En fartshump for prosjekt Casper Ruud

Casper Ruud (Wikimedia Commons)

Carlos Alcaraz – Casper Ruud 6-4, 2-6, 7-6 (1), 6-3
Finale, US Open 2022

Det ble en annerledes finale enn jeg hadde sett for meg. Alcaraz kom ikke sprintende ut fra start, og Ruud ble ikke overspilt. Men det var Alcaraz som fikk det første settet, og fikk roet nervene med en tredjedels seier i lommen. Klart det betyr noe.

Tenniskamper vinnes som regel av den spilleren som i minst grad trenger å gjøre tilpasninger i spillet sitt for å ha overtaket. I en kamp mellom Alcaraz og Ruud på hardcourt, er den spilleren Alcaraz. TV-vinkelen fra spillernes øyehøyde var spesielt illustrerende i dette oppgjøret. Alcaraz spiller ballen lavere over nettet, og ballen «skyter» mer gjennom banen enn Ruuds slag. På hardcourt vil Ruud trenge en kombinasjonsrekke av slag etter hverandre for å sette bort ballen. Alcaraz kan i større grad slå bort ballen uten den samme poengkonstruksjonen.

Legg til at Alcaraz også løper opp det meste og har et offensivt hode, og det var klart for alle at Ruud ville ha en tøff oppgave. Ruuds håp var å spille på et stabilt høyt nivå, og utnytte de uunngåelige fallene i Alcaraz´ spill.

På et punkt i tredje sett trodde jeg Ruud var i ferd med å feste grepet. Alcaraz virket litt flat, og Ruud spilte seg til settballer i Alcaraz´ serve. Da han ikke vant noen av dem, var kampen langt på vei avgjort. Alcaraz hadde ikke vunnet et eneste tiebreak i turneringen før dette tredje settet, men han blåste gjennom det mot en Ruud som forsvant aldeles etter at han tok det første poenget.

Casper Ruud hadde et par minutter hvor nivået falt i sett 1, 3 og 4, og det var disse periodene som kostet ham kampen. For der Alcaraz også hadde dårlige perioder, spilte han på sitt beste når han måtte.

Den Casper Ruud som spilte finalen i går, er milevis bedre enn spilleren han var for bare noen måneder siden. Han er bedre på nett, kan holde ballen i gang med backhanden og evner å klore seg fast i poeng som virker tapt. Casper Ruud er et tennisbyggverk som forsterkes og vokser år for år, med dedikerte byggmestere i kretsen rundt hovedpersonen, hver med sin spesialitet.

Casper Ruud har vunnet sitt første sett mot Carlos Alcaraz og sitt første sett i en Grand Slam-finale. Jeg liker måten Ruud har åpnet seg opp på de siste månedene. Han er blitt en Grand Slam-spesialist, og han sier rett ut at han vil bli nummer én i verden. At sindige Ruud sier det rett ut, forteller meg at han har stor tro på at det kan skje.

Tyngdekraften vinner (nesten) alltid

Casper Ruud (Wikimedia Commons)

Tennis på tv:
Casper Ruud – Matteo Berrettini 6-1, 6-4, 7-6 (4)
Kvartfinale, US Open 2022

I selvbiografien sin skriver Andre Agassi om et av de mange gode rådene han fikk av Brad Gilbert.

Tyngdekraften

Sistnevnte var arkitekten bak Agassis comeback på slutten av 1990-tallet, som ble innledet med seieren i French Open 1999. «Vær tyngdekraft» («be gravity») formante Gilbert til Agassi. Han mente at Agassi måtte spille på en måte som fikk motstanderen til å knekke sammen under den samlede vekten som Agassi belastet dem med. Det jevne, det kvelende og det utmattende spillet.

Andre Agassis selvbiografi "Open"
Andre Agassis selvbiografi Open.

Agassi nådde verdenstoppen med den motsatte typen tennis; det var det ekstraordinære ved Agassis spill som gjorde ham til stjerne. I siste halvdel av karrieren levde Agassi etter Gilberts motto, særlig i Australian Open, hvor han kvernet i stykker motstanderne på begynnelsen av 2000-tallet.

Jabnå

Casper Ruud trenger ikke å minnes på Brad Gilberts ord, for han har «tyngdetennis» som en del av DNA. Du vet hva du får når du skal møte Ruud. Ruud kommer ikke til å slå seg bort fordi han ikke har dagen, men bruke game etter game til å legge steiner i sekken til motstanderen.

Det betyr ikke at han ikke kommer til å slå spektakulære vinnere eller variere i kvalitet, men i det store og hele forlanger Ruuds spill at motstanderen skal spille på sitt beste for å vinne. En dupp, og Ruud spiser poeng etter poeng, game etter game. «Dæ e jabnå som dræge», som en tidligere sjef av meg sa. (Beklager den dårlige jærsken, Egil.)

Casper Ruud
Casper Ruud i Davis Cup-kamp i Stavanger.

Matteo Berrettinis beste nivå på hardcourt er muligens høyere enn Ruuds, men den slags merkelapper er meningsløse hvis vi snakker om et toppnivå som ikke er mulig å holde over tid. Og fem sett er lang tid. Ruuds grunnfjell av forehander og backhander har vokst seg høyere og høyere gjennom sesongen. Han kan ikke fike til en forehandvinner med en kjapp underarmsbevegelse slik Berrettini og Nick Kyrgios kan, men resten av Ruuds forehandkvaliteter veier opp for det.

En rekke gode frampek

Tidligere i turneringen har Ruud tapt noen sett som han kunne unngått.

Mot Berrettini snudde det. Ruud stivnet litt mot slutten av andre og begynnelsen av tredje sett. Hadde Berrettini vunnet det tredje, tror jeg likevel Ruud hadde tatt kampen, men det hadde kostet litt flere krefter og timer på banen. I stedet brøt Ruud og presset fram et tie-break hvor han hadde god kontroll. I semifinalen venter Karen Khachanov, som slo ut Nick Kyrgios i fem lange sett seint på natta. Det er akkurat det resultatet team Ruud ønsket: De slipper å møte Kyrgios, og Khachanov får mindre hvile før semifinalen.

Det blir en førstegangsvinner i US Open for menn i år. På motsatt side av trekningen for Ruud finnes Sinner, Alcaraz, Rublev og Tiafoe, fire spillere som er i utmerket stand til å slite hverandre godt ut før finalen, og som får mindre hviletid enn Ruud/Khachanov.

Det er lov å være optimist.

Rafael Nadal: 14 av samme sorten

Rafael Nadal – Casper Ruud 6-3, 6-3, 6-0
Finale, French Open 2022

Alderen vinner til slutt. Før eller seinere vil kroppen kapitulere for yngre kropper, samme hvor klokt hodet på toppen av den er. Før i tida skjedde det for tennisspillere i 30-årsalderen, gjerne før. John McEnroe vant sin siste Grand Slam som 25-åring, Stefan Edberg var 26. Pete Sampras var utbrent som 28-åring, men presset seg til noen flere år i troféjaktens navn.

Rafael Nadal.
Rafael Nadal (Wikimedia).

Også Rafael Nadal (36) vil på et tidspunkt bli for gammel, og gjennom hele årets Roland Garros har han snakket om fotskade og karriereslutt. Men Nadal kan tilsynelatende vinne French Open på langt under 100% fysisk form, hvis vi skal tro at han har vært så fotskada under turneringen som han har sagt.

På en varm, solrik dag i Paris, perfekte forhold for Nadal, måtte Casper Ruud gjort dette til utholdenhetskamp for å ha noen sjanse. Slag for slag er Nadal bedre enn Ruud, men over 4-5 timer kunne Ruud muligens ha en sjanse? Slik tenkte jeg før kampen.

Første sett ble unnagjort på mindre enn en time mens jeg satt i bil på vei hjem fra fjellet. Jeg kom inn i begynnelsen av andre sett, hvor Ruud brøt til 3-1. Jeg husker ikke detaljene, men Ruud brøt Nadal i et game som sluttet med en dobbeltfeil fra Nadal, en håpløs dobbeltfeil av den typen som kan indikere at en spiller har vondt noe sted.

Casper Ruud spilte solid tennis. Han slo grunnslagene sine dypt til Nadals halvdel. Han hadde en plan om å slå mye toppspinn mot Nadals backhand, og lete etter muligheter for å avgjøre med sin egen forehand. Han spilte med mening og retning, og etter min mening mye bedre enn mot for eksempel Holger Rune i kvartfinalen.

Ulempen var at han spilte mot Rafael Nadal. Mot alle andre enn Nadal ville Ruud ha vunnet denne kampen. Fra 1-3 i andre sett tok Nadal 11 strake games, og kontret alt Ruud serverte. Ofte var det backhanden som avgjorde poengene for Nadal, når Ruud gikk dit med forehanden sin og etterlot rom i eget forehandhjørne.

Jeg er usikker på hva Ruud tar med seg fra denne kampen. På 3-1 i andre sett så det ut til å kunne bli en virkelig generasjonsbatalje. En drøy time senere var kampen slutt. Tar Ruud med seg selvtilliten fra det å ha nådd en Grand Slam-finale, eller raset av poeng og games fra 3-1 i andre sett og utover? Anyway, Ruud er nummer 6 på ATP-rankingen som kommer ut i morgen.

Rafael Nadal vant med dette sin 14. tittel i French Open, og et lite poeng her: Novak Djokovic har fortsatt bare 20, og du kan vedde på at serberen ligger våken og tenker på det hver kveld.

Jeg har sett noen Nadal-finaler i French Open opp gjennom årene, her er et utvalg:

Serve, forehand og jevnhet

Casper Ruud – Holger Rune 6-1, 4-6, 7-6, 6-3
Kvartfinale, French Open 2022

Kampen mot Holger Rune viste Casper Ruuds styrker og begrensninger.

Dette innlegget er ikke ment som kritikk. Jeg er like vilt imponert over det Casper Ruud har fått til som alle andre, og ropte i begeistring høyt nok til at lyden gikk fra kjeller til andre etasje i juninatta. (Unnskyld, familie).

Semifinale i Roland Garros er med stor sannsynlighet den største norske idrettsprestasjonen i 2022, hvis ikke Ruud overgår seg selv og går til finalen, eller enda bedre – vinner turneringen. Ruud har også gode sjanser i US Open på sensommeren.

Kampen mot Holger Rune ble preget av danskens konstante strøm av utbrudd, gestikuleringer og iver etter å sjekke merkene. Jeg så bare høydepunktene i kampen mot Stefanos Tsitsipas, hvor han så ut til å være blid som en sol. Mot Ruud var han oppfarende og emosjonell fra første ball, og tapte første sett raskt. Ruud kunne drept kampen tidlig i andre sett, hvor han brøt og hadde 40-0, før han tapte de fem neste poengene. Rune var tilbake i kampen, og jeg var ikke helt sikker på seier før de siste to gamene.

Casper Ruud holdt humøret og han holdt et jevnt nivå gjennom kampen. Dette har blitt et varemerke for Ruud. Han har fått en serve å stole på, og forehanden er stabil og tung.

Kampen viste også de delene av Ruuds spill som kan bli bedre. Ruud står langt bak for å returnere alle server, også andreserver. Det passer best for hans spillestil, for med den ekstra reaksjonstiden får Ruud muligheten til å lade skikkelig. Samtidig slo han en hel del forehandreturer fra deuce-siden over grunnlinjen. Holger Runes andreserver var noen ganger nede i 140 km/t, men Ruud beholdt den dype returposisjonen. Det er vanskelig å dominere et poeng fra langt bak i banen, hvor Ruud ofte befinner seg.

Ruuds dype posisjon ble kraftig utnyttet av Holger Rune utover kampen. Da grunnslagene ikke fungerte, begynte han å pepre Ruud med stoppballer og serve- og volleyspill, med stor suksess. (At uttellingen deres ved nettet var omtrent lik ifølge statistikken, overrasker meg.)

Casper Ruuds beste slag vil alltid være forehanden, men jeg synes han overvurderer det litt. En typisk Ruud-manøver er å gå rundt backhanden, altså å spille en forehand fra sitt eget backhandhjørne. Det er risikabelt, særlig fordi det blir langt å løpe for Ruud over mot sin eget forehandhjørne. Mot Rune hendte det flere ganger at Ruuds forehand fra eget backhandhjørne tippet initiativet over til Rune, og Ruud kom på etterskudd. Hadde Ruud hatt en backhand han stolte mer på, ville han ikke satt seg selv i disse situasjonene like ofte, tror jeg.

Ruud mot Cilic i semifinalen? Ruud kan ikke matche Cilics uanstrengte skyts fra begge flanker, og må håpe at kroaten kjenner alderen tynge litt og ikke er like løs og ledig som i de to siste kampene. En stabilt god Ruud har en sjanse hvis kampen blir lang, og hvis Cilic viser mer normal form enn det han har gjort til nå i turneringen – hadde han spilt som han gjør nå til vanlig, ville han ikke vært ranket der han er (23 i verden).

Casper Ruud
Casper Ruud slår en forehand mot Søren Hess-Olesen.

14 sett spilt, 14 sett vunnet. Hva er Ashleigh Bartys metode?

Ashleigh Barty – Danielle Collins 6-3, 7-6 (2)
Finale, Australian Open 2022

Ashleigh Barty
Ashleigh Barty (fra https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Ashleigh_Barty_(15011085029).jpg)

Ashleigh Barty er den mest interessante verdenseneren som har vært på kvinnesiden på mange år. Hver gang jeg ser henne spille lurer jeg på hvordan hun egentlig vinner kampene sine.

Og hver gang jeg ser Barty, tenker jeg umiddelbart på henne som en Martina Hingis for vår tid: En spiller som vinner med kløkt og finesse. Men sammenligningen visner for hvert minutt Barty-tennis jeg ser. Barty kan ikke skubbes over ende, slik Hingis etter hvert ble mot sterkere spillere. Når Barty selv slår sitt hardeste fra grunnlinjen, ser det uanstrengt ut. Barty kommer sjeldnere til nettet enn Hingis gjorde, bare seks ganger var hun framme der i finalen.

Danielle Collins er ingen Serena, Venus eller Lindsay Davenport, tre av dem som detroniserte Hingis rundt årtusenskiftet. Men da jeg så høydepunktene fra Collins’ seier mot Iga Swiatek i semifinalen, tenkte jeg at Barty skulle ha problemer med å stå imot en slik kanonade.

Finalen ble en annen type kamp. Barty holdt ballen lavt mot Collins’ backhand, og prøvde å rigge hver ballveksling slik at hun selv skulle få slått tennisens enkleste slag: En forehand-cross til et tomt hjørne. Barty servet fantastisk gjennom hele kampen, særlig mot slutten.

Det er 44 år siden en australsk kvinne sist vant denne turneringen. Barty ikke bare vant, hun valset over motstanden. Hun hadde vunnet alle settene før finalen, og kanskje vaket det i bakhodet hos Danielle Collins da hun ledet 5-1 i andre sett. På sitt beste er Collins en fryktelig slagmaskin fra grunnlinjen, men hun var ikke på semifinale-nivå mot Barty. Kanskje skyldtes det anledningen, Ashleigh Barty hadde definitivt noe med det å gjøre også. Collins liker å slå backhander fra sin egen forehand-side (utenkelig blant herrene, men vanlig på kvinnesiden), men mot Barty førte dette henne ofte inn i problemer. Slagene som gikk 15 centimeter innenfor i semifinalen, seilte litt ut. Er det en fordel å spille en av sitt livs 3-4 beste kamper i en semifinale? Kanskje ikke.

Dagens mest pirrende statistikk: Ashleigh Barty har nå vunnet tre av de fire Grand Slam-turneringene. US Open er den eneste hun mangler. Når hun vinner 14 av 14 sett på hardcourten i Melbourne, sier det seg selv at hun blir en av favorittene på hardcourten i New York i september.

Flat pedal! Schoenemakers mot Berg var offensiv tennis av høy klasse.

Olav Berg.

Tennis live
Hidde Schoenmakers – Olav Berg 6-4, 6-2
Finale, Stavanger Open TE U14, 2021, Boys 14 Cat 3

Det slår meg ofte hvor trangt nåløyet er for å nå toppen i tennis. Det skjer selvsagt når jeg ser de beste, men oftere når jeg ser spillere nærmere 100 på ATP-rankingen. Og ikke minst når to steingode 13-14-åringer møtes i min lokale tennishall.

Dette var finalen i turneringen i Stavanger, mellom nederlandske Schoenmakers og norske Berg.

Schoenmakers var andreseedet i turneringen, og ifølge eksperten ved siden av meg hadde han spilt solid hele uka. Eksperten ved siden av meg sa at han var redd Berg ville bli overkjørt, men det skjedde ikke i det første settet (jeg må gå da det var ferdig). Schoenmakers hadde overtaket i de fleste duellene, uten at Berg ble statist.

Jeg skal ikke kjede dere med hvem som hadde hvilken plan og hvem som slo ballen hvor, for det var ikke dette som preget kampen. Når tullinger som meg spiller tennis, mot folk på mitt nivå, kommer man langt med å holde ballen i gang med okei lengde. Vi kommer til å bomme på et enkelt grunnslag etter noen ganske få slag.

Disse to tenåringene holdt ikke på sånn. De tok ikke sjanser, de tok fornuftige valg, men begge så etter muligheten til å rive til seg initiativet i duellene, og angripe. Til og med feiltreffene deres hadde god fart, landet 46 cm innenfor grunnlinja og hadde så mye overskru at mikroplasten skjøt ut i hallen.

Og på banene bak dem: Seks andre spillere som jeg ikke fikk sett på, på samme høye nivå.

Her er noen bilder av Schoenmakers og Berg.

Hidde Schoenmakers.

Hidde Schoenmakers

 

Olav Berg.

Olav Berg.

Ruud absorberte Norries påfunn til slutt

Casper Ruud i Stavanger, Davis Cup 2017.

Tennis på tv:
Casper Ruud – Cameron Norrie 1-6, 6-3, 6-4
Gruppekamp, ATP-sluttspillet 2021

I engelsk finnes begrepet «treeing», som i sportssammenheng betyr det å spille over evne. Cameron Norrie holdt på med det i første sett, han spilte Ruud av banen. Nesten ingen upressa feil, god serving.

Samtidig tror jeg Ruud kjente på presset – hele narrativet hans i ATP-sluttspillet har vært at han er der for å ta alt som en bonus. Inn for en skadet Stefanos Tsitsipas kom Cameron Norrie, som er ranket under Ruud, og som tapte i to korte sett forrige gang de møttes. Jeg tror det spilte en rolle i begynnelsen av kampen.

Ruud prøvde å gjøre det til sin type kamp, men lenge ble den spilt på Norries premisser: Slice, nettspill, Ruud ute av stand til å spille briten ut fra grunnlinja. De upressede feilene kom tett fra Ruud i begynnelsen av kampen.

Men Cameron Norrie er ikke så god at han normalt sett skal spille Ruud ut over lenger tid. Mot midten av andre sett brant flammen svakere, og Ruud brøt. Fra da av fikk Ruud mer og mer overtaket. Jeg har ikke sett Norrie spille før, og ble stort sett sittende og gruble på backhanden hans. Den har kort tilbakeføring, og han kan på den måten skyfle den dit han vil med god kamuflasje. Forehanden er derimot full av små tannhjul, og har mindre personlighet. I sum var Ruud stødigere fra grunnlinjen.

På fredag spiller Ruud mot Andrei Rublev, og vinneren der går til semifinalen. Rublev har et godt tak på Ruud. Hvis Ruud klarer å stå imot russeren i begynnelsen, kan vi håpe av noe av høstens oppsamlede tvil kryper inn hos Rublev. Han var full av selvkritikk etter kampen mot Djokovic, la oss håpe den ligger i bakhodet også mot Ruud.

Kampen mot Norrie var uansett ikke verdiløs. Ruud får med seg 200 rankingpoeng for resultatet.

Andrey Rublevs forehander er som horisontale smasher

Andrey RublevAndrey Rublev – Casper Ruud 6-3, 7-5
Semifinale, Monte Carlo Masters 2021

Da Casper Ruud brøt Andrey Rublev til 4-2 i andre sett var det enda et bevis på hvor mye bedre han har blitt i det siste. Det første settet forsvant etter en god start for nordmannen, og han kom bakpå i det andre. Men Ruud stanset lekkasjen og brøt tilbake før han overtok initiativet i settet.

4-2 var likevel bare ett servegjennombrudd, og Rublev kom tilbake i neste game, hvor Ruud fikk en reaksjon etter de foregående gamene. I de to siste gamene var russeren fabelaktig.

At Rublev slår Ruud er som normalt ifølge statistikken og rankingen. Rublev er ingen typisk grusspiller, han spiller med lite overskru og sklir sjelden til ballen. Han baserer spillet sitt på å presse motstanderen ut av posisjon, med en forehand som virker å gå i en rett linje over nettet. Ruud ble på ingen måte overkjørt, men Rublev var bedre i de avgjørende situasjonene.

Casper Ruuds backhand har blitt mye bedre det siste halvåret, men han overlater til forehanden å slå vinnerslagene – eller forsøkene på det. I dagens kamp fikk han dårlig betalt for en okei førsteserveprosent (62% inn, 50% av disse poengene vant han). Det er vanskelig å si hva Ruud kunne gjort bedre i denne kampen, bortsett fra det helt åpenbare av typen «forlenge egne gode perioder og forkorte motstanderens». Rublev så kjempegod ut i perioder, men ikke så lenge om gangen at kampen ble punktert. Det er et godt tegn før femsetterne i French Open om noen uker.

Fun fact: Begge spillerne vant alle breakpoengene de hadde i kampen, 5 av 5 for Rublev og 3 av 3 for Ruud. Hvor ofte skjer det på dette nivået?

Backhanden som ikke brøt sammen – Casper Ruud til semifinale i Monte Carlo

Casper Ruud – Fabio Fognini 6-4, 6-3
Kvartfinale, Monte Carlo Masters 2021

Begrepet energiøkonomisering (ENØK) forsvant ut av det politiske ordskiftet en gang i løpet av oppveksten min. Kanskje ikke så rart, for ENØK har neppe sterke nok pressgrupper til å bli en maktfaktor. Spare energi? Nei, hekkan heller, mer energi, mer energiforbruk! Vind, sol, olje, gass – bring it on!

Jeg tenker ofte på det gamle og fine begrepet når jeg ser profftennis. Det er energiøkonomisering på høyeste plan. Ta Pete Sampras, som så ut til å våkne til liv i et returpoeng akkurat i det motstanderen kastet ballen opp for å serve.

Men ingen er mer ENØK enn Fabio Fognini. Mellom poengene ser det ut som han vandrer mellom torgbodene for å se etter frukt og grønnsaker. Og hvis jeg lukker øynene og prøver å se for meg Fognini på en tennisbane, har jeg vanskelig for å se for meg en Fognini som løper. I virkeligheten løper han en hel del, men det ser ikke sånn ut – han bare materialiserer seg der ballen er, for å stjele en formulering fra David Foster Wallace. Når han først kommer dit, slår han harde grunnslag som også ser ganske uanstrengte ut.

Før kampen mot Casper Ruud var det mye snakk om Fogninis uforutsigbarhet, men Fognini begynte i et metodisk spor. Fognini presset på Ruuds backhand, og noen game ut i første sett skrev jeg på blokka at «Fognini sirkler inn kampen»,  som om han var en italiensk rovfugl (har de ørn i Italia?). Jeg ventet på et servebrudd fra italieneren.

Mot slutten av første sett viste Ruud styrke da han sto imot flere breakballer, og Ruuds backhand har blitt mye bedre det siste halvåret. De neste ti minuttene så kampen ut til å være avgjort: Ruud brøt en småsur Fognini til 6-4 i første sett, og tok de tre første gamene i andre sett på et knips. Fognini lå under 0-40 i det neste gamet, og hadde allerede fått en advarsel for å ha måkt en ball opp på tribunen. På 0-40 sendte han en ball i veggen bak seg, og skulle blitt trukket ett poeng, og da ville det stått 0-4. Men dommeren så en annen vei, og Fognini kom seg tilbake til 3-3.

Ruud virka litt stressa der og da, men knakk ikke sammen da Fognini slapp seg helt løs mot slutten av kampen. Jeg har ikke tall som beviser det, men jeg satt med inntrykk av at Ruud holdt seg nærmere grunnlinjen enn Fognini i denne kampen.

Semifinale: Andrei Rublev. Ruud får litt mer hvile og spilte ett sett mindre i dag, uten at jeg tror det betyr så mye.

Medvedev – Nadal: Det er vanskelig å leve utenfor komfortsonen

Daniil Medvedev – Rafael Nadal 3-6, 7-6, 6-3
Semifinale, ATP-sluttspillet 2020

Rafael Nadal
Rafael Nadal (Wikimedia Commons).

Midtveis i andre sett satt jeg og applauderte Rafael Nadal for hans taktiske påfunn i denne kampen. Nadal slicet (slo med underskru) mot Medvedevs backhand, slik at russeren måtte slå ballen opp og over nettet. Det er vanskelig for spillere som har relativt flate slag (som slår med lite overskru). Sett fra spillerhøyde ser Medvedevs slag ut til å snike seg over nettet, han har ikke den vispende bevegelsen som Nadal har.

Alle spillere mister noe fart når de blir gamle, men de får større taktiske evner. Nadal hadde en plan om å ikke mate slagmaskinen Medvedev. Han varierte fart, vinkler og slo med mye underskru – før han prøvde å avgjøre poengene med forehanden.

For meg ser dette dekket i London ganske tregt ut. Spillerne slet med å slå rene vinnere, det meste ble hentet opp igjen. Nadals forehand er heller ikke den mest effektive innendørs, og Medvedev fikk det meste tilbake med sin barokke grunnlinjetennis.

For mange år siden husker jeg en fotballdiskusjon med Trond K., det var på den tida Blackburn var best i England. Vi snakket om Tim Flowers sine kvaliteter mellom stengene. Trond var ikke så imponert: «Hah! Han blei skutt god!». Altså at han ikke var spesielt god i utgangspunktet, men fikk så mange skudd mot seg at det gjorde ham god.

Jeg kom til å tenke på dette utsagnet da jeg så kampen mellom Medvedev og Nadal. Medvedev begynte etter hvert å forvente underskrudde baller mot backhanden, og ble bedre i returene av dem. Backhandslice er heller ikke et like naturlig slag for Nadal som det er for f.eks Federer. Samtidig begynte det å snike seg inn flere enklere feil fra Nadal.

Nadal servet for kampen på 5-4 i andre sett, men ble enkelt brutt. Jeg skal ikke lese for mye inn i det, men det hadde ikke skjedd på grus. Og kanskje, langt bak der et sted, visste Nadal at dette kanskje var den beste sjansen han får til å vinne ATP-sluttspillet, med Djokovic utslått allerede?