturen i forrige game, men Ruud holder.

Ruud – Struff 4-6 : Ruuds siste håp på 30-30? Struff svarer med en smart serve som skrur ut og vekk fra Ruuds forehand. På settballen blir Ruud liggende langt bak i banen og Struff bestemmer.

Andre sett: Ruud – Struff 4-6

Ruud – Struff 1-0: Blæh. Ruud får en breakball imot seg, og må begynne å sette flere førsteserver. Ruud havner i hengemyra ved nettet, men er heldig med at Struff måker en enkel forehand i nettet. Struffs trykk er vanskelig å stå imot for Ruud, som likevel holder det første gamet.

Ruud – Struff 1-1: Kjapt og greit for Struff. Vinneren av denne kampen møter John Isner. Det blir garantert ikke på bane 15.

Ruud – Struff 1-2: Ruud lever farlig. Kommer under 15-40, og enda en breaksjanse etter det, men tyskeren slår mye i nettet nå. Langt game som Struff til slutt vinner. Au. Denne oppoverbakken ble plutselig mye brattere.

Ruud – Struff 1-3: Ruud møter en spiller som tar initiativet og ser etter muligheter til å avgjøre poengene raskt. Når Ruud selv prøver å presse på, skaper det ikke ubehag på samme måte. Ruud blir liggende langt bak i banen for å jobbe seg inn i poengene og kampen, men får ikke betalt.

Ruud – Struff 2-3: Struff er god nå. Ruud hangler seg gjennom gamet når Struff setter en backhand i nettet. Det er fortsatt bare ett break, men Struff spiller med stor selvtillit.

Ruud – Struff 2-4: Struff har det travelt igjen. Vanskelig å se hva Ruud skal gjøre her, gamene sklir unna urovekkende fort.

Ruud – Struff 3-4: Ruud gir seg ikke, og det er fortsatt bare ett break.

Ruud – Struff 3-5: Struff er ikke ufeilbarlig, og slipper Ruud inn igjen i gamet, men holder til 5-3.

Ruud – Struff 4-5: Ruud blir stressa av Struffs returer. Enda et langt game. Ruud avverger to breakballer (settballer!) og kommentatorene ser lyst på livet. Vel. Ruud står langt unna midtstreken han server, men jeg vet ikke hvor mye uttelling han får for det. Ruud holder omsider.

Ruud – Struff 4-6: Bing, bam, boom – 2-0 i sett for Struff. Dette er en ubehagelig kamp for Ruud. Han tvinges til å reagere på det en større, sterkere spiller gjør, i stedet for å styre hendelsene selv.

Tredje sett

Ruud – Struff 1-0: Ok, Casper. Nå gjelder det å holde serve og håpe at Struff kommer ned fra sitt luftige nivå. Ruud holder når Struff slår en slapp backhand i nettet. Kom igjen.

Ruud – Struff 1-1: Enkelt og greit. Ess nummer 16, vinnerslag nummer 47 for Struff. Ruud er langt unna å sette tennene i denne kampen.

Ruud – Struff 1-2: Greit å slippe å sitte oppe til langt på natt. Ruud brytes dessverre raskt, og ingenting tyder på at han skal kunne snu kampen. Struff er en annen vektklasse en Ruud i dag.

Ruud – Struff 1-3: Nå driver Struff også med backhand-smasher à la Federer, og lykkes. Ruud ser fortapt ut der ute. Struff tar gamet uten å tape et poeng. Jeg hadde håpet Ruud var bedre enn dette, at han ikke skulle bli så overkjørt mot spillere som er et godt nivå under de aller beste.

Ruud – Struff 1-4: Enda en breakball for Struff. Han måker en forehandretur rett fram, og Ruud er halvveis til stolen i det ballen lander. For en nedtur denne kampen har vært.

Ruud – Struff 1-5: Struff gjør akkurat som han vil.

Ruud – Struff 2-5. Ruud holder. Begge virker mest interessert i å bli ferdig med kampen fortest mulig.

Ruud – Struff 2-6: Dett var dett. Overlegent av Struff. Jeg synes jeg har sett dette før: Ruud dyttes av banen av en høytsatsende spiller som har dagen.

Wimbledon, Italia

Tennis på tv:
Wimbledon 2019

Da jeg gikk i dusjen søndag kveld tillot jeg meg for første gang siden Wimbledon-turneringen starta, å ha et bittelite, fyrstikk i brisen-aktig håp om at det utenkelige skulle skje – Roger Federer skulle vinne turneringen. Tynt, tvilende, men et håp som var på sin plass.

Åsmund drømmer, tennisgudene ler.

Lenge gikk jeg rundt i Noli, Liguria, og lot som det ikke ble spilt Wimbledon i år. Og lot som om jeg ikke brydde meg. Forsøkene mine på å finne barer som viste turneringen, var i beste fall halvhjertede. Nabobaren til hotellet vårt har en hangup på motorsport. Strandbaren der vi bader viser av og til Tour de France. På hotellet hadde vi kanalen SuperTennis, som levde opp til navnet med å vise kamper fra double- og juniorklassene i Wimbledon, når de da ikke viste gamle kamper. Herre- og dameturneringen fra 2019 viste de aldri så lenge jeg skrudde på kanalen.

Her er greia: Jeg holder med Roger Federer, og har gjort det siden 1999. Jeg håper, sterkere enn jeg liker å innrømme, at han skal vinne Grand Slam-turneringene han spiller. Han gjør ikke det så ofte lenger. Grunnene til det heter Rafael Nadal og Novak Djokovic. Mest Djokovic i det siste.

Mye av tiden som fan går med til å dempe håpet. Det er vanskelig til tider, som når Federer kom til Wimbledon etter å ha vunnet grasturneringen i Halle. Da våkner optimismen jeg prøver å kneble. Jeg vil egentlig bare se Federers kamper når jeg vet han har vunnet.

Trekningen for Wimbledon satte Federer mot Nadal i den ene semifinalen. Da den kampen skulle spilles, hadde svigerinne Cathrine, svoger Fredrik, niese Ella og nevø Petter ankommet. Det snudde litt på tingene:

  1. Fredrik og Petter fant en bar som viste tennis. Bar Splendor, hvis du lurer. En kul, kontinental småbybar slik de ser ut på film.
  2. Fredrik og Petter satte penger på kampene, og delte derfor ikke min hvitknoklede besettelse for Federer. De fulgte pengene sine i stedet.

Vi ble sittende og se på Federer mot Nadal, jeg kom inn i slutten av første sett. Federer vant det i et tie-break. Han logga ut av det neste, før han vant det tredje. Når jeg ser mine favorittspillere (okei, bare når jeg ser Federer, min begeistring for andre spillere kommer ikke i nærheten), tenker jeg som John McEnroe gjorde (og som var grunnen til at det klikka for ham noen ganger): Dette kommer til å gå i dass, det er bare et tidsspørsmål.

Så da vi brøt opp og gikk ut for å spise middag med Federer-ledelse 2-1, var jeg ikke spesielt optimistisk. Petters telefon ble liggende med statusoppdateringer utover kvelden. Da Federer fikk matchballer som han ikke tok vare på, var jeg godt nedi bitterheten allerede – tenk å ha Nadal i kne, og likevel tape. Da Federer likevel vant, glemte jeg i et halvsekund at Djokovic allerede var klar for finalen, og at Federer ikke har slått Djokovic på fire år. Det er lenge.

Neste dag gikk jeg rundt og prøvde å innbille meg at jeg ikke hadde det minste interesse for finalen som Djokovic kom til å vinne uansett. Men det var praktisk å oppdage at strandkafeen også skulle vise tennis, nærmere bestemt damefinalen. Simona Halep mot Serena Williams varte mindre enn en time, og det rare var hvor lite Serenas erfaring både i karrieren og mot Halep betydde. Serena hadde vunnet 9 av 10 kamper mellom dem, men da det fort begynte å gå skeis, hadde hun ingenting å by på mot Haleps enorme stabilitet.

Søndag, herrefinalen. Da den begynte, fant jeg ut at det var et passelig tidspunkt å ta en lang svømmetur. Jeg må jo trene meg opp etter den idiotiske korsbåndskaden jeg pådro meg for fire uker siden. Da jeg kom på land igjen, hadde Djokovic tatt første sett.

Ok, jeg gidder ikke skrive hvordan jeg nerva meg gjennom de neste settene, dere har sikkert sett kampen. Jeg kom bare til å tenke på noe som ble sagt da The Tennis Podcast oppsummerte finalen: Federer skulle vunnet de fire første settene. Han var klart best i sett to og fire, men spilte to dritdårlige tie-breaks i første og tredje. I kampen totalt vant Federer flere poeng enn Djokovic, men sånn er sporten.

Da kampen var langt uti femte sett, gikk min rullegardin ned da Djokovic brøt, men utrolig nok brøt Federer tilbake. Jeg tenkte ikke på det som mer enn utsettelse av det uunngåelige tapet da jeg forlot strandkafeen på 6-6 eller hva det var, for å spise middag. På hotellet venta jeg på at dusjen skulle bli ledig, da jeg så at Federer hadde brutt Djokovic til 8-7 (?) og skulle serve for kampen.

Jeg tillot meg å drømme om at det faktisk skulle skje. Etter de bortkasta tie-breakene, var det mulig å be om at sin tids beste server skulle holde serve en aller siste gang? Litt karma-rettferdighet, om jeg kunne be: Kan jeg få pittelitt glede i bytte mot all bekymring jeg hadde lagt i hvelvet de siste 14 dagene? Jeg gikk i dusjen og kom til å huske at Federer, Åsmund, Wimbledon og Italia er en god kombinasjon: I 2017 vant han turneringen mens jeg ferierte i Terracina.

Ut av dusjen hadde Djokovic selvsagt brutt. Senere fikk jeg vite at Federer hadde blåst to matchballer – I EGEN SERVE, FOR HELVETE. Både Federer og Djokovic vet selvsagt at det har skjedd før, nærmere bestemt i US Open. To ganger har Federer i den turneringen tapt mot Djokovic etter å ha hatt matchballer. Og nå skjedde det i Wimbledon.

Djokovic er stor, 16 Grand Slam-titler nå. Og så videre. Jeg kommer til å oppdatere statistikk-sidene mine etter hvert, men orker ikke helt ennå.

Hør The Tennis Podcast dissekere finalen.

Herbert hadde ingenting å true Federer med

Roger Federer – Pierre-Hugues Herbert 6-3, 6-3
Semifinale, Halle 2019

Jeg legger ganske sikkert for mye i nasjonaliteten til tennisspillere når jeg dømmer dem. Jeg har sett Pierre-Hugues Herbert spille et par ganger i sommer, og før semifinalen mot Federer i Halle slo jeg kjekt fast at han ikke har noe å stille opp mot Federer. En ganske lett, nettglad fyr som blomstrer sent i karrieren? Ønskemotstander for Federer, mente jeg.

-Typisk franskmann. Elegant, men ikke særlig sterk i hodet, var omtrent min dom da jeg og Jostein så kampen i ettermiddag.

Pierre-Hugues Herbert (flickr.com)

Det er en dom over franske tennisspillere som mange har felt før meg, og kanskje er det en klisjé. Men hvis jeg skal ramse opp nye og gamle franske tennisspillere jeg har sett de siste 20 årene, så er det ingen Alex Corretja-utmattende viljemonstre blant dem. Pioline, Grosjean, Monfils, Gasquet, Clement, Tsonga, Escude – herlige å se på, topp 100 og ofte topp 10-spillere, men Grand Slam-titler har ingen av dem vunnet.

Det er muligens å dømme dem litt hardt å komme drassende med Grand Slam-spøkelset (ingen titler siden Noah i 1983), men jeg regner med at franskmennene har stusset på det samme selv: De har alltid et helt fotballag i topp 100 og har hatt det i årevis, med en rik tenniskultur og rikelig med inntekter fra Roland Garros hvert år. Med så god bredde, hvorfor ingen Nadal/Djokovic/Federer/Murray fra Frankrike?

Pierre-Hugues Herbert er ranket 43 i single nå, og har tourens mest barokke servebevegelse, hvor racketen nesten senkes i bakken i baksvingen – det ser ellevilt uøkonomisk ut . Mot Federer begynte han med å sende grunnslagene sine ca. 17 cm ut, et tegn på nervøsitet. Federer trengte ikke gjøre mer enn å være seg selv på en middels dag, for Herbert var ikke i nærheten av å gjøre dette til en fight. Han fikk ingen breaksjanser mot Federer, som møter David Goffin i finalen.

Goffin er bedre enn Herbert, men møter en hel arena som heier på mannen med overlegent mer kapasitet enn han selv har. Det blir ikke lett, men Goffin slo hjemmefavoritt Alexander Zverev tidligere i uka, og fikk en forsmak på finalestemningen der.

Herbert skal forresten spille double med friskmeldte Andy Murray i Wimbledon, det blir stas.

To lange forehander og bort med Bautista Agut

Roger Federer – Roberto Bautista Agut 6-3, 4-6, 6-4
Kvartfinale Halle 2019

Dette var en luggete kamp for Federer. Roberto Bautista Agut er en spiller jeg vil tro alle hater å møte (han slo Djokovic i januar, for eksempel, siste han gang var i media var da han slo Andy Murray i Australian Open). Han har ingen klare svakheter, og mot Federer var han heller ikke redd for å gjøre ting som gjerne regnes for idioti mot sveitseren. Som å løpe rundt sin egen backhand og slå forehand ned i Federers forehandhjørne. Det fungerte ganske bra mot Federer.

Roberto Bautista Agut

Roberto Bautista Agut (Wikimedia Commons)

På 3-4 i tredje sett fikk Federer en breakball og en andreserve å slå på. Federer gikk rundt den innkommende serven, ladet forehanden og måket en forehand rett fram – og i nettet. Spanjolen holdt unna til 4-4, før Federer holdt raskt til 5-4.

Bautista Agut har et temmelig flatt, raskt spill som flyter bra på gras – resultatene hans i Wimbledon er slett ikke verst. Han viste ikke nerver før på 15-30 med egen serve på 4-5. En forehand seilet umotivert ut, og plutselig hadde Federer to matchballer. Bautista Agut fikk enda en sjanse til å smekke en forehand ut, og grep den: Federer vant 6-3, 4-6, 6-4.

Hele Halle ønsker å se Federer vinne sin tiende tittel i denne turneringen. Det skal ikke stå på trekningen: Federer møter den franske serve- og volley-spesialisten Pierre-Hugues Herbert i semifinalen. Federer elsker å møte serve- og volleyspillere, og må ha en skikkelig dårlig dag for å tape den kampen. I finalen spiller vinneren av den kampen mot Berrettini eller Goffin.

«Du kan ikke vinne kampen fra bak der!»

Rafael Nadal – Dominic Thiem 6-3, 5-7, 6-1, 6-1
Finale, French Open 2019

Rafael Nadals gruskamper mot de beste spillerne (Federer, Djokovic, Thiem) pleier å inneholde mange poeng hvor Nadal ligger langt bak eller ute i siden av banen, og sender tilsynelatende umulige baller utagbart tilbake. Kampen mot Thiem i dag hadde sånne poeng, bevares. Mer overraskende var det at Nadal oftere var den som sto nær grunnlinja og drev Thiem rundt.

Rafael Nadal.

Rafael Nadal (Wikimedia).

Det var ikke sånn jeg hadde sett for meg dette. Tidlig i første sett begynte jeg å rope «du kan ikke vinne kampen fra bak der!» til Thiem. Okei, statistikken viste at Thiem vant flere lange enn korte poeng, men jeg var overrasket over at Thiem ikke hadde sett mer til Djokovic-skolen for hvordan slå Nadal på grus: Gå inn og ta ballen tidlig, ta tida vekk fra Nadal. Hele tida var det Nadal som vant de korte poengene. Når Thiem skulle gi ekstra gass, endte han ofte opp med dårlige valg, som å slå ikke giftige nok forehander fra eget backhandhjørne. Når Thiem skulle flate ut backhanden sin, var det et sjansespill.

Thiem klarte ikke å slå hull på Nadal, og Nadal var bedre i alle faser av spillet. Da Thiem var heldig og tok det andre settet, var det også siste pift fra ham.

Jeg lurer på hva som var Thiems plan, eller hvilke scenarier de så for seg. Det var noe nølende over Thiems spill fra starten av, det virket som han hadde lånt øre til Karl Rove-skolen, «angrip motstanderens styrke». Nadals styrke på grus er…alt, men det å ligge langt bak i banen og utveksle grunnslag mot Nadal er ikke lurt. Thiem har hatt et strammere kampprogram enn Nadal inn mot finalen, og måtte trolig ha vunnet den i tre sett. I tredje og fjerde sett i dag virka han avlogga mentalt.

Nadal har fått flere generasjoner grusspillere til å se sjanseløse ut, og var flere lengder bedre enn Thiem i dag. Nadals touch og volleyer er blant de beste på touren, forehanden er der når han trenger den og backhanden er en av de mest effektive på touren. Grand slam-turneringsseier nummer 18 for Nadal, Federers 20 er innen rekkevidde.

Roger Federer (https://www.flickr.com/photos/la_bretagne_a_paris/3600704915)

Hei Sveits!

Tennis på tv:
Roger Federer – Stan Wawrinka 7-6, 4-6, 7-6, 6-4
Kvartfinale French Open 2019

Jeg var ikke så nervøs for denne kampen som jeg pleier når Federer spiller. Jeg har ingen tro på at Federer kan vinne denne turneringen, men bare ved å delta og spille seg til kvartfinalen sikrer han seg godt med rankingpoeng som sikrer god seeding resten av sesongen. (Federer har ingen gruspoeng å forsvare fra 2018.)

Dessuten ventet Rafael Nadal i neste kamp for vinneren av denne kampen, og selv om Federer har vunnet mye mot Nadal de siste årene, er Nadal mange hakk bedre på grus.

Derfor: Lave skuldre i stolen, og stilpoeng på stilpoeng fra de to enhåndsbackhandeksponentene Wawrinka og Federer. Det var gøy å se hvordan Federer klarte å holde følge med Wawrinka fra grunnlinjen, og samtidig bryte opp spillet med nettangrep. Federer hadde en elendig breakball-statistikk, han vant bare 2 av 18, men klarte å unngå å bli frustrert av den grunn. (Jeg var på jobb da kampen begynte, og Twitter-frustrasjonen over Federers manglende uttelling var enorm i feeden min.)

Og nå, til glede for nye interesserte, får vi Federer mot Nadal i French Open enda en gang. Det er 14 år siden de møttes første gang i denne turneringen. Da vant Nadal, som han har gjort hver gang i Paris, men det har ikke alltid vært håpløst.

Federer er en smartere spiller enn da han ble slått 6-1, 6-3, 6-0 mot Nadal i 2008-finalen, og bortsett fra den kampen har Federer alltid tatt et sett mot Nadal i French Open-kampene. At han skal ta to, eller tre, ser jeg som lite sannsynlig. Da må han spille med stor risiko og serve på topp. Nadals fysikk var et spørsmålstegn i vår, men ikke nå. Han hadde det enkelt mot Nishikori i dag.

Federer ble intervjua at Eurosport i går, og sa noe interessant om det å spille på grus: På det underlaget gjelder det å slå gjennom ballen, mer enn på hardcourt og gras, hvor det går an å guide ballen mer dit man vil.

Jeg tror ikke Federer vinner French Open, men han viser form og jevnhet som tilsier at Wimbledon er en god sjanse.