Rafael Nadal: 14 av samme sorten

Rafael Nadal – Casper Ruud 6-3, 6-3, 6-0
Finale, French Open 2022

Alderen vinner til slutt. Før eller seinere vil kroppen kapitulere for yngre kropper, samme hvor klokt hodet på toppen av den er. Før i tida skjedde det for tennisspillere i 30-årsalderen, gjerne før. John McEnroe vant sin siste Grand Slam som 25-åring, Stefan Edberg var 26. Pete Sampras var utbrent som 28-åring, men presset seg til noen flere år i troféjaktens navn.

Rafael Nadal.
Rafael Nadal (Wikimedia).

Også Rafael Nadal (36) vil på et tidspunkt bli for gammel, og gjennom hele årets Roland Garros har han snakket om fotskade og karriereslutt. Men Nadal kan tilsynelatende vinne French Open på langt under 100% fysisk form, hvis vi skal tro at han har vært så fotskada under turneringen som han har sagt.

På en varm, solrik dag i Paris, perfekte forhold for Nadal, måtte Casper Ruud gjort dette til utholdenhetskamp for å ha noen sjanse. Slag for slag er Nadal bedre enn Ruud, men over 4-5 timer kunne Ruud muligens ha en sjanse? Slik tenkte jeg før kampen.

Første sett ble unnagjort på mindre enn en time mens jeg satt i bil på vei hjem fra fjellet. Jeg kom inn i begynnelsen av andre sett, hvor Ruud brøt til 3-1. Jeg husker ikke detaljene, men Ruud brøt Nadal i et game som sluttet med en dobbeltfeil fra Nadal, en håpløs dobbeltfeil av den typen som kan indikere at en spiller har vondt noe sted.

Casper Ruud spilte solid tennis. Han slo grunnslagene sine dypt til Nadals halvdel. Han hadde en plan om å slå mye toppspinn mot Nadals backhand, og lete etter muligheter for å avgjøre med sin egen forehand. Han spilte med mening og retning, og etter min mening mye bedre enn mot for eksempel Holger Rune i kvartfinalen.

Ulempen var at han spilte mot Rafael Nadal. Mot alle andre enn Nadal ville Ruud ha vunnet denne kampen. Fra 1-3 i andre sett tok Nadal 11 strake games, og kontret alt Ruud serverte. Ofte var det backhanden som avgjorde poengene for Nadal, når Ruud gikk dit med forehanden sin og etterlot rom i eget forehandhjørne.

Jeg er usikker på hva Ruud tar med seg fra denne kampen. På 3-1 i andre sett så det ut til å kunne bli en virkelig generasjonsbatalje. En drøy time senere var kampen slutt. Tar Ruud med seg selvtilliten fra det å ha nådd en Grand Slam-finale, eller raset av poeng og games fra 3-1 i andre sett og utover? Anyway, Ruud er nummer 6 på ATP-rankingen som kommer ut i morgen.

Rafael Nadal vant med dette sin 14. tittel i French Open, og et lite poeng her: Novak Djokovic har fortsatt bare 20, og du kan vedde på at serberen ligger våken og tenker på det hver kveld.

Jeg har sett noen Nadal-finaler i French Open opp gjennom årene, her er et utvalg:

Serve, forehand og jevnhet

Casper Ruud – Holger Rune 6-1, 4-6, 7-6, 6-3
Kvartfinale, French Open 2022

Kampen mot Holger Rune viste Casper Ruuds styrker og begrensninger.

Dette innlegget er ikke ment som kritikk. Jeg er like vilt imponert over det Casper Ruud har fått til som alle andre, og ropte i begeistring høyt nok til at lyden gikk fra kjeller til andre etasje i juninatta. (Unnskyld, familie).

Semifinale i Roland Garros er med stor sannsynlighet den største norske idrettsprestasjonen i 2022, hvis ikke Ruud overgår seg selv og går til finalen, eller enda bedre – vinner turneringen. Ruud har også gode sjanser i US Open på sensommeren.

Kampen mot Holger Rune ble preget av danskens konstante strøm av utbrudd, gestikuleringer og iver etter å sjekke merkene. Jeg så bare høydepunktene i kampen mot Stefanos Tsitsipas, hvor han så ut til å være blid som en sol. Mot Ruud var han oppfarende og emosjonell fra første ball, og tapte første sett raskt. Ruud kunne drept kampen tidlig i andre sett, hvor han brøt og hadde 40-0, før han tapte de fem neste poengene. Rune var tilbake i kampen, og jeg var ikke helt sikker på seier før de siste to gamene.

Casper Ruud holdt humøret og han holdt et jevnt nivå gjennom kampen. Dette har blitt et varemerke for Ruud. Han har fått en serve å stole på, og forehanden er stabil og tung.

Kampen viste også de delene av Ruuds spill som kan bli bedre. Ruud står langt bak for å returnere alle server, også andreserver. Det passer best for hans spillestil, for med den ekstra reaksjonstiden får Ruud muligheten til å lade skikkelig. Samtidig slo han en hel del forehandreturer fra deuce-siden over grunnlinjen. Holger Runes andreserver var noen ganger nede i 140 km/t, men Ruud beholdt den dype returposisjonen. Det er vanskelig å dominere et poeng fra langt bak i banen, hvor Ruud ofte befinner seg.

Ruuds dype posisjon ble kraftig utnyttet av Holger Rune utover kampen. Da grunnslagene ikke fungerte, begynte han å pepre Ruud med stoppballer og serve- og volleyspill, med stor suksess. (At uttellingen deres ved nettet var omtrent lik ifølge statistikken, overrasker meg.)

Casper Ruuds beste slag vil alltid være forehanden, men jeg synes han overvurderer det litt. En typisk Ruud-manøver er å gå rundt backhanden, altså å spille en forehand fra sitt eget backhandhjørne. Det er risikabelt, særlig fordi det blir langt å løpe for Ruud over mot sin eget forehandhjørne. Mot Rune hendte det flere ganger at Ruuds forehand fra eget backhandhjørne tippet initiativet over til Rune, og Ruud kom på etterskudd. Hadde Ruud hatt en backhand han stolte mer på, ville han ikke satt seg selv i disse situasjonene like ofte, tror jeg.

Ruud mot Cilic i semifinalen? Ruud kan ikke matche Cilics uanstrengte skyts fra begge flanker, og må håpe at kroaten kjenner alderen tynge litt og ikke er like løs og ledig som i de to siste kampene. En stabilt god Ruud har en sjanse hvis kampen blir lang, og hvis Cilic viser mer normal form enn det han har gjort til nå i turneringen – hadde han spilt som han gjør nå til vanlig, ville han ikke vært ranket der han er (23 i verden).

Casper Ruud
Casper Ruud slår en forehand mot Søren Hess-Olesen.

14 sett spilt, 14 sett vunnet. Hva er Ashleigh Bartys metode?

Ashleigh Barty – Danielle Collins 6-3, 7-6 (2)
Finale, Australian Open 2022

Ashleigh Barty
Ashleigh Barty (fra https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Ashleigh_Barty_(15011085029).jpg)

Ashleigh Barty er den mest interessante verdenseneren som har vært på kvinnesiden på mange år. Hver gang jeg ser henne spille lurer jeg på hvordan hun egentlig vinner kampene sine.

Og hver gang jeg ser Barty, tenker jeg umiddelbart på henne som en Martina Hingis for vår tid: En spiller som vinner med kløkt og finesse. Men sammenligningen visner for hvert minutt Barty-tennis jeg ser. Barty kan ikke skubbes over ende, slik Hingis etter hvert ble mot sterkere spillere. Når Barty selv slår sitt hardeste fra grunnlinjen, ser det uanstrengt ut. Barty kommer sjeldnere til nettet enn Hingis gjorde, bare seks ganger var hun framme der i finalen.

Danielle Collins er ingen Serena, Venus eller Lindsay Davenport, tre av dem som detroniserte Hingis rundt årtusenskiftet. Men da jeg så høydepunktene fra Collins’ seier mot Iga Swiatek i semifinalen, tenkte jeg at Barty skulle ha problemer med å stå imot en slik kanonade.

Finalen ble en annen type kamp. Barty holdt ballen lavt mot Collins’ backhand, og prøvde å rigge hver ballveksling slik at hun selv skulle få slått tennisens enkleste slag: En forehand-cross til et tomt hjørne. Barty servet fantastisk gjennom hele kampen, særlig mot slutten.

Det er 44 år siden en australsk kvinne sist vant denne turneringen. Barty ikke bare vant, hun valset over motstanden. Hun hadde vunnet alle settene før finalen, og kanskje vaket det i bakhodet hos Danielle Collins da hun ledet 5-1 i andre sett. På sitt beste er Collins en fryktelig slagmaskin fra grunnlinjen, men hun var ikke på semifinale-nivå mot Barty. Kanskje skyldtes det anledningen, Ashleigh Barty hadde definitivt noe med det å gjøre også. Collins liker å slå backhander fra sin egen forehand-side (utenkelig blant herrene, men vanlig på kvinnesiden), men mot Barty førte dette henne ofte inn i problemer. Slagene som gikk 15 centimeter innenfor i semifinalen, seilte litt ut. Er det en fordel å spille en av sitt livs 3-4 beste kamper i en semifinale? Kanskje ikke.

Dagens mest pirrende statistikk: Ashleigh Barty har nå vunnet tre av de fire Grand Slam-turneringene. US Open er den eneste hun mangler. Når hun vinner 14 av 14 sett på hardcourten i Melbourne, sier det seg selv at hun blir en av favorittene på hardcourten i New York i september.

Flat pedal! Schoenemakers mot Berg var offensiv tennis av høy klasse.

Tennis live
Hidde Schoenmakers – Olav Berg 6-4, 6-2
Finale, Stavanger Open TE U14, 2021, Boys 14 Cat 3

Det slår meg ofte hvor trangt nåløyet er for å nå toppen i tennis. Det skjer selvsagt når jeg ser de beste, men oftere når jeg ser spillere nærmere 100 på ATP-rankingen. Og ikke minst når to steingode 13-14-åringer møtes i min lokale tennishall.

Dette var finalen i turneringen i Stavanger, mellom nederlandske Schoenmakers og norske Berg.

Schoenmakers var andreseedet i turneringen, og ifølge eksperten ved siden av meg hadde han spilt solid hele uka. Eksperten ved siden av meg sa at han var redd Berg ville bli overkjørt, men det skjedde ikke i det første settet (jeg må gå da det var ferdig). Schoenmakers hadde overtaket i de fleste duellene, uten at Berg ble statist.

Jeg skal ikke kjede dere med hvem som hadde hvilken plan og hvem som slo ballen hvor, for det var ikke dette som preget kampen. Når tullinger som meg spiller tennis, mot folk på mitt nivå, kommer man langt med å holde ballen i gang med okei lengde. Vi kommer til å bomme på et enkelt grunnslag etter noen ganske få slag.

Disse to tenåringene holdt ikke på sånn. De tok ikke sjanser, de tok fornuftige valg, men begge så etter muligheten til å rive til seg initiativet i duellene, og angripe. Til og med feiltreffene deres hadde god fart, landet 46 cm innenfor grunnlinja og hadde så mye overskru at mikroplasten skjøt ut i hallen.

Og på banene bak dem: Seks andre spillere som jeg ikke fikk sett på, på samme høye nivå.

Her er noen bilder av Schoenmakers og Berg.

Hidde Schoenmakers.

Hidde Schoenmakers

 

Olav Berg.

Olav Berg.

Ruud absorberte Norries påfunn til slutt

Tennis på tv:
Casper Ruud – Cameron Norrie 1-6, 6-3, 6-4
Gruppekamp, ATP-sluttspillet 2021

I engelsk finnes begrepet «treeing», som i sportssammenheng betyr det å spille over evne. Cameron Norrie holdt på med det i første sett, han spilte Ruud av banen. Nesten ingen upressa feil, god serving.

Samtidig tror jeg Ruud kjente på presset – hele narrativet hans i ATP-sluttspillet har vært at han er der for å ta alt som en bonus. Inn for en skadet Stefanos Tsitsipas kom Cameron Norrie, som er ranket under Ruud, og som tapte i to korte sett forrige gang de møttes. Jeg tror det spilte en rolle i begynnelsen av kampen.

Ruud prøvde å gjøre det til sin type kamp, men lenge ble den spilt på Norries premisser: Slice, nettspill, Ruud ute av stand til å spille briten ut fra grunnlinja. De upressede feilene kom tett fra Ruud i begynnelsen av kampen.

Men Cameron Norrie er ikke så god at han normalt sett skal spille Ruud ut over lenger tid. Mot midten av andre sett brant flammen svakere, og Ruud brøt. Fra da av fikk Ruud mer og mer overtaket. Jeg har ikke sett Norrie spille før, og ble stort sett sittende og gruble på backhanden hans. Den har kort tilbakeføring, og han kan på den måten skyfle den dit han vil med god kamuflasje. Forehanden er derimot full av små tannhjul, og har mindre personlighet. I sum var Ruud stødigere fra grunnlinjen.

På fredag spiller Ruud mot Andrei Rublev, og vinneren der går til semifinalen. Rublev har et godt tak på Ruud. Hvis Ruud klarer å stå imot russeren i begynnelsen, kan vi håpe av noe av høstens oppsamlede tvil kryper inn hos Rublev. Han var full av selvkritikk etter kampen mot Djokovic, la oss håpe den ligger i bakhodet også mot Ruud.

Kampen mot Norrie var uansett ikke verdiløs. Ruud får med seg 200 rankingpoeng for resultatet.

Andrey Rublevs forehander er som horisontale smasher

Andrey Rublev så kjempegod ut i perioder, men ikke så lenge om gangen at kampen ble punktert. Det er et godt tegn for Casper Ruud før femsetterne i French Open om noen uker.

Andrey RublevAndrey Rublev – Casper Ruud 6-3, 7-5
Semifinale, Monte Carlo Masters 2021

Da Casper Ruud brøt Andrey Rublev til 4-2 i andre sett var det enda et bevis på hvor mye bedre han har blitt i det siste. Det første settet forsvant etter en god start for nordmannen, og han kom bakpå i det andre. Men Ruud stanset lekkasjen og brøt tilbake før han overtok initiativet i settet.

4-2 var likevel bare ett servegjennombrudd, og Rublev kom tilbake i neste game, hvor Ruud fikk en reaksjon etter de foregående gamene. I de to siste gamene var russeren fabelaktig.

At Rublev slår Ruud er som normalt ifølge statistikken og rankingen. Rublev er ingen typisk grusspiller, han spiller med lite overskru og sklir sjelden til ballen. Han baserer spillet sitt på å presse motstanderen ut av posisjon, med en forehand som virker å gå i en rett linje over nettet. Ruud ble på ingen måte overkjørt, men Rublev var bedre i de avgjørende situasjonene.

Casper Ruuds backhand har blitt mye bedre det siste halvåret, men han overlater til forehanden å slå vinnerslagene – eller forsøkene på det. I dagens kamp fikk han dårlig betalt for en okei førsteserveprosent (62% inn, 50% av disse poengene vant han). Det er vanskelig å si hva Ruud kunne gjort bedre i denne kampen, bortsett fra det helt åpenbare av typen «forlenge egne gode perioder og forkorte motstanderens». Rublev så kjempegod ut i perioder, men ikke så lenge om gangen at kampen ble punktert. Det er et godt tegn før femsetterne i French Open om noen uker.

Fun fact: Begge spillerne vant alle breakpoengene de hadde i kampen, 5 av 5 for Rublev og 3 av 3 for Ruud. Hvor ofte skjer det på dette nivået?

Backhanden som ikke brøt sammen – Casper Ruud til semifinale i Monte Carlo

Turneringen i Monte Carlo er Casper Ruuds definitive gjennombrudd.

Casper Ruud – Fabio Fognini 6-4, 6-3
Kvartfinale, Monte Carlo Masters 2021

Begrepet energiøkonomisering (ENØK) forsvant ut av det politiske ordskiftet en gang i løpet av oppveksten min. Kanskje ikke så rart, for ENØK har neppe sterke nok pressgrupper til å bli en maktfaktor. Spare energi? Nei, hekkan heller, mer energi, mer energiforbruk! Vind, sol, olje, gass – bring it on!

Jeg tenker ofte på det gamle og fine begrepet når jeg ser profftennis. Det er energiøkonomisering på høyeste plan. Ta Pete Sampras, som så ut til å våkne til liv i et returpoeng akkurat i det motstanderen kastet ballen opp for å serve.

Men ingen er mer ENØK enn Fabio Fognini. Mellom poengene ser det ut som han vandrer mellom torgbodene for å se etter frukt og grønnsaker. Og hvis jeg lukker øynene og prøver å se for meg Fognini på en tennisbane, har jeg vanskelig for å se for meg en Fognini som løper. I virkeligheten løper han en hel del, men det ser ikke sånn ut – han bare materialiserer seg der ballen er, for å stjele en formulering fra David Foster Wallace. Når han først kommer dit, slår han harde grunnslag som også ser ganske uanstrengte ut.

Før kampen mot Casper Ruud var det mye snakk om Fogninis uforutsigbarhet, men Fognini begynte i et metodisk spor. Fognini presset på Ruuds backhand, og noen game ut i første sett skrev jeg på blokka at «Fognini sirkler inn kampen»,  som om han var en italiensk rovfugl (har de ørn i Italia?). Jeg ventet på et servebrudd fra italieneren.

Mot slutten av første sett viste Ruud styrke da han sto imot flere breakballer, og Ruuds backhand har blitt mye bedre det siste halvåret. De neste ti minuttene så kampen ut til å være avgjort: Ruud brøt en småsur Fognini til 6-4 i første sett, og tok de tre første gamene i andre sett på et knips. Fognini lå under 0-40 i det neste gamet, og hadde allerede fått en advarsel for å ha måkt en ball opp på tribunen. På 0-40 sendte han en ball i veggen bak seg, og skulle blitt trukket ett poeng, og da ville det stått 0-4. Men dommeren så en annen vei, og Fognini kom seg tilbake til 3-3.

Ruud virka litt stressa der og da, men knakk ikke sammen da Fognini slapp seg helt løs mot slutten av kampen. Jeg har ikke tall som beviser det, men jeg satt med inntrykk av at Ruud holdt seg nærmere grunnlinjen enn Fognini i denne kampen.

Semifinale: Andrei Rublev. Ruud får litt mer hvile og spilte ett sett mindre i dag, uten at jeg tror det betyr så mye.

Medvedev – Nadal: Det er vanskelig å leve utenfor komfortsonen

Daniil Medvedev – Rafael Nadal 3-6, 7-6, 6-3
Semifinale, ATP-sluttspillet 2020

Rafael Nadal
Rafael Nadal (Wikimedia Commons).

Midtveis i andre sett satt jeg og applauderte Rafael Nadal for hans taktiske påfunn i denne kampen. Nadal slicet (slo med underskru) mot Medvedevs backhand, slik at russeren måtte slå ballen opp og over nettet. Det er vanskelig for spillere som har relativt flate slag (som slår med lite overskru). Sett fra spillerhøyde ser Medvedevs slag ut til å snike seg over nettet, han har ikke den vispende bevegelsen som Nadal har.

Alle spillere mister noe fart når de blir gamle, men de får større taktiske evner. Nadal hadde en plan om å ikke mate slagmaskinen Medvedev. Han varierte fart, vinkler og slo med mye underskru – før han prøvde å avgjøre poengene med forehanden.

For meg ser dette dekket i London ganske tregt ut. Spillerne slet med å slå rene vinnere, det meste ble hentet opp igjen. Nadals forehand er heller ikke den mest effektive innendørs, og Medvedev fikk det meste tilbake med sin barokke grunnlinjetennis.

For mange år siden husker jeg en fotballdiskusjon med Trond K., det var på den tida Blackburn var best i England. Vi snakket om Tim Flowers sine kvaliteter mellom stengene. Trond var ikke så imponert: «Hah! Han blei skutt god!». Altså at han ikke var spesielt god i utgangspunktet, men fikk så mange skudd mot seg at det gjorde ham god.

Jeg kom til å tenke på dette utsagnet da jeg så kampen mellom Medvedev og Nadal. Medvedev begynte etter hvert å forvente underskrudde baller mot backhanden, og ble bedre i returene av dem. Backhandslice er heller ikke et like naturlig slag for Nadal som det er for f.eks Federer. Samtidig begynte det å snike seg inn flere enklere feil fra Nadal.

Nadal servet for kampen på 5-4 i andre sett, men ble enkelt brutt. Jeg skal ikke lese for mye inn i det, men det hadde ikke skjedd på grus. Og kanskje, langt bak der et sted, visste Nadal at dette kanskje var den beste sjansen han får til å vinne ATP-sluttspillet, med Djokovic utslått allerede?

Borna-gain – Coric til finalen i St. Petersburg i år også

Jeg tror ikke det finnes noen lovende tennisspillere på denne jord som vil svare «Milos Raonic» på spørsmålet om hvem som er deres forbilde.

Borna Coric – Milos Raonic 1-6, 6-1, 6-4
Semifinale, St. Petersburg Open 2020

Borna Coric (Wikimedia Commons)
Borna Coric (Wikimedia Commons) (https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Coric_US16_(60)_(29235876124).jpg)

Høst på ATP-touren! Det er den tiden av året hvor kampene flyttes inn, til arenaer med mye ekko og sus, gjerne arenaer som virker litt feil for tennis: Publikum sitter tilsynelatende langt fra banen.

Jeg tror ikke det finnes noen lovende tennisspillere på denne jord som vil svare «Milos Raonic» på spørsmålet om hvem som er deres forbilde. Det er ingenting feil med Raonic, han server opp mot 230 km/t og har vaket i topp 20 i mange år. Men det er noe seigt og tungt over Raonic der han patruljerer grunnlinjen på jakt etter å få slått sin tunge forehand.

Jeg kom inn i denne kampen etter at de hadde vunnet hvert sitt sett 6-1.

Raonic holdt lett serve i første game av det siste settet, og viste i game nummer to at han er mer enn en forehand, en serve og en misunnelsesverdig manke: Han slo en overraskende backhand ned linjen til 30-30 i Corics serve, og fikk en andreserve i gave, og like etter en breakball. På tredje breakballforsøk gjorde Raonic en amatør-tabbe, da han slo en ferdigsnakka forehand langt ut, på et tidspunkt hvor Coric var helt ute av poenget. Coric holdt til 1-1, men det skulle vært 2-0 til Raonic.

Raonic holdt med «Pete Sampras innendørs på raskt dekke»-letthet til 2-1. Coric gjorde det samme til 2-2, før Raonic spilte seg inn i trøbbel på 0-30 i egen serve. Jeg synes ikke Raonic er så god når han må gå framover i banen for å slå, og etter et underholdende poeng slo han ut en middels vanskelig forehand-volley til 15-40 i egen serve. Coric trengte bare slå et par grunnslag i neste ballveksling før Raonic slo en enkel backhand i nettet – Coric brøt til 3-2.

Milos Raonic er bygd som en ishockeyspiller, men det er ingen som ser så mistrøstige ut når de er det, som store menn i vanskeligheter. Og i sjette game begynte nakken å henge framover og skuldrene å peke innover, og Coric holdt med små problemer til 4-2. Raonics backhander hadde begynt å sette seg i ganske langt nede i nettet på dette tidspunktet, og Coric beit seg fast i kanadierens servegame. Men Raonic holdt omsider til 4-3.

Det er vanskelig å finne balansen mellom aggressivitet og det å la motstanderen skape sin egen lykke. Raonic lot ikke Coric få kjenne på nerver i åttende game heller, og avsluttet det med en feil på backhand og forehand. Coric holdt til 5-3, Raonic holdt serve til 5-4, og Coric skulle serve for kampen:

0-15: Coric slår en forehand ut.
15-15: God serve fra Coric, får en enkel retur som han setter vekk med en forehand.
30-15: Coric venter på sjansen, og får Raonic mer og mer ut av balanse.
40-15: Ny god serve, og Coric får et overtak. Raonic setter en forehand i nettet når han prøver å passere Coric.

Kampen avsluttes med en ny god serve og påfølgende forehand. Borna Coric møter Andrey Rublev i finalen. Coric spilte finale i 2019 også, da tapte han mot Medvedev.

Michelangelo, da Vinci og Rafael (han i renessansen!)

Rafael Nadal – Novak Djokovic 6-0, 6-2, 7-5
Finale, French Open 2020

De fleste av Novak Djokovics sliteseire i store kamper har det ene øyeblikket hvor han, gjerne foran et litt fiendtlig publikum, brøler og setter blikket i tribunen etter fabelaktig poeng.

Det kom et sånt poeng i denne kampen også, mot slutten av tredje sett. Djokovic hadde blitt brutt, men brøt tilbake, og settet var igjen på serve. Men det føltes mest som en gammel stjerne som gjør greia si uten overbevisning. Er det noe Djokovic har gjort de siste årene, er det å overbevise. I finalen i dag så jeg lite av den typiske Djokovic-innbittheten som vi har blitt kjent med.

Rafael Nadal har dominert grustennis på måter som ingen kunne forestilt seg. Han går ikke lenger hele sesonger uten å tape på grus. Han tapte mot Schwartzman uka før French Open, og i fjor mot Tsitsipas i oppkjøringen til Paris. Begge årene slo han tilbake i French Open. At en 34-åring, en alder hvor folk i gamle dager ble kalt veteraner, vinner French Open uten å avgi ett eneste sett, sier alt om Nadals kvalitet.

Poengene var som forventet: Djokovic prøvde å ta ballen tidlig og styre poengene. Nadal begynte alle returpoengene Thiem-langt bak grunnlinjen, men gnagde seg inn i poengene etter hvert, på jakt etter å avgjøre med forehanden.

Jeg og Jostein ble sittende og diskutere Grand Slam-horisonten for Nadal. Jeg tror det er mer sannsynlig at han vinner 25 slams enn at Roger Federer vinner en til. Djokovic? Jeg blir overrasket om han ikke krabber forbi Federers 20, fra dagens 17.

Kan de også holde det gående på toppen til slutten av 30-årene? Verken Nadal eller Djokovic virker å mange motivasjon. Begge har stabile relasjoner, gode trenere og lar seg ikke friste til å slappe av med alle pengene sine. Men, jeg gleder meg litt til det kommer noen som får dem til å se gamle ut. At ungfolen Tsitsipas var den som heiv etter pusten i femte sett mot Djokovic er litt … feil. På et vis. Det ville i alle fall vært det i alle andre tennistider enn den Nadal og Djokovic kommanderer nå.

Du kan google deg til mange kvalifiserte meninger om hvem som er tidenes beste tennisspiller. Nadal har taket på Federer innbyrdes, og nå like mange Grand Slams. Djokovic kommer til å passerer Federers uker på førsteplass, og har en god statistikk innbyrdes mot begge. Og så videre.

Men hvem bryr seg? Om 100 år kommer alle til å se tilbake på perioden vi er inne i nå, som herretennisens absolutte gullalder. Å slå hverandre i hodet om hvem som er best av disse tre tidenes beste, er som å holde Michelangelo, Rafael og Leonardo da Vinci opp mot hverandre – artig nok, men mye kjedeligere enn å nyte kunsten de har gitt oss.