En ung og frustrert Federer

Denne saken handler om herretennisJeg fant nylig dette klippet på Youtube, av kampen mellom Kafelnikov og Federer i 2000. Kafelnikov er i fint driv, og kjører Federer rundt på banen. Det er som han ikke bryr seg om at Federer slår noen fantastiske vinnere til tider, for Federer gjør også mye rart: Han springer til nettet på alle slags rare baller, sparker racketen og posisjonerer seg ikke særlig godt. En skikkelig godbit.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=MqE8qD4eNWY]

Nytt år, nye vaner

Denne saken handler om herretennisProblem: Det er for mange turneringer i året, og spillerne er slitne og skadde.

ATP sin løsning: Flere kamper!

Herlig. Det såkalte Round Robin-formatet har til nå bare vært brukt i ATP-sluttspillet. Det tilsvarer gruppespillet som alle kjenner fra fotballmesterskap. Bakgrunnen er at publikum skal være sikret å se mer enn én kamp med sin favorittspiller.

Jeg tror nok også at arrangørene er fornøyd med det nye opplegget. Tidligere har mange toppspillere fått store summer for å stille i en turnering, for så å tape ynkelig i første kamp, med en enorm sjekk i bagasjen. Kafelnikov var særlig beryktet for den strategien.

En annen morsom ting med Kafelnikov er at han nærmest egenhendig sørget for å innføre det utskjelte ATP-racet. Da Kafelnikov ble verdensener våren 1999, tapte han deretter sju kamper på rad. ATP mente det gikk på tvers av folks logiske sans at en fyr i så dårlig form kunne være verdens nummer én, og innførte fra 2000 ATP-racet, en fjollete ranking som baserer seg på resultatene fra 1.januar, ikke en rullerende 52-ukers kalender. Mer om Kafelnikov på Wikipedia.

Det var en lang digresjon, tilbake til turneringen i Adelaide og Round Robin: Det var turneringen hvor Lleyton Hewitt (bildet) slo gjennom i 1998. Han er med i år også. Det er åtte grupper med tre spillere, og vinneren av hver gruppe går til kvartfinale.

Davydenko satser på utbrenthet

Denne saken handler om herretennisDet er vanskelig å tolke russerens kampprogram annerledes. Ingen kan spille tennis hver dag, hver uke gjennom en hel sesong uten å merkes av det.

Davydenko sitt stødige spill burde være perfekt mot en så ustabil spiller som Paradorn Srichaphan. Sistnevnte har ikke hatt en stabilt god form på år og dag. Han spiller på små marginer, på samme måte som Fernando Gonzalez. Han har nok litt ekstra støtte i Asia, der han spilte mot Davydenko i dag.

Davydenko tapte. (Jeg tapte også på oddsen som følge av det, beskjedne 20 kroner.) 6-2, 2-0 ble resultatet. Davydenko klarte altså ikke å fullføre kampen. Ifølge rapportene var det pga en skulderskade og «konsentrasjonssvikt». Når du har spilt så mye tennis i løpet av året at øynene går i kryss, er det på tide å ta en pause.

Hva er det med disse russerne og penger? Yevgeny Kafelnikov reiste jorden rundt som en gal, på jakt etter dollar. Hadde han spisset karrieren mer, kunne han endt opp med mer enn to store titler på peishylla.

Tre spillere jeg skulle likt å se mot Nadal på grus

Denne saken handler om herretennisDet er Wimbledon-start i morgen, NRK sender og jeg gleder meg stort. Men jeg klarer ikke å bli helt ferdig med Rafael Nadal sin seier i French Open.

Spanjolen har vunnet de to siste årene, og har i samme slengen satt rekord i antall grus-seire på rad. Mange snakker allerede om Borg sin rekord med seks titler på den franske grusen. Jeg synes det er litt tidlig å snakke så langt fram for Nadal. Samtidig er han bare 20 år, og kan tangere Borg sin rekord allerede som 24-åring.

Ingen av dagens spillere har våpnene som skal til mot Nadal. Selv verdensener Federer blir avslørt på grusen, og ser nedbrutt ut så snart han entrer banen sammen med spanjolen. Men jeg skulle likt å sette Nadal i en tidsmaskin og latt ham spille mot disse tre spillerne i deres beste grus-form:

Yevgeny Kafelnikov. Vant en tittel i French Open. I motsetning til Federer spilte Kafelnikov med en nydelig tohånds-backhand. Kafelnikov på sitt beste hadde perfekt timing på grunnslagene sine. Han tok ballen i oppsprettet, og slo den dypt tilbake med lite skru. Med andre ord: Nadal sin keivhendte forehand, med tonnevis av overskru mot backhanden til en høyrehendt motstander, ville blitt nøytralisert. Kafelnikov på sitt beste var suveren til å returnere serve og var en av verdens to-tre beste volleyspillere.

Andre AgassiAndre Agassi spiller temmelig likt Kafelnikov fra grunnlinjen, bare bedre. Agassi ble aldri plaget av tung overskru, for han hadde så god timing at ballen aldri rakk å sprette ubehagelig høyt før Agassi slo den. Som Kafelnikov har Agassi en flat, stabil backhand som Nadal neppe kunne hamret løs på. Agassi slår sine ned langs linjen uten problemer, og da havner den rett i Nadals svakere backhand-side.

Kafelnikov og Agassi sine backhander tror jeg ville fungert mot Nadal fordi de tar spanjolen ut av hans yndlingsspill, som er å lade kanonen for å slå sine overskrudde slag. Nadal har ganske omstendelig tilbakeføring på spesielt forehanden, og mot Agassi og Kafelnikov sine flate returer tror jeg Nadal hadde blitt småstresset.

Gustavo KuertenGustavo Kuerten vant tre titler i French Open (1997, 2000 og 2001), og er den spilleren jeg aller mest skulle likt å se mot Nadal. Kuerten er en grusspesialist, akkurat som Nadal. Høye baller til Kuertens backhand? Ja, kjør på. Kuerten har den beste grus-backhanden jeg har sett, han kunne slå den fra alle posisjoner uten å se anstrengt ut, i motsetning til Roger Federer. Han ville elsket å bli matet på backhanden av Nadal. I resten av spillet er de to like sterke. Nadal spiller best i forsvar av de to, Kuerten hadde en mye bedre serve.

Kuerten ca 2000 mot Nadal 2006 hadde blitt en fantastisk kamp.

Safin ute – og i rute?

Jose Acasuso er et navn de færreste kjenner. I dag slo han Marat Safin i andre runde av grusturneringen i Barcelona.

Etter seieren i Australian Open har Safin spilt helt elendig. Det gjorde han egentlig før Australian Open også, og Safin er ikke en spiller som trenger lang tid på å stille siktet.

Det spilles mange grusturneringer nå. Spanjolene er med overalt, det samme er søramerikanerne. Ingen andre underlag tapper spillerne for krefter på samme måte, og French Open er den aller siste, og viktigste turneringen. Det hjelper lite å sprinte halvveis opp fjellet, hvis man ligger utmattet for krefter før den siste kneiken.

Derfor kan Safin fortsatt vinne French Open. Agassi hadde minimalt med forberedelser før seieren i 1999, Gaudio var ingens favoritt i fjor, og Kafelnikov hadde en elendig grussesong før han vant i 1996.

Altså: Ikke avskriv Safin.

Fantastiske slag, del 1: Kafelnikov sin backhand

Noen kaster bort talentet sitt mer enn andre. Ingen mer enn Jevgenij Kafelnikov, som gjennom hele karrieren foretrakk å spille double og en drøss med unødvendige turneringer for å tjene mest mulig. I Grand Slam-sammenheng vant han to single-titler, franske åpne i 1996 og australske åpne i 1999.

Han burde ha vunnet mange flere. Kafelnikov var god på alle underlag, med et lite minus for gress. Til å være så høy hadde han en puslete serve, men på alle andre områder var Kafelnikov en nytelse å se på. Han beveget seg elegant, returnerte serve bedre enn de fleste (han vant kampen da Richard Krajicek slo 49 ess da de møttes i US Open i 1999) og var sterk på nett.

Så sent som i 2003, da han mentalt hadde lagt opp for lengst, slo han Carlos Moya uten problemer på grus. Kafelnikov hadde en mental sperre mot Kuerten i French Open, uten den tror jeg han hadde vunnet mer enn en tittel der.

Men altså, backhanden. Kafelnikov spilte sin tredje og siste GS-finale i 2000, i Australia mot en Agassi i storform. Likevel, i første sett var det russeren som styrte showet. Kafelnikov sin backhand er en av de mest effektive jeg har sett. To hender. Kort tilbakesving. Racketen nesten vertikalt, en kommentator beskrev det presist da han sa at Kafelnikov holdt den som en fakkel. Lite overskru, ballen tas tidlig, og slaget er vanskelig å lese for motstanderen.

Ikke den hardeste, men definitivt en av de mest drepende likevel.

https://www.youtube.com/watch?v=8ZcfgXiWVxU

Den tapte generasjonen

Fiasko er tungt å innrømme, selv om det skjer på andres vegne. Men det svir alltid å innse at ens egen generasjon er ganske ubrukelig.

Dagens beste tennisspillere er født rundt 1980 – Hewitt, Roddick, Federer, Safin, Coria. Før dem dominerte Sampras, Agassi, Chang og Courier. De er født ti år tidligere.

Det store mysteriet er hva som skjedde med gjengen midt mellom, altså de som er født midt på 70-tallet. Etter prognosene skulle de tatt over tronen fra Sampras/Agassi rundt 1998/99. Det skjedde ikke. Kafelnikov vant to slams, Kuerten tre på grus. Resten av denne gjengen har hatt gode glimt, men aldri stabilitet i toppen.

Sampras var verdensener i 1998. Året etter Agassi, 29 år gammel. Kuerten er den fra midten av 70-tallet som har sluttet året som nummer en, det skjedde i 2000. Deretter har det handlet om Hewitt, Roddick og Federer.

Hva skjedde med dere, Thomas Enqvist, Magnus Norman, Nicolas Lapenttti, Carlos Moya, Alex Corretja, Nicolas Kiefer og Tommy Haas? Vi som er født i ’76 trenger også generasjonshelter.