Stikkordarkiv: Kafelnikov

Tommy Haas (Wikimedia Commons)

Minner fra Australian Open 1999

Denne bloggposten handler om Australian Open 1999. Det er mitt tennislivs svar på fotball-VM i 1986: Det er en den turneringen jeg lettest kan koble til hendelser og stemninger i resten av livet mitt på den tiden. Og begge turneringene var sportslig minneverdige.

Verden i 1999

1999 føles fjernt og nært. For meg som husker 1999, er det en gjenkjennelig verden. Tiden fra 1999 bakover til 1979 står derimot for meg som to helt forskjellige ting, men hvis man i 1999 hadde spurt en 42-åring om 1979 var veldig forskjellig fra 1999, tror jeg han ville svart som jeg gjør nå. En voksen bevissthet vil koble sammen og jevne ulike epoker som er selvopplevd og bearbeidet i minnebanken, men alt som skjedde før man kan huske, er per definisjon mye mer forskjellig.

Livet mitt i 1999 var preget av mye luft og få følelser, bortsett fra en en del ensomhet. Jeg gikk mye rundt som en forundret tilskuer til mitt eget liv. Etter litt studier og militærtjeneste hadde jeg fått jobb i Stavanger Aftenblads nettredaksjon, og hadde få holdepunkter i livet bortsett fra jobben. Få venner, og ganske ute av stand til å skaffe meg noen, uten å skjønne hvorfor.

På samme måte var hele verden, summen av globale og nasjonale hendelser som når inn til hver enkelt av oss på ulike måter, i 1999 langt mindre påtrengende enn 20 år senere. Den opplevdes trygg, avklart. Dette, sammen med min egen vattpregede tilværelse, gjorde at verden sto for meg ganske likegyldig, uten skarpe kanter.

Jeg tror alle mennesker har sitt historiske, idylliserte punkt i livet som de kunne tenkt seg å krype tilbake til når samtida blir for påtrengende, sitt «Mor, jeg vil tilbake»-tidspunkt, og for mange på min alder tror jeg det er årene 1989-2001. Etter Murens fall, før 11. september.

Kafelnikov mot Haas

Australian Open 1999 i tennis, ja. Dette ble begynnelsen på mitt andre tennisliv, det første var midt på 80-tallet, da det gikk en del tennis på NRK.

Jeg så mye av 1999-turneringen hjemme. Finalehelga reiste jeg til Oslo for å besøke Trond og Jarle Eivind. De bodde på hybel i Inkognito Terrasse, litt bak slottet. Det var helger som dette som i denne perioden av livet fikk meg til å lure litt på hva jeg holdt på med. Jeg hadde fulltidsjobb, mens alle mine jevnaldrende var studenter og krysset av ting på livs-lista som jeg trodde (tror?) det er smart å krysse av på veien til å bli et Helt Menneske: Festing, hybel-liv, eksamensnerver, kjærester og flørting, lure på om man studerer riktig fag osv.

Det snødde tett i Oslo, hele byen lå under tjukke lag med snø. Vi så litt av semifinalen mellom Kafelnikov og Tommy Haas, som Kafelnikov vant lett. Jeg og Trond tok banen opp til universitetet. Trond ville ha hjelp til å lage hjemmeside, og vi satt der og knotta den inn med html-kode, linje for linje. Den ble veldig minimalistisk og fin, med sitater av Erlend Loe og bilder av Radioheads OK Computer. Jeg skulle likt å se den igjen. Jeg regner med at den er sletta fra serveren for mange år siden.

Om kvelden var vi på konsertstedet John Dee, hvor ei jente jeg husker fra ungdomstida sto i døra, og jeg tenkte: Vi kunne sikkert blitt kjent hvis jeg hadde bodd i Oslo, men det gjorde jeg ikke.

Dagen etter fikk Trond lyst på vafler. Jeg ble sendt til 7-Eleven for å kjøpe kremfløte, men kom tilbake med upiskbar kaffefløte, og fikk tyn for det. Jeg tror det var min introduksjon til at det finnes ulike fløtetyper. Jeg skulle ta flyet hjem mandag formiddag, men kom meg ikke hjem i tide til kveldsvakten i Aftenbladet på grunn av tåke på Gardemoen.

ATP-touren etter Pete Sampras

Australian Open 1999 er den første i post Pete Sampras-epoken på ATP-touren. Han hadde ikke lagt opp, men turneringen markerer innledningen på siste del av karrieren hans. Sampras hadde brukt høsten 1998 til å spille seg utbrent i jakten på å ende 1998 som nummer 1 i verden for sjette år på rad (en rekord som fortsatt står). Derfor droppet han Australian Open 1999. Kafelnikov, som slo Thomas Enqvist i finalen, takket faktisk Sampras i talen etter finalen. Sampras skulle aldri mer jage førsteplassen på samme måte.

Roger Federer tapte i første runde av kvalifiseringen til Australian Open 1999, men Lleyton Hewitt (wild card-spiller) vant sin førsterundekamp mot sterke Cedric Pioline.

Dameklassen ble vunnet av Martina Hingis, mot Amelie Mauresmo. Ingenting tydet på det da, men dette ble Hingis´ siste Grand Slam-tittel i single. Hingis skulle bli passert av Lindsay Davenport og Williams-søstrene i årene etter, men det gikk ikke lang tid før Justine Henin viste at størrelse ikke betyr alt. Så var hun da også en mye mer eksplosiv spiller enn Hingis.

Patrick Rafter og Jonas Björkman vant doubleklassen for menn, Hingis og Anna Kournikova vant kvinneklassen.

Går det an å si at det er noe 90-tallsaktig over turneringsutfallet? Ingen store og sterke spillere som vinner, Kafelnikov og Enqvist er ikke Djokovic og Federer, smarte Martina Hingis ble ingen Serena Williams, og Anna Kournikovas popularitet ble godt hjulpet av internettets nye fora.

Talentet Kristian Pless

20 år senere er det også interessant å se hvem som dominerte juniorklassene. Danske Kristian Pless fikk en fin seniorkarriere, men etter seier i både single og double for juniorer i Australian Open 1999, tror jeg han håpet på mer (han ble mye skadet som senior). Pless knuste all motstand i denne turneringen, han tapte ingen sett på veien mot finalen.

Av de 16 andre seedede juniorene for 20 år siden finner vi velkjente navn som Jarkko Nieminen, Jürgen Melzer, Mikhail Youzhny og Joachim Johansson. Kuriosa: Vår egen Stian Boretti tapte i første runde mot en viss Andy Roddick, etter at Boretti vant første sett. Fire og et halvt år senere vant Roddick US Open.

Jenteklassen ble vunnet av Virginie Razzano, toppseedet var Nadia Petrova. Begge fikk fine singlekarrierer.

Her er noen klipp fra 1999-turneringen.

1999 i herretennis: Førsteplass på vandring

Da Andy Murray overtok førsteplassen på ATP-rankingen i november, ble det etterfulgt av så mye halloi at det er vanskelig å tenke seg at nye verdensenere en gang var en helt dagligdags ting.

Årsaken heter Novak Djokovic, som hadde hatt førsteplassen sammenhengende i mer enn to år. De siste årene har førsteplassen turnert mellom Federer, Nadal og Djokovic. Den siste før denne trioen var Andy Roddick, som var verdensener til vinteren 2004. At Andy Murray overtar førsteplassen nå bekrefter at merkelappen – klisjévarsel! – «de fire store» om ham og Nadal, Federer og Djokovic er på sin plass.

Det har ikke alltid vært like topptungt. La oss skru klokken tilbake til en annen tid, en uskyldigere tid, en tid hvor 11. september er en dato som alle andre, hvor mobiltelefoner er en ting for de få, hvor platebransjen tjener penger som gras, Apple er en datamygg og den største globale skurken ikke snakker arabisk, men bor i Beograd og heter Slobodan Milosevic.

Velkommen til 1999, et av de mer kaotiske årene i moderne herretennis, hvor førsteplassen på rankingen spratt rundt fra mann til mann:

Året 1999 begynte med at verdensener Pete Sampras holdt seg hjemme fra Australian Open, fordi han hadde overarbeidet seg høsten før i jakten på sin sjette strake sesong på toppen av rankingen. Ingen kronprins var i sikte. Det var faktisk så ille at grufullt kjedelige Alex Corretja kunne blitt verdensener.

Carlos Moya (Wikimedia Commons).

Carlos Moya (Wikimedia Commons).

Likevel klarte ingen å overta førsteplassen før i mars, da tørrpinnen Carlos Moya overtok toppen. Han hadde vunnet French Open sesongen før, men vant ikke en eneste turnering på nesten to år etter den seieren. Men fordi ATP-rankingen baserer seg på de siste 52 ukenes prestasjoner, ble Moya løftet til førsteplassen to uker i mars 1999.

Pete Sampras overtok førsteplassen igjen etter Moyas to uker, før det var duket for enda en fersk verdensener: Russiske Yevgeny Kafelnikov vant Australian Open i 1999, men da han ramlet inn på førsteplass våren 1999 hadde han tapt seks førsterundekamper på rad. Rankingsystemet gir seg merkelige utslag noen ganger, få mer ekstreme enn dette.

Pete Sampras overtok førsteplassen igjen på forsommeren, før Andre Agassi, takket være seier i French Open 1999 og finale i Wimbledon, gjorde comeback på førsteplass. Disse to amerikanerne eide sommeren 1999. Den største kampen som aldri ble spilt, er US Open 1999 mellom Sampras og Agassi – Sampras måtte gi seg tidlig i turneringen på grunn av skade.

Midt i 1999-sommerens deilige duell mellom Sampras og Agassi ble førsteplassen overtatt av…Patrick Rafter, mye takket være seieren hans i US Open 1998. Pete Sampras overtok den igjen i august 1999, før Andre Agassi tok den igjen i september 1999 og beholdt den ut sesongen. Takk og pris. Agassi vant to Grand Slam-turneringer i 1999.

Det var 1999: Fem ulike verdensenere, en sport i et vakuum mellom Pete Sampras´ velmaktsdager og den neste store generasjonen (Hewitt, Federer, Safin, Kuerten), med forglemmelige fyrer som Carlos Moya og Yevgeny Kafelnikov dyttet til topps i mellomtiden. Forståelig nok ble ikke endringene på toppen den gang like mye feiret som Andy Murrays toppklatring, men oftere møtt av hoderisting.

Tre irrelevante tennisklipp som likevel er verdt å se

Siden dette er en blogg og ikke en nettavis med nyhetsforpliktelser, kommer her tre Youtube-klipp som har omtrent null relevans til det som skjer i tennisverden akkurat nå. Men som er kule likevel.

Sampras-Kafelnikov, finale ATP-sluttspillet 1997: Sampras på toppen av sin karriere, på et raskt innendørsdekke. Noen av backhandene hans ville nok blitt hardere straffet i dag, men forehandene er fortsatt en nytelse.

Nadal-Federer, Roma 2006: Antakelig den beste kampen de har spilt mot hverandre (kanskje med unntak av Wimbledon 2008).

Hingis-Pierce, French Open 2000: Martina Hingis tapte finalen i 1999, og ville antakelig vunnet i 2000. Eneste hinder var Mary Pierce i semifinalen, som Hingis hadde slått de sju (!) siste kampene. Se hvorfor hun ikke klarte det.

Kafelnikov er blitt tjukk og gammal

French Open1996-vinner av French Open, Yevgeny Kafelnikov, var en av mine favoritter mens han spilte. Merkelig temperament, nydelig backhand, rar forehand, uforståelige tap og lekre volleyer. Jeg savner en tilsvarende raring i toppen i dag.

Det er et kort intervju med ham på de offisielle sidene for French Open. Kafelnikov er blitt tjukk siden sist, men er fortsatt veldig rar. Dette sitatet er klassisk Kafelnikov:

Tell us something that puts you in a bad mood.
My 10-year-old daughter. She always gets her own way.

Her er noen klipp fra Kafelnikovs triumf i Paris i 1996, finalen mot Stich:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=zgLv-yCJvLY]

Kafelnikov-nostalgi

Det er mulig jeg har skrevet om det før, men hver gang jeg ser klipp med Yevgeny Kafelnikov tenker jeg at han burde fått mye mer ut av karrieren. Mannen vant to Grand Slam-titler, så det er litt søkt å kalle ham en underachiever. Men hei, jeg kommer på få andre spillere som har hatt et like komplett repertoar de siste ti årene. Okei, Federer.

Kafelnikov hadde korte, økonomiske slag fra begge sider. Han slo ganske flatt, og fordi han var høy, hadde han ikke så store problemer på grusen. Kafelnikov var en fantastisk volley-spiller også. Svakheten hans var serven, den burde vært bedre for en så høy fyr som Kafelnikov. I 1996 vant han både single og double i French Open. Jeg tviler på om noen kommer til å gjenta den bedriften.

Hvorfor skriver jeg om dette nå? Jeg fant et utdrag fra finalen i Australian Open 2000. Kafelnikov tapte i fire sett mot Agassi, midt i amerikanerens velmaktsdager. Det er en serie fantastiske grunnlinjedueller. Agassi var i sitt livs form på denne tiden, og kvernet i stykker Kafelnikov i den australske sommervarmen.

Kafelnikov burde vunnet mer, men han var for ustabil og for glad i penger.

Jeg synes det er vanskelig å se på Kafelnikov spille uten å få lyst til å prøve stilen hans. Veldig tøffe grunnslag. Sjekk den kompakte backhand-bevegelsen og den litt rare forehanden. Jeg husker at forehanden til Kafelnikov ble beskrevet som en fakkel, altså at han holder racketen ganske vertikalt i forhold til andre i forberedelsen. Temmelig god beskrivelse, synes jeg.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=XK2nPvtmVJw]

De beste slagene

Tennis.com bruker ferien til å kåre de beste slagene i profftennisen siden 1968, den såkalte åpne æraen, perioden etter at Grand Slam-turneringene ble åpnet for proffspillere. (Derfor er det rart at noen av de nest beste slagene som nevnes, kommer fra spillere før denne perioden.)

Si hva du vil, men kåringer er gøy. Så langt har nettstedet kåret beste serve (Sampras), forehand (Federer), serveretur (Connors) og backhand (Rosewall). Ganske ukontroversielle valg så langt, synes jeg. Men det virker som de har vurdert menn og kvinner under ett, og da synes jeg at beste forehand utvilsomt bør gå til Steffi Graf. Hennes forehand er det mest fryktede slaget de siste 20 årene, etter min mening. At hun klarte å slå den så hardt, så godt, så ofte og med så rar teknikk, er beundringsverdig.

Federer sin forehand er et våpen, men den har en tendens til å bryte sammen i enkelte kamper, særlig på grus. Men på alle dekker sett under ett kan Federers forehand være et ok valg. Personlig synes jeg Sampras hadde mer punch på raske dekker, for han slo så utrolig flatt. Til gjengjeld var Sampras sin forehand mindre effektiv på grus.

Kommende kategorier er vel beste volley (jeg tipper den går til McEnroe) og beste smash (Sampras).

Uansett hjelper det lite å ha de beste slagene dersom spilleren ikke klarer å bruke dem når de trengs. Beste psyke? Da er det bare å telle Grand Slam-titler og skrive ned folkene på topp: Sampras, Federer, Graf.

Bare en liten ting: At Kafelnikov verken nevnes på den lange listen over folk med gode returer eller god backhand, er latterlig.

Federer vant enkelt mot David Ferrer

Roger Federer er nå bare én sluttspill-tittel unna rekorden på fem, som Lendl og Sampras deler. Det kommer han til å klare. Seieren mot David Ferrer i dagens finale var meget enkel, 6-2, 6-3, 6-2.

Jeg ble nysgjerrig på om David Ferrers score i denne kampen var den dårligste av en ATP-finalespiller i historien. Han fikk sju games totalt. Federer har delt ut flere sju games-tittelkamper tidligere: Mot Blake i fjor (6-0, 6-3, 6-4) og mot Agassi i 2003 (6-3, 6-0, 6-4). Lleyton Hewitt fikk bare fem games mot Federer i 2004 (6-3, 6-2), men det var en finale best av tre sett.

Sampras ga sju games til Kafelnikov i 1997 (6-3, 6-2, 6-2), og Michael Stich ga bort sju games til Michael Chang i Grand Slam Cup 1992 (6-2, 6-3, 6-2). Lendl ga bort sju games til Wilander i Masters 1987 (6-2, 6-2, 6-3).

Rekorden kommer fra 1975: Ilie Nastase slo Björn Borg 6-2, 6-2, 6-1. Og hvor ble ATP-sluttspillet holdt det året? Stockholm.

Auda.