Stikkordarkiv: kamprapporter

Svart kveld for Zverev i New York

Diego Schwartzman – Alexander Zverev 3-6, 6-2, 6-4, 6-3
Åttendelsfinale, US Open 2019

-Dette er det vakre med tennis: 170 cm høye Diego Schwartzman kjører rundt med lange Alexander Zverev! Schwartzman kunne aldri drevet det langt i svømming, basket, volleyball eller håndball, men i tennis går det fint, sa jeg skråsikkert til en halvinteressert lytter i sofaen.

Uten å ha det minste peiling på idrettene over, er det ingen tvil om at lange lemmer er en fordel i mange sporter. Lionel Messi er snarere unntaket enn regelen, for å si det sånn.

Diego Schwartzman

Diego Schwartzman (Wikimedia Commons)

Diego Schwartzman har kortere rekkevidde enn de fleste av motstanderne sine, ikke minst Alexander Zverev. Men her var det Schwartzman som tok initiativet i de fleste ballvekslingene.

Alexander Zverev har ligget i verdenstoppen en stund nå, men jeg sliter med å få opp den store entusiasmen. Han ligger langt bak i banen og prøver å jobbe seg framover i hvert poeng. Jeg kan ikke huske å ha sett mange spillere vinne hardcourt-kamper fra en så tilbaketrukket posisjon som Zverev har – Andy Murray er eneste unntak jeg kommer på i farten. Og da må Zverev løpe mer enn om han hadde stått lenger inne i banen og skåret av vinklene.

Serven hans er god når den sitter, men Zverev slår en hel del dobbeltfeil, noen av dem fryktelig dårlige. Jeg sluttet å telle da han var kommet til 17 dobbeltfeil på 1-4 i det fjerde settet.

Kampen så ut til å gå Zverevs vei etter et par innledende games, hvor Schwartzman kom ned fra sitt skyhøye innledende nivå. Argentineren tok de to neste settene ganske lett, og tok ledelsen 4-0 i fjerde sett. På 2-4 var tyskeren litt på vei tilbake, men da pådro Zverev seg poengstraff for munnbruk (etter først å ha fått en advarsel for ball abuse som han ikke fikk med seg), og tapte gamet til 2-5. Han holdt serve til 3-5, før Schwartzman fikk matchballer i egen serve og tok den andre med en forehand ut av banen.

Jeg vet ikke helt. Er Alexander Zverev bare noen små justeringer unna å bli den neste verdenseneren, eller er det bare noe vi fortalt oss i årevis uten å ha grunn til det?

Schwartzman møter Cilic eller Nadal i kvartfinalen.

Tennis på tv: Casper Ruud mot Jan-Lennard Struff 4-6, 4-6, 2-6

Tennis på tv:
Casper Ruud – Jan-Lennard Struff 4-6, 4-6, 2-6
1. runde, US Open 2019

Jan-Lennard Struff slo Casper Ruud den ene gangen de møttes. Han er 29 år gammel, 196 cm høy og server derfor bra. (Jeg vet om en fyr over 190 cm som server forferdelig, men det kan vi snakke om en annen gang.) Jeg håper Ruud-leiren har studert tyskerens serve, for det er der Struff bygger opp spillet sitt. Knekk Struffs serve, så kan dette bli bra.

Kampen spilles på bane 15. I restauranter finnes det ifølge Torgrim Eggens reiseskildring Manhattan alltid et område i restaurantlokalet som kalles Sibir, som er de minst attraktive stedene å sitte. Bane 15 på Flushing Meadows gir det inntrykket, her er det lite Grand Slam-glamour.

Første sett: Ruud – Struff 4-6

Ruud – Struff 1-0: To raske poeng for Ruud, så et for Struff. Meget tynt på tribunene. Struff spiser seg fra 15-40 til deuce, og Ruud sliter med serven. Ruud avverger en breakball med en fin serve og påfølgende forehand. To fine aggressive poeng fikser gamet for Ruud.

Ruud – Struff 1-1: Struff påkaller sin indre Boris Becker og blåser gjennom servegamet uten å tape et poeng.

Ruud – Struff 2-1: Struff får igjen noen poeng, men lettere for Ruud denne gangen.

Ruud – Struff 2-2: Ruud mer med i dette gamet. Korte poeng, korte games, offensivt spill fra begge. Om det blir fem sett, blir det en relativt kort femsetter, ser det ut til.

Ruud – Struff 2-3: Ruud krongler seg inn i en breakball for Struff, men slår en god førsteserve. Struff bryter etter et poeng hvor han bestemmer seg for å bare slå forehander, og presser fram en backhandfeil fra Ruud. Hm. Var det settet som glapp allerede der? Ruud får medisinsk tilsyn i pausen.

Ruud – Struff 2-4: Struff tar de tre første poengene og avslutter med et ess. Tungt nå.

Ruud – Struff 3-4: Struff går løs på Ruuds svakere server, og det stresser nok Ruud litt. Ruud holder etter litt rusk i forgasseren. I pausen: Ruud har problemer med øret (?). Om Ruud må trekke seg med øreskade, vanker det muligens en Guinness-oppføring?

Ruud – Struff 3-5: Ruud får en breakball når Struff slår en dobbeltfeil. Struff redder seg med en ball som treffer grunnlinja med minst mulig margin. Struff holder serven etter en hel del flaks og marginer. Sådan er toppidretten. Ruud må legge dette bak seg.

Ruud – Struff 4-5: Struff er pigg etter oppturen i forrige game, men Ruud holder.

Ruud – Struff 4-6 : Ruuds siste håp på 30-30? Struff svarer med en smart serve som skrur ut og vekk fra Ruuds forehand. På settballen blir Ruud liggende langt bak i banen og Struff bestemmer.

Andre sett: Ruud – Struff 4-6

Ruud – Struff 1-0: Blæh. Ruud får en breakball imot seg, og må begynne å sette flere førsteserver. Ruud havner i hengemyra ved nettet, men er heldig med at Struff måker en enkel forehand i nettet. Struffs trykk er vanskelig å stå imot for Ruud, som likevel holder det første gamet.

Ruud – Struff 1-1: Kjapt og greit for Struff. Vinneren av denne kampen møter John Isner. Det blir garantert ikke på bane 15.

Ruud – Struff 1-2: Ruud lever farlig. Kommer under 15-40, og enda en breaksjanse etter det, men tyskeren slår mye i nettet nå. Langt game som Struff til slutt vinner. Au. Denne oppoverbakken ble plutselig mye brattere.

Ruud – Struff 1-3: Ruud møter en spiller som tar initiativet og ser etter muligheter til å avgjøre poengene raskt. Når Ruud selv prøver å presse på, skaper det ikke ubehag på samme måte. Ruud blir liggende langt bak i banen for å jobbe seg inn i poengene og kampen, men får ikke betalt.

Ruud – Struff 2-3: Struff er god nå. Ruud hangler seg gjennom gamet når Struff setter en backhand i nettet. Det er fortsatt bare ett break, men Struff spiller med stor selvtillit.

Ruud – Struff 2-4: Struff har det travelt igjen. Vanskelig å se hva Ruud skal gjøre her, gamene sklir unna urovekkende fort.

Ruud – Struff 3-4: Ruud gir seg ikke, og det er fortsatt bare ett break.

Ruud – Struff 3-5: Struff er ikke ufeilbarlig, og slipper Ruud inn igjen i gamet, men holder til 5-3.

Ruud – Struff 4-5: Ruud blir stressa av Struffs returer. Enda et langt game. Ruud avverger to breakballer (settballer!) og kommentatorene ser lyst på livet. Vel. Ruud står langt unna midtstreken han server, men jeg vet ikke hvor mye uttelling han får for det. Ruud holder omsider.

Ruud – Struff 4-6: Bing, bam, boom – 2-0 i sett for Struff. Dette er en ubehagelig kamp for Ruud. Han tvinges til å reagere på det en større, sterkere spiller gjør, i stedet for å styre hendelsene selv.

Tredje sett

Ruud – Struff 1-0: Ok, Casper. Nå gjelder det å holde serve og håpe at Struff kommer ned fra sitt luftige nivå. Ruud holder når Struff slår en slapp backhand i nettet. Kom igjen.

Ruud – Struff 1-1: Enkelt og greit. Ess nummer 16, vinnerslag nummer 47 for Struff. Ruud er langt unna å sette tennene i denne kampen.

Ruud – Struff 1-2: Greit å slippe å sitte oppe til langt på natt. Ruud brytes dessverre raskt, og ingenting tyder på at han skal kunne snu kampen. Struff er en annen vektklasse en Ruud i dag.

Ruud – Struff 1-3: Nå driver Struff også med backhand-smasher à la Federer, og lykkes. Ruud ser fortapt ut der ute. Struff tar gamet uten å tape et poeng. Jeg hadde håpet Ruud var bedre enn dette, at han ikke skulle bli så overkjørt mot spillere som er et godt nivå under de aller beste.

Ruud – Struff 1-4: Enda en breakball for Struff. Han måker en forehandretur rett fram, og Ruud er halvveis til stolen i det ballen lander. For en nedtur denne kampen har vært.

Ruud – Struff 1-5: Struff gjør akkurat som han vil.

Ruud – Struff 2-5. Ruud holder. Begge virker mest interessert i å bli ferdig med kampen fortest mulig.

Ruud – Struff 2-6: Dett var dett. Overlegent av Struff. Jeg synes jeg har sett dette før: Ruud dyttes av banen av en høytsatsende spiller som har dagen.

Wimbledon, Italia

Tennis på tv:
Wimbledon 2019

Da jeg gikk i dusjen søndag kveld tillot jeg meg for første gang siden Wimbledon-turneringen starta, å ha et bittelite, fyrstikk i brisen-aktig håp om at det utenkelige skulle skje – Roger Federer skulle vinne turneringen. Tynt, tvilende, men et håp som var på sin plass.

Åsmund drømmer, tennisgudene ler.

Lenge gikk jeg rundt i Noli, Liguria, og lot som det ikke ble spilt Wimbledon i år. Og lot som om jeg ikke brydde meg. Forsøkene mine på å finne barer som viste turneringen, var i beste fall halvhjertede. Nabobaren til hotellet vårt har en hangup på motorsport. Strandbaren der vi bader viser av og til Tour de France. På hotellet hadde vi kanalen SuperTennis, som levde opp til navnet med å vise kamper fra double- og juniorklassene i Wimbledon, når de da ikke viste gamle kamper. Herre- og dameturneringen fra 2019 viste de aldri så lenge jeg skrudde på kanalen.

Her er greia: Jeg holder med Roger Federer, og har gjort det siden 1999. Jeg håper, sterkere enn jeg liker å innrømme, at han skal vinne Grand Slam-turneringene han spiller. Han gjør ikke det så ofte lenger. Grunnene til det heter Rafael Nadal og Novak Djokovic. Mest Djokovic i det siste.

Mye av tiden som fan går med til å dempe håpet. Det er vanskelig til tider, som når Federer kom til Wimbledon etter å ha vunnet grasturneringen i Halle. Da våkner optimismen jeg prøver å kneble. Jeg vil egentlig bare se Federers kamper når jeg vet han har vunnet.

Trekningen for Wimbledon satte Federer mot Nadal i den ene semifinalen. Da den kampen skulle spilles, hadde svigerinne Cathrine, svoger Fredrik, niese Ella og nevø Petter ankommet. Det snudde litt på tingene:

  1. Fredrik og Petter fant en bar som viste tennis. Bar Splendor, hvis du lurer. En kul, kontinental småbybar slik de ser ut på film.
  2. Fredrik og Petter satte penger på kampene, og delte derfor ikke min hvitknoklede besettelse for Federer. De fulgte pengene sine i stedet.

Vi ble sittende og se på Federer mot Nadal, jeg kom inn i slutten av første sett. Federer vant det i et tie-break. Han logga ut av det neste, før han vant det tredje. Når jeg ser mine favorittspillere (okei, bare når jeg ser Federer, min begeistring for andre spillere kommer ikke i nærheten), tenker jeg som John McEnroe gjorde (og som var grunnen til at det klikka for ham noen ganger): Dette kommer til å gå i dass, det er bare et tidsspørsmål.

Så da vi brøt opp og gikk ut for å spise middag med Federer-ledelse 2-1, var jeg ikke spesielt optimistisk. Petters telefon ble liggende med statusoppdateringer utover kvelden. Da Federer fikk matchballer som han ikke tok vare på, var jeg godt nedi bitterheten allerede – tenk å ha Nadal i kne, og likevel tape. Da Federer likevel vant, glemte jeg i et halvsekund at Djokovic allerede var klar for finalen, og at Federer ikke har slått Djokovic på fire år. Det er lenge.

Neste dag gikk jeg rundt og prøvde å innbille meg at jeg ikke hadde det minste interesse for finalen som Djokovic kom til å vinne uansett. Men det var praktisk å oppdage at strandkafeen også skulle vise tennis, nærmere bestemt damefinalen. Simona Halep mot Serena Williams varte mindre enn en time, og det rare var hvor lite Serenas erfaring både i karrieren og mot Halep betydde. Serena hadde vunnet 9 av 10 kamper mellom dem, men da det fort begynte å gå skeis, hadde hun ingenting å by på mot Haleps enorme stabilitet.

Søndag, herrefinalen. Da den begynte, fant jeg ut at det var et passelig tidspunkt å ta en lang svømmetur. Jeg må jo trene meg opp etter den idiotiske korsbåndskaden jeg pådro meg for fire uker siden. Da jeg kom på land igjen, hadde Djokovic tatt første sett.

Ok, jeg gidder ikke skrive hvordan jeg nerva meg gjennom de neste settene, dere har sikkert sett kampen. Jeg kom bare til å tenke på noe som ble sagt da The Tennis Podcast oppsummerte finalen: Federer skulle vunnet de fire første settene. Han var klart best i sett to og fire, men spilte to dritdårlige tie-breaks i første og tredje. I kampen totalt vant Federer flere poeng enn Djokovic, men sånn er sporten.

Da kampen var langt uti femte sett, gikk min rullegardin ned da Djokovic brøt, men utrolig nok brøt Federer tilbake. Jeg tenkte ikke på det som mer enn utsettelse av det uunngåelige tapet da jeg forlot strandkafeen på 6-6 eller hva det var, for å spise middag. På hotellet venta jeg på at dusjen skulle bli ledig, da jeg så at Federer hadde brutt Djokovic til 8-7 (?) og skulle serve for kampen.

Jeg tillot meg å drømme om at det faktisk skulle skje. Etter de bortkasta tie-breakene, var det mulig å be om at sin tids beste server skulle holde serve en aller siste gang? Litt karma-rettferdighet, om jeg kunne be: Kan jeg få pittelitt glede i bytte mot all bekymring jeg hadde lagt i hvelvet de siste 14 dagene? Jeg gikk i dusjen og kom til å huske at Federer, Åsmund, Wimbledon og Italia er en god kombinasjon: I 2017 vant han turneringen mens jeg ferierte i Terracina.

Ut av dusjen hadde Djokovic selvsagt brutt. Senere fikk jeg vite at Federer hadde blåst to matchballer – I EGEN SERVE, FOR HELVETE. Både Federer og Djokovic vet selvsagt at det har skjedd før, nærmere bestemt i US Open. To ganger har Federer i den turneringen tapt mot Djokovic etter å ha hatt matchballer. Og nå skjedde det i Wimbledon.

Djokovic er stor, 16 Grand Slam-titler nå. Og så videre. Jeg kommer til å oppdatere statistikk-sidene mine etter hvert, men orker ikke helt ennå.

Hør The Tennis Podcast dissekere finalen.

Herbert hadde ingenting å true Federer med

Roger Federer – Pierre-Hugues Herbert 6-3, 6-3
Semifinale, Halle 2019

Jeg legger ganske sikkert for mye i nasjonaliteten til tennisspillere når jeg dømmer dem. Jeg har sett Pierre-Hugues Herbert spille et par ganger i sommer, og før semifinalen mot Federer i Halle slo jeg kjekt fast at han ikke har noe å stille opp mot Federer. En ganske lett, nettglad fyr som blomstrer sent i karrieren? Ønskemotstander for Federer, mente jeg.

-Typisk franskmann. Elegant, men ikke særlig sterk i hodet, var omtrent min dom da jeg og Jostein så kampen i ettermiddag.

Pierre-Hugues Herbert (flickr.com)

Det er en dom over franske tennisspillere som mange har felt før meg, og kanskje er det en klisjé. Men hvis jeg skal ramse opp nye og gamle franske tennisspillere jeg har sett de siste 20 årene, så er det ingen Alex Corretja-utmattende viljemonstre blant dem. Pioline, Grosjean, Monfils, Gasquet, Clement, Tsonga, Escude – herlige å se på, topp 100 og ofte topp 10-spillere, men Grand Slam-titler har ingen av dem vunnet.

Det er muligens å dømme dem litt hardt å komme drassende med Grand Slam-spøkelset (ingen titler siden Noah i 1983), men jeg regner med at franskmennene har stusset på det samme selv: De har alltid et helt fotballag i topp 100 og har hatt det i årevis, med en rik tenniskultur og rikelig med inntekter fra Roland Garros hvert år. Med så god bredde, hvorfor ingen Nadal/Djokovic/Federer/Murray fra Frankrike?

Pierre-Hugues Herbert er ranket 43 i single nå, og har tourens mest barokke servebevegelse, hvor racketen nesten senkes i bakken i baksvingen – det ser ellevilt uøkonomisk ut . Mot Federer begynte han med å sende grunnslagene sine ca. 17 cm ut, et tegn på nervøsitet. Federer trengte ikke gjøre mer enn å være seg selv på en middels dag, for Herbert var ikke i nærheten av å gjøre dette til en fight. Han fikk ingen breaksjanser mot Federer, som møter David Goffin i finalen.

Goffin er bedre enn Herbert, men møter en hel arena som heier på mannen med overlegent mer kapasitet enn han selv har. Det blir ikke lett, men Goffin slo hjemmefavoritt Alexander Zverev tidligere i uka, og fikk en forsmak på finalestemningen der.

Herbert skal forresten spille double med friskmeldte Andy Murray i Wimbledon, det blir stas.

To lange forehander og bort med Bautista Agut

Roger Federer – Roberto Bautista Agut 6-3, 4-6, 6-4
Kvartfinale Halle 2019

Dette var en luggete kamp for Federer. Roberto Bautista Agut er en spiller jeg vil tro alle hater å møte (han slo Djokovic i januar, for eksempel, siste han gang var i media var da han slo Andy Murray i Australian Open). Han har ingen klare svakheter, og mot Federer var han heller ikke redd for å gjøre ting som gjerne regnes for idioti mot sveitseren. Som å løpe rundt sin egen backhand og slå forehand ned i Federers forehandhjørne. Det fungerte ganske bra mot Federer.

Roberto Bautista Agut

Roberto Bautista Agut (Wikimedia Commons)

På 3-4 i tredje sett fikk Federer en breakball og en andreserve å slå på. Federer gikk rundt den innkommende serven, ladet forehanden og måket en forehand rett fram – og i nettet. Spanjolen holdt unna til 4-4, før Federer holdt raskt til 5-4.

Bautista Agut har et temmelig flatt, raskt spill som flyter bra på gras – resultatene hans i Wimbledon er slett ikke verst. Han viste ikke nerver før på 15-30 med egen serve på 4-5. En forehand seilet umotivert ut, og plutselig hadde Federer to matchballer. Bautista Agut fikk enda en sjanse til å smekke en forehand ut, og grep den: Federer vant 6-3, 4-6, 6-4.

Hele Halle ønsker å se Federer vinne sin tiende tittel i denne turneringen. Det skal ikke stå på trekningen: Federer møter den franske serve- og volley-spesialisten Pierre-Hugues Herbert i semifinalen. Federer elsker å møte serve- og volleyspillere, og må ha en skikkelig dårlig dag for å tape den kampen. I finalen spiller vinneren av den kampen mot Berrettini eller Goffin.

«Du kan ikke vinne kampen fra bak der!»

Rafael Nadal – Dominic Thiem 6-3, 5-7, 6-1, 6-1
Finale, French Open 2019

Rafael Nadals gruskamper mot de beste spillerne (Federer, Djokovic, Thiem) pleier å inneholde mange poeng hvor Nadal ligger langt bak eller ute i siden av banen, og sender tilsynelatende umulige baller utagbart tilbake. Kampen mot Thiem i dag hadde sånne poeng, bevares. Mer overraskende var det at Nadal oftere var den som sto nær grunnlinja og drev Thiem rundt.

Rafael Nadal.

Rafael Nadal (Wikimedia).

Det var ikke sånn jeg hadde sett for meg dette. Tidlig i første sett begynte jeg å rope «du kan ikke vinne kampen fra bak der!» til Thiem. Okei, statistikken viste at Thiem vant flere lange enn korte poeng, men jeg var overrasket over at Thiem ikke hadde sett mer til Djokovic-skolen for hvordan slå Nadal på grus: Gå inn og ta ballen tidlig, ta tida vekk fra Nadal. Hele tida var det Nadal som vant de korte poengene. Når Thiem skulle gi ekstra gass, endte han ofte opp med dårlige valg, som å slå ikke giftige nok forehander fra eget backhandhjørne. Når Thiem skulle flate ut backhanden sin, var det et sjansespill.

Thiem klarte ikke å slå hull på Nadal, og Nadal var bedre i alle faser av spillet. Da Thiem var heldig og tok det andre settet, var det også siste pift fra ham.

Jeg lurer på hva som var Thiems plan, eller hvilke scenarier de så for seg. Det var noe nølende over Thiems spill fra starten av, det virket som han hadde lånt øre til Karl Rove-skolen, «angrip motstanderens styrke». Nadals styrke på grus er…alt, men det å ligge langt bak i banen og utveksle grunnslag mot Nadal er ikke lurt. Thiem har hatt et strammere kampprogram enn Nadal inn mot finalen, og måtte trolig ha vunnet den i tre sett. I tredje og fjerde sett i dag virka han avlogga mentalt.

Nadal har fått flere generasjoner grusspillere til å se sjanseløse ut, og var flere lengder bedre enn Thiem i dag. Nadals touch og volleyer er blant de beste på touren, forehanden er der når han trenger den og backhanden er en av de mest effektive på touren. Grand slam-turneringsseier nummer 18 for Nadal, Federers 20 er innen rekkevidde.

Roger Federer (https://www.flickr.com/photos/la_bretagne_a_paris/3600704915)

Hei Sveits!

Tennis på tv:
Roger Federer – Stan Wawrinka 7-6, 4-6, 7-6, 6-4
Kvartfinale French Open 2019

Jeg var ikke så nervøs for denne kampen som jeg pleier når Federer spiller. Jeg har ingen tro på at Federer kan vinne denne turneringen, men bare ved å delta og spille seg til kvartfinalen sikrer han seg godt med rankingpoeng som sikrer god seeding resten av sesongen. (Federer har ingen gruspoeng å forsvare fra 2018.)

Dessuten ventet Rafael Nadal i neste kamp for vinneren av denne kampen, og selv om Federer har vunnet mye mot Nadal de siste årene, er Nadal mange hakk bedre på grus.

Derfor: Lave skuldre i stolen, og stilpoeng på stilpoeng fra de to enhåndsbackhandeksponentene Wawrinka og Federer. Det var gøy å se hvordan Federer klarte å holde følge med Wawrinka fra grunnlinjen, og samtidig bryte opp spillet med nettangrep. Federer hadde en elendig breakball-statistikk, han vant bare 2 av 18, men klarte å unngå å bli frustrert av den grunn. (Jeg var på jobb da kampen begynte, og Twitter-frustrasjonen over Federers manglende uttelling var enorm i feeden min.)

Og nå, til glede for nye interesserte, får vi Federer mot Nadal i French Open enda en gang. Det er 14 år siden de møttes første gang i denne turneringen. Da vant Nadal, som han har gjort hver gang i Paris, men det har ikke alltid vært håpløst.

Federer er en smartere spiller enn da han ble slått 6-1, 6-3, 6-0 mot Nadal i 2008-finalen, og bortsett fra den kampen har Federer alltid tatt et sett mot Nadal i French Open-kampene. At han skal ta to, eller tre, ser jeg som lite sannsynlig. Da må han spille med stor risiko og serve på topp. Nadals fysikk var et spørsmålstegn i vår, men ikke nå. Han hadde det enkelt mot Nishikori i dag.

Federer ble intervjua at Eurosport i går, og sa noe interessant om det å spille på grus: På det underlaget gjelder det å slå gjennom ballen, mer enn på hardcourt og gras, hvor det går an å guide ballen mer dit man vil.

Jeg tror ikke Federer vinner French Open, men han viser form og jevnhet som tilsier at Wimbledon er en god sjanse.

Juan Martin Del Potro

To tårn

Tennis på tv:
Karen Khachanov – Juan Martin Del Potro 7-5, 6-3, 3-6, 6-3
Åttendelsfinale, French Open 2019

Når Juan Martin Del Potro (198 cm) møter Karen Khachanov (også 198 cm), får filten på tennisballene snauet seg.

Jeg tenker alltid på Del Potro som en ung spiller, sikkert fordi han var det da han vant sin eneste Grand Slam-turnering i 2009 (US Open mot Federer). Den gang var Del Potros flate, enorme slagkraft noe av en åpenbaring på touren, og fortsatt er det få som kan matche den. Akkurat som Nadals forehand er særegen og spektakulær, tror jeg Del Potros er like vanskelig å adoptere for den som vil prøve.

Karen Khachanov ble kjent i fjor da han slo Novak Djokovic, og er som Del Potro mest glad i hamre løs fra grunnlinja. Del Potro er – som vanlig – akkurat tilbake fra skade, og har lite kamptrening. Jeg kom inn i kampen i andre sett, og det ble et spørsmål om hvor lenge Del Potro kunne holde ut. Han var mye bakpå i duellene, og det var Khachanov som bestemte. Del Potros spill var en blanding av grimaser, blendende vinnere og feilslag.

Khachanov er ikke like uttrykksfull som Del Potro under eller mellom poengene, men klarte fint å matche Del Potros kanonader. Det mest iøynefallende med Khachanovs spill er måten venstrearmen peker mot ballen før en forehand, og hvordan han gjør et lite kniks med høyre håndledd når han visper til en forehand. (Jeg innser at dette kan ha begrenset interesse for det brede lag.)

Del Potro var ikke så ferdig i tredje sett som jeg trodde. Han brøt tidlig i tredje sett til publikums store glede, men russeren utlignet til 2-2. Del Potro var ikke ferdig, men holdt til 3-2, og brøt til 4-2 da han løp langt ut i backhand-korridoren for å slå en forehand langt ut i russerens backhandhjørne. Del Potro var i trøbbel i egen serve på 4-2, men avverget breaksjanser med flere fantastiske forehander. Det er noe å lære for oss glade amatører, hvordan de beste nekter å skru ned satsingen på de viktige poengene.

Å se Del Potro filmet med øyehøyde-kameraet viser hvor ulikt han spiller fra for eksempel Nadal. Ballen går lavt over nettet, noen ganger nesten bare nedover. Del Potro forklarer forehanden sin her. Å slå forehand med kontinental-grep, er det få som gjør i 2019. (Jeg forstår ikke at han klarer å kontrollere høytsprettende baller med et så åpent grep, men så er det ikke jeg som er tennisproff.)

Del Potro skulle serve tredje sett hjem på 5-3, men gikk fra 30-0 til 30-40. Men argentineren tok de tre neste, og vant settet til 6-3. Da nærma klokka seg 21 i Paris, og det ble klart at denne kampen ikke kunne fullføres i kveld, det var bare å vente på den vante diskusjonen om når det var for mørkt til å spille videre. (Det kommer lys om et par år.)

Khachanov var i trøbbel i første game av fjerde sett, men holdt til 1-0. Rett etter brøt han til 2-0. Khachanov dro Del Potro til nettet med stoppballer som ikke kom tilbake. Da Del Potro smashet en enkel ball godt utenfor til 0-3, tenkte nok flere på tribunen på å komme seg i retning t-banestasjonen.

Det første poenget i fjerde game av fjerde sett var det kuleste jeg har sett til nå i turneringen. Del Potro reddet opp en haug umulige baller, før han endte med hodet i blomsterbedet da han pustet ut etter tapt poeng, og publikum på første rad kom til for å dunke ham i ryggen for å vise sin begeistring. Jeg klarer ikke helt å se for meg Djokovic, Nadal eller Federer i den posisjonen, og det er derfor folk elsker Del Potro. Han har noe sårbart og menneskelig ved seg, i all sin 198 cm lange framtoning.

Del Potro slo flere fantastiske forehander – en vanlig dag på jobben – til 1-3, men Khachanov var effektiv til 4-1. Del Potro skranglet seg til 4-2, og franskmennene på tribunen sang av full hals i en fest de visste gikk mot slutt. Khachanov spiste seg lenger og lenger inn i banen, mens Del Potro baserte seg på patruljering et par meter bak grunnlinja. Khachanov tok ledelsen 5-2. Del Potro var visnere i beina enn Khachanov, men kunne fortsatt slå, og dundret seg til 5-3. Khachanov fikk ingen pause før han skulle serve kampen hjem (det var ikke oddetall-antall game spilt i settet), og det var sikkert ikke dumt, tenkte jeg. Han tok det første poenget, før Del Potro sauset inn en forehand som mystisk nok datt ned på sidelinja. Del Potro tok seg til 15-30, men en god serve av Khachanov ga ham 30-30. For en gangs skyld slo Del Potro en nølende backhand som seilte ut på neste poeng, før Khachanov avsluttet med et ess ned i midten av banen.

Strålende kamp! Og publikum synger på Delpo, Delpo når han forlater banen.

Julien Benneteau Roland Garros 2001

Siste dans på bane 1

Tennis på tv:
Stan Wawrinka – Grigor Dimitrov 7-6, 7-6, 7-6
3. runde, French Open 2019

Når jeg en gang vender tilbake til Roland Garros-anlegget i Paris, kommer det til å være med 95 prosent glede og 5 prosent skår i gleden. De fem prosentene fordi bane 1 vil være borte. Den rives etter 2019-turneringen, og da fjerner de den beste arenaen på Roland Garros. Jeg har vært på både Suzanne Lenglen og Philippe Chatrier, og ingen av dem kan måle seg med bane 1 i atmosfære.

Bane 1 er ikke den største, men den mest intime. Med sin sirkelform legger den også opp til mingling på en annen måte enn de to større. Når det blir mindre folk utover dagen, er det lett å forflytte seg sidelengs og nedover på tribunen. (Med mindre noe har skjedd siden jeg var der i 2006.) Det er den beste arenaen å få sett gode spillere på nært hold i kamp. Jeg har sett Tomas Berdych, Tommy Haas, Gaston Gaudio, Lukas Dlouhy, Tommy Robredo, Lleyton Hewitt, James Blake og Nicolas Almagro på bane 1.

I dag så jeg slutten av oppgjøret mellom Dimitrov og Wawrinka på denne banen, et oppgjør av typen som denne arenaen er perfekt for: To plagede sjeler som det franske publikummet lett kan identifisere seg med, som spilte høyrisikotennis med enhåndsbackhander. Fabelaktige greier, og på bane 1 engasjerer publikum seg på en annen måte enn de større arenaene.

Dimitrov tok en stor ledelse i tredje setts tie-break, men Wawrinka holdt det gående fra langt bak i banen, og Dimitrov klarte ikke å snøre sekken. Wawrinka flørta med publikum etterpå og virka uvanlig glad for å nærme seg gammel form.

I stedet for bane 1 kommer det kanskje en like kul og intim bane på stedet, tror du kanskje? Nei.

The pace of change will resume immediately after the end of the current tournament. Two more outside courts will be built, while the old Court No 1, affectionately known as the Bull Ring because of its circular design, will be knocked down to allow for an expansion to the Place des Mousquetaires, where spectators will be able to relax on a landscaped lawn area and watch matches on a giant screen.

Landscaped lawn area? Giant screen? WTF? Kan ikke Wimbledon ha sin Henman Hill/Murray Mountain/Edmund…et eller annet i fred? Roland Garros ligger like ved Paris´ største park, Bois de Boulogne, kan ikke tre- og parkfolket gå dit og ligge på plenen? Place des Mousquetaires er det kjedeligste området på Roland Garros, og er behagelig lite i dag. Takk for meg.

Roger Federer (https://www.flickr.com/photos/la_bretagne_a_paris/3600704915)

Oppløftende kamp av Ruud mot Federer

Tennis på tv:
Roger Federer – Casper Ruud 6-3, 6-1, 7-6 (10-8)
3. runde, French Open 2019

Casper Ruud tapte, men kommer til å få idretts-Norge til å stoppe opp flere ganger enn dette møtet med Federer. Ruud holdt følge med Federer fra grunnlinja i store deler av kampen, og kunne fint ha vunnet tredje sett.

Ruud begynte bra, og taktikken med å sikte mot Federers backhand var like enkel som den var virkningsfull. Federer på sin side prøvde å slå forehander selv så ofte han kunne.

Federer brøt først i det sjuende gamet, da han passerte Ruud to ganger ved nettet. Det var i de neste gamene at kampen i praksis ble tapt for Ruud. Han hadde en breaksjanse i det påfølgende gamet, men Federer servet seg ut av problemene. Federer tok settet 6-3, og tok de tre første gamene i andre sett på bare ni minutter.

Mot slutten av andre sett føltes det som en treningsøkt for Federer, som blandet gode grunnslag med mer ukonsentrerte nettangrep, men holdt hele veien serve.

Ruud hevet spillet sitt i det tredje settet. Det var mye oppløftende å se i Ruuds spill i dag. Det ene var at han aldri hang med hodet, uansett hva stillingen var. Her er det lett å se at han er blitt eldre. (Da han spilte Davis Cup i Stavanger for to år siden, var han mye mer irritabel.) Gledelig var det også å se vinnere fra Ruuds backhand, og hvordan han sjelden ble utspilt av Federer. Det var Federers rutine, serving og evne til å skifte plan fra poeng til poeng som ble utslagsgivende, vil jeg si. Ruud leste Federers smasher godt, og servet like hardt som sveitseren.

Utover kampen kom Federer stadig under 0-30 i egne servegame, men reddet seg inn med god serving. Samtidig klarte Ruud også å vende gamene fra 0-30 i egen serve, meget sterkt. Ruud reddet breaksjanser for Federer i det sjuende gamet, og holdt følge helt inn til et forlenget tie-break, som Federer til slutt vant 10-8.

Kampen viste at Federer kan få problemer fra grunnlinja på grusen, og at Ruud er blant dem som kan stelle dem i stand. Til å være første kamp i en så stor anledning, spilte Ruud bedre enn jeg hadde forventa, særlig det tredje settet var solid.

Kudos, som folk sa rundt årtusenskiftet.